• Jentetur til Ulveholtet

    4 ganger tidligere har jeg cachet ved Ulveholtet. Nå har alle de gamle cachene blitt arkivert og det har kommet nye, og da må man jo tilbake dit. Så C og jeg avtalte ny tur i dag, og A og L ble med. Strålende sol fra nesten skyfri himmel gjorde dagen veldig mye bedre enn de to foregående dagene, hvor det bare har regnet.

    Jeg var usikker på hvordan jeg skulle legge opp turen da jeg gjerne ville ha en runde (ikke frem og tilbake), og ikke for langt. Nå ligger det to runder der oppe, så jeg endte med å lage en “ny” runde helt nordvest i området, litt fra den ene trailen og litt fra den andre. Dermed startet vi med mye gåing på grusvei og litt utsikt:

    Akkurat denne veien har jeg ikke gått før, og etter en god stund hører vi bruset fra en elv. Jentene går foran C og meg, og jeg trodde knapt mine ører da A sa at det ikke var noen bro. Ikke noen bro???

    Nei, her var det ikke noen bro… Dere som har fulgt meg en stund vet at Eileif, Nairo og jeg måtte avbryte en tur i disse traktene i fjor, nettopp på grunn av manglende bro over en stri elv. Ikke på samme sted som i dag, men allikevel.

    Jeg gikk litt oppover langs elva for å se om det var smalere noe sted, men nei. Så da var det bare å snu og gå samme vei tilbake…

    Jeg begynner å få et litt sånn hat-/kjærlighet-forhold til Ulveholtet nå, for det er sabla fint der, men når det er andre gang man må avbryte en tur i det samme området, frister det liksom ikke til gjentakelse. Og jeg ville jo så gjerne at spesielt jentene skulle få en positiv førstegangsopplevelse av caching.

    Vi gikk tilbake til bilen, og tok lunsjen der:

    Og selv om jeg var fryktelig irritert og litt grinete over “bomturen”, var det veldig koselig å være på tur:

    Selve runden jeg hadde lagt opp til var på 18 cacher. Jeg hadde også tatt med 2 til (sånn gå frem og tilbake til), for da ville det naturlig bli en runde som gjenstår til en eventuelt neste gang. Nå måtte alt revurderes på grunn av den hersens elva, og da vi hadde fått i oss litt mat, bestemte vi oss for å gå innover der vi egentlig skulle kommet ut etter endt runde, gå så langt vi gadd, og så snu og gå tilbake. For det er jo den delen av turen som er den fineste, der vi skulle kommet ned etter runden.

    Jentene oppdaget denne larven:

    Jeg er jaggu litt usikker på om den er i live…eller kanskje det bare er “skallet” som er igjen, at den har blitt en sommerfugl?

    Pikene på broen:

    Den broa har jeg gått over både i tørketid og på vinteren, så jeg vet den står der.

    Så kom vi frem til koia, som var der jeg egentlig hadde tenkt at vi skulle spise. Men vi tok oss en pause allikevel, før vi snudde og gikk tilbake samme vei:

    Vi endte med å gå nesten dobbelt så langt som jeg hadde tenkt. Og den siste biten frem og tilbake til koia var mye bløtere enn jeg hadde sett for meg, så selv om ingen av oss var direkte slitne, ble hele turen mer utfordrende enn jeg hadde planlagt.

    C har jo vært med meg og cachet et par ganger før. Jentene har hjulpet meg ved én anledning tidligere, en dag jeg trengte ett funn. I dag overgikk de alle mine forventninger, det var SÅ moro å ha de med! Jeg sa ifra størrelse, hint og avstand til neste cache, og de la i vei og fant alle 15 for meg (vel, et par av de så jeg før de 😉 ). Jeg kunne bare stå i stien og de kom med loggene så jeg fikk signert, og de la tilbake. Og når de endte dagen med å si at vi må gjøre dette igjen, er det tydelig at de koste seg. Og det må jeg jo si at jeg gjorde også, til tross for at vi ikke fikk gått den runden vi skulle gått. Og jeg vil også gjerne på tur sammen de igjen <3

  • Det skjer egentlig ikke så mye

    Fredag hadde jeg egentlig ingen planer, og dagen endte med å bli så totalt sløv at jeg utpå ettermiddagen var så lei av å sløve at jeg støvsugde bilen innvendig. Ærre mulig? :p

    I går dro Eileif, Nairo og jeg på cachetur til Hobøl. Målet var en rekke mysteryer jeg løste i vinter. Den siste setningen der fortjener vel en forklaring, siden de fleste av dere sikkert vet at jeg hater mysteryer. En CO har lagt ut 51 mysteryer hvor oppgaven er å finne ut hvilket band/artist som synger/spiller på en link vedlagt i cachebeskrivelsen. 10 og 10 cacher for hvert tiår, og selv om 80-tallet var de desidert letteste cachene for min del, var det utrolig moro å løse alle oppgavene. Og jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at det er første og siste gang jeg synes det har vært moro å løse mysteryer.

