Blomstertrøst

Det er sterke bilder, sterke vitnesskildringer og ufattelige tall vi har fått informasjon om i dag. Tragedien er så enorm at det er nesten umulig å forstå, og hele Norge er berørt på en eller annen måte. Jeg har vekslet mellom vantro og tårer gjennom hele dagen, og når jeg, som ikke direkte er berørt, føler meg nummen, hvordan føler da ikke de som er ofre eller pårørende seg? Mine tanker er hos de til enhver tid.

Vi måtte ut på en handlerunde i formiddag. Fikk en lang prat med E og T på Gårdsbutiken, det var godt å lufte tanker sammen med andre. Det virket som om det var færre mennesker på Nordby enn det pleier på en lørdags formiddag, og på Tistasenteret og på Kiwi var det en generelt stille stemning med forsiktige samtaler og mennesker som søkte sammen for å prøve å forstå.

På tvbildene nå i kveld ser vi alle som samler seg forskjellige steder i landet for å søke trøst i hverandre, for å støtte og hjelpe. Mange føler trøst i å legge ned blomster og å tenne lys. Jeg har også følt et behov for å markere på en eller annen måte, og har valgt å gjøre det her hjemme. Den første blomsten på klaserosene mine er nesten avblomstret, men knuppene gir meg på en merkelig måte håp:

Klematisen blomstrer, og selv om jeg er veldig glad i den mørke fargen, synes jeg i dag at den symboliserer sorg:

Jeg pleier hvert år å kjøpe meg en ny rose, og tilfeldigvis kjøpte jeg årets nye her om dagen. I dag ble den plantet, og i mitt hjerte ble den plantet til minne om ofrene for den forferdelige og grufulle gårsdagen:

Den er full av knupper der til høyre, mer håp.

Fra venstre: rød Super Star, gul Golden Shower og den nye, som er en rød-gul Eden Rose.

Og ved siden av meg har jeg nå tent et av lysene fra bryllupet til minne om alle de drepte i Oslo og på Utøya. Ord er egentlig ikke nok, ord gir ikke tilstrekkelig trøst, men jeg lyser fred over de omkomnes minne.

{minsignatur}

2 Comments

  • Carina Josefine

    Det er litt slik jeg tenker også, at når vi som ikke er personlig berørt, likevel “tar det personlig”, gråter og reagerer med sjokk og vantro, er det vanskelig å forestille seg hvordan de berørte har det.

    Jeg tror ikke hodet og hjertet mitt har latt det synke helt inn enda hos meg.

    Flotte blomster, med flotte tanker bak.

    • Kjersti

      Carina Josefine: Jeg har jo mistet noen tidligere, totalt uventet, og vet hva slags tanker og følelser som strømmer gjennom kroppen og hodet da, men jeg klarer allikevel ikke helt å forestille meg hvordan det er å miste noen på denne måten, hvordan det er å gjennomgå noe sånt som dette. Er fremdeles helt nummen…

      Takk!