• Ferdig med datomatrisen! Eller…?

    Helt siden september har jeg gått med hud og hår inn for å fylle alle tomme datoer i datomatrisen. Det har vært dager som har gått lekende lett, og det har vært dager som har skapt så mye frustrasjon at jeg har vært på nippet til å gi opp hele prosjektet. Det har vært utfordringer med å få tid til å ta en cache, det har vært værmessige utfordringer, det har vært cacher som har vært borte, det har vært cacher jeg ikke har klart å få tak i. Det har vært cacher jeg har måttet kjøre langt for å ta, det har vært cacher som har vært plassert ekstremt nært min daglige kjørerute. Jeg har hatt lange pauser hvor det ikke har vært tomme datoer og som igjen har gjort at det har vært et ork å sette igang igjen. Til tider har det føltes mer som tvang enn som lystbetont, og jeg vet at motivasjonen min synker mange grader når jeg MÅ kontra når jeg VIL. Men i dag fylte jeg den siste datoen! Og det med en julecache på Erte:

    Selvsagt spoiler jeg ikke cachen, dra dit selv og se 😉

    Jeg må rette en ekstremt stor takk til alle som har hjulpet meg det dette. Alle CO’er som legger ut cacher og vedlikeholder de. Alle venner som har hjulpet meg med løsninger på mysteryer. Alle venner som har hjulpet meg med hint på gjemmesteder. Alle venner som har vært med meg ut og cachet. Det er ingen tvil i min sjel om at jeg ikke hadde klart dette uten hjelp, så jeg er dere evig takknemlig! <3

    Men så var det noen som påpekte nylig at “mangler du ikke en dato?”. Hmmm…la oss se…

    Jo jaggu, se der a’gitt, der var det jammen i meg en 0. Så rart! Skal det være sånn da? Har jeg glemt en dato? Oversett? Eller er det en hensikt bak dette?

    Joda, hele målet med å fylle datomatrisen bunner nemlig i et større mål som ramlet ned i hodet mitt en gang i fjor sommer. Den observante leser har kanskje sett at det de siste ukene har vært en nedtellingsrute i høyremenyen her, og da gjelder det bare å vente de dagene for å se om jeg klarer det store målet jeg har satt meg. Hva det er, er det noen ytterst få som vet, og jeg har ikke planer om å fortelle det til flere før 18. januar eller ihvertfall tidligst en liten stund før det. For jeg aner ikke om jeg klarer det før vi er ganske nært den datoen. Men, i likhet med den jobben jeg har gjort for å fylle de tomme datoene, så skal jeg gjøre mitt beste for å klare det store målet også 🙂

  • Caching i påskehelgen

    Selv om det totalt sett ikke har blitt ekstremt mange cachefunn denne påsken, så har jeg faktisk cachet hver dag fra onsdag til og med i går. Torsdag ble det jo noen få på vei til Nordens ark, så derfor starter vi med fredag.

    Langfredag:
    Denne dagen skulle være en hjemmedag med husarbeid (fy meg, husarbeid på langfredag!). Men etter å ha gjort halvparten av det husarbeidet jeg måtte gjøre, kriblet det i meg etter å få noen funn, så jeg tok meg en kjøretur i Hälle-området (ligger sånn ca mellom meg og Svinesund). 11 park&grabs var på runden jeg hadde sett meg ut, og jeg gadd ikke engang å skifte inn i turklær.

    Jeg fikk litt utsikt her og der:

    Her lurer jeg på om det er Bakke (norsk side) jeg ser:

    Man kan se mye rart på den svenske landsbygda, her er det en litt kreativ campingplass og en veldig kreativ campingvogn malt i ku-mønster:

    Og litt senere hadde jeg selskap imens jeg logget:

    Det ble 10 funn og 1 DNF den dagen, veldig fornøyd! Og for en varme!

