• Sterkt lys i fjeset

    Når E hadde stått opp i morges, spurte jeg om han hadde lyst til å bli med til Elgåfossen en tur når han hadde fått i seg kaffe og litt frokost, og det var han klar for. For en gangs skyld skulle han ta med seg sitt kamera, så da lot jeg mitt være igjen hjemme og konsentrerte meg heller om Nairo. Sistnevnte har ikke vært kjempehappy der nede tidligere, så alfa og omega i dag var at han skulle få en så positiv opplevelse som mulig. Og jeg ville se om jeg kunne plukke ut et par steder der nede som jeg absolutt vil ta bryllupsbilder på, noe som faktisk ikke var vanskelig i det hele tatt 😉

    Vel nede, og lot langline være langline og beholdt det korte kobbelet på. Over den første broa, og Nairo og jeg kunne ikke bli helt enige om hvor vi skulle gå:

    Fossen har begynt å smelte, så det var mye lyd der i dag.

    Trening prøver jeg å legge inn hvorsomhelst og nårsomhelst, og turen i dag var ikke noe unntak. Her har han strålende kontakt:

    Og her er han dritt lei og ser ut som han ber alt han kan om at E må komme og redde han 🙂

    Men bare han får tenkt seg om, husker han at godbiter er ordentlig godt, og da kan han faktisk legge seg også 🙂

    Vannspruten står fra fossen nå. Dette vannet legger seg på en del av trærne like ved, og siden det fremdeles er frost om natta, fryser dette på trærne:

    Litt høyere opp i bakken fant vi fler isformasjoner:

    Og her ser dere tydelig vannet i lufta før det legger seg på trærne og bakken:

    Vi gikk også helt opp til toppen av fossen og også til den mindre fossen et like stykke bak den store. Nairo var i toppslag og sprang sikksakk foran meg på stien. Utrolig gøy å se han når han er så trygg og at han koser seg så veldig!

    Trappa opp til det øverste platået var ikke noe moro i det hele tatt, men på vei ned skulle man tro at Nairo aldri har gjort noe annet enn å springe i trapper. Og da blir man så glad, så glad 🙂

    Like på bortsiden av fossen står det en gammel bygning av noe slag. Det var litt skummelt, men når E gikk inn i det, var det ikke det minste skummelt lenger:

    Så fant vi oss det som i utgangspunktet er en ganske åpen plass, men det er en del bringebærkvister der. Og bringebærkvister smaker jo, som alle hunder vet, veldig godt. Ingen skal få ta fra han kvisten her nei!

    Vi ble oppmerksomme på ei dame og hennes to Border Collier, og var selvsagt påpasselige med dette. Man vet jo aldri hvordan ukjente hunder er. Men hun satt kobbel på begge hundene og kom bort til oss. Jeg holdt Nairo på avstand, men det kunne jeg egentlig spart meg da ingen av BC’ene var interesserte i å hilse på han, noe jeg synes var glimrende trening for knøttet vårt.

    Mitt hjerte banker jo litt ekstra for BC’er, og jeg så umiddelbart at den ene av hennes hunder var ganske gammel. Yngstemann ser dere i forgrunnen på bildet under, han var 6 år:

    Eldstemann står i bakgrunnen, og han var ikke mindre enn 14 1/2! Selvsagt stiv til beins, og eieren sa at hørselen sviktet han, men for en staselig gutt! Og så stor og kraftig! Vanvittig vakker og begge to var veldig godmodige og rolige. Totalt forskjellige fra min Arkas altså.

    Vel, damen gikk, og vi ville fortsette litt leking på plassen. Men leking med langline ender gjerne opp i dette:

    Ene enden av langlina sittende fast i hunden ett sted. Andre enden av langlina holdt fast av eier et annet sted. Og alle meterne med langline sittende fast litt her og der. Men at Nairo koste seg i dag er det ingen tvil om, og han har vært slått ut omtrent resten av dagen. Snart på tide å vekke han og få gitt han kveldsmat før han slukner for natta 🙂

    Alle bildene kan dere også se i denne mappen.

