En skremmende geocachingopplevelse

På Erte i Halden ligger det en mengde med cacher. Jeg har funnet mesteparten av de, men noen få gjensto her og der, så etter å ha vært hos veterinæren i går morges, ville jeg gå en runde rundt Lille Erte og få logget tre av cachene.

Været var nydelig, det var lenge siden jeg hadde vært på Erte, og jeg gledet meg enormt til turen.

Den første cachen ble logget uten problemer, og ved cache nummer to satt jeg meg ned på en bitteliten stein og tok dette bildet av utsikten:

Det var ikke lange veien til nummer tre, den siste for dagen, og da jeg lokaliserte gjemmestedet og skulle til å logge, ble jeg oppmerksom på en lyd ikke langt unna. Da jeg titter opp, får jeg se en tiur 4-5 meter fra oss, der vi kom fra, og det første jeg tenkte var: “Oi, så spennende, en tiur!”. Jeg drar opp kameraet fra jakkelomma, knipser noen bilder, og så går realiteten opp for meg. “Shit, en tiur!”.

Akkurat der vi står er det ganske mye døde greiner på bakken, en god del stubber, og litt gjørmete og våte områder. Tiuren kommer nærmere, jeg tar et par skritt bakover samtidig som jeg prøver å ha en knurrende Nairo bak meg, og dermed ramler jeg på ryggen. Den muligheten benytter selvsagt tiuren seg av, og han gjør et skikkelig fremstøt mot meg. Jeg får tak i en tykk men litt kort grein, klarer å få tiuren på litt avstand samtidig som jeg skriker og prøver å komme meg på beina, noe som ikke er særlig lett når man ligger litt i nedoverbakke og egentlig ikke har noen ledige hender å støtte seg med.

Nairo hadde nå gått over til å være redd, ganske logisk med tanke på min reaksjon. Samtidig så knurrer han fremdeles en del, men han holder seg takk og pris bak meg, sånn at tiuren konsentrerte seg om meg.

Jeg fortsatte å prøve å holde fuglen på den avstanden greinen kunne gi meg, noe som egentlig var altfor kort, men jeg fikk aldri tid til å se meg om etter en lengre grein, og jeg hadde aldri hatt tid til å bytte grein heller. Så til en hver tid hadde jeg tiuren kun på maks en meters avstand, og jeg prøvde å holde greinen noenlunde sidelengs mot brystet dens. For selv om jeg var livredd for hvilken skade den kunne gjøre mot Nairo og meg, så klarte jeg ikke tanken på å skade den. Jeg trodde forøvrig at jeg hadde skadet halefjærene hans, men når jeg ser på bildene, ser jeg at de var skadet fra før.

Etter 8-9 minutter med krigføring, hvor jeg ramlet bakover minst en gang til, bestemte den seg for å trekke seg tilbake oppe på den bittelille kollen dere ser til venstre på det øverste bildet. Jeg returnerte mot cachen, der GPS’en min lå igjen, men innen jeg kom så langt, bestemte tiuren seg for å gjøre nok et forsøk. Greinen hadde jeg fremdeles i hånda, så det var bare å fortsette der vi slapp.

Nå hadde jeg også begynt å rope på hjelp. Jeg visste at jeg i luftlinje ikke var spesielt langt unna Ertehytta, så jeg håpet inderlig at noen skulle høre meg og komme og hjelpe meg. Jeg var utslitt, jeg var livredd, og jeg bekymret for hvor lenge dette skulle pågå.

Men etter nye 5-6 minutter fant han ut at det var nok, og trakk seg igjen tilbake, den veien Nairo og jeg kom ifra. Jeg fikk igjen gått tilbake til cachen for å hente tingene mine, og bestemte meg umiddelbart for at planen om å gå rundt Lille Erte ble skrinlagt, nå var det korteste veien opp til Ertehytta og så hovedveien tilbake til parkeringsplassen.

Vel oppe på hytta var jeg så sliten, så full i adrenalin, så andpusten og så tørst at lykken var stor over at det var lagt ut en vannslange der. Det sto også en vannskål for hunder der, så Nairo fikk slukket tørsten, og jeg slurpet i meg det jeg klarte mens jeg pustet som en blåhval.