    Påskeliljene her hjemme har forresten blomstret akkurat i tide:

    Påskeaften:
    Eileif skulle ut og fiske sammen med sønnen sin, så jeg ville ha med Nairo på tur. Dermed bestemte Raymond og jeg oss for å ta turen til Vardeåsen på Larkollen ved Rygge. Strålende sol den dagen også, nesten litt for varmt for Nairo (og det er ganske skremmende med tanke på at vi ikke er ferdige med april engang, skrekk og gru om vi får samme sommer i år som i fjor!). Runden var på rundt 6,5-7 km, og ganske tidlig gikk vi forbi et utkikkstårn som selvsagt bare Raymond gikk opp i:

    Jeg synes aldri jeg ser blåveis lenger, men i denne skogen var det tett i tett:

    Nydelig!

    Det begynner virkelig å grønnes nå, se på bjørkene:

    Litt over halvveis tok vi oss en liten pause ved et tjern:

    Dessverre går det en vei like på andre siden av tjernet, så stille var det ikke der. Men det var mye liv i vannet, og det var moro.

    Nairo ble tilbudt en Dentastix, men det ville han ikke ha:

    Og ikke ville han prøve å være fin på selfie heller:

    12 cacher lå på runden, og vi fant alle 12. Hurra!

    1. påskedag:
    Lisa og Raymond hadde en plan om å lete etter forventet vanskelige cacher under den nye Svinesundsbrua på svensk side. De vet vel at min tålmodighet ikke er av de beste når det gjelder cacher med høy D eller høy T eller både høy D og T, men jeg bestemte meg for å syte minst mulig og være med. Så vi begynte med noen få mysteryer, og av og til ser man ikke skogen for bare trær:

    Typisk pet-i-gran:

    Og ja, vi brukte lang tid på å finne den…

    Så ruslet vi over E6:

    Og ikke mange meterne senere åpenbarte brua seg:

    Det ble en del trasking frem og tilbake i dette området da vi blant annet skulle løse tre multier. Og til tider var terrenget ganske krevende, trodde vi ihvertfall helt til vi så trapper :p Men like blide:

    Det ligger mye skrot under brua…

    Men det er ganske spennende å stå under den og se opp:

    Da brua var under bygging fikk jeg og takket jeg ja til muligheten om å gå oppover buen (den hadde en provisorisk tretrapp under bygging). Gikk fra kjørebanenivå og et godt stykke oppover før høydeskrekken min stoppet meg, men jeg lever lenge på at jeg faktisk har gått på buen 😀

    Ved en av cachene møtte vi en buorm, ved en annen møtte vi denne karen:

    Vi gikk etter 11 cacher i går hvorav 1 var arkivert, jeg endte med 10 funn og 1 DNF, noe jeg er veldig, VELDIG fornøyd med med tanke på vanskelighetsgraden på flere av de cachene. Og jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen! 😀
    Så totalt ble det altså 33 nye smilefjes på kartet på disse tre dagene, og totalt i påska ble det 45 funn (47 funn hvis vi regner med palmehelgen), og det kan jeg ikke annet enn å si meg ekstremt fornøyd med.

    Her hjemme startet vi grillsesongen i går, det var godt, det!

    Jeg hadde egentlig tenkt å være med på månedens tur i regi av Geocaching Østfold i dag, men jeg kjente det var greit at siste dagen av påskeferien ble hjemmedag.

  • Skjærtorsdag på Nordens ark

    Her i huset beveger vi oss ikke i nærheten av hverken Strömstad eller Halden på skjærtorsdag, derfor satt vi kursen nesten rett sørover for å tilbringe dagen på Nordens ark. Vi pleier stort sett å ta en tur dit en gang hvert år.

    Men først ble det (selvsagt) litt caching. 5 stopp, 4 funn. Den første var denne nydelige gamle steinbroen:

    Glad jeg ikke måtte gå over den!

    Neste stopp var Svarteborgs kyrka:

    Nesten litt overrasket over å se en helt tradisjonell kirke, for vi har sett så mange spesielle siden vi begynte med caching.

    3 stopp til, hvor den ene lå så offentlig at etter å ha befølt objektet cachen skulle være på en stund følte jeg meg bare så dum at jeg ga opp. De to andre gikk lett som en plett.