    Det ble også noen cacher utenom mysteryene, og en av de var Hobøl kirke:

    En veldig søt kirke, som også er veldig gammel:

    Og det var en fin hage ved siden av, som var åpen for alle:

    Siden det for det meste var park&grabs i går, ble det ikke tatt mange bilder. Men her kommer et totalt intetsigende bildet tatt på gåtur mellom 2 cacher, som ikke hadde noe med hverandre å gjøre:

    Målet i går var minst 30 cacher, det ble 26 funn og 1 DNF. Så ikke helt i mål, men det blir antagelig en cachetur til på meg før juli er over.

    I dag har vært som søndager flest, avslappende og rolig. Eileif er nå ferdig med sin ferie, jeg starter i morgen den siste ferieuka mi med å dra på jobb. Akkurat det samme som de to foregående mandagene.

  • En liten tur i Prestegårdsskogen

    På vei til Fredrikstad, ikke langt fra Borge barneskole, ligger Prestegårdsskogen. Der ligger det noen cacher, og dit hadde jeg tenkt meg i dag. Etter et lite ærend i byen fant jeg ut at jeg skulle ringe C og høre om hun ville være med på tur, for selv om hun ikke driver med caching, vet jeg at hun er glad i å gå tur. Hun var spontan og sa ja, så jeg hentet henne, og vi dro innover.

    Jeg ble ikke helt klok på hvordan jeg skulle finne en grei runde å gå på forhånd, så det ble til at jeg navigerte oss fra cache til cache, avhengig av hvordan terrenget så ut og hvor cachene lå. Og det endte med en ganske grei runde, selv om det ble litt sikksakk.

    Ikke langt etter starten fant vi denne rasteplassen:

    Selfie er obligatorisk:

    C hjelper gjerne til med å lete, og hun fant to av dagens 10 funn. Det var en vi ikke fant, rimelig irriterende, men sånt skjer.

    En av cachene var klatrecache, heldigvis var den av et slag selv jeg takler:

    Jeg følte meg aldri så redd som uttrykket på bildet tilsier, så gudene vet hvorfor jeg lager denne grimasen 😀

    Mot slutten av den runden vi tok, var det et gjengrodd hogstfelt hvor vi ikke klarte å finne noen sti. Idet vi nærmer oss skogkanten, hvor vi forstår at det er en sti om et par titalls meter, får vi øye på disse buene:

    Det så ut som eik som antagelig har vokst altfor fort i høyden og ikke klart å kompensere med bredde og stabilitet. Artig!

    Det ble noen koselige timer med mye skravling og et rolig tempo, noe som passet både C og meg godt. Jeg forsøkte med memoryfoam-såler i de nye turskoene mine i dag, men det var ingen suksess. Men terrenget og tempoet gjorde at jeg ikke fikk noe vondt, og det var godt å kjenne 🙂

    Comments Off on En liten tur i Prestegårdsskogen
  • Brigadeiros – brasilianske sjokoladeboller

    Som nevnt tidligere i år, er Youtube-kanalen til Barry Lewis noe jeg følger fast. Alltid like moro når han legger ut nye videoer, selv om det er sjeldent jeg prøver å lage noe av det han viser. Jeg har vel bare prøvd noe én gang tidligere, og selv om det ikke ble helt vellykket, så smakte det godt.

    For ikke veldig lenge siden la han ut en video om Brigadeiros, som norske oppskrifter kaller brasilianske sjokoladeboller. Jeg synes det så lett ut, og jeg hadde lyst til å prøve, og i dag var dagen.

    Her er alt du trenger:

    Kakaopulver, søt kondensert melk, strøssel (jeg fant ikke sjokoladestrøssel i de butikkene jeg var innom), smør og små muffinsformer (kanskje det heter konfektformer?). Mengdene finner du i oppskriften hos Barry.

