• Kjøretur med cacher og gåtur uten cacher

    I går skulle Lisa holde CITO i Strömstad, og siden det var min eneste og siste mulighet for å få vårens CITO-suvenir, var det ingen tvil om at jeg skulle delta. Det var heller ingen tvil om at jeg skulle finne noen flere cacher, så jeg la opp en kjøretur med 23 cacher, uten det minste håp om å finne alle. Men alltid greit å ha noen i bakhånd 🙂

    Dro hjemmefra ved 9-tiden, da hadde jeg to timer før eventet skulle starte. Den første cachen, som var en av de jeg hadde minst håp om å finne, fant jeg i løpet av sekunder. Cache nummer to rakk jeg ikke opp til. Cache nummer tre fant jeg ikke noen god parkeringsplass til. Cache nummer fire var det folk ved. Så joda, starten var god, men det fortsatte ikke like bra.

    Hadde fremdeles ganske god tid, så jeg bestemte meg for å gå etter 4 mysteryer som lå på rekke og rad i det jeg antok var ulendt terreng. Det vil si, hadde jeg giddet å betale for parkering, hadde det sikkert ikke vært like ulendt. Men jeg fant en parkeringsplass på en grusvei og labbet i vei til den første, som jeg fant uten problemer. Ser på GPS’en at det bare var 170 meter bushing til neste, så jeg gikk i den retningen også. Da det var 100 meter igjen, hører jeg at det knaker foran meg, så jeg tverrstopper og ser ei elgku 30 meter foran meg. Sier til meg selv at nå skal jeg vente litt, og der kom jaggu kalven også, som jeg vil tro kanskje var 2 uker gammel. Okay, snu deg rundt og kom deg kjappere enn svint tilbake til bilen! Det gikk fint, altså 🙂

    Hadde fremdeles litt tid, så da ble det en enkel tradisjonell ved en ekstremt populær campingplass:

    Så var det på tide med CITO, med utgangspunkt i et lite grøntområde i Strömstad sentrum:

    Vatvedt fikk fylt søppelsekken sin umiddelbart:

    Himmel og hav, som jeg lo! Men jeg fikk plass 😀

    Tok følge med Vatvedt og Raymond et stykke før Vatvedt hadde andre ting å gjøre, så Raymond og jeg fortsatte et stykke til. Var ikke så mye søppel vi fant, men vi plukket alt vi så. Gikk forbi ei mor med ei lita datter som matet en svane og en haug med måker. Like i nærheten satt en lettere bedugget fyr og forbannet de for å mate måkene. Jaja.

    Jeg tok med meg søppelsekken og kjørte til avtalt sted for å sette den fra meg. Da kommer en mann bærende på et brett med brusbokser, og jeg så han tittet fra sekken til meg, tilbake til sekken og så på meg igjen. Og han så ikke blid ut, så jeg stoppet bilen, rullet ned vinduet og fortalte at jeg satt sekken på utsiden av søppelkassene fordi vi har vært en gjeng som har ryddet, og sekkene skal hentes om 10 minutter. Da ble han blid igjen 🙂

    Så kjørte jeg videre for å finne noen flere cacher. Første stopp var en easy peasy mystery, men jeg klarte ikke finne noen vei til en tradisjonell like i nærheten, så den droppet jeg. Dro så videre til nok en tradisjonell, men selv 20 minutters leting hjalp ikke, så den måtte jeg DNF’e.

    Nok en lett mystery var neste stopp, med masse trær i skogen:

    Så var det en challenge. Parkerte bilen og går mot der jeg får noenlunde nullpunkt og leter meg halvt ihjel, men finner ingen ting. Ser at jeg hele tiden har 5-6 meter på GPS’en, men selv da jeg har gitt opp og er ved bilen igjen har jeg 5-6 meter, så jeg bestemmer meg for å inspisere litt til, og der var den jaggu. Hurra! Challengen har jeg vært kvalifisert for i over et halvt år.