Jeg skalv, hjertet pumpet, og gråten var egentlig ganske nær. Ringte hjem til Eileif, og selv om det selvsagt ikke var mye han kunne gjøre, var det veldig beroligende for meg å bare snakke med han. Samtidig satt jeg selvsagt og tittet etter om tiuren kom etter meg, eller om det dukket opp enda flere tiurer. Greinen hadde jeg ikke sluppet taket i, så den sto lent inntil veggen rett ved siden av meg.

Jeg gikk strake veien tilbake til bilen, holdt meg mest mulig midt i veien, og blikket sveipet fra side til side hele tiden, spesielt i det området vi tidligere hadde gått inn på stien. Jeg skalv fremdeles, og var rett og slett redd.

Fikk advart noen turgåere, slik at de ikke gikk inn på samme sti, låste opp bilen, fikk Nairo inn i buret og meg selv inn i førersetet, og først når jeg lukket igjen døra, pustet jeg lettet ut og kom meg hjem.

Det er litt ironisk at jeg, som har gått hundrevis av turer i forskjellige skogsområder på denne tiden av året i mange år, aldri så mye som har sett snurten av en tiur før. Og når jeg da først får se en, så skal jeg måtte krangle med den i omtrent 15 minutter (jeg tittet på klokka sekunder før jeg oppdaget den, og tittet også på klokka når jeg gikk derfra). Og jeg synes ikke dette var en fantastisk villmarksopplevelse i det hele tatt. Ja, det er stas å ha sett en tiur, men jeg håper jeg aldri noensinne møter på en igjen.

Så hvordan har jeg det i dag, nøyaktig et døgn etter opplevelsen? Jeg er stiv og støl i nesten hele kroppen. Venstrearmen brukte jeg for å holde Nairo bak meg mest mulig, høyrearmen brukte jeg til å holde greinen og denne 3-4 kilos fuglen unna. Beina brukte jeg jo også en god del, spesielt for å komme meg opp de gangene jeg falt. I tillegg har jeg fått en skikkelig slimete hals etter all skrikinga, det kjennes ut som jeg er forkjøla i halsen og lungene. Og så oppdaget jeg da jeg kom hjem at jeg har mistet den bittelille Leatherman’en min, så hvis noen drister seg til å gå stien helt nedtil Lille Erte og skulle finne den, blir jeg superglad hvis jeg får den tilbake.

I tillegg kjenner jeg at jeg er redd, og det er vel det som bekymrer meg mest, det andre går jo over. Jeg har ikke lyst til at den møkkafuglen skal få ødelegge gleden min over å gå i skogen, og jeg prøver å si til meg selv at jeg jo tross alt har gått utallige turer uten å møte en tiur før. Og fuglen gjorde jo bare det instinktene hans sa at han skulle gjøre, forsvare området og rypene.

Så i dag har jeg bedt Eileif om å bli med meg i skogen, og det første jeg skal gjøre når jeg kommer ut av bilen, er å finne en mer passende grein å ta med meg. Så får vi se hvordan det går.

8 Comments

  • Lene

    Jøss! Er liksom det som ramlet i huet mitt. Jeg har aldri sett en tiur, og vet ærlig talt veldig lite om pippipper (Marianne er betraktelig mer fugleinteressert enn meg, og klikka nesten sidelengs da jeg kom til skade for å kalle en tiur for pippipp første gang :P). Jeg har dog hørt at enkelte store fugler kan være noget hissige, men jeg hadde aldri trodd at de kunne være så kranglevorne mot mennesker. Hadde jeg vært i ditt sted i går, så hadde både Ayla og jeg vært tiurmat nå, for jeg hadde stoppet på “kult, en tiur”, og tenkt at den helt sikkert var mye reddere for meg enn jeg noen gang kunne bli for en liten bolle med fjær på. Gudskjelov at du har bedre vett enn meg! Og takket være deg, vet jeg bedre nå også, sånn at om jeg skulle deise over en tiur noen gang, så vil jeg huske at det første jeg må gjøre er å finne meg en pinne. Om det hjelper deg noe, så kom det altså noe godt ut av opplevelsen din. Takk!

