Author: Kjersti

Villmarksrunden i Degernes med Lisa

Villmarksrunden i Degernes med Lisa

I lengre tid har Lisa og jeg planlagt at akkurat denne helgen skulle brukes til lang cachetur, hvis været tillot det. Været var heldigvis på vår side, så i går dro vi til Degernes for å gå Villmarksrunden. Klikk her for å komme til nr. 1. Hvis man tar med cachen som ligger på parkeringsplassen, men som ikke tilhører trailen, er det totalt 60 cacher. Det er mye, det!

Jeg sitter klar og venter på Lisa, som er dagens sjåfør:

Jeg ser at jeg ikke er helt fargekoordinert, jeg kan vel ikke ha én sekk for hver turbukse, kan jeg vel? :p

En times tid senere parkerte vi ved Sandbekk mølle:

Det skulle være julemarked der i går fra klokka 10 til klokka 16. Vi var for tidlig ute til å få med oss åpningen, men spørsmålet var jo om vi rakk å komme tilbake før det stengte.

Vi plukket den ene cachen etter den andre. Terrenget var lettgått med nesten bare kjedelige grusveier, men de er jo kjekke når man skal gå langt, da bruker man ikke så veldig mye energi på det å gå.

Innimellom dukket det opp små perler, som dette vannet:

Nesten halvveis på runden, viste cachetrailen oss til en liten avstikker. Kan jo ikke la en cache ligge ulogget sånn midt inne i en runde, så vi fulgte pila på GPS’en, og gikk over denne lille brua:

Da fikk vi noen hundre meter på sti, og kom frem til ei lita hytte hvor vi tok dagens ordentlige matpause:

Mammas lille engel Arkas skulle ha fylt 20 år i går. Jeg pleier ikke å bruke denne thermokoppen, men akkurat i går bare MÅTTE den være med. Skjønne gutten min <3

Utsikten fra pauseplassen var upåklagelig, og vi fikk le fra den litt sure vinden som av og til dukket opp underveis i går:

Vi tuslet videre, fremdeles egentlig ved godt mot, selv om både Lisa og jeg nå hadde fått noen vondter her og der. Da er det godt med de pausene man får imens man leter etter og logger cacher, og så var det med ujevne mellomrom små infoskilt som fortalte litt historie. De må jeg også ha med meg:

Sånn ser det veldig ofte ut når man er på cachetur i skogen. Hallo? ;)

Litt over halvveis fant jeg mitt funn nummer 1900. Hurra! :D

Akkurat her var det et hogstområde og restene av en fin skogssti. Nå ser det nesten ut som, tja, jeg vet ikke helt hva…

Vi hadde sol stort sett hele dagen. Men den går tidlig nedover nå for tiden, og før den er helt borte gir den et fint gyldent lys:

Akkurat her var det ordentlig idyllisk, Lisa fant til og med en stol å sitte på!

Furu i solnedgang, kaller jeg dette bildet:

Mer av dette gyldne lyset:

Mørket og vondtene tok oss før vi kom ut på asfaltveien, der vi visste at vi måtte gå ca 1,5 km for å komme tilbake til bilen. Denne strekningen var det ikke noen cacher på, så det var bare å gå på, alt det remmer og tøy kunne holde. Jeg vraltet bak med refleksvest, og fikk det (forhåpentligvis) midlertidige kallenavnet Quasimodo:

Kunne jo ikke annet enn å le når jeg så hvordan jeg faktisk så ut :D

Lisa gikk foran med hodelykt:

Dessverre gikk aktivitetsklokka mi tom for strøm etter ca 11,5 km (selv om den ble ladet torsdag kveld). Lisa hadde heldigvis en fungerende app på, og fasit ble ca 16 km, og, som nevnt, 60 nye smilefjes på kartet. Vi var tilbake til bilen mer eller mindre nøyaktig 7 timer etter at vi startet, noe som vil si at hvis vi trekker fra spisepause og andre småpauser, så hadde vi en effektiv gåtid på ca 6 timer. 10 cacher i timen, helt etter Lisas skjema ;) Og nei, vi rakk ikke julemarkedet.

Det er ingen tvil om at dette var en lang tur på et ikke helt optimalt underlag. Lisas fot, som fra før ikke er helt bra, ble langt fra noe bedre. Jeg fikk en smell i ryggen underveis som jeg kjente godt etterhvert, den vonde tåa mi sa godt ifra hvor den var, den ikke så vonde foten min ble helt klart midlertidig litt vondere, og hofta mi sa også ifra at den levde. Men det skal KJENNES at man har gått på tur! På den gledelige siden må jeg dra frem at tanna som egentlig skulle vært trukket, ikke kom med det minste lille knyst om at den fremdeles sitter på plassen sin, og det er jeg veldig glad for!