    Så var vi fremme på Nordens, og etter en tur innom Lantgården hvor vi fikk sett nydelige små lamunger og jeg fikk meg et par nye kompiser som sier bæ (de var ekstremt kosete!), gikk vi løs på selve runden.

    Sisel:

    En ekstremt sløv rød panda:

    De er forøvrig alltid ganske sløve, men han her lå og balanserte med beina på hver side av stokken og hadde det veldig så bra 🙂

    Forrige gang vi var på Nordens ark hadde de nylig fått asiatiske villhunder, men da så vi ikke mye til de. I dag var vi heldige, for noen av de ansatte kom kjørende med firehjulingene sine, og da tror dyra at det er mat på gang, så 4 villhunder spratt opp fra hvileplassene sine og vi fikk tittet godt og lenge på de:

    De er gode på å holde balansen, for hylla denne står på var ikke veldig bred:

    Pallaskatt:

    Denne satt helt oppe på toppen av innhegningen sin, og jeg fatter ikke hvordan den hadde kommet seg opp dit, det gikk jo rett opp! I tillegg har de er så utrolig morsomt utseende, han ser jo potte sur ut :p

    Ulvene tok det dessverre veldig med ro, så dette var det eneste glimtet jeg fikk av en av de:

    Det lå to til der sammen med denne, men jeg hadde ikke sjanse til å få tatt noe bilde av de, selv med 70-300mm-objektivet.

    Så satt vi oss for å spise, og da dukket denne lille krabaten opp:

    Helt tydelig vant med mennesker, for på et tidspunkt var han 20 cm fra foten min. Der lå det nemlig en mistet pannekake fra tidligere, og den var interessant. Brød ville han ikke ha, men det tok småfuglene.

    Jeg liker ikke å ta bilder av dyra hvor gjerdene er tydelige mellom dyra og meg. Men for første gang fikk vi jerven på skikkelig nært hold, bare gjerdet og rekkverket mellom oss, så jeg bare må ta med dette bildet:

    Vi fikk også sett to jerver til i hver sin innhegning, den ene lå og sov ganske nært oss, den andre gnagde høylydt på et bein.

    Snøleopardene lå så langt unna at jeg ikke fikk tatt noe skikkelig bilde av de, men de persiske leopardene lå på utstilling og jeg knipset i vei:

    Amurleoparden hørte vi brøle, men vi så dessverre aldri noe til den.

    Siste stopp er alltid amurtigeren/sibirtigeren. Vi så bare én i dag, men han tok til gjengjeld livet totalt med ro:

    Har du sett noe så avslappet? Bakbeina i kryss, ene forlabben oppover stolpen, totalt i sin egen verden. Herlig! 😀

  • Nå har jeg vært tøff, nå!

    Helt siden jeg klippet meg sist, har jeg hatt litt lyst til å klippe meg enda kortere. Jeg synes jo jeg klippet mye den gangen, men noe i meg har sagt at jeg en eller annen gang må prøve å ha kort hår ihvertfall én gang i livet, og hvorfor ikke nå? Jeg har forhåpentligvis mange år igjen, og dermed god tid på å la det gro ut hvis jeg ikke trives.
    (PS! Heidi: les kommentarfeltet i blogginnlegget for min forrige frisørtime 😉 ).

    I flere måneder har jeg latt meg inspirere av en Youtuber ved navn Chloe Brown (hennes Youtube-kanal her, og hennes Instagram her). Nå ville jeg ikke ha det like kort som hennes på det korteste, og hun har også hatt både undercut og sidecut, noe jeg ikke har tykt nok hår til. Men jeg har vært veldig imponert over alle forskjellige måter hun har stylet håret sitt på, selv om det faktisk er ganske kort.

    For et par uker siden fikk jeg bestilt meg frisørtime i dag, men helt frem til jeg satt meg i stolen i dag hadde jeg ikke bestemt meg. Jeg har ikke hatt kort hår på rundt 33 år, og selv om hår gjerne gror ut igjen, så var det en veldig skummel avgjørelse å ta.