    Jeg håper du har en fin dag i skogen i dag, og at du klarer å overbevise hele hodet om at sannsynligheten for at noe sånt skjer igjen er knøttliten. Og skulle du være uheldig, så vet du jo nå at klarte deg bra, du gjorde det riktige, og kom fra det uten skader på deg eller Nairo. Det er tross alt det aller viktigste 🙂 *klem*

    • Kjersti

      Lene: Jeg vet jo at tiurer i leik kan være rimelig sinte og territoriale (eller hvordan det nå staves), men jeg har vært såpass naiv at jeg har tenkt at de fleste ville dyr og fugler er såpass redde for folk at de ikke angriper med mindre de føler seg truet. Jeg truet ikke denne karen, den må ha fulgt etter meg. Det skal også sies at det viser seg at en del folk vet om denne tiuren og drar dit for å se han, og dermed kanskje irritere han litt ekstra. I tillegg blir han jo mer vant med folk også.
      Det var helt instinktivt å ta tak i en pinne, jeg måtte ha ett eller annet å forsvare meg med. Og på den måten slapp jeg jo å bli bitt også. Bare husk å få tak i en så lang pinne som mulig, for det er ikke koselig å ha en så stor fugl helt oppe i beina dine altså. Og husk at det er en fugl og at han dermed kan lette og komme med luftangrep, det tenkte jeg ikke på i går, så hadde han gjort det, aner jeg ikke hva jeg skulle gjort. Herregud, for en tanke!
      Av ymse årsaker ble det ikke noen skogstur i dag, får prøve igjen i morgen. Om jeg klarte meg bra i går kan vel diskuteres, men jeg klarte å unngå at hverken Nairo eller jeg ble skadet, og det er absolutt det viktigste, ja.
      Klem tilbake!

  • Tove

    Uff! ikke noe moro å bli skremt. Og ikke noe moro å bli angrepet. Jeg vet ikke hvor farlig en tiur er, men vil tro at den kan gjøre vondt om den kommer for tett innpå. Trøsten må jo være at den neppe vil angripe på andre tider av året enn nå som det er spilltid. Ellers så var min første tanke da jeg så dette på FB at du har jammen meg greit å ta bilde av en tiur! Fin var den og og bildene var flotte.Håper det går bra med deg og at du fikk nyte konserten i går.

    • Kjersti

      Tove: Jeg vil nok ikke tro at den er livsfarlig, men den kan absolutt gjøre vondt og gjøre en del skade med både nebb og klør.
      Det var de første få sekundene, hvor jeg ikke ennå hadde tenkt “Oh shit!” som jeg tok bildene. Etter det var det ikke snakk om å ta noen bilder, da jeg hadde nok med kobbel og kjepp.
      Jeg er fryktelig støl, men konserten var bra (kommer blogginnlegg om det også), og jeg fant cachen i går kveld 😀

  • Heidi

    Det var ihvertfall spennende å lese om opplevelsen, og jeg satt jo trygt da jeg leste om den. Gjett hva vi så i dag da..? Tiur og røy, første gang jeg har sett tiur, og så sammen med røy! Jeg tenkte faktisk på deg med det samme. Vi satt trygt i bilen, men de var bare en halvmeter fra.
    Episoden din minne rmeg om en av ungene som fikk litt problemer med en rakkelhane en gang, den ville ikke gi seg den heller.
    Får håpe det kommer på litt avstand etterhvert, men forstår godt at det sitter i en stund ja. Du får begynne med gåstaver, de jeg har er teleskop, så blir korte som jeg kan feste på sekken.

    • Kjersti

      Heidi: Jøsses, så pussig at du også har sett det for første gang! Hadde nok bare synes det var stas hvis jeg satt i bilen også.
      Jeg har gåstaver, men helt ærlig tror jeg de ville blitt for spinkle til å holde denne gutten på avstand. De er stilt inn på litt lengre lengde enn kjeppen jeg fant i går, men tykkelsen er så liten at jeg ville hatt dårligere kontroll på fuglen.