Disse vondtene har på ingen måte skremt meg fra å legge ut på flere langturer, og Lisa og jeg har allerede planene klare. Vi må bare vente til det ikke blir mørkt så tidlig. Cachene, kilometerne og timene flyr unna i godt selskap hvor vi skravler like mye begge to, og er inne på omtrent alle mulig tenkelige temaer underveis. Vi ble litt mer stille i bilen på vei hjem, men det skulle da bare mangle ;) Takk for nok en strålende tur!

Sesongens første snø 2017

Sesongens første snø 2017

Som nevnt, snødde det i Halden fredag kveld. Den snøen kom aldri hit ut på bygda.

Om tirsdag snødde det jo i Sandefjord, og jeg var litt bekymret for at jeg skulle gå glipp av sesongens første snø hjemme, hvis det snødde samtidig hjemme på andre siden av fjorden. Jeg liker nemlig å ta bilde av den første snøen.

Dessverre var det akkurat det som skjedde, så da får jeg ta med et bilde av snøen i Sandefjord:

Og med oppdatert statistikk ser det da sånn ut for det første snøfallet her på landet de siste årene:

2010: 21. oktober.
2011: 5. desember.
2012: 25. oktober.
2013: 5. desember.
2014: 7. november.
2015: 19. november.
2016: 5. november.
2017: 14. november

Alt som normalt, med andre ord :)

To dager på konferanse i Sandefjord

To dager på konferanse i Sandefjord

Natt til mandag sto jeg opp klokka 0345, etter bare 6 timers søvn. Det er ekstremt brutalt å stå opp så tidlig, og jeg skal helt klart ikke gjøre dét igjen på veldig lang tid. Hvorfor jeg måtte opp så tidlig, spør du? Jo, jeg skulle på skolesekretærkonferanse i Sandefjord, hurra!

Vi var kun to sekretærer fra Halden kommune som skulle dra. Litt dumt at det ikke var flere som ble med, men det ble en veldig hyggelig tur allikevel.

Vi kom med båten fra Moss klokka 0630, jeg begynner å bli dreven på båt nå ;)

Og etter den lille kjøreturen fra Horten til Sandefjord, var vi fremme på hotellet like før klokka 8. Ute i god tid, men det liker vi begge to, så det var helt greit. Fin lobby!

Hvilket hotell? Scandic Park Sandefjord:

Vi tok livet helt med ro imens vi ventet på registrering klokka 9 og konferansestart klokka 0940. Sola skinte, og det var ordentlig fint ute:

Vi fikk oss litt enkel frokost og kom oss inn i salen, en vakker sal hvor vi var begge dagene:

Samtidig med oss var det også konferanse for helsesekretærene. Vi var delt på mandagen, men vi hadde de samme foreleserne, bare i motsatt rekkefølge. Interessante temaer og dyktige forelesere gjorde at timene fløy unna, og vi fikk også pauseservering og en times lunsj, før vi var ferdige klokka 17. Da gikk reisefølget mitt og jeg en tur på Hvaltorvet kjøpesenter, før vi hentet bagasjen i bilen og sjekket inn. Jeg oppdaget at heisen ikke gikk til 3. etasje, hvor mitt rom lå, men trappa var jo lett tilgjengelig, og jeg kom inn i en typisk hotellgang:

Enerom er luksus, og rommet var ordentlig fint. Rent og pent, alt jeg trengte tilgjengelig, et fint lite bad og ikke det minste utsikt. Men jeg var ikke der for å se på utsikten ;)

Så var det en drink/alkoholfritt, før middag klokka 1930. Altfor sent med middag spør du meg, men maten var nydelig, og desserten var helt strålende: sitron-panna cotta med marinerte bær:

Jeg kom meg i seng litt senere enn jeg hadde planlagt, men allikevel helt innafor tidsmessig. Sovnet som en stein, men våknet dessverre ved 4-tiden og ble liggende og døse til halv seks. Nok en natt med ca 6 timers søvn, ikke helt bra.

Selvsagt måtte jeg finne noen cacher når jeg først var i Sandefjord, så jeg kledde på meg og gikk ut litt før klokka 6. Det ble to funn, en tradisjonell og en virutell ved hvalfangstmonumentet:

Så var det å sløve litt og stelle seg på rommet før frokost, og da hadde det jaggu begynt å snø:

Fra klokka 9 til klokka 15 hadde vi felles forelesning sammen med helsesekretærene, og med den samme foreleseren hele dagen. Jeg hadde vel ikke helt sansen for henne, men hun var utrolig dyktig når vi fikk praktiske oppgaver vi skulle løse sammen med de vi satt ved bord med. På mandagen ble vi litt kjent med to andre skolesekretærer, og på mandag kveld ble vi litt kjent med 3 helsesekretærer, så vi satt sammen med de i går, og vi hadde det rasende festlig!