    Ha kakaopulver, kondensert melk og smør i en kjele:

    Jeg hadde også i bittelitt salt, for det sto det i en norsk oppskrift jeg leste. Og så er det bare å røre kontinuerlig først på middels varme. Først smelter alt sammen, og når de første boblene kommer, skrur du ned på lav varme og fortsetter å røre. Det er spesielt viktig å røre på bunnen og på sidene, for dette brenner seg fort. Og tipset til Barry om å bruke en myk slikkepott var veldig lurt, for da kommer du godt til i bunnen. Min slikkepott bøyde seg litt av varmen, så ikke bruk favoritten din 😉

    Hvis du ser på videoen til Barry, så sier han at du skal ta kjelen av varmen når massen bruker noen sekunder på å finne tilbake til seg selv hvis du fører slikkepotten over bunnen, så det var nettopp det jeg gjorde. Da helte jeg det over i en liten langpanne kledd med matpapir:

    Da fikk det først stå på benken til det ble romtemperert, og så satt jeg det i kjøleskapet i en times tid.

    Barry skriver det ikke i oppskriften, men han sier i videoen at det lønner seg å ha smurt hendene før man begynner å rulle massen til baller, og det sier jeg meg enig i (vi brukte meierismør siden det allerede er i oppskriften). Men vi trengte ikke noen skje for å ta opp deler av massen, vår variant oppførte seg egentlig som myk karamell, så det var bare å dra av så mye du vil ha og rulle. Så dyppes det i strøssel og settes i de små muffinsformene.

    Det gikk veldig fort å rulle opp denne massen, og vi endte med ca 36 boller:

    Så inn i kjøleskapet igjen, der de oppbevares. De smelter ikke fort i romtemperatur, men de bør ikke oppbevares der.

    De hadde stått inne i et par timer da vi smakte på de, og min ærlige dom er som følger: Litt for fyldige for meg, men liker du mørk sjokolade, vil du antagelig like disse. Hvis du i tillegg liker brownies som er flytende i midten, er disse virkelig midt i blinken, for der er jeg enig i det Barrys yngste datter sier i videoen, de smaker som veldig fyldige brownies.

    Jeg er usikker på om jeg kommer til å klare å spise opp disse før de blir dårlige, så hvis du ikke har et stort forbruk av sjokolade, så er disse antagelig noe du lager til selskap eller andre festligheter.

    Comments Off on Brigadeiros – brasilianske sjokoladeboller
  • En avbrutt tur og en milkshake

    I går la Eileif, Nairo og jeg ut på en lang cachetur på ca 10 km rundt Kløsa, et vann i Rakkestad. Starten på turen var rimelig gjørmete etter hogstmaskiner:

    Men da vi hadde kommet forbi dette partiet, var det en blanding av fine stier og myr. Jeg regner med at myrene var sterkt delaktig i hvorfor vi fant denne:

    Det var bare den ene vi fant som var moden, men vi så noen kart også.

    Jeg hadde småvondt i føttene i går. Stoppet tidlig for å ta av gnagsårsokkene, og det hjalp en stund, men så ble det verre igjen. Og da vi etter cache nummer 5 kom til en myr vi måtte over, bestemte jeg at her var det stopp. Og ja, det var en skikkelig nedtur. Jeg er dritt lei av å ikke klare å gjennomføre normale turer uten å få vondt, og jeg er dritt lei av å måtte avbryte turer jeg til vanlig ville klart uten problemer. Er det bare alderen, må jeg regne med sånt?

    Vi satt oss ihvertfall rett ned der vi bestemte oss for å snu, og tok en pause. Nairo var ikke imponert over at vi hadde stoppet:

    Det går an å smile selv om man er sur på sin egen kropp:

    Nairo satt lenge og luktet mot dit vi skulle gått:

    Det jeg må si jeg var glad for i går, var at det var Eileif og Nairo jeg var på tur med, for det er lettere å måtte stoppe sammen med de enn samme med andre, sprekere mennesker.

    For et par uker siden tagget ei venninne meg i et innlegg fra Strømsfoss-kiosken på Facebook, de hadde lagt ut menyen sin, og en av tingene de serverer, er milkshake med salt karamell. Salt karamell er vel noe av det beste jeg vet, så da bestemte vi oss for å stoppe i Strømsfoss på vei hjem.

    Det ble først en tur innom Møllerens hus, og der er det så mye å se på at jeg faktisk kunne gått rundt der ennå. Herlighet, for en alt-mulig-butikk, ihvertfall når det gjelder klær og interiør!

