Snarsmon

I dag var planen å gå en runde rundt Elgåfossen, men da vi kom ned på parkeringsplassen, så jeg at elva hadde gått over sine bredder, noe som gjorde det umulig å gå der. Etter å ha knurra litt for meg selv, kom jeg til å tenke på Snarsmon, og mente å huske at det ikke var langt å kjøre ned dit.

Sist vi gikk der var Nairo bare 5 måneder gammel, og der er ordentlig moro å se på bildene fra den turen og se hvor liten han var. Legg for eksempel merke til den tynne lille halen hans, den røper tydelig at han ikke var gamle krabaten :)

Store deler av veien inn til Snarsmon går ved siden av et vann, og det var vakkert der i dag!

At de nydelige høstfargene går mot slutten og vi nå går inn i noen måneder med nakne løvtrær, er ingen hemmelighet. Men noen busker og trær tviholder på bladene sine, og det gir vakre motiver:

Vi fikk enda mer sol på tilbakeveien, og det er nesten så det frister å hoppe uti. Men bare nesten altså :)

Nairo er som kjent ikke noe glad i å svømme, men han har alltid likt å plaske i vannet. Og SÅ glad blir man over å få hoppe og sprette litt:

Den første hunden min, Santo, var blanding av to spisshundraser. At Finsk Lapphund er en spisshund er det ikke noe tvil om, for Nairo er like glad i å grave som Santo var :)

Og man trenger så absolutt ikke å se søt ut mens man graver!

Jeg fikk han til å gå ut i vannet igjen etter den graveraptusen, så fikk han ihvertfall vasket av seg litt sand. Men det blir nok en runde med børsten etterpå ja ;)

Hadde en deilig høstsol i ansiktet mesteparten av veien tilbake til bilen:

En fin liten tur på 4,18 km som vi i dag brukte 54 minutter på å gå. På vei hjemover kjørte vi forbi et hjemmelaget skilt det sto Snarsmon på også, så jeg tror det går an å gå dit fra fler kanter. Men vi gikk den “offisielle” veien i dag.

God onsdag til alle mine kjære lesere!