Etter dagens slutt var det bare å komme seg til Horten og båten hjemover. Vi kom ikke med den første båten, men båt nummer to fikk plass til oss, og det var en vakker ettermiddag over fjorden:

Jeg parkerte hjemme noen minutter etter klokka 18, dønn sliten, men veldig fornøyd. Det ble tidlig kvelden, og Nairo, som normalt aldri vil ligge helt inntil i senga, hadde tydeligvis savnet meg litt, for han la seg helt inntil og med hodet på beinet mitt. Awww <3

Og jeg skal love dere at jeg har sovet som en stein i natt ;)

Førjulsshopping med forviklinger i Tønsberg

Førjulsshopping med forviklinger i Tønsberg

Fredag kveld snødde det i store deler av Halden, men ikke her hos oss. Vi bor langt sør vi, gitt ;) Men allikevel var det nervepirrende å sette seg i bilen med sommerdekk ved halv ni-tiden og kjøre til sentrum i går morges, men det gikk bra!

S og jeg skulle i går på den tradisjonelle jule- eller førjulsshoppingen. Helt frem til tidligere i uka var vi ikke sikre på hvor vi skulle dra. Oslo var lenge et alternativ, men vi fant ikke noe show vi begge hadde veldig lyst til å se. Gøteborg var også med i gamet ganske lenge, helt til S sjekket togtider, og da falt den byen ut av lista. Så foreslo S Tønsberg, og hvorfor ikke? Jeg har aldri vært der før, det er kort vei til noen kulturelle severdigheter fra passende parkeringsplasser, og de har shoppingsenter og gågate. Da var valgets kvaler over, Tønsberg it is!

Da jeg parkerte hos henne, var hennes mann i ferd med å bytte til vinterhjul på bilen vi skulle kjøre. Allikevel kom vi ikke lenger enn til Svinesundsparken før vi måtte stoppe, vindusviskerne var ikke helt i godlage, så de måtte gjøres fri for is:

Så var det denne Moss-Horten-ferja da… Jeg er jo ikke det minste glad i båt, men må man, så må man. Og bare jeg får gå litt inn i min egen boble, ikke være så sosial hvis jeg ikke føler for det, og gjøre litt som jeg vil, så takler jeg det uten å bli skikkelig dårlig. Vi var ekstremt heldige i går, nydelig vær og nesten blikk stille over fjorden:

Så turen gikk greit, den. Jeg sa på et tidspunkt: “Det gynger… :(“, hvorpå S svarer: “Æh, det bare duver!”.

Turen mellom Horten og Tønsberg var kortere enn vi var klar over, og stemningen i bilen var på topp:

Vel fremme i Tønsberg fant vi fort ut at det enkleste var å parkere i parkeringshuset til det ene kjøpesenteret. Vi kjørte inn i en oppadgående spiral som virket som den aldri tok slutt, og den ga meg min første opplevelse av klaustrofobi, ekkelt! Men vi kom oss ut av spiralen og inn i parkeringshuset, og etter å ha kjørt både opp og ned og bortover, både hit og dit, fant vi en ledig plass. Og vi var lure nok til å ta bilde av hvilken sone vi hadde parkert på:

Gågate og kulturelle innslag sto først på agendaen. Jeg hadde selvsagt med meg GPS’en og hadde plottet inn noen cacher jeg anså som aktuelle, og vi fikk god bruk for 3 av de. Den første lå i tilknytning til torvet og gågata, S fikk øye på cachen idet jeg la GPS’en i lomma for å begynne letingen. Bycaching er jo ikke det jeg liker best, men man må jo prøve seg når man er i en ny by!

Vi tuslet litt rundt, tittet i butikkvinduer, og beveget oss mot Tønsberg domkirke, der neste cache var. Jeg skjønte umiddelbart hvor gjemmestedet var, og så glad blir man når man finner en cache:

Domkirken var stor og imponerende, og klin umulig å få med hele i ett bilde:

Og det var også laget en modell av kirken som sto her for lenge siden:

Så var det Slottsfjellet som sto for tur. Jeg la det omtrent inn som et krav, at når vi først skulle til Tønsberg, så ville jeg se Slottsfjellet. At det ligger en Norgesboks der hjelper jo selvsagt også på ;) Dessverre var jeg ikke kledd for den type leting jeg tror denne cachen krever, så det ble ikke noe funn der, og det ble med de to funnene. Men det er to funn mer enn jeg hadde om fredag, så jeg er fornøyd! Og vi var jo ikke der for cachingens skyld, det ble bare en bonus takket være tålmodige S.