    {minsignatur}

  • Det enkle er ofte det beste

    Nei, jeg skal ikke reklamere for en stor dagligvarekjede, men deres motto er ofte veldig sant 🙂

    Jeg hadde mye leker igjen etter Arkas. Noen av de er og forblir Arkas sine, så de har jeg lagt bort. Noen var det bare å kaste, men resten har Nairo fått. En av disse lekene er en innefotball, altså en fotball som ser ut som en forvokst tennisball. Nairo har ikke vært spesielt glad i denne, antagelig fordi den er for stor, men her om dagen fant han ut at han skulle gi den en sjanse. Men av og til er faktisk det enkle det beste, og det tryggeste 😉



    {minsignatur}

  • Flinke lille nurk

    Jeg var rimelig stressa i morges fordi jeg måtte ha med Nairo på jobb. Han fikk frokost før vi dro hjemmefra, noe som var en dårlig avgjørelse siden han da kastet opp to ganger i bilen, begge før vi kom oss ut på E6. Men han og jeg kom oss på jobb, og jeg fikk lagt han i buret og pakket han godt inn i et pledd, det var bare snuta og øynene som stakk ut. Når jeg så kom ut etter ca 45 minutter, lå han på akkurat samme sted og glippet med øynene. Og utrolig nok sov han seg gjennom hele dagen. Jeg luftet han selvsagt hyppig og han fikk også mat midt på dagen, og jeg sier ikke at jeg synes dette er den perfekte måten å gjøre det på, men så lenge han har det varmt og godt, er det bedre at han er med enn at han skal være helt alene i 8 timer. Jeg er ihvertfall kjempestolt av han!

    Nå i ettermiddag og kveld blir det mye sysselsetting på han, og i dag bestemte jeg meg for å lære han “legge seg”. “Sitt” kan han allerede da vi trener på det når han får mat. “Legge seg” kommer til å bli brukt når vi bare vil at han skal legge seg og slappe av, “dekk” vil bli brukt som et treningsmoment i den “lydighetstreningen” vi kommer til å drive med, noe som ikke ender i konkurranse, men for at han og jeg skal ha det moro sammen. Jeg kommer da til å kreve at han ligger på en bestemt måte når jeg sier “dekk”, i motsetning til “legge seg”, hvor kravet enkelt og greit er at han skal ligge.

    Utstyrte meg med en haug med godbiter (prøveposer på fôr), satt meg ned på gulvet og fikk han til å sette seg. Så holdt jeg hånda med godbiten helt ned til gulvet og ga kommando, og han skjønte absolutt ingen ting 🙂 Hadde ikke forventet noe annet altså 🙂 Fikk rettet ut forlabbene hans, og vips så lå han og han fikk godbit og masser med ros og skryt. Gjentok den fremgangsmåten et par ganger, og så skjønte han jaggu poenget helt på egen hånd! Så han fikk en haug med repitisjoner på “legge seg”, og det gikk så bra, så og si uten problemer! Flinke lille nurk!

    Jeg husker at Arkas også var tidlig ute med å lære seg ting, han gikk jo perfekt “fot” når han var 6 måneder. Men jeg må si at jeg hadde høyere forventninger til han enn jeg har til Nairo. Ikke fordi jeg tror at Nairo ikke er like lærenem, men rett og slett fordi man vet at Border Collier lærer fort. Men skal jeg holde på i dette tempoet med Nairo også, så må jeg jaggu sette fantasien i sving for å finne på nye ting å lære han 🙂

    Skal prøve å få tatt noen bilder av både innpakket pelsball og flink nurk som legger seg ved en senere anledning, hadde rett og slett ikke mulighet i dag.

    God mandagskveld!

    {minsignatur}

    Comments Off on Flinke lille nurk
  • Og der kom smellen…

    Det er lenge siden jeg har grått over Arkas nå. Lenge siden savnet og den vonde følelsen har tatt totalt overhånd, selv om savnet alltid er der. Men nå i kveld kom det…

    Jeg har pratet om Arkas helt siden den siste dagen hans. Jeg har tenkt på han, snakket med han, sett på bilder av han, sett på videosnutter med han. Jeg har blogget om han, fortalt om han og savnet han. Og selv om jeg aldri kommer til å slutte å savne han, så trodde jeg at jeg var kommet over den fasen hvor noe smått kunne få meg til å gråte. Men i kveld har vi tatt frem det sammenleggbare buret og kurven etter Arkas, slik at det står klart til vi henter Nairo. Og det var det som skulle til. Å vaske kurven og sette den og buret på plass brakte massevis av minner tilbake, minner jeg egentlig ikke har følt på siden han ble borte.

    Kurven jeg kjøpte til Arkas bare noen dager før jeg skulle hente han, kurven som var altfor stor for mammas lille engel, men som passet perfekt når mammas lille engel ikke var så liten lenger, men fremdeles var mammas engel. Kurven han la seg flatt ned i med haken på kanten eller forlabbene i kryss ut av.

