Skårefjell utkikkstårn

I morges sjekket jeg værvarselet for kommende tirsdag, og siden det er meldt strålende sol, sa jeg til E at jeg da har lyst til å gå til Skårefjell utkikkstårn. Han svarer: Vi skal ikke dra dit i dag da? Og siden jeg jobber hardt for å bli litt mer spontan, ble det til at vi tok turen i dag.

Det er fler veier man kan gå for å komme dit, og vi valgte den korteste, den som går fra innerst i Klepperkroken. Turen er ca 2,5 km hver vei, og selvsagt med en del stigning. Iflg cachesiden (for selvsagt er det en cache på Skårefjell 😉 ) ligger parkeringsplassen på 127 moh, mens tårnet ligger på 227.

Små varder var det mange av den første delen av veien. Noen av de var blåmerket, andre var bare bygget for moro skyld. Vi la selvsagt på en stein 🙂

Terrenget var varierende hele veien. Tørre skogsstier, små bekker, gjørmete hull og noen områder med stein. På bildet til høyre her skulle jeg egentlig knipse bilde av en liten bekk med en bro over, men Nairo bestemte seg for å sabotere det 😉

Etter et lite parti med litt stigning, sa kroppen min ifra at vi skulle ha en pause. Og pause ble det. Nairo benyttet muligheten til å hoppe rundt i lyngen og E justerte ryggsekken så den ikke skulle gnage.

Etter nøyaktig en time med gåing kom vi frem til tårnet og tilhørende gapahuk. Synes det er utrolig bra at det finnes ildsjeler som setter opp sånne ting rundt om kring, sånn at vi andre har et mål for turen.

Cachen ble fort lokalisert og logget kl. 1250, og så satt vi oss ned for litt varmt å drikke og en sjokoladebit. Nairo fikk egen kjeks, noe han egentlig ikke var spesielt fornøyd med. Men etter litt overtalelse fikk han spist den også.

Høydeskrekk har vi jo begge to, men vi prøver jo alltid å komme oss opp i sånne tårn. E dristet seg opp til nest øverste avsats, du kan se at han klamrer seg fast 😉

Hadde det ikke vært for at man til enhver tid kan se rett ned, også gjennom gulvene i tårnet, hadde det nok vært lettere å komme seg helt opp. Men for meg er det ihvertfall det å se ned som er problemet når jeg er høyt oppe.

Men jeg skulle jo opp jeg også, og selv om utsikten ikke var den beste jeg har sett fra slike tårn, tror jeg vi nesten kunne se til Sverige. Er ihvertfall rimelig sikker på at jeg så Nexanstårnet der oppe fra.

Ser dere meg der oppe på nest øverste avsats? 😉

Mens vi var der, kom det først to joggere fra samme side som vi hadde gått opp. Det sier litt om kondisnivået vårt, da vi var rimelig slitne når vi kom frem, mens de bare jogget videre. I tillegg kom det to turgåere til, om de var cachere i tillegg vet jeg ikke.

Nairo ble ihvertfall ganske så utålmodig etter hvert, men sånn er det vel med disse barna. Møkkete var han også, siden det å gå rundt et gjørmehull er totalt fremmed for han. Her går vi rett gjennom, uansett 😉

Etter en god pause ruslet vi tilbake til bilen, og brukte bare 35 minutter på veien ned. 2 minutter etter at vi satt oss i bilen begynte det å regne, så at vi var heldige med været, selv om det var grått hele veien, er det ingen tvil om.

Totalt brukte vi ca 3 1/2 time fra vi dro hjemmefra og til vi var hjemme igjen, en ordentlig god søndagstur som vi ikke angrer på. Det ble mye mindre gåing på turen i går enn hva vi hadde forventet, så det var godt å bevege skikkelig på seg, selv om ihvertfall jeg er rimelig sliten nå. Og Nairo har sovet godt mesteparten av tiden siden vi kom hjem, så jeg tror nok han er sliten også 🙂

Så får vi bare se om jeg finner et annet sted vi kan gå til i finværet på tirsdag 🙂

{minsignatur}

4 Comments

    • Kjersti

      Heidi: Jeg klarte ikke å komme høyere ihvertfall, slet veldig med å gå ned. Måtte faktisk gå baklengs 😉 Men det er litt moro å prøve å komme seg opp, er så bortkastet å gå til sånne tårn uten å se noe.

  • Hege

    Det er så deilig å komme seg ut når man ført gjør det! Er selv alt for dårlig på sånt – men det er jo så godt når man har vært flink.

    Takk for gode råd ang husbygging – det er ikke lett når hjernen har grodd seg fast på noen løsninger ! Men vi får nok til noe etterhvert 🙂

    Ha en fin tirsdag 🙂

    Klem Hege

    • Kjersti

      Hege: Vi har blitt veldig flinke på å komme oss ut etter at vi begynte med geocaching for nesten 2 år siden, og ikke minst etter at vi fikk oss hund igjen. Da har man mål med å komme seg ut også, og det er det sparket jeg trenger et visst sted 🙂
      Bare koselig! Man ser seg blind til slutt, det er helt klart. Men som noen andre også sa, ta utgangspunkt i en romløsning i et hus som allerede eksisterer, og gjør endringer ut ifra det. Mye lettere 🙂
      Tusen takk, det samme til deg! Klem tilbake 🙂