    Så var det rett over brua og ned på rasteplassen, der denne båten lå fortøyd:

    Eileif sto i en korona-vennlig kø, og returnerte med denne til meg:

    Knallgod! Joda, den kunne godt smakt enda mer salt karamell, men god var den! Så den ble absolutt et plaster på såret for den avbrutte turen.

  • Knæsje sommernegler

    5 uker siden forrige time hos Slow Down/Neglrommet, og neglene mine så sånn ut i morges:

    Som dere ser, så har jeg mistet to av steinene på ringfingeren, ellers var alle de andre steinene på plass. Og kun et lite hjørne på den andre pekefingeren var brukket (om lørdag), så det var egentlig bare “etterveksten” som som vanlig ikke er noe pen.

    Allerede før forrige time hadde jeg bestemt meg for at jeg denne gangen skulle ha en knall rosa/fersken/korall-farge, en sånn farge som er finest mot solbrun hud. Nå har jeg ikke blitt kjempebrun (ennå) i sommer, men det ble den fargen uansett. Og jeg ba Maria om å finne på noe moro med den, og da ble det sånn:

    Gullglitter på to fingre på hver hånd. Knalltøft!

    Fargen ser mer oransje ut (på min skjerm) enn den er i virkeligheten, bare så det er sagt.

    Snakket om det med Maria i dag, hvor stor forskjell det er fra de første gangene jeg var hos henne, da selv en lillafarge var å gå utenfor min komfortsone, mens nå får jeg liksom ikke nok av de litt mer ekstraordinære tingene. Å bare ha en eller annen rød-/burgunder-tone er ikke nok lenger 😉

  • Årets første grillings

    Jupp, du leste riktig. Vi har ikke grillet tidligere i år, så i dag fikk vi ikke bare startet grillsesongen, men også innviet den nye grillen:

    Nairo tok livet med knusende ro, og koste seg med tannpirkere:

    Hans tannpirkere er smågreiner fra treet ved verandaen, og som dere ser i forgrunnen på bildet, biter han de bare i småbiter.

    Værmessig var det ingenting som tilsa at i dag skulle være en typisk god grilldag, det har regnet mer eller mindre hele dagen:

    Så det var litt kjølig å sitte på verandaen, men det var kun imens Eileif grillet. Vi spiste inne, som vanlig.

    Jeg glemte å ta bilde av maten både underveis i grillinga og før vi spiste, men det ble veldig bra, og grillmesteren synes den nye grillen funker som ei kule. Så da blir det kanskje mer grilling før vinteren kommer?

  • Grensetreff

    I halvannet år var Lisa og jeg ute og cachet mer eller mindre hver annenhver lørdag. Naturlig nok tok det slutt da hun byttet jobb for et års tid siden, og dermed begynte å jobbe helger, noe hun ikke hadde gjort før. Så det siste året har det bare blitt sporadiske cacheturer på oss.

    Etter at grensene stengte, har vi ikke fått sett hverandre i det hele tatt. For selv om vi bor bare 40 minutters kjøring fra hverandre, så bor vi på hver vår side av grensa. Og dermed blir det klin umulig å treffes på noen annet måte enn det veldig mange har gjort de siste månedene, nemlig med et grensetreff.

    Lisa hadde bursdag for en måneds tid siden, og i går hadde vi begge tid til å møtes for at hun skulle få en ørliten gave, og for at vi skulle få skravlet. Hadde ikke Lisa blitt sulten, hadde vi vel sittet og skravlet ennå 😉

    Jeg har ikke vært i nærheten av svenskegrensa siden en god stund før grensa stengte, så det var en snodig følelse å gå mot “forbudt” område:

    Jeg var litt tidlig ute og Lisa var litt forsinka, så jeg benyttet muligheten til å sjekke cachen jeg har der. Der var det ingen loggbok, jeg fant ziplock-posen på bakken, og så fant jeg noen av loggarkene rundt omkring på bakken. Hadde ikke noen ny logg med meg, men la igjen et par post-it-ark, så får jeg dra ned med ny loggbok.

    Det er en del folk som treffes ved denne grenseovergangen, så de har sikkert sett boksen og blitt nysgjerrige. Men det er ikke noen grunn for at de skal gjøre herverk.

    Det noen av de har gjort, er å skrive “gjestebok” på steinene ved grensesteinen:

    Så kom Lisa, og som sagt: skravla gikk i ett. Og det var så koselig!