    Her er håret jeg kom inn med i dag:

    Jeg viste frisøren min noen av bildene til Chloe, vi diskuterte litt frem og tilbake, og så sa jeg “sett igang”. Og så ble jeg nervøs igjen, så hun fortet seg å sette igang så jeg ikke rakk å angre, for hun synes det var SÅ moro at jeg endelig skulle tørre å gjøre noe annerledes :p

    For første gang i livet måtte jeg ta av meg halskjedene mine for en hårklipp. Og for første gang i livet ble det brukt barbermaskin på meg. Guri land, så stressa jeg var i den stolen!

    Men, dette ble resultatet:

    Legg merke til at det er krøllet, så det ser enda kortere ut enn det egentlig er. Men det er klippet i, tja, kan jeg kalle det en svak bob? Eller kanskje det bare heter bob? Er nok enklere å se når det ikke er krøller i det.

    Hva jeg synes nå, 10 timer senere? Jeg vet ikke helt. Det er fryktelig, FRYKTELIG uvant, så jeg trenger nok litt tid på å venne meg til dette korte håret. Som ikke må løftes ut fra genseren, og som ikke setter seg fast under stroppen på veska. Jeg trenger nok også en god del tid på å lære meg å style det, for min go-to-metode med lengre hår er jo å sette det opp i en klype når det er vått, da tørker det med litt fall. Det kommer ikke til å funke nå. Samtidig vet jeg at jeg er lat når det gjelder hår, så jeg er spent på å se hvor mye jeg gidder å gjøre med det.

    Var en tur innom Tistasenteret etter frisørtimen. Først innom Vita, jeg kjenner ikke damen som jobbet der i dag, men jeg har jo handlet av henne før. “Du har klippet deg!”, sa hun plutselig, og sa flere ganger at hun synes det var fint. Så var det innom Ark, kjenner ikke damen der heller, men har også handlet av henne flere ganger. “Du har klippet deg!”, sa hun også, og fikk skryt der også. Så hadde jeg sett at ei venninne var på jobb på Zavanna, så jeg snek meg inn, fant en fin kjole og gikk i prøverommet, og da hun var på utsiden av prøverommet sa jeg at hun bare fikk komme inn, og hun brukte et par sekunder på å kjenne meg igjen :p

    Hjem til Eileif, og han responderte omtrent på samme måte som jeg gjør når han har latt sin frisør bruke barbermaskinen på seg, så han foretrekker meg med lengre hår 😉

    Men nå må jeg vel gå inn på Snapchat og bytte til denne frisyren:

    Så får vi se om et par måneder om jeg skal tilbake for vedlikehold eller om jeg skal la det gro ut 😉

  • 50/50

    I går skulle jeg holde event på Kruseter for å sikre meg selv den siste suveniren i Creation Celebration-perioden. Jeg dro med vilje litt tidlig for å kjøpe noe å bite i til eventet, og for å se om jeg kunne finne noen cacher før eventet.

    Etter en tur innom butikken kjørte jeg til en cache Lisa og jeg tittet etter i fjor uten hell, men som noen har funnet i ettertid, og som tilsynelatende skulle være enkel. Tror faktisk jeg glante i 20 minutter uten hell, og nå er jeg ordentlig grinete på den cachen, den skal jo ikke være vanskelig!

    Vurderte å stikke innom en annen, men den ville jeg ikke hatt tid til å gå til og samtidig komme i tide til mitt eget event, så da dro jeg rett til eventet. Og jeg kom meg ikke de 10 meterne fra bilen og til benken på rasteplassen før de første tre eventdeltakerne dukket opp. Ikke lenge etter kom det to til, og da var denne gjengen samlet:

    Og så kom denne damen kjørende:

    Og det var de som dukket opp. En koselig liten gjeng som jeg kjenner godt og har cachet sammen med opptil flere ganger. Praten satt løst, latteren satt enda løsere, og vi hadde en trivelig time i sola, selv om det blåste litt kjølig.

    Ikke et eneste vondt ord om biler, men kjøretøyet til en av gutta skulle jeg gjerne hatt:

    Ihvertfall skulle jeg gjerne hatt lyden <3

    Etter eventet dro jeg til Ormtjern for å ta noen av cachene der. Det er cacher som tar litt tid, og som jeg derfor har latt ligge i min søken på å fullføre datomatrisen.