På vei opp til Slottsfjellet møtte vi på Prinsesse Kristina:

Hun sto med en fantastisk utsikt, men utsikten ble bare mer imponerende når vi kom oss opp på fjellet. Og tårnet var også imponerende!

På hver side av døren er det plaketter med signaturene til Kong Haakon, Kong Olav og Kong Harald.

Og her er litt av den vakre utsikten:

På grunn av vinkelen jeg sto i en liten stund og vinkelen S sto i når hun kom for å se hvordan det gikk med meg, fikk jeg et artig bilde av henne og tårnet:

Det var flere ruiner rundt i området, her er en modell av hvordan det antagelig har sett ut en gang i tiden:

Så gikk vi tilbake mot senteret, gjennom gågata og over torvet. Jeg fikk startet dagens shopping med en bag til meg selv. Vi var litt dårlig forberedt på å sette igang julegaveshoppinga, jeg hadde en liste over hvem jeg skulle kjøpe gaver til, men jeg hadde egentlig ikke tenkt ut hva de forskjellige skulle få. Derfor ble det å gå litt på måfå rundt på senteret, men bare dét bød jo på både utfordringer og forviklinger. For dette var vel ett av de mer kompliserte sentrene jeg har vært på, jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi endte opp på samme sted, selv om vi trodde vi hadde gått i en annen retning. Og antagelig var det deler av senteret vi aldri var i, for vi trodde vi hadde vært i den retningen.

Vi bevilget oss en kopp kakao før vi fortsatte litt med shoppingen. Jeg endte opp med å bli helt ferdig med gavene til to personer, og så fikk jeg startet på gavene til Eileif. Og så fant jeg jo litt mer til meg selv ;)

Det ble på tide å finne bilen, for så å finne et sted å spise middag. Å finne bilen skulle jo bli en enkel affære, vi visste jo at den sto på J2. Men uansett hvor vi gikk ut fra senteret og inn i parkeringshuset, så fant vi ikke J2. Vi forsøkte flere etasjer og flere utganger, men ikke tale om. Vi prøvde oss på infotavlene som står inne på senteret, men der står det ikke merket hvor de forskjellige parkeringssonene ligger. Og i tillegg var det to parkeringsplasser/-hus, noe som selvsagt ikke gjør det noe enklere.

Etter å ha surret rundt i nesten en time, spurte S til slutt ei dame, og hun trodde J2 lå i 4. etasje, i nærheten av dit hun var på vei. Så vi tok heisen sammen henne, fant et skilt på veggen hvor det sto pil til J-området, surret så litt rundt i forskjellige halvnivåer i parkeringshuset, før vi jublende så J2 og bilen! Neste gang jeg skal til Tønsberg tror jeg jaggu at jeg må ha på sporing på GPS’en ;) Men jeg skal aldri kjøre stasjonsvogn inni her, for makan til trangt parkeringshus skal man lete lenge etter.

Hele denne seansen gjorde jo at vi holdt på å le oss ihjel flere ganger, og vi kommer helt klart til å huske akkurat denne turen :D

Vi kom oss ut av parkeringshuset, fant en sidegate, og begynte å se etter både spisested og ny parkeringsplass. S fant ut at det var Big Horn i området på sin mobil, jeg fant ut sånn ca i hvilken retning vi skulle, og i samarbeid fant vi en parkeringsplass. Vi visste fremdeles ikke helt hvor Big Horn lå i forhold til hvor vi var, men da slo endelig mine kartleserevner inn, og det tok oss 3 minutter å finne frem til restauranten. Nå skal det sies at den lå veldig bortgjemt i en bakgate, og hadde det ikke vært for faklene på utsiden av døra, hadde vi aldri skjønt at det var der den var.

Det var en veldig koselig Big Horn, og det var ikke noe problem å få plass selv om vi ikke hadde reservert bord. Jeg endte opp med Surf&Turf:

Og mørere kjøtt skal man lete lenge etter! S spiste kalvestek (hvis jeg ikke husker feil). Så delte vi en dessert: peanøttostekake med is:

Den var absolutt god, men ikke verdt prisen. I tillegg var bunnen på selve kaka så hard at for hver gang en av oss skulle ta en bit med skjeen vår, måtte den andre holde hendene foran i tilfelle kaka kom til å forvandle seg til et prosjektil. Tror faktisk ikke det hadde hjulpet med kniv heller.

Ferja tilbake til Moss gikk greit, helt bek mørkt og bare litt gynging (eller duving, da…). Tok en liten stopp innom kirkegården i Moss så S kunne se til sin pappas grav, og så var vi tilbake i Halden igjen etter en innholdsrik, veldig koselig, veldig morsom og interessant dag i strålende sol og med supert reisefølge. Som alltid!