    Nå har jeg egentlig 8 cacher igjen på lista mi, men den ene leta jeg etter for et par uker siden uten å finne, så den gadd jeg ikke se etter. En annen fant jeg ikke noen parkering til, og 4 var det et godt stykke å kjøre til, så jeg bestemte meg for å gå for 2 som mer eller mindre lå på veien hjem, selv om jeg måtte ut og gå litt for å komme til de. Begge disse to var enkle og greie tradisjonelle, og dermed endte jeg opp med 9 funn og 1 DNF totalt. Ikke den beste uttellingen, men, som alltid, bedre enn 0 funn 🙂

    I dag var Nairo min førsteprioritet, og jeg grublet lenge på hvor jeg skulle gå med han. Å gå cachetur med han innebærer at jeg må kjøre langt, og det gidder jeg ikke på en søndag (les: dag før jobb), derfor fant jeg ut at jeg skulle gå en runde vi ikke har gått på mange år. Det er flere grunner til akkurat det; jeg ble lei runden, jeg har to cacher der (og jeg foretrekker å gå til mine egne cacher når jeg må vedlikeholde, ikke ellers), jeg har hørt rykter om at det av og til befinner seg løse hunder der, og brua jeg må over var i lang tid ekstremt utrygg. Brua ble fikset i fjor, og jeg tenkte derfor at jeg tar sjansen. Runden det er snakk om går rundt Berby gård, og det var nydelig der i dag:

    Og se så fin den nye brua har blitt:

    Utsikt nordover:

    Og sørover:

    Laksefisket startet for noen få dager siden, men beklageligvis har de funnet sykdom på laksen, derfor var det ytterst få fiskere å se. Jeg møtte noen få pluss en hund i bånd, så turen gikk smertefritt. Fint vær med litt vind og en ørliten skur solregn mot slutten:

    Joda, jeg er fremdeles så bleik at jeg blir utvasket i motlys :p

    Nesten 5 km, og Nairo var ikke det minste sliten. Han synes nok det var litt varmt, men det var ingen uforsvarlig temperatur å gå tur i, så det gikk fint. Nå må jeg få tatt den fryktede turen i badekaret med han snart så vi får av mest mulig underull.

  • Emsen i MGPjr

    Denne flotte jenta har jeg fulgt siden hun kom ut av sin mor:

    Foto: Ole Kaland/NRK
    Foto: Ole Kalan/NRK

    Jeg er så himla glad i henne, og jeg er så vanvittig stolt av henne, for i kveld står hun på scenen under MGPjr og fremfører sin egenskrevne låt Jeg tror på dere. Snakk om å være tøff!

    Dere må laste ned app’en Svar-o-meter (gratis) og stemme på Emsen i kveld! Jeg kommer til å sitte klistret foran skjermen, og jeg gleder meg!

  • Letterbox-runde i Strömstad

    I går tok Raymond og jeg turen til Strömstad for å ta en runde på 10 Letterbox’er. I utgangspunktet er jeg ikke kjempeglad i Letterbox’er, men de er ihvertfall bedre enn Mystery’er :p Men i følge D-ratingen skulle denne runden være rimelig grei.

    Aller først kan jeg jo kommentere at turområdet denne runden ligger i er ekstremt godt tilrettelagt. En hovedrunde med brede stier, nesten litt for godt opparbeidet synes nå jeg, men veldig barnevennlig, og det er jo positivt! Så gikk det vanlige skogsstier litt her og der i tillegg. Eileif og jeg har gått litt her for mange år siden, da det også ligger to tradisjonelle her (Raymond hadde ikke tatt de, så vi gikk til de også i går).

    Har dere hørt om fnokk? Det hadde ikke jeg før her om dagen. Men jeg vet jo hva fnokk er, selv om jeg aldri har visst navnet på det. Her ligger det mengder med fnokk:

    Fnokk er de små “paraplyene” som fyker rundt i lufta for tiden, og det var så hvitt akkurat her at det så ut som snø.