    Jeg startet med en multi jeg trodde var vanskelig, men den var lett som en plett og jeg smilte bredt imens jeg fortsatte opp mot hytta. Da var det en tradisjonell som skulle til pers, og siden det ikke var mennesker i sikte, kunne jeg lete uforstyrret etter noe jeg trodde var lett. Men nei, ikke tale om at denne ville dukke opp, selv etter lang tids leting. Da var jeg så lei og så grinete at jeg ikke gadd å gi meg i kast med hverken wherigo’en eller letterbox’en, så da dro jeg hjem.

    Virkelig lenge siden jeg har hatt en 50/50-uttelling på en cachedag, og ikke noe som frister til gjentakelse. Kanskje jeg rett og slett ikke er god på å finne cacher alene lenger, etter å ha cachet så mye sammen med andre?

  • Når bloggen får en oppsving

    Jeg er ingen stor blogger. Det har jeg aldri vært, og det kommer jeg aldri til å bli. Og jeg ønsker ikke å bli det heller. Men jeg skriver ikke blogg bare for å skrive dagbok for meg selv, da hadde jeg faktisk brukt en fysisk dagbok eller et fotoalbum. Jeg ønsker jo å dele mine hverdager og opplevelser med dere som gidder å stikke innom her, og tro meg, jeg er ytterst takknemlig for hvert eneste besøk.

    For å bli toppblogger må man forøvrig (og blant annet) selge seg selv, ha et gjennomgående tema for bloggen, og gjøre alt man kan for å treffe en spesifikk målgruppe. Jeg synes det er kleint å sette meg selv først, jeg har ikke noe gjennomgående tema selv om jeg jevnt og trutt skriver om hverdagsliv, turer, geocaching og hund (og de fleste store bloggerne skriver ikke kun om ett tema), og min målgruppe er altfor snever.

    Men, når alt dette er sagt, så synes selvfølgelig jeg også det er ekstremt moro å få mange treff på et innlegg. Og nettopp det skjedde etter at jeg i forrige uke skrev om da mamma, Eileif og jeg var på Kokkekollektivet. For som nevnt i det innlegget kjenner jeg den ene mannen som driver Kokkekollektivet, og han spurte meg om han kunne få dele innlegget på restaurantens Facebook-side. Klart han fikk lov til det, og dette skjedde da:

    Som dere ser, ligger jeg på alt fra 10 til opp mot 100 treff pr dag, helt avhengig av hva jeg skriver om og om jeg i det hele tatt legger ut et innlegg. Men ved hjelp av den ene delingen fikk jeg plutselig over 300 treff på én dag. Da var det jubel i stua! Og dette er hva jeg kaller delingens makt, det skal så himla lite til for at noe skal nå frem til så mange flere lesere. Jeg skjønner jo at man ikke deler noe bare for å dele, det må jo være interessant både for den som deler og dennes omgangskrets, men dette er uansett et godt eksempel på hvor lite som skal til.

    Jeg har hatt andre innlegg som også har generert mye treff på kort tid, dette og dette er gode eksempler på det fra nyere fortid. Men det er det jeg kaller sensasjonsinnlegg, det vil si innlegg som er noe helt utenom det vanlige og som gjerne handler om noe trist. De andre innleggene som ligger på topplista for det siste året, er innlegg som jevnt og trutt får besøk fordi folk googler noe de innleggene handler om:

    Ikke dårlig at to av strikkeinnleggene hos en total amatørstrikker blir såpass godt besøkt.

    Det ikke så mange tenker over, og som jeg også er kjempdårlig til å gjøre, er at hvis man har lagt ut link til et blogginnlegg på Facebook, så vises det for andre venner når man trykker liker på linken. Og det er også med på å spre innholdet og nå nye potensielle lesere.

    Så det er altså ikke mye som skal til for å glede noen med å hjelpe de med å få noen flere besøkende på bloggen, og det skal jeg prøve å bli flinkere til.