Og jaggu skal jeg ut og ta den samme ferja igjen grytidlig i morgen. Mer om det uti neste uke en gang :)

Worth the wait?

Worth the wait?

For en stund siden kom Eileif hjem med noen små glassflasker med cola:

Nå er jo ikke jeg noen stor coladrikker lenger, men de fleste er jo enige i at det er ingenting som er bedre enn cola på glassflaske, og siden det var år og dag siden sist jeg smakte nettopp dette, var forventningene skyhøye! Og pussig nok var det nettopp dette som sto i korken:

Så var det Worth the wait? Nei, på ingen måte, dette var en gedigen skuffelse. Eileif mente det måtte ha med flaskestørrelsen å gjøre, at cola fremdeles er best på glassflaske så lenge flasken er 0,33 eller større. Jeg har ikke helt trua på det, og fortsetter å drikke cola på boks hvis jeg først skulle få lyst på cola. Så får jeg glemme nedturen, og heller huske hvor godt cola var på glassflaske i barndommen, for ikke å snakke om hvor tunge flaskene var.

Blæh helg og vakker mandag morgen

Blæh helg og vakker mandag morgen

Ingenting ble helt som det skulle denne helgen. Planene måtte skrinlegges, og jeg endte opp med å være skikkelig sløv hele helgen. Ingenting galt med en sløv helg, men jeg ble så sløv at jeg i går kveld satt igjen med en følelse av at jeg hadde kastet bort to perfekte dager. Jaja, shit happens.

Jeg prøvde meg på en bli-ny-dag om lørdag, men jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å venne meg til min nye look:

Hva synes dere, skal jeg holde på denne stylingen, eller gå tilbake til sånn som det var? ;)

Et lyspunkt i helgen var dette:

Et tydelig tegn på at min veldig mye bedre halvdel vet nøyaktig hva jeg liker, selv før jeg har smakt det. Sjokolade med nougat inni, kan det bli bedre? <3

Mandagen startet med et vakkert skue:

Bildet klarer på ingen måte å yte virkeligheten rettferdighet. Denne regnbuen var så utrolig klar i fargene, og den var ikke brutt noe sted. Helt perfekt. Og hvis du titter veldig nøye etter, kan du også se at den er dobbel. Den ytterste buen ble litt klarere enn den er på dette bildet, men det klarte jeg ikke å få tatt bilde av.

Nå satser jeg på at uka bare blir bedre og bedre, og at den topper seg med noe koselig til helgen. Hvor og hva, nei det aner jeg ikke ennå :)

Forelska i mascara

Forelska i mascara

Jeg har aldri holdt noe særlig på med sminke. En periode i tenårene gikk det vel på overdreven bruk av både lilla øyenskygge og sort kajal, men det gikk over. Kajalen var med meg i mange år, men i en litt mer dempet versjon.

Før sommeren oppdaget jeg plutselig at jeg hadde lyst til å prøve litt, og etter en stund hadde jeg, til min forbauselse, en baderomshylle full av primer, foundation, concealer, pudder, blush og setting spray. Og mascara. Vel, ikke så mange mascaraer samtidig, men utallige timer ble brukt til å lese og se på reviews, og så innkjøp av de som så mest lovende ut for mitt bruk. Jeg har gitt bort de som ikke har fungert for meg, og jeg har til og med kastet en mascara rett og slett fordi den var så dårlig at det hadde vært flaut å gi den videre. Ja, det er sløsing med penger, jeg vet det.

Nå skal det sies at jeg på ingen måte føler meg ukomfortabel uten sminke. Egentlig føler jeg meg vel fremdeles mer komfortabel uten enn med, men det er litt moro med sminke også :)

Så, tilbake til mascaraen. Jeg har relativt korte øyenvipper, og de står stort sett rett ut. Jeg har i en god del måneder brukt iGlow, og det har absolutt hjulpet på lengden på vippene, men de står fremdeles rett ut. Så mine ønsker for den perfekte mascaraen er at den holder bøyen vippetangen lager, den skal separere vippene, den skal ikke klumpe eller drysse, og den skal ikke lage en bøtte med volum.

Min første favoritt er denne fra Maybelline:

Denne gjør alt jeg vil at den skal gjøre, men den holder ikke helt på vippen gjennom dagen. Ellers er den spot on, og jeg kunne ikke være mer fornøyd!

Vær obs på at det finnes en helt lik som heter Full Fan Effect. Den selges visstnok ikke i Skandinavia, og jeg er usikker på om den har noen andre egenskaper enn Lash Multiplying’en, men jeg skulle gjerne likt å teste den hvis jeg noen gang kom over den.