    Utsikt over Strömsvattnet fra den ene tradisjonelle cachen:

    En gammel steinbygning som ikke hadde noe informasjon på seg, så jeg aner ikke hva den har vært brukt til:

    Og så fant jeg et lite område med liljekonvall:

    Letterbox’ene var sikkert en veldig fin runde da de ble laget. Nå manglet veldig mange av skiltene som man måtte finne for å komme seg fra oppgitte koordinater til boksene, og da ble det vanskelig. Ikke umulig, men vanskelig. Så vi brukte veldig mye mer tid enn vi hadde trodd på forhånd, og jeg var ikke mye til hjelp sånn totalt sett på runden. Men vi fant alle 10, Raymond fant de to jeg hadde funn på fra før, og så fant vi to til etter gåturen. Så selv om opplevelsen kunne vært så mye bedre, så er jeg jo fornøyd med 12 funn. Og så gikk jeg opp en badge på Letterbox’er i project-gc, og det er alltid moro 😉

  • 17. mai i festdrakt

    Det er ikke stort som endrer seg fra år til år når det gjelder vår 17. mai-feiring. Dagen startet med sløvings foran pc’en. Så var det ut en tur med Nairo i finværet:

    Det var ikke lange turen, men han fikk springe i langlina, og da er han så fornøyd, så. Faktisk så fornøyd at han ikke hadde det minste tid til å ta en selfie sammen meg:

    Jupp, det blåste litt, men det gjør det nesten alltid her.

    Tidlig i morges skremte Nairo en katt fra hagen vår. På vei hjem fra turen oppdaget jeg hva katten hadde gjort tidligere på dagen:

    Denne stålormen fikk ikke feiret 17. mai.

    Siden det eneste vi gjør ut av 17. mai er å spise lunsj/middag hos mamma, hadde jeg egentlig ikke tenkt å ta i bruk festdrakten. Men for et par uker siden tenkte jeg at jo, det vil jeg allikevel. Så jeg har brukt litt tid på å sy i trykknapper og festene til veska, og i går kveld tok jeg frem strykejernet og slettet ut båndene på forkleet, da det var det eneste som var ordentlig skrukkete/hadde bretter. Beklager relativt dårlig bilde med mye “bakgrunnsstøy”, men her er resultatet uten bunadsstøvler:

    Jeg ba dere gjette på hvilken drakt jeg hadde kjøpt, og noen gjettet på Fjellvåken. Det forstår jeg godt, for jeg viste dere bare litt av beltet og nederst på forkleet, og da ser det absolutt ut som Fjellvåken. Men jeg likte ikke bærestykket på den, derfor er det Hermeline i sort som er min festdrakt.

    Veska er ikke en del av drakten, men den passer mer enn bra nok.

    Sølv kjøpte jeg også:

    Øredobber, halssølje og brystsølje. I går kveld fant jeg ut at jeg ville ha med barnesølja mi, og som dere ser passer den ikke helt inn fargemessig, blant annet fordi “bladene” er gullforgylte på den. Men, det var moro å ha den med 🙂

    Brukte ikke mindre enn en halvtime på å kle på meg, sølvet tok lengst tid 😉

    Om jeg er fornøyd? Så absolutt! Noen vil sikkert si at den er for lang, men det får være grenser for hvor mange legg jeg skal ha nederst på stakken. I tillegg kan jeg ikke ha den noe kortere uten å måtte brette opp forkleet, for stakken skal jo gå nedenfor kanten av forkleet.
    Modellen er høy i livet, og det er jeg ikke helt fornøyd med. Det går sikkert an å gjøre noe med, men det er ikke livsviktig de få gangene jeg skal ha den på meg.
    Den er ikke i ren ull, men den er så absolutt varm nok allikevel! Skjorta er forøvrig i ren bomull.

    Jeg kommer til å ønske meg brystkjede med maljer, da fjerner jeg de små “sølv”-dekorasjonene langs kanten på vesten og har kjedet nederst mot livet/beltet. Og så må jeg fikse litt på festet til veska, for den hoppet ut av festet sitt hver gang jeg satt meg ned. Kjedet på veska går jo rundt beltet, men den skal jo ikke henge i kjedet.

    Og så må jeg også si at jeg var litt spent på om jeg ville føle meg fin i den, for jeg har hatt den teite tanken at en festdrakt er jo ikke en bunad, så man skal liksom ikke føle seg sånn fin. Men det gjorde jeg, og det var litt trist å ta den av seg. Okay, en festdrakt er ikke en bunad, men jeg har blitt enig med meg selv i at det er en god erstatning. og jeg gleder meg til neste gang jeg kan bruke den.