    Siden vi ikke har skravlet på så himla lenge, så var det mye å ta igjen på kort tid, og jeg tror knapt vi fikk skrapet litt i overflaten. Men, vi har vel alle sammen de vennene som man egentlig aldri blir ferdige med å snakke med, og for meg er Lisa en av de <3

  • Dagstur til Gvarv

    Noen venner bor så nært at man aldri ser de fordi det er så enkelt å møtes at man glemmer å ta seg tid til det. Noen venner bor så langt unna at man trenger minst en hel dag for å komme seg dit, og dermed må man ha mer enn en helg til rådighet. Noen venner bor sånn til at man rekker å dra frem og tilbake på én dag og samtidig ha nok tid til å få skravlet (ikke skravlet nok, for det skjer aldri). Sånn er det med Annikken, det tar meg noe over 4 timer å kjøre til henne, og selv om det er fullt mulig å gjøre oftere, blir det dessverre ikke til at jeg drar så ofte som jeg har lyst til. Derfor hadde jeg faktisk skrevet på to do-lista mi for sommerferien at jeg skulle besøke Annikken, og dit dro jeg i går.

    Å stå opp grytidlig er ikke noe problem for meg, men det er litt verre å komme seg tidlig ut døra. Er så behagelig å bli sittende i denne stolen foran pc’en 😉 Men jeg kjørte hjemmefra litt etter kl. 7 og dro strake veien til Moss. Kom noen minutter for seint til ferga, heldigvis går de hver halvtime, så det ble ikke lenge å vente.

    Jeg kan liksom ikke dra noe sted uten å ta noen cacher underveis, og i går var intet unntak. Så jeg fulgte med på GPS’en etter å ha kommet meg ut av Horten, og etter en stund så jeg at det bare var 6 km igjen. Så ble jeg opptatt av å kjøre forbi en tankbil, og vips, så kjørte jeg forbi avkjørselen til cachen. Jaja.

    Neste stopp var en virtuell i Porsgrunn. Fant parkering og tuslet de få hundre meterne ned til nullpunkt. Tok bildet som måtte tas:

    Jeg må også vise frem trappene som var mellom disse to bygningen, har du sett noe så fint?

    Jeg har en cachekompis som jeg spiller Wordfeud med, og selv om jeg har logget en av hans cacher før, så har jeg ikke logget noen av hans cacher etter at vi begynte å skravle. Siden han holder til i dette området, gikk jeg inn for å finne en av hans cacher, og det ble Riddergården i Skien:

    Jeg fikk også stoppet på Herkules-senteret og kjøpt nye tursko til meg selv (du vet at de du har er utgåtte når du får vannblemmer av de…) pluss litt annet smått og godt, og så var det å finne veien videre oppover mot Gvarv. Jeg skulle stoppe ved en adventscache, men oppdager at begge innkjørslene til rasteplassen var stengt med bom, så jeg turte ikke stoppe. Derfor ble siste stopp på vei opp Melum kirke:

    Her gikk jeg i samme fella som en del av cacherne før meg har gjort, men jeg fant cachen til slutt 🙂

    Så var jeg endelig fremme hos Annikken. Det er 3 år siden sist vi møttes, og siden sist har dessverre den ene hunden hennes gått bort <3 Men hun har fått seg en ny hund, og det var stor stas å endelig få hilst på han. Møt Khan, en ett år gammel Siberian Husky:

    Jeg har ikke noe forhold til Huskyer fra før sånn egentlig, men som dere skal få se litt lengre nede, fikk vi et veldig godt forhold.

    Så Nova da, vakre lille jenta “mi”:

    Jeg tror ikke jeg hadde mer enn 2-minutters pauser fra å kose med Khan fra jeg kom til jeg dro (bortsett fra når far i huset tok hundene med på tur), og til slutt fant jeg ut at jeg skulle sette meg på gulvet. Da skjedde dette:

    Huskyer er ikke av de største rasene, men jaggu ikke av de minste heller. men sitte å fanget, skulle han. Og han lente seg inntil meg og la hodet inne i halsgropen min. Herlighet, så sjarmert jeg ble <3

    Vi fikk 5 herlige timer med skravling før jeg måtte sette kursen hjemover. Tusen takk for en kjempefin dag, Annikken! Vi burde prøve å få til dette ihvertfall én gang hvert år <3

    Jeg fant ut at jeg skulle prøve å stoppe på rasteplassen med bommer, og det gikk heldigvis fint. Ble belønnet med funn av en veldig forseggjort adventscache! Og jaggu klarte jeg å treffe avkjørselen til den første cachen jeg måtte hoppe over på morgenen, så da ble det totalt 5 funn på meg.