Jeg har nylig lært at vannfaste mascaraer holder bedre på vippen, og her om dagen kjøpte jeg denne:

Jeg har brukt den to ganger, og den er helt perfekt! Det volumet den sier den skal gi ser jeg ikke noe til, men det kan være at man får det hvis man legger på flere lag. Det bryr jeg meg ikke det minste om, for denne separerer, drysser ikke, klumper ikke, og den holder vippen!

Nå kunne jeg vel sagt at jeg ikke skal kjøpe flere mascaraer, sånn bare for å teste, men det tør jeg ikke si. Er jo så moro! :p Men disse to kommer helt sikker til å holde seg øverst på favorittlista i lang tid, for de er knallbra!

Edit: Et lite PS som jeg glemte: Hvis du har nikkelallergi, så styr unna sort mascara. Brun mascara har ikke nikkel i seg!

To bøker i oktober

To bøker i oktober

Det ble nesten tre bøker i oktober, men jeg har rundt 40 sider igjen av den jeg holder på med nå, så den får gå inn i novemberinnlegget om en måned. To bøker er da mer enn bra nok det også!

Den første var Rettferdighetens pris av Carla Neggers:

Flukten til en idyllisk irsk by får snart dødelige konsekvenser i denne fengslende historien av mesteren i spenningssjangeren, Carla Neggers. For marinbiologen Julianne Maroney er to uker i lille Declan’s Cross på den irske sørkysten en måte å komme seg på. Hun hadde ikke regnet med å bli gjenstand for interessen til FBI-agentene Emma Sharpe og Colin Donovan – spesielt ikke siden en Donovan er ansvarlig for hennes knuste hjerte. Emma og Colin er i Irland av rent personlige årsaker. Colin vet at han får Julianne til å tenke på alt hun vil flykte fra, men det er noe med reisen hennes som gjør ham mistenksom. Emma, en ekspert på saker med tilknytning til kunst, er også på vakt. Hvorfor valgte Julianne akkurat Declan´s Cross av alle irske byer? Ti år tidligere ble byen rammet av et omtalt kunsttyveri. Emmas farfar, en kjent kunstetterforsker, hadde saken, men det som ble stjålet den kvelden, ble aldri funnet, og tyven er fortsatt på frifot. I samme sekund som Julianne lander på irsk jord, begynner alt å gå feil. Den amerikanske dykkeren som lokket henne til Irland, er forsvunnet. Og nå er Emma og Colin der og stiller spørsmål. Da en mørk konspirasjon kommer for dagen i vakre Declan´s Cross, må en hensynsløs morder stoppes, og innsatsen har aldri før vært så personlig for Emma og Colin.

Min omtale:

Dette er den tredje boka jeg leser av samme forfatter, og nå må jeg forstå at jeg ikke liker denne forfatterens måte å skrive på. Det er rotete, vanskelig å følge med og dårlig språk (det kan forsåvidt være oversetterens skyld). Plottet og karakterene kunne vært bra, men nei.
De to foregående bøkene fikk terningkast 1, det får jaggu denne også.

Så var det over til en bok jeg inderlig ønsket meg og også fikk til bursdagen min, nemlig Og det var kjærlighet av Marit Trønnes og Heidi Pettersen:

Marit Trønnes hadde to døtre på Utøya i 2011. Kun en overlevde. Dette er en mors beretning om livet før og etter at tragedien rammet dem. 
22. juli 2011 er to søstre på Utøya. Cathrine ser søsteren Elisabeth stå i vinduet i kafébygget etter at de har hørt om bomben i Oslo. De smiler til hverandre og gir hverandre tommel opp. Cathrine går mot teltplassen. Så begynner skytingen. Cathrine blir skutt, men overlever. Elisabeth kommer aldri levende fra øya. Mamma Marit er på ferie da det skjer. I flere dager er hun og familien hos Cathrine på sykehuset, uten å vite hvordan det er gått med Elisabeth. Først etter en uke får de dødsbudskapet. Seks år senere strever mor og datter med å komme seg videre. Slik er dette en sterk fortelling om hvordan en rammet familie har opplevd livet etter terroren, og en bok som belyser hvordan storsamfunnet har stilt opp i denne krevende tiden.

Og her er mine tanker etter å ha lest boka:

Jeg har både ønsket og gruet meg til å lese denne boka. Ingenting ved 22. juli rammet meg direkte, allikevel rammet det meg på samme måte som alle andre “uberørte” i Norge; hardt og brutalt og med en grunnleggende sorg. Det eneste jeg har til felles med familien i boka, er at vi bor i samme by. Det er helt sikkert derfor akkurat deres historie har satt seg ekstra fast i meg.
Språkmessig er vel ikke boka skrevet direkte bra. Men innholdsmessig går den rett i hjertet. Alle de fine stundene i oppveksten, skrekken, fortvilelsen og hjelpesløsheten midt i tragedien, og ærligheten om tiden etterpå. Selv om man har lest det meste i media, får man allikevel et dypere innblikk i hvordan dette har vært og er for familien og for mammaen.
Terningkast 5.