    Kom oss til mamma og spiste den vanlige maten:

    Og på vei hjem stoppet vi og tok en cache som jeg ikke rekker opp til, men som Eileif fikk tak i uten problemer. Teite meg glemte å ta bilde av caching i festdrakt 😉

    Hvordan har deres 17. mai vært? Vår har vært super og tradisjonell, akkurat som jeg liker det 🙂

  • Nye turstøvler

    Jeg har vært ekstremt fornøyd med turstøvlene mine fra Crispi. Gode på foten, god passform, kan ikke huske å ha fått et eneste gnagsår av de (og jeg får gnagsår av det meste), de har holdt tett og de har vært lette i vekt. Nå sang de på siste verset og dessverre var de av en utgått modell, så jeg måtte finne noen nye.

    Var innom XXL for noen uker siden og prøvde en modell der, men den var altfor smal i foten. I tillegg er turstøvler generelt veldig dyrt, så et godt tilbud var jeg så absolutt på jakt etter. Og det fant jeg! Fjellsport.no har feiret bursdagen sin, og de hadde nedsatt pris på Crispi Valdres, så den ble puttet i handlekurven og om fredag kunne jeg hente pakken på posten:

    Og de var like pene i virkeligheten som på bilder på nett:

    Det har regnet litt her de siste dagene, så i dag var en perfekt dag å prøve de. Jeg måtte ta litt vedlikehold på den ene cacherunden min på Aspedammen, og der vet jeg det stedvis er vått i terrenget.

    Jupp, støvlene matcher buksa:

    Jeg bruker alt ifra 36 til 38 i sko, helt avhengig av type sko. De gamle støvlene mine var i 39, så jeg tok sjansen og kjøpte disse også i 39. De er nok litt for lange for meg. Passer perfekt i bredden, men litt lange i lengden. Samtidig tror jeg ikke jeg kunne gått ned til 38. Jeg tror at ved å legge i noen såler og ved å bruke de tykkeste strikkasokkene jeg har, går dette fint. For selv om jeg skled litt rundt inne i støvlene, så var det ikke antydning til gnaging noe sted.

    De sitter godt på foten og har god ankelstøtte. De har en stivere yttersåle enn jeg er vant med, men det er sånt som går seg til.

    Nairo var fornøyd med skogstur:

    Så fornøyd at han (som vanlig) ikke hadde tid til å titte i kameraet:

    (guri malla, for en lang snute han fikk i den vinkelen!)

    Og sånn bare for å ta det med, så tok Eileif og jeg middagen på Nellies i dag:

    Namnamnamnam!

  • Hverdagssmil episode 2

    Når buksa revner på jobb. Ikke mye å smile av der og da, mye å smile av i ettertid.

    En linerle som tar seg et formiddagsbad:

    Når kirsebærtreet i sentrum blomstrer:

    Når heggen i hagen blomstrer:

    Når forglemmegeien, den vakreste av de alle, blomstrer:

  • Sånn har pelsdotten det

    Det gikk opp for meg at det er lenge siden jeg har skrevet en oppdatering om Nairo, det er jaggu på tide.

    Bilde fra januar

    Når det gjelder hofta/forkalkningene hans, merker vi ingenting til det. Absolutt ingenting. Det har ikke noe å si hvor han sover, han velger selv, og velger like ofte gulvet eller senga mi som sofaen eller kurven sin. Memory foam-maddrassen bruker han som hodepute eller tørkefille, han ligger ikke på den lenger. Ikke er han stiv når han står opp om morgenen, ikke er han stiv når han har sovet på dagen, ikke er han stiv etter leking, ikke er han stiv etter skogsturer.

    Bilde fra februar

    Nå skal det sies at vi ikke har gått hverken lange eller spesielt krevende turer, og det bør vi jo heller ikke gjøre. Samtidig merker jeg på han at han ikke blir sliten etter de turene vi faktisk går med han, så jeg lurer på om jeg skal pushe grensa bittelitt lenger for å se hvordan kroppen hans reagerer. Selvsagt uten å overdrive, for jeg vil jo ikke gå inn for at han skal få vondt, men jeg ønsker jo at han skal få noe ut av turene vi går også.

    Bilde fra mars

    Han fikk jo den sprøytekuren, og kan ikke få noen ny kur før i slutten av mai, men sånn som det ser ut nå og har sett ut de siste månedene, tenker jeg at han ikke trenger sprøyter.