  • Varteig igjen

    Sist Raymond og jeg var i Varteig var like før jeg rundet 3000 funn, 1. desember i fjor. I går dro vi tilbake for å rydde enda litt mer der, og jeg hadde feilberegnet hvor lang tid det tok å kjøre til Årum, så da ble det litt venting og tid til en snap før Raymond kom:

    Været var helt perfekt for mange kjørecacher og noen slitsomme gå-til-cacher; lettskyet, lite vind og rundt 10-12 grader. Men vi så mange små soler underveis, de lyser virkelig opp grøftekanter nå:

    På vei til en av de litt lettere gå-til-cachene gikk vi forbi dette jakttårnet, bygget på en gammel høyspentmast:

    Fint med gjenbruk!

    Når jeg ikke kjører selv, og når jeg ikke har 100 % kontroll på nøyaktig hvilke cacher vi har på planen (bare den overordnede oversikten), klarer jeg ikke helt å følge med på nøyaktig hvor vi er. Da er det godt at det finnes skilt:

    Mange skilt:

    Og jaggu noen informasjonsskilt i tillegg:

    På vei til gårsdagens eneste DNF var det bratt. Fryktelig bratt. Og nedover-bratt gjør meg ingenting, men jeg visste jo at jeg skulle tilbake samme vei. Derfor klarte jeg ikke helt å nyte den lille brua over den lille elva som til tider har gjort seg veldig stor:

    Her ble det altså en DNF, vi fant den heller ikke på tilbakeveien, selv om Raymond snakket med CO og fikk en ganske god beskrivelse.

    Resten av dagen gikk med til enda noen flere kjørecacher, så det ble 34 funn på meg i går. Veldig fornøyd med det, og det bragte meg også et steg nærmere målet om 500 poeng og alle suvenirene i Cache Carnival-jakten. For de skal jeg klare 😀

  • Bursdagsmiddag på Kokkekollektivet

    I morgen har mammaen min bursdag, så i går tok vi henne med ut for å spise bursdagsmiddag på Kokkekollektivet (<-Facebook-link). Jeg har spist der før, mamma og Eileif hadde ikke spist der før.

    Det jeg ikke var klar over, var at de dropper så å si hele den vanlige menyen sin på søndager, og bare kjører søndagsmiddag. Ikke noe i veien med det, sånn egentlig, men når gårsdagens middag så sånn ut:

    og min bedre halvdel gjør alt han kan for å ikke spise fisk, da var jeg glad for at de faktisk har hamburger på menyen, selv på søndager. Dermed ble det hamburger på han:

    Mamma og jeg spiste 3-retters’en, og den begynte med breiflabb med rødbetkrem og sylteløk:

    Jeg synes breiflabben smaker som all annen hvit fisk jeg har smakt, men nå er ikke jeg så himla glad i fisk, jeg heller. Rødbetkremen smakte helt himmelsk! Den smakte litt som en maispuré jeg har smakt en gang eller to, og den ble også originalt laget av den samme kokken som er med på å drive Kokkekollektivet (en mann jeg forøvrig har gått på skolen sammen med for x antall år siden).

    Så var det en kalvebiff så mør at den nesten smeltet på tunga:

    Pepperbernaisen som fulgte med var også helt himmelsk!

    Og til sist var det pasjonsfruktmousse:

    Veldig glad for sjokoladen rundt, for den gjorde den litt syrlige moussen litt mer rund i kantene. Veldig godt!

    En obligatorisk selfie på torvet før vi kjørte mamma hjem:

    Jeg var mett resten av kvelden, så selv om porsjonene kanskje ser små ut, så er det mye mat. Og Kokkekollektivet anbefales på det varmeste!

    Comments Off on Bursdagsmiddag på Kokkekollektivet
  • Magandang bye mars

    Magandang bye er tagalog for farvel. Mars er over, og månedens oppsummering er klar.

    Månedens høydepunkt:
    Cacheturen i Rådeskogen:

    Ikke det at runden var så veldig fin, og ikke det at det var noe spesielt med cachene, men det var så deilig å komme seg ut på tur og finne mange cacher.