 

Nesten ufrivillig langtur

Nesten ufrivillig langtur

Overskriften henspeiler på gårsdagens tur på Nairo og meg, som nesten ble en langtur, men det var litt ufrivillig at så mye av den ble på asfalt. Forklaring følger :)

Eileif og jeg var bedt i bursdagsfeiring til den skjønneste 7-åringen vi kjenner. Mamma trengte sjåfør til noen ærender, og siden Eileif har litt vondt i en fot for tiden, fant vi ut at vi skulle ta med Nairo, og etter feiringen skulle Nairo og jeg gå cachetur samtidig som Eileif var privatsjåfør, og så skulle Eileif plukke opp Nairo og meg ett eller annet sted på vei hjem.

Jeg hadde egentlig tenkt å gå tur på Erte, det er to cacher der oppe som jeg ikke har tatt, og nå på denne tiden av året er det ikke noen fare for vårkåte tiurer. Men det er en fare for jakt, og siden jeg ikke har lyst til å forstyrre, fant jeg ut at det var tryggere å finne et annet sted å gå tur hvor sjansen for jakt var mye mindre.

Det åpenbarte seg et område ikke langt fra der vi skulle i bursdag, og med litt studering av stier, fant jeg ut hvilke cacher jeg skulle gå etter. Første stopp var Slavekirkegården. Her var vi for mange år siden og fant cachen som var her da, men den har i ettertid blitt borte og arkivert, og en ny har blitt lagt ut:

Så gikk vi inn på et mylder av stier og orienterte oss frem til 3 av 4 cacher i en liten serie. Vi var på vei mot det fjerde også, men der mistet jeg den ene stien jeg fant, og siden det var veldig bratt i området, gadd jeg ikke bushe. Men det var veldig fint i skogen i går! Lite vind og sola skinte, en skikkelig fin høstdag:

Nairo fant en liten bekk med rennende vann, så han fikk slukket tørsten:

Dum som jeg var, så  hadde jeg selvsagt ikke tatt med vann til meg selv. Urutinert!

For å komme oss ut av denne skogen, tok jeg sikte på det stedet der ett av adventseventene skal holdes i desember. Her har jeg aldri vært før, men her var det skikkelig fint! Se på gapahukene!

Om vi fant den beste og enkleste veien fra gapahukene og ut på veien er jeg rimelig usikker på, men vi kom oss ut og fortsatte i retning neste cache. Men det var så himla mye hus der jeg trodde jeg kunne gå inn og komme til en sti, så jeg var redd for å gå rett inn i en hage. Derfor droppet jeg den, og gikk videre på asfalten.

Etter ikke så veldig lenge var jeg plutselig på baksiden av den ene jobben, det er ganske fint her altså!

Jordhaugen rett foran meg er på grunn av at de rett bak ryggen min bygger ny barneskole. Der er det to nåværende skoler som skal flytte inn om et års tid, da blir det en skole på 500+ elever:

Helt i bakgrunnen ser dere festningen, og like foran festningen, til høyre i bildet, er brakkene som anleggsarbeiderne bruker, og bakenfor der ligger ungdomsskolen.

Her fikk jeg igjen en mulighet til å gå etter cachen jeg droppet litt tidligere på turen, men når jeg hadde 90 meter igjen, var det bare bushing. Derfor droppet jeg den også, og fortsatte videre på Kongeveien.

Når den tok slutt, kunne jeg gått etter to andre cacher. Men nå var jeg bare interessert i å se hvor langt Nairo og jeg kunne komme før Eileif kom etter oss, så da endte det med 4 funn. Og det var 4 flere enn jeg hadde om fredag, så det er jeg fornøyd med!

Jeg var ikke det minste interessert i å se om det var mulig å finne noen stier eller grusveier, så vi fulgte hovedveien. En veldig lite inspirerende vei, siden jeg kjører her hver eneste dag. Men, som sagt, det var i det minste fint vær :)

Da vi kom til Idd kirke, sendte jeg en sms til Eileif og ba han kjøpe med en Snapple til meg, og at vi straks gikk videre mot gamle Iddevang skole. Han var akkurat da klar for å kjøre fra mamma for å finne meg, så da fikk jeg fart i veldig trøtte bein, jeg SKULLE komme frem til den gamle skolen før han kom! Men først måtte jeg bare ta et bilde av Nairo, han var overbevist om at det var Eileif som kom i bilen som akkurat parkerte:

Like bak kirken ligger denne søte lille broen, som for øyeblikket var kledd i høstskrud:

Og videre bar det, heldigvis er det en kilometer med gangsti akkurat her. Eileif ringte og sa at de ikke hadde Snapple i den butikken han var innom…og jeg som hadde SÅ lyst på Snapple! Men noe måtte jeg ha, så jeg ba han kjøpe vann.