    Helt siden vi fant ut om forkalkningene, har han hver kveld fått litt våtfôr iblandet Omega3-olje og olje med glukosamin samtidig som han får tørrfôr. Til å begynne med kastet han seg over våtfôret, men de siste ukene har han ikke vært spesielt interessert i å spise det. Og heller ikke har han spist noe særlig av tørrfôret, hverken på kvelden eller på morgenen.

    Bilde fra april

    Før helgen bestemte jeg meg for å ikke gi han våtfôr, bare tørrfôr (og da uten olje, for jeg kan aldri stole på at han spiser opp tørrfôret, og da vil han aldri få i seg riktig mengde av oljene), for å se hvordan han reagerer. Og han har spist veldig bra etter det. Ikke all maten, men det er heller ikke noe unormalt, han har aldri vært matglad. Så derfor tenker jeg at jeg dropper våtfôr og olje en stund, for å se hvordan kroppen hans reagerer på det. Eventuelt kan jeg prøve å gi han oljene på en brødskive eller noe sånt, for å se om det er våtfôret han ikke vil ha (rare hunden, alle hunder vil vel ha våtfôr?).

    Bilde fra mai

    Her må jeg bare skyte inn den merkelige spisevanen han har fått i det siste. Han spiser en tredjedel til halvparten av tørrfôret, så sitter han og ser på meg (jeg lager meg te samtidig). Da må jeg holde matskåla hans, så spiser han nesten alt som er igjen. Så sitter han og ser på meg igjen. Og da må jeg helle resten av maten over i hånda mi, så han spiser de siste 10-15 kulene. Og jeg ler like godt hver gang 😀

    Jeg tror Nairo har hatt forkalkninger (HD) i mange år, men det har ikke vært mulig for oss å oppdage siden vi har holdt han i jevn bevegelse. Selvfølgelig må jeg forvente mer stivhet etterhvert som han blir eldre, men jeg tror allikevel at han ikke er plaget i det daglige så lenge han ikke får muligheten til å holde seg for mye i ro. Derfor håper jeg så inderlig på en ikke for varm sommer, sånn at vi kan fortsette å holde han i bevegelse, og at vi dermed slipper flere sprøytekurer, slipper utstrakt tilskudd av oljer og slipper smertestillende (som han ikke har fått en eneste av siden alt dette startet).

    Så alt i alt har den bunnløse fortvilelsen jeg følte snudd til noe veldig positivt. Jeg er så klart mye mer på alerten og følger nøyere med på han for å se om jeg ser noe unormalt, men så lenge han oppfører seg sånn som han har gjort de seneste månedene, finnes det ingenting å være bekymret for. Nairo har det bra! 🙂

  • Runde i Torsnes

    Den første dagen i mai, fridag, fint vær uten temperaturer over 20 grader var meldt, hva gjør man? Jo, jeg fikk med meg Eileif og Nairo på cachetur. Ikke at sistnevnte måtte overtales, og førstnevnte var ganske lett å få med, han også 🙂

    Jeg har lenge hatt lyst til å gå Raymonds runde Dragontangen i Torsnes (Fredrikstad), og siden litt av den runden går langs hav og Eileif er veldig glad i hav (jeg og, altså), dro vi dit. Tok to cacher på vei dit, og så parkerte vi bilen og la i vei.

    Den følelsen når man går i nydelig skogsterreng og så åpner det seg der fremme og man ser havet, den følelsen altså!

    Hav og strand:

    Det finnes verre utsikter enn denne altså:

    Eileif og Nairo måtte sjekke ut denne brygga:

    Sjelefred og batterilading til tusen:

    Noen som kan fortelle hvorfor denne steinen ser ut som den gjør?

    Det var flere lignende steiner i området.

    Et siste glimt tilbake mot havet før turen gikk videre inn i skogen:

    Alle cachene ble funnet uten problemer, og vi fant også to andre cacher på vei hjemover. Dermed endte vi på 21 funn i dag, en god start på mai!

    Comments Off on Runde i Torsnes
  • Antio sas april

    Antio sas er gresk for adjø. Det skrives såklart ikke sånn på gresk, men jeg finner ikke ut av hvordan jeg kan få inn de greske bokstavene her, så da ble det sånn denne gangen.

