Dårlig start på siste ferieuke

De siste 2-3 ukene har jeg hatt litt tannverk. I utgangspunktet var det bare en murring som jeg ikke engang tok smertestillende for. For en ukes tid siden økte det litt i intensitet, og jeg måtte ta noen små doser smertestillende, men fremdeles helt ok. Men, jeg ville få det sjekket, så om onsdag ringte jeg tannlegen og fikk time dagen etter. Min vanlige tannlege er i svangerskapspermisjon, så jeg fikk time hos hennes samarbeidspartner, en mann jeg aldri har vært hos før.

Som et lite sidespor må jeg bare nevne at i løpet av de siste 18-19 årene, etter at jeg turte å gå til tannlegen etter et opphold på 7 år, så har jeg hatt ekstremt mange forskjellige allmennpraktiserende tannleger. De har kommet og gått som perler på en snor, og for meg med tannlegeskrekk er ikke det noe særlig godt. Å hele tiden måtte forklare hva det er som gjør meg redd, hvorfor jeg trenger beroligende for den minste ting, å måtte venne meg til nye måter tannlegen jobber på (ikke at det er så mange måter å holde på inne i en munn på, men noen vil gjerne forklare, andre vil at du prøver å si ja eller nei samtidig som du har så mye instrumenter i munnen at det egentlig ikke skulle vært mulig å prate, noen vil at du skal løfte en hånd, andre vil gjerne småprate).

Vel, jeg satt meg i tannlegestolen torsdag tidlig ettermiddag, og pussig nok hadde jeg ikke hatt smerter i det hele tatt den dagen. Han pirket og dyttet, han banket på tenner, han tittet og han tok bilde. Og da viste det seg at det er den hersens tannkjøttbetennelsen min som lager trøbbel for meg igjen. For den jekselen jeg har vondt i har nå en lomme mellom seg og tannkjøttet hele veien ned og til undersiden av røttene, der sitter det betennelse og tanna er løs. Han sa vi kunne dra den ut med det samme, jeg takket pent nei og forklarte at det er noe jeg må kvinne meg opp til, jeg må komme til et punkt hvor det for meg ikke finnes noen andre alternativer enn å trekke.

Jeg har trukket 9 tenner i løpet av livet. Tre av de da jeg var så ung at de la meg i narkose, så de gikk fint. Tre andre som også forsåvidt har gått greit, men de tre resterende har jeg ikke gode minner om, og spesielt en av de, hvor jeg ble kommandert tilbake i tannlegestolen da jeg hadde betalt for meg, for de så at jeg var i ferd med å gå i bakken.

Helgen har forsåvidt gått greit, har tatt litt smertestillende, men ikke vært nevneverdig plaget. Hadde litt vondt når jeg skulle legge meg i går, så jeg tok smertestillende, stelte meg, la meg og leste litt, og når jeg slukket lyset og la meg til for natten, var det et inferno av smerter som kom som kastet på meg. Det var bare å stå opp igjen og sette seg i stua, Eileif var en snill ektemann (det er han forsåvidt alltid, men man trenger det jo litt ekstra når man ikke har det godt) og hentet sterkere smertestillende til meg. Disse tablettene gjør alltid at jeg sovner, så jeg var ved godt mot selv om jeg hadde lyst til å kappe av meg kjeven. For smertene har nå forplantet seg ut fra selve tanna, og sitter litt mer “all over the place”.

Jeg kjenner jeg begynner å bli sløv, går og legger meg igjen, og 10 minutter senere er jeg tilbake til utgangspunktet, vondt som juling. Tenker at jeg kanskje må la være å ligge flatt, så vi stabler dyner og puter i senga og jeg prøver å ligge sånn halvveis sittende, men det hjalp ikke det minste. Det er enklere å sitte mer oppreist i sofaen, så da var det bare å flytte alt ned i stua og gjøre et nytt forsøk. Joda, det hjalp jo litt, men ikke nok. Så i hele natt, siden jeg la meg siste gang ved halv ett-tiden, har jeg sovet/døst av i bolker på 10, 20 og 30 minutter, før jeg har våknet igjen på grunn av smerter og har vært nødt til å sette meg helt opp. Jeg har til tider vært på grensen til panikk fordi jeg ikke har klart å slippe unna smerteriene, men jeg følte jeg ikke kunne ta mer smertestillende.

Våknet klokka fem og lå i halvdøs en times tid før jeg sto opp. Og jeg skal ikke påstå at smertene er borte når jeg sitter oppreist eller står/går, men de er på alle mulige måter levelige da, så det var en lettelse å komme seg opp, selv om jeg var dønntrøtt.

Dagen i dag har gått i berg- og dalbane, men jeg har absolutt vært bedre. Klarte til og med å sove helt flatt på sofaen en liten stund, det var deilig!

Så sier du helt sikkert at dette må være mer enn nok for at jeg skal ringe tannlegen. Vel, jeg har nå lært i dag at det er ikke det. Bare tanken på beroligende tabletter, bedøvelsesprøyter som gjør vondt når de stikkes, følelsen av tanga rundt tanna, kjenne knasingen og bendingen når han skal ha den ut, gjør at jeg blir fysisk kvalm og får vondt i magen. Så nei, jeg har ikke ringt. Tenkte at jeg kanskje skulle ringe spesialisten i Moss, ikke at tanntrekking er hans felt, men han har tross alt mer peiling på betennelsen, men jeg har ikke klart å gjøre det heller. Fornuften i meg sier selvsagt at jeg skal ringe, det er jo det eneste logiske jeg kan gjøre. Redselen i meg sier at jeg skal vente til det går over, eller til det blir så ille at jeg svimer av og noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

Det patetiske er at jeg nå til en viss grad selv er skyld i at den siste ferieuka mi blir ødelagt. Den lange gåturen vi hadde planer om utgår jo selvsagt, hvis nå ikke tanna ramler ut av seg selv i natt. Kjøreturen med kanskje en overnatting i telt utgår helt sikkert også. Og vips, så var ferien over og det er 20 uker til neste ferie. Bare dét burde vært motivasjon nok, men bare de med samme tannlegeskrekk som meg klarer å sette seg inn i den ulogiske tankegangen som dukker opp.

10 Comments

  • boerboelheidi

    Kjære deg, jeg hadde så inderlig håpet du ringte i dag, og fikk time, men på samme tid så forstår jeg deg 🙁
    Håper du finner ut av det veldig snart, og om ikke du ringer, så du kan la noen andre ringe.
    Det har ikke så mye for seg å komme med gode grunner, du vet alt sammen selv, så jeg sender bare masse gode tanker og klemmer, og håper det ordner seg med det første <3

    • Kjersti

      Heidi: Du aner ikke hvor mange ganger jeg har sett på telefonen og tenkt at jeg skulle ringe, men så feiger jeg ut. Jeg vurderte også å be Eileif om å ringe… Jeg vet jeg er teit.
      Tusen takk, setter stor pris på det <3

      • boerboelheidi

        Nei du er ikke teit, man kan ikke noe for det!
        Jeg har vært så heldig å hatt samme fantastiske tannlege i mange år nå, og det har “reddet” meg. Men likevel klarer jeg fint å tenke tilbake, og kunne like gjerne gjort som deg, tidligere.
        Håper det ordner seg, mulig for at Eileif kan hente beroligende for deg, så du får før du drar til tannlegen?

        • Kjersti

          Heidi: Jeg føler meg teit.
          Jeg er jo stolt av meg selv hver gang jeg går ut fra tannlegen, stolt over at jeg har klart å gjennomføre nok en time, uansett om det er pussing eller operasjon. Og jeg er stort sett flink til å møte opp når jeg blir innkalt. Det er det å ta kontakt selv som er et problem.
          Hvis jeg må til Moss, kan han ikke hente på forhånd.

  • wilmaogmeg

    Nei, nei og nei Kjersti, RING!!!!! Jeg forstår deg til dels, jeg var også redd for tannlegen, tror det stammer fra da jeg var liten og vi bodde i Aremark. Som førsteklassing tok vi drosje til Ørje, til ØRJE!!! 4 unger og en taxisjåfør til Ørje, det var den skoledagen for vi måtte jo vente på hverandre, og skoletannlegen den gang var glad i å borre…
    Men i ettertid nå som voksen så går jeg til tannlegen en gang i året med den ene tanken om at hvis jeg ikke går nå som det ikke er noe galt, blir det verre neste gang når det kanskje virkelig er noe feil inni der. Følelsen når jeg har trekt visakortet, tjingtjing og jeg kan sprette ut på gata som en våryr kalv på vårslepp er helt enestående! 😀 Og da vet jeg jo at det er ett år til neste gang Oscar skal prate i vei mens jeg lukker øynene, puster med nesa helt ned i magan og venter, venter på å få betale ferien til Oscar og sprette ut på gata med den vårfølelsen vettu. ;-D
    Lykke til med tanna di! (tenk på de siste feriedagene…., ække fri før jul nå vettu!)

    • Kjersti

      Wilma og meg: Jeg har de siste 5 årene vært gjennom 7 operasjoner og et ikke-kirurgisk inngrep i munnen. Jeg har grått bøttevis med tårer over smerter på grunn av disse operasjonene. Jeg har hatt tannlegeskrekk så lenge jeg kan huske. All fornuft i meg vet at jeg burde ringe, all redsel i meg sier at jeg skal holde meg unna. Jeg går til vanlig tannlege en gang i året, og jeg er hos spesialist på kontroll 1-2 ganger i året, i tillegg til operasjonene jeg har med ujevne mellomrom. Så jeg har sjelden den våryre følelsen du snakker om, for tannkjøttbetennelse er kronisk og jeg vet at selv om jeg kanskje ikke har vondt etter akkurat denne kontrollen (ikke akkurat nå, men på generell basis), så får jeg vondt senere.
      Jeg vet at jeg burde ringe, men jeg tør ikke. Sorry!

  • Tove

    Skrekk og gru! Det høres helt forferdelig ut. Jeg ville selvfølgelig trukket tanna straks, men jeg er ikke deg. Punktum. Kjære deg, kan du ikke i det minste be Eileif ringe til spesialisten i Moss? Jeg sender gode tanker og ønsker om at et mirakel skal skje i løpet av de nærmeste minuttene.

    • Kjersti

      Tove: Alle fornuftige mennesker uten særlig tannlegeskrekk hadde nok trukket tanna der og da. Jeg er ikke fornuftig når jeg er på et tannlegekontor, dessverre.
      Tusen takk! <3 Har det ikke så aller verst akkurat nå, håper det holder seg sånn gjennom natta.

  • Nøve

    Å herregud. Håper du sover nå, og du har krefter til å kvinne deg opp igjen. Du må jo bare…
    Klem!

    • Kjersti

      Nøve: Jeg har hatt en god natt! Men ja, jeg vet at jeg må, for tanna datt ikke ut i natt.
      Klem tilbake!