Frivillig tortur

Frivillig tortur

På en helt vanlig søndag velger man frivillig å stå opp halv seks på morgenen, for å cache. Høl i hue og helt på trynet, spør du meg. Men så må man jo være litt gal for å holde på med denne cachingen. Og som om det ikke var nok, så var det cacher med høy D/T-rating som sto på planen. Enda mer høl i hue, og tortur på flere nivåer. Joda, selvsagt er det helt frivillig. Dette er cacher jeg aldri i livet ville prøvd meg på alene, og jeg har ikke blitt plaget av å se at de har vært grønne på kartet mitt. Så egentlig kunne jeg holdt meg hjemme og kost meg med en stille og rolig morgen.

Istedenfor ble det en rimelig hektisk halvannen time hjemme før jeg satt meg i bilen og kjørte til avtalt møtested, bare et par-tre minutter forsinket. Der ventet Raymond og Lisa på meg, og siden jeg visste at det var krevende terreng vi skulle i, lot jeg Nairo være i bilen.

Raymond og jeg fikk logget to cacher på vei inn til den første utfordringen, og der var det helt klart fin utsikt:

Lisa og Raymond gjør seg klare og lurer på hvordan vi skal angripe torturområdet:

For det er virkelig tortur å lete i sånt som dette:

Man må være sikker på hvor man setter beina, man skal gjerne lete innunder og innimellom og bortimellom, og man blir ofte stående med rumpa høyere enn hodet. Man krabber og kryper og åler seg frem, og får vondt både her og der.

Men etter en times tid kunne Raymond triumferende løfte frem cachen, og vi var strålende fornøyde alle tre!

Så var det videre til neste utfordring, som helt klart var verre enn den første. Allikevel lavere i både D og T. Men på sted nummer to var det mye mørkere, våtere og generelt mer utrivelig å lete, vanskeligere å finne fotfeste, og større hulrom å lete i. Noe Lisa viser et godt eksempel på her:

Og Raymond var også flink til å utforske de litt mer utilgjengelige delene av området, ser dere han?

Han ligger flatt på ryggen på den lyse steinblokka midt i bildet, og har den gråspraglete blokka rett over seg.

Etter en times tid ga jeg opp og returnerte til Nairo, imens Lisa og Raymond fortsatte letingen. Nairo og jeg gikk til starten på trailen, fant en cache, DNF’et en annen og hoppet over flere. Det begynte å bli varmt, og jeg var sliten og sulten, så jeg ville hjem.

Møtte Lisa og Raymond idet de skulle dra, de hadde ikke funnet den jeg forlot. Men for meg ble det 4 funn i dag, hvorav den ene altså var en skikkelig vriompeis, som ikke bare torturerte meg med frustrasjon over mange potensielle gjemmesteder, men også med skrubbsår både her og der som kommer til å utvikle seg til fine blåmerker om ikke lenge. Kanskje jeg skulle cache oftere på steder som dette, for å slippe å bruke selvbruning på beina? ;)

4 Replies to “Frivillig tortur”

  1. Halv seks en søndag er da ikke såå tidlig :P Neida, det e litt tidlig, spesielt om man ikke bare kan sette seg ned, men skal ut.
    Jeg synes det er morsomt og spennende å prøve på litt høye D/T noen ganger, men en slik som denne (eller disse) hadde jeg ikke giddet å prøve på om jeg hadde sett terrenget. Jeg går i mye forskjellig terreng, men er ikke så glad i slike steiner.

    1. Heidi: Når man frivillig MÅ stå opp så tidlig, er det litt vel tidlig ;)
      Jeg hadde normalt aldri prøvd meg på disse, jeg heller, men det er moro når man er flere og når man er forsiktig.

  2. De gærne har det godt, sånn er det bare ;) Det mangler visst ikke på steinurer i cacheområdet ditt. Kl 5.30 er vel ikke så mye tidligere enn det du pleier å stå opp?

    1. Tove: *ler* Ja, det har du rett i ;)
      Nei, det er mye rester etter steinbruddvirksomhet her langs Iddefjorden.
      Skal jeg på jobb, står jeg opp litt før halv seks. Skal jeg ikke på jobb, klarer jeg som regel å sove til klokka har passert seks.

Comments are closed.