    Månedens høydepunkt:
    Selv om jeg ikke er 100 % ferdig med datomatrisen, så er jeg ferdig med den hardeste jobben med den, og det er på alle måter månedens høydepunkt:

    Jeg er altså så stolt over at jeg klarte det!

    Månedens nedtur:
    At Facebook tuller og tøyser av og til er ikke et ukjent fenomen, men at jeg skulle “miste” alle vennene mine klarte jeg ikke å forutse:

    Okay, de hadde egentlig aldri blitt borte, og de var der de skulle igjen en dag eller to senere, men jeg hadde et snev av panikk noen sekunder første gang det skjedde.

    Månedens bøker:
    Det ble en bok i april, og den var en skikkelig positiv overraskelse:

    Omtalen min finner du her.

    Månedens hverdagsøyeblikk:
    Jeg er vel ikke kjent for å være tidenes optimist, derfor var denne “værmeldingen” helt perfekt og den kan egentlig ikke bli mer meg:

    Lo godt for meg selv når den dukket opp altså :p

    Månedens Nairo:
    Nairo får fortsatt en liten dæsj våtfôr med fiskeolje og glukosaminolje til middag. Da må det tørkes etterpå, og der har han mentaliteten til et lite barn: “Klarer sjøl!”. Men han og jeg er ikke helt enige i hva han skal bruke til å tørke seg med, for jeg brukte virkelig ikke kr. 700,- på ei fille. Det mener han er bare rett og rimelig. Dessverre rakk jeg ikke å filme mye av tørkeseansen, men jeg anbefaler allikevel at dere har på lyd, for det dukket opp noe uventet:

    Moroklumpen! 😀

    Månedens shopping:
    Det er mye regninger for tiden, så det blir ikke mye shopping. Men jeg tok jo det store steget og klippet meg rimelig kort denne måneden, og det synes jeg går innunder shopping:

    Jeg har ikke helt blitt vant til dette håret ennå, og det er absolutt mye jobb med kort hår. Så jeg vet ennå ikke om jeg kommer til å fortsette å ha det kort, eller om det blir å spare igjen.

    Månedens strikketøy:
    Dere er sikkert dritt lei av å høre det, men fortsatt holder jeg på med det som forhåpentligvis skal bli en gave. Som dere skjønner, strikker jeg ikke mye i løpet av en måned, så det tar sin tid. Men jeg vil anslå at jeg er ferdig med 3/4-deler av prosjektet, og jeg gleder meg til å bli ferdig. Litt.Lei.Nå.

    Månedens naturbilde:
    Bildet er tatt på Kruseter/Erte etter at jeg fant en cache tidlig en morgen før jobb:

    Det var helt magisk, og mye penere i virkeligheten!

    April har jo vært en veldig varm måned. Nå er det ventet at temperaturene skal synke, og det ser jeg frem i mot. For hvis denne sommeren blir som i fjor, så må jeg snu om på døgnet for at Nairo i det hele tatt skal få noe mosjon. Jeg må dra på jobb på morgenen, legge meg når jeg kommer hjem, stå opp rundt midnatt, gå tur med han i 3-tiden, spise middag ved 5-tiden og så dra på jobb igjen. Så jeg stemmer på en mild sommer i år!

  • Lilla og glitrende

    Nok en gang har neglene mine holdt seg ekstremt bra, som vanlig er det bare “utveksten” som gjør at det ser stygt ut:

    Men det var på tide med noe nytt nå.

    Jeg klarte ikke bestemme meg for hva jeg ville ha. Nå er jo 17. mai rett rundt hjørnet, så jeg tenkte egentlig noe klassisk og nedtonet som f.eks. french tip, men så tenkte jeg at jeg pynter meg jo ikke spesielt på 17. mai, jeg drar ikke til byen og ser på hverken barnetog eller russetog, og derfor ble det ikke det.

    Så begynte jeg å tenke glitter, det begynner jo å bli en liten stund siden sist jeg hadde det. Og så hadde jeg lyst på lilla, og dermed ble det lilla med glitter:

    Og det ble så fiiiint! 😀