Langtur til Bastedalen

I dag har jeg gått lengre på én dag enn jeg noen sinne har gjort før, hvis vi ser bort ifra den ene etappen av Norge på tvers i fjor. Men la meg starte med begynnelsen, det pleier å være et fint sted å starte 🙂

Var innom butikken en tur i går, og møtte E der. Hun og jeg har gått turer sammen før, men nå var det lenge siden sist. Hun hadde fri fra jobb i dag, og var villig til å ha Nairo inn i sin bil (jeg er billøs for en lengre periode nå), så da bestemte vi oss for å gå tur i dag, nærmere bestemt til Bastedalen. Jeg hadde ikke hørt om stedet før, men jeg gjorde meg klar med ryggsekk og turklær, og ble hentet klokka 9 i morges. Vi kjørte inn i Sverige via Kornsjø, et lite stykke mot Ed, og så videre inn på gjørmete grusveier frem til to bomveier. Bilen ble parkert, og en skjelvende Nairo ble tatt ut av bilen (han liker ikke å sitte bak i stasjonsvogn uten bur). Og nå skal jeg gjøre motsatt av hva jeg pleier. Normalt forteller jeg og viser bilder fra turen inn til målet, i dag tok jeg bare bilder på vei tilbake til bilen, så da starter jeg derfor med målet og jobber meg tilbake.

Her er kartutsnittet fra Endomondo:

Jupp, vi gikk totalt 12,45 km! Effektiv gåtid var 3 timer, dvs en gjennomsnittsfart på ca 4,2 km/t. Fra bilen og frem til såvidt over 4 km gikk vi på grusvei, resten av veien inn til målet var hovedsaklig myr og noen korte strekninger med skogssti. Veien inn til Bastedalen er bare sporadisk merket, og jeg er jaggu ikke sikker på om jeg ville finne frem igjen, selv om jeg nå har vært der.

Vel fremme ved Bastedalen var det absolutt på sin plass med litt å bite i. Og Nairo får selvsagt sin Dentastix:

E og jeg hadde med hver vår matpakke, men etter å ha sett matpakka til E, vet jeg at jeg skal bli mer kreativ selv, for mine brødskiver med svett gulost var ikke fristende i forhold til hennes kokte egg:

E sitter foran den “nye” hytta, som er åpen for alle. Som dere ser, er det noen ildsjeler som nå legger nytt tak, bytter vinduer og antagelig bytter kledning. Utrolig bra at noen tar vare på sånt!

Men plassen her er eldre enn denne hytta, og det er tydelig å se hvis man snur seg rundt og titter på restene av den gamle hytta:

Jeg har ei kartmappe som heter “Fritidskart og kulturminner grenseområdet Dals-Ed, Aremark og Halden”. I den er det 4 kart over disse områdene, og så er det også ei bok med kartreferanser til severdigheter, gamle plasser og masse annet. Og i den boka står blant annet dette å lese om Bastedalen:

Bastedalen är ett av de äldsta torpen i Klevmarken och har varit bebott från slutet av 1600-talet till 1946. I mitten av 1700-talet bodde här en man som hette Bryngel men allmänt kallad för “Bastedalsgubben”. Han var en mångkunnig människa och behärskade flera hantverk. Han var även en klok gubbe og betraktad som trollkunnig. På ålderdomen började Bryngel att grubbla över sitt trolldomsleverne och trodde att han skulle hamna på fel sida i himmelriket. Han fick då hjälp och en prest döpte om Bryngel och gav honom Guds förlåtelse. Dopet skedde i den källa som ännu i dag finns kvar og ligger intill stigen när man kommer från söder.

Vi så den brønnen som Bryngel ble døpt i, eller brønn og brønn, det er jo forsåvidt bare et stort hull i bakken.

Vi var stort sett heldige med været i dag, og selv om det var litt kjølig i vinden, så varmet sola nok til at vi gikk uten jakker.

På vei mellom hytta og myrområdet, fant vi dette:

Dette kan da ikke være annet en avføring fra ulv? Med litt beinrester og litt elgpels.

Og så kom vi til den første delen av myra:

Det var nok bra at vi ikke ventet en uke eller fler med å gå her, for da hadde det vært totalt umulig å komme seg over uten å bli bløt opp til knærne. Nå var det bare om å gjøre å tråkke på de høyeste gresstustene og håpe at de holdt.

Mer myr:

Helt over på andre siden, laaaaangt der borte, skulle vi. Jeg hadde med meg gummistøvler i sekken, men jeg klarte meg uten å plumpe. Riktignok må jeg bare se fakta i øynene og innse at turstøvlene mine synger på siste verset, for de tar inn vann 🙁

Vel over myra, så ventet 4 km med grusvei på oss:

Og selv om grusvei egentlig er ganske kjedelig, så var det veldig åpent og fint på sidene, så det var noe å titte på hele tiden. Blant annet denne gamle “kjelleren”:

Ganske så stor, og med døra vid åpen, kunne vi fint ha gått inn og tittet. Men jeg er ikke så glad i å gå inn i mørke, ukjente rom, så jeg holdt meg på utsiden.

Jeg sa til E at hadde jeg visst at turen var såpass lang, så hadde jeg nok ikke sagt ja til å være med. Men det var en veldig fin tur, og det er så utrolig moro å få sett nye steder! Ikke tale om at jeg hadde funnet frem hit på egen hånd, så tusen takk for turen, gleder meg allerede til neste gang! Føttene mine må bare slutte å verke først 😉