Nå var jeg ekstremt sliten i føttene, å gå på asfalt er ikke det beste jeg vet akkurat. Sikkert derfor (og fordi jeg har sola midt i ansiktet) jeg ser så sur ut her:

Men vi kom oss frem til den gamle skolen (hvor det var noe hundetrening eller lignende i går, så Nairo ble veldig interessert i alle lyder), og fikk jaggu 5 minutters pustepause før Eileif kom.

Det ble altså ufrivillig langt på asfalt i går, og det ble nesten en langtur. Manglet 200 meter på 1 mil! Beina mine var ikke helt gode i dag (ikke ryggen heller, egentlig), så heldigvis var foten til Eileif litt bedre, så han tok dagens tur med Nairo. Jeg har gjort en hel del stillesittende arbeid i dag, ting jeg har gruet meg til, men som det er godt å være ferdig med. Hurra :)

20 smileys og en hel haug latter

20 smileys og en hel haug latter

Lisa og jeg ut på tur igjen, i dag var det en trail i Rokke som sto for tur. Pluss noen cacher til, det er jo alltid noen cacher til ;)

Nairo var med i dag, han trengte sårt å røre på seg og ikke minst komme bort fra hva det nå er som lukter så godt hjemme at hans favorittsyssel på kveldene er å ule. Har ikke fått bekreftet at det er løpetid i nabolaget, men hva ellers kan han ule for? Og slutte å spise for? Nåvel, tilbake til i dag :)

Lisa og jeg planlegger en langtur, men i dag visste vi at vi ikke hadde nok tid, så da ble det en kortere tur. Trailen “Langs Rokkeraet” er på 18 cacher i lettgått terreng, helt perfekt og akkurat det vi trengte i dag.

Det var ikke meldt regn, men det så jaggu utrygt ut:

Cachene lå som perler på en snor, og gode hint gjorde de veldig enkle å finne. Nøyaktig sånn jeg vil ha det! Så vi kunne konsentrere oss om å skravle, ta litt bilder:

skravle litt mer, og skravle enda litt mer. Såpass mye gikk skravla at hadde det ikke vært for pipingen i Lisas GPS når vi nærmet oss en cache, så hadde vi helt sikkert gått forbi flere av de ;)

Nairo synes ikke den første delen av turen var noe ok. Jeg hadde sjekket på forhånd at jakta var over akkurat i dette området, men ikke langt unna hørtes det smell, så nabolaget hadde fremdeles jakt. Men han klarte å sitte stille til tider, og det er ikke verst når man vil bort derfra:

Det beste med dette området var at det var flatt. Til tider var det også ganske åpent, og da kan man kose seg med å se langt:

Så kom vi inn i litt skog, med alt det kan innebære av ablegøyer og morsomheter ;)

Ved den siste cachen ble vi enige om å fortsette rett frem istedenfor å gå tilbake samme vei. Vi visste fra cachebeskrivelsen at vi da kunne komme ned på hovedveien igjen og så følge den tilbake til bilen. Vi var vel kanskje ikke klar over hvor langt det var… Men regnet holdt seg unna!

Det ble to funn til på meg, og etter 8,6 km var vi tilbake ved bilen. Litt mer slitne, men veldig fornøyde. En av cachene jeg tok i dag hadde Lisa tatt fra før. Men vi stoppet et par steder til så hun kunne ta cacher jeg allerede har logget. Så min fasit ble 20 cacher, Lisas ble 21. God uttelling på en vindfull lørdag! Og med tanke på at vi skravla fra før vi satt oss i bilen her hjemme og frem til Lisa lukket døren på sin bil når hun dro herfra, så har vi jaggu fått god uttelling på lattermuskulaturen også :D Vi er ekstremt gode på å begynne å fortelle noe for å få frem et poeng, men vi snakker oss bort underveis og aner til slutt ikke hvorfor vi fortalte akkurat dette. Og selv det skaper mye latter ;)

Nairo var også veldig fornøyd med dagen, han holdt på å sovne i bilen, og han har stort sett ligget rett ut siden vi kom hjem (bortsett fra når Eileif laget middag, da satt Nairo som den standhaftige tinnsoldaten han er og håpet at noe skulle komme hans vei). Nå gjenstår det å se om han har planer om å spise middagen han skal få om en liten stund, eller om han gir totalt blanke.