    Buret jeg kjøpte etter at han hadde spist i stykker en gammel sofa. Buret han egentlig ikke var noe glad i, men som han allikevel sovnet i. Buret jeg ikke hadde fremme de siste 3 årene av livet hans, men som allikevel er buret hans.

    Da ble det for mye for meg og jeg endte opp i hikstegråt på kjøkkenet. Og da gikk det opp for meg at det aldri kommer til å slutte å gjøre vondt. Det gjør ikke like vondt hele tiden lenger, men det kommer alltid til å gjøre vondt på ett eller annet tidspunkt. Ett eller annet som bringer minner frem, ett eller annet som var typisk han. For han kommer alltid til å være mammas lille engel med en enorm plass i hjertet mitt.

    {minsignatur}

  • Skrekkblandet fryd

    I skrivende stund er det 3 døgn til vi er på vei hjemover med lille nurk. Det virker fremdeles som en liten evighet til, men nå vet jeg at det er 5 timer og 45 minutters jobbing igjen, og det er også et besøk i bryllupslokalene som står for tur, og da er ventetiden overkommelig.

    Det er med skrekkblandet fryd jeg går inn i et nytt hundeliv. Alle som kjente Arkas vet at jeg hadde noen store utfordringer med han. Veldig mye av årsaken til disse utfordringene var min egen skyld, både i valg av feil rase, i feil oppdragelse, i feil valg av livsstil og i feil måte å takle problemene på. Jeg er den første til å innrømme disse feilene, og jeg er veldig klar over hva jeg gjorde galt.

    Nettopp disse årsakene er også grunnen til at jeg putter ordet skrekkblandet foran ordet fryd. For selvsagt gleder jeg meg som en liten unge. Men jeg er også livende redd for å gjøre ting feil igjen. Ingen har et perfekt hundehold. Man opplever alltid utfordringer med enhver hund man skaffer seg, det er en del av det å ha hund. Men noen feil er større en andre feil, og det er de store feilene jeg er redd for å gjøre. Det jeg håper, er at det at jeg er klar over denne redselen og er klar over hva jeg har gjort galt tidligere, skal hjelpe meg å ikke gjøre disse store feilene igjen. At jeg skal være mer våken i å lese tilbakemeldingene lille nurk gir meg, at jeg skal bli tøffere i å si ifra når jeg mener noen prøver å lære meg noe som ikke vil fungere, og at jeg skal bli flinkere til å høre på andre erfarne hundemennesker.

    Man blir aldri utlært når man har hund. Det som fungerte på forrige hund fungerer kanskje ikke på neste hund. Det som fungerer for hunden til noen man kjenner fungerer kanskje ikke på din hund. Alle mennesker er forskjellige, og det er jaggu alle hunder også. Jeg mener at det som skiller en god hundeeier fra en middels hundeeier, er evnen til å forstå at man aldri blir utlært og evnen til å tilegne seg ny kunnskap. Og med det i tankene mener jeg at jeg ihvertfall er på vei til å bli en god hundeeier. Og jeg vil også med hånden på hjertet si at hundemennesker som påstår at sine metoder er de eneste rette, er hundemennesker jeg vil ha minst mulig med å gjøre. Ja, det finnes mange mennesker der ute som er vanvittig kunnskapsrike, men er de ikke interessert i å høre på andre løsninger eller forslag, nei da er de ikke mye verdt for meg.

    Dere som har kjent meg noen år, kjenner min kjærlighet til dyr generelt og til hund spesielt. Og jeg håper dere oppfatter meg som en som vil sin hund det beste som er mulig, til tross for “fiaskoen” med Arkas. Vær så snille og ikke døm meg på det grunnlaget. Døm meg heller fordi jeg innser mine begrensninger og fordi jeg kommer til å gjøre alt for å gjøre det bedre og anderledes denne gangen. Ja, jeg er redd, men jeg vet hvorfor jeg er redd og jeg er villig til å se redselen i hvitøyet og be den pelle seg langt pokkerivold.

    {minsignatur}

  • Utstyrsshopping

    Jeg hadde et par timer å slå ihjel etter jobb, før jeg skulle hente D i dag, så da stakk jeg innom dyrebutikken på Borg Amfi (eller hva det nå heter). Hadde noen ting på lista som vi ikke har, og til min overraskelse var damen i butikken der den sammen damen som drev dyrebutikken på Storsenteret her i by’n, så da fikk vi slått av en skikkelig hundeprat.

    Shoppa fikk jeg også gjort:

    Fikk med gratis fôrprøve på Royal Canin Medium Junior. Samme merke som oppdretter bruker (men tror hