Det ble tur allikevel

Det går vel ikke en dag uten at jeg er innom yr.no for å sjekke værmeldingen, og nå hadde jeg sett i flere dager at det skulle bli fint vær i dag. Så jeg planla en liten geocachingtur på bakveiene mellom oss og Svinesund, hvor den siste cachen var på et utkikkspunkt over begge Svinesundbroene. Men i går ettermiddag fikk Eileif beskjed om et møte i dag, så da måtte jeg bare skrinlegge planene siden vi bare har én bil for øyeblikket.

Så her satt jeg da i formiddag og tittet ut på finværet og holdt på å klikke i vinkel over å ikke få komme meg ut. Men plutselig kom Eileif hjem, møtet hans hadde blitt avlyst, og da var ikke jeg sen med å foreslå en tur allikevel. Den opprinnelige planen måtte vi droppe da det ble for langt på den tiden vi hadde til rådighet, og etter litt kjapp hjernevirksomhet (okay, nå overdriver jeg…etter litt vanlig hjernevirksomhet er nok mer riktig å si), kom jeg på at veien vi pleier å gå til en gapahuk eller eventuelt litt videre til Håvedals-Langevann også går enda lenger.

Her er kartet fra Endomondo over turen vi gikk i dag. Gården dere ser i høyre bildekant er Berby, der jeg pleier å gå en runde:

Og som vanlig var vi tre på tur. I dag var vi to lange og en kort:

Mesteparten av turen gikk på brede grusveier. Etter en stund gikk vi forbi en myr, og jeg ble ordentlig fascinert av trærne ute på myra. De så ut som litt store bonsaitrær:

Som dere kan se på kartet, gikk vi også forbi noen vann. Det lange, smale vannet som peker østover like nedenfor 3-tallet på kartet heter Berby-Langevann. Her var det ordentlig vakkert i dag, og jeg fant fort ut at ting ikke trenger å være grønne for å være fine:

Veien gikk for det meste på flatmark, men noe opp og ned var det. Her er vi på en høyde over Berby-Langevann:

Etter en stund tok veien slutt, men jeg visste fra kartet at det skulle gå en sti videre. Den fant vi, og vi tuslet avgårde i retning av nok et vann (Svartholstjerna). På et tidspunkt delte stien seg, og vi så noen trær med hvite markeringer, så vi fulgte de noen få titalls meter, men så sa det stopp. Vi kunne skimte vannet imellom trærne, men det var så tett vegetasjon at vi droppet forsøket på å komme helt bort til vannet.

Vi gikk istedenfor tilbake til der stien delte seg og tok til venstre, men der stoppet også stien i en liten helling, så vi tok en pause der og lot Nairo springe løs litt. Han storkoste seg, og ville på kortest mulig tid få tid til både raptusanfall, graveanfall, riste-istykker-lyng-anfall og å leke:

Jeg er normalt ikke noe glad i å la Nairo være løs. Jeg er redd for at vi skal møte noen som gjør han noe vondt, eller at han skal bli redd og gå til angrep på noen (noe som forsåvidt aldri har skjedd). Men når vi er sånn langt inne i skogen, langt fra både folk og fe, finnes jeg ikke redd for å slippe han. Og det gjør godt i et mammahjerte at han kan kose seg og springe løs, men allikevel ikke gå mer enn 10-15 meter unna oss. Nå skal det sies at vi sto stille, situasjonen hadde vært en helt annen om vi hadde fortsatt å gå.

Som et plaster på såret, prøver vi å la han gå en del i langline, da får han ihvertfall bittelitt av friheten ved å kunne springe frem og tilbake.

Sola forlot oss ikke på vei hjem heller, og det var en disig stemning over tretoppene:

Turen ble forholdsvis lang, 7,1 km fra start til mål. Rimelig lett å gå, både på grusveien og på stien i skogen, som stort sett var dekket av sand eller løv. Men jeg er skuffet over at vi ikke kom oss helt frem til Svartholstjerna, og jeg synes det var litt lite å se på underveis. Er begrenset hvor mange kilometer det er morsomt med grus og trær. MEN! Jeg holder ikke lenger på å klikke i vinkel over å ikke komme meg ut 🙂

6 Comments

  • Heidi

    Så bra at du kom deg ut 🙂

    Finnes jo ikke hvitt hos dere, litt pussig å se, selv om mye av snøen her har forsvunnet nå, er is og snø.
    Men sol har dere, har vent meg til å leve i mørket igjen…. haha. Neida, ikke så galt, er ikke mørkt, bare ikke så lyst som når det er sol, og vi får jo solen igjen i februar!

    Ble en bra lang tur, og Nairo så ut til å trives, han er jo heldig som går så bra med langline 🙂

    Flott bilde av to lange og en kort :))) (Og de andre bildene var også flotte)

    • Kjersti

      Heidi: Ja, det var veldig deilig å komme ut i går, det trengte jeg absolutt!
      Ikke antydning til vinter her (bortsett fra de fnuggene som kom for en stund siden). Nå er klokka straks 23, det er 8 grader ute og det regner. Får kalle det høst ennå tror jeg 😉 Det er utrolige forskjeller i dette landet vårt, både når det gjelder snø og lys. Nå har ikke jeg peiling på hvordan det er å ha mørketid, for her nede har vi ihvertfall lys noen timer midt på dagen hele vinteren, men jeg gir dere allikevel applaus for å ikke klikke ihvertfall bittelitt når sola er borte 🙂
      Turen ble lengre enn jeg trodde, men Nairo er fornøyd uansett. Ikke noe problem med han i langline så lenge vi ikke går på små stier inne i skogen, da er det høylydte diskusjoner mellom han og Eileif om hvilken side av trærne det er mest hensiktsmessig å gå *ler*
      Tusen takk 🙂

      • Heidi

        Haha, slik diskusjon om hvilken side av tre og alt annet tror jeg er nokså vanlig, og hunder har en tendens til å velge “feil” side.

        Vi har nok ikke mørketid, slik sett. Er bare det at solen er borte… Men er utrolig hva en blir vant til, greit å ikke se alt støvet og skitne vinduer også 😉

        • Kjersti

          Heidi: De bikkjene er veldig flinke til å velge feil side ja, men det er like irriterende hver gang uansett 😉
          Nei, dere er jo for langt sør til å ha reell mørketid, men som du sier, det blir jo mindre lys uansett. Og vi har ihvertfall lys så sant det ikke er overskyet. Og det å ikke kunne se all “møkka” inne, er absolutt positivt! *ler* Med den lave sola vi har nå for tiden, står den rett på vinduet i verandadøra. Nairo står gjerne og titter ut av det vinduet, så gjennom vinteren ser vi dessverre veldig godt alle snuteavtrykkene der… 😉

  • Carina Josefine

    Så godt å se Nairo løs! Ikke fordi jeg tror han lider noen nød i langline, men fordi jeg vet hvordan det kribler i hjertet når man ser hundene løse, glade, og uten planer om å gå fra oss! Spesielt når det gjelder hunder som ikke få gå så mye løs.

    • Kjersti

      Carina Josefine: Jeg har en ganske grei innkalling på Nairo når det ikke er noen forstyrrende elementer, så det at han går lite løs, går mest på min redsel. Så jeg har dårlig samvittighet for at han ikke får gå mer løs enn han gjør. Nettopp derfor er jeg såpass ofte på Gårdsbutiken, jeg slapper totalt av når han springer løs i innhegningen der. Og ja, det gjør ordentlig godt i hjertet å se at de har det så godt løse 🙂
      Er det forstyrrende elementer med i bildet, er Nairo “døv”. Og nettopp derfor tør jeg ikke ha han løs hvis det er en mulighet for å møte på folk eller hunder. Er redd han skal gjøre de noe eller de gjøre han noe, og dermed ødelegge den relative tryggheten han har fått etter nesten 2 år med jobb.