    Kom nok en gang noen minutter for sent til ferga, men ventetiden gikk kjapt denne gangen også. Og det ble en fin overfart med lite vind og en fin solnedgang:

    Var hjemme litt før kl. 23, dønn sliten og veldig trøtt, men utrolig glad for å ha hatt en så fin dag <3

  • Langsjørunden i Bjørkelangen

    Jeg aner ikke om det heter i Bjørkelangen eller på Bjørkelangen, så jeg beklager hvis jeg skriver feil.

    Onsdag kveld spurte Raymond om jeg ville være med til Bjørkelangen og gå Langsjørunden. Jeg er ikke kjent for å være særlig spontan, men jeg sa ja. Dermed ble det tidlig opp på meg i går, og litt over halv åtte satt jeg allerede i bilen. Jeg skulle innom 3 steder i byen før jeg kjørte nordover, og det ville ta totalt 2 1/2 time å kjøre opp, så det var bare å sette igang tidlig. Men jeg var fremme før avtalt tid.

    Vi hadde ikke gått langt før vi fikk det første glimtet av vannet:

    Runden er på 33 cacher inklusive bonuscache, og vi var heldige med været. Ikke for varmt, lettskyet og bare antydning til noen regndråper underveis.

    Langsjøen er drikkevannskilde med alle restriksjoner det innebærer, men det var godt lagt opp til å gå tur her:

    Og det var også godt skiltet på hele runden:

    Det står i cachebeskrivelsen at runden er på ca 10 km, jeg kom til ca 12 km på min app. Men det var stort sett lettgått terreng med noen få bakker.

    Den første halvdelen av runden gikk i fin, åpen skog og med utsikt til vannet stort sett hele tiden. Da vi kom ca halvveis, var det på tide med en matpause:

    Og det var så fint her!

    Den andre halvdelen sånn ca gikk mer på grusveier og delvis gjengrodde stier. Raymond er klar over at mitt tempo ikke er det samme som damen på skiltet, som vi passerte mange av i løpet av turen:

    Og skal jeg klare å gå såpass langt, må jeg holde et lavere tempo enn jeg kunne før. Og ihvertfall et lavere tempo enn Raymond, for han er så kjapp!

    Cachene ble funnet uten problemer, akkurat sånn jeg vil ha det. Og dette er en ganske ny runde, så det sto bra til med alle også. Sånt er alltid fint.

    Som nevnt, var det noen til dels gjengrodde partier på vestsiden av vannet, her er bregnene nesten like høye som meg:

    Helt på slutten av runden kom vi nært bebyggelse, og der var det bygget en eventyrsti. Ikke helt ulikt Trollstien på Ormtjern, men i litt mindre format. Kan dette være en enhjørning?

    Sitter han her på do, kanskje?

    Han er har skikkelig furteleppe og er så trist 🙁

    Så kom vi til en skrent, det sto faktisk også på et skilt. Raymond fant ut at han skulle gå rett ned, jeg prøvde å finne den skiltede stien rundt skrenten, men fant ikke ut hvor jeg skulle gå for å komme ned her på en 100 % trygg måte:

    Jeg var trøtt og sliten og tok sikkert derfor en avgjørelse jeg normalt ikke ville ha gjort, nemlig å gå ned i lyngen. Fikk ikke fotfeste, det var for sent å komme meg opp igjen, så jeg tar det jeg tror er en salto med skru, og av en eller annen merkelig grunn, lander jeg mye fortere enn jeg fryktet de 3 sekundene jeg var i fritt fall. Så lå jeg der i lyngen da, og svarer Raymond med en gang at det gikk bra, imens jeg samler meg selv og det jeg hadde mistet. Alt gikk bra med GPS, briller og mobil. Og når jeg kommer meg opp på beina, kjenner jeg at hofteleddet på venstre side har fått seg en smell. Jeg kom meg ned til brua dere ser til høyre på bildet over, og er rimelig skjelven, men har ingen problemer med å bevege på meg, heldigvis.

    Vi brukte litt over 4 timer totalt, inklusive pauser, og så var det 2 1/2 times kjøring hjem igjen. 33 nye smilefjes er aldri feil!

    Og sånn for ordens skyld kan jeg i dag si at jeg har vondt i hofta og er litt forslått her og der, men det går helt fint. Skal ikke legge ut på lange gåturer de nærmeste dagene, men det hadde jeg uansett ikke planer om 🙂

    Runden anbefales så absolutt, bare gå forsiktig ned skrenten!