    Månedens nedtur:
    For mange år siden var jeg colaholiker. I fjor sommer, da det var så himla varmt, var jeg på god vei til å bli colaholiker igjen. En iskald boks med cola var himmelsk, og jeg klarte ikke gi meg da høsten kom. Men til slutt måtte jeg bare si stopp.
    Etter jul har jeg hatt mer og mer lyst på cola, men jeg har nektet meg selv. Men da Eileif kom hjem med en 6-pack små glassflasker med cola, klarte jeg ikke å dy meg mer…

    Heldigvis smaker ikke cola på glassflaske like godt som det gjorde i gamle dager, og heldigvis smaker ikke cola på glassflaske like godt som cola på boks, så etter den lille flaska har jeg ikke hatt noe colabehov 😀

    Månedens bøker:
    God karma av Marian Keyes:

    Omtalen er her.

    Det siste vitnet av Kate Brady:

    Fant ikke bilde av den norske utgaven, og var for lat til å ta bilde selv. Her er omtalen av denne.

    Se Norges blomsterdal av Ingrid Bjørnov:

    Og her er omtalen av den.

    Månedens hverdagsøyeblikk:
    Etter at vi fant ut at Nairo har forkalkninger, har han hver kveld fått litt våtfôr iblandet oljer. Og da må man jo tørke seg etterpå, må vite 😉

    Veldig ofte gjør han det på madrassen sin, på bildet her gjør han det i senga til Eileif 😉

    Månedens Nairo:
    Da Nairo hadde som mest vondt, ville han ikke engang bli med opp på mitt soverom. Nå for tiden virker det ikke som han har det minste vondt i det hele tatt, han oppfører seg som seg selv. Og dermed blir han med opp stort sett hver eneste kveld.
    Det er derimot ikke ofte han hopper opp i senga, men sånn har han alltid vært, det blir for varmt for han. Derfor er det veldig kos når han først kommer opp:

    Men her ser det da ut som han lurer på hva i alle dager jeg driver med 😉

    Månedens shopping:
    Definitivt festdrakten:

    Den er ferdig lagt opp og passer perfekt, går akkurat på nedsiden av forkleet. Jeg må sy i 4 trykknapper i skjorta pluss at jeg må sy fast festet til veska, og så er den klar til bruk etter litt stryking/damping.
    Jeg har også fått kjøpt bunadsstøvletter! 😀

    Månedens strikketøy:
    Holder fortsatt på med det som skal bli en gave, så jeg vil ikke vise frem. Nei, det blir ikke kjempemye strikking, men jeg har det heldigvis ikke travelt 🙂 Samtidig har jeg allerede bestemt meg for hva som blir neste prosjekt (det er ikke å gjøre ferdig forrige prosjekt), og jeg gleder meg så mye til å begynne med det at jeg egentlig burde strikke mye oftere for å bli ferdig med det jeg holder på med.

    Månedens naturbilde:
    Det må bli dette, tatt en tidlig morgen på cachejakt for å fylle et hull i datomatrisen:

    April er foran oss, jeg fortsetter med å fylle datomatrisen samtidig som jeg også vil forsøke å klare alle suvenirene i Cache Carnival. Jeg vil kose meg i påsken og jeg håper på masse fint og ikke altfor varmt vær.

  • Hverdagssmil episode 1

    Jeg kommer nok aldri til å bli en optimist, men det går vel an å være positiv pessimist? Jeg prøver å bli litt mer bevisst på de små hverdagsgledene, og ingenting er vel bedre enn å dele smil med andre, så jeg gjør et forsøk.

    På vei til jobb her om dagen møtte jeg en buss, og fikk øye på en ungdom som satt med ansiktet godt klistret mot bussvinduet, dypt i søvn.

    Årets første sommerfugl:

    Festdrakten er ferdig lagt opp og passer perfekt!

    Et lite stykke himmel til en tier på jobb:

    Når Nairo ligger på ryggen og jeg koser han på magen, og så blir han lei og begynner å vinke med forlabbene:

    At det er fredag i morgen!