Langs Bohusleden – fra Håvedalen til Sandvatten
I september i fjor ble cachen Sandvatten publisert, og jeg fattet umiddelbar interesse for den siden den ligger ved en gapahuk, og gapahuker betyr ofte fint turterreng. Men jeg var veldig usikker på hva som var beste vei frem til cachen. I april i år la FB-siden Turer i Halden og omegn ut et fotoalbum fra en tur som går innom denne gapahuken, og siden utgangspunktet var i nærheten av oss, var det enkelt å konkludere med at jeg ville gå denne ruta til cachen.
Sist søndag parkerte vi på en sidevei i Håvedalen og startet turen langs Bohusleden. Hele ruta ser sånn ut, hvor du ser Strömstad i vest, mer Sverige i øst og Halden ligger utenfor kartet i nord:
Været var helt fantastisk med sol, litt vind og helt perfekt til å gå tur.
Ikke lenge etter starten ble vi møtt av porter uten gjerde. Jeg antar de er der for å forhindre kjøring på veien, selv om veien stoppet like etterpå:
Terrenget var veldig fint. En del grusveier og en del skogsstier i åpen skog og over lave fjellknauser. Litt opp og ned gikk det, men ikke så mye at det ble et problem. Gutta mine ventet selvsagt på meg når jeg hadde stoppet opp for å ta noen bilder 🙂
Langs store deler av turen ligger det rester etter gamle steinbrudd. Her har noen satt opp et steingjerde midt ute i ingenmannsland. Kanskje det var noenmannsland den gangen?
På et tidspunkt underveis skremte vi opp 3-4 av det vi tror var orrfugl. Rakk aldri å ta noe bilde, men store var de, og de hørtes godt der de slo vingene mot trærne. Men jeg rakk å ta bilde av en annen villmarkens sønn, han her satt helt stille så lenge jeg så han:
Noen våte partier var det her og der, så turstøvler anbefales. Det er så vakkert å komme over sånne små vannkilder inne i skogen, uansett om det er ei myr, et lite vann eller en liten bekk, sånn som her:
Mer rester etter steinbrudd-tiden. Her har det tydeligvis stått en ørliten hytte av noe slag:
Kanskje et sted for steinhuggerne å spise matpakka si eller å ta seg 5 minutter under tak på dager med dårlig vær?
Det ligger også igjen mye stein som ser ferdigkappet ut for mine ukvalifiserte øyne:
Bohusleden er godt merket, og selv om den ikke i utgangspunktet går forbi gapahuken ved Sandvatten, er det allikevel godt skiltet mot gapahuken:
Sandvatten er stort, og utsikten vi fikk over vannet var formidabel, selv om jeg ikke fikk med en brøkdel av vannet på kun ett bilde:
Og ofte gir det mer stemning å se bare litt av noe i forhold til å se mye. Lyngen er nydelig nå!
Nå glemte jeg helt å ta bilde av selve gapahuken, men det er en fin laftet huk som egner seg godt til overnatting. Og på siden av huken sto også hjemmelaget fiskeutstyr som man kunne benytte seg av:
Såååå stor er gjensynsgleden når gutta mine har vært borte fra hverandre i to minutter 🙂
Utsikten fra gapahuken ble kun forstyrret av furua dere ser på bildet:
Grillmuligheter er det både i grilldunken dere ser og som bål. I tillegg var det også satt opp en utedo der. Cachen ble også funnet lett, og vi fikk kludret ned et par ord i gjesteboka til gapahuken.
Nairo storkoste seg på tur:
Totalt ble turen på såvidt over 10 km, og vi brukte 2 1/2 time på å gå. En helt fantastisk tur som jeg absolutt anbefaler til alle, uansett om dere bor her i traktene eller om dere kommer på besøk!
8 Comments
Tove
Herlige bilder 🙂 Vann er vakkert! Enten det er som bekk, foss, tjern eller vann.
Kjersti
Tove: Tusen takk 🙂 Ja, det har du helt rett i. Og så bryter det opp og gir et litt mer spennende innhold til skogen 🙂
boerboelheidi
Ser ut som en flott tur med flott terreng 🙂
Har helt sikkert vært noenmannsland en gang i tiden, synes det er morsomt å finne slik, de vi har funnet har vært svært lite igjen av, og må innrømme at det som oftest er Tore som finner de, eller han vet om de fra før.
Gjensyngleden fra en hund som viser det er jo bare så morsomt! Man føler seg såå velkommen tilbake 😀
Flott bilde av Nairo, men han ser så “stor” ut på en måte.. jeg vet han har lagt på seg litt, så tror ikke det er det, er liksom hele hunden 🙂
Kjersti
Heidi: Det var det også, vi må gå der en eller annen gang 🙂
Steingjerdene er ganske lette å se her i distriktet, det er jo mengder med steinbrudd her og massevis av sånne rester. Det er mer vanskelig å se gamle grunnmurer og slikt, for de går så i ett med resten av brudd-restene.
Det har du helt rett i, det er lite som topper det at noen blir så glad for å se en 🙂
Han har nok utviklet seg litt siden du så han i fjor, men jeg tror også det har mye med hvilken stilling han er i (sitte, stå, ligge osv) og hva han gjør. For jeg skal love deg at han ikke så særlig stor eller voksen ut på f.eks. gjensynsglede-bildet eller hvis man tar frem tennisballen til han. Da er han 4 måneder igjen altså 😉
boerboelheidi
Litt spent på å se områdene rundt hos dere i virkeligheten, kommer til å lete etter fjell:)
Hehe, ja i mange situasjoner blir de som valper igjen uansett alder. Amanda fikk ikke være løs på “lang” tid her pga kloskaden, første gangen løs i hagen etterpå var føtter i alle retninger, det er helt vannvittig å se henne når hun får slike fakter, mye pga fasongen hennes, moroklumpen 😛
Kjersti
Heidi: Da må du lete lenge, har du noen gang sett fjell på noen av bildene mine? :p Bortsett fra ett og annet bilde fra kysten, men da er det jo ikke fjell du ser, mer høye og lave svaberg som vi står på 😉
Ikke alle hunder som blir det, men ja, Nairo blir sånn. Og de er herlige når de blir som valper igjen, da viser de lykke på høyt nivå 🙂
boerboelheidi
Nettopp 😀 Vi ligger jo “innklemt i fjell, og er en del som ikke takler slik så bra, men fy så flott det er når man kommer opp på fjellet. Men alle steder har sine særegenheter og sjarm, gjelder bare å se de 🙂
Kjersti
Heidi: Jeg hadde ingen problemer når jeg var hos dere, men jeg aner ikke hvordan det hadde vært å bo sånn. Men jeg kommer tilbake, forhåpentligvis mange ganger 🙂 Jeg synes det er sjarm over alt, selv om jeg til tider er dritt lei gran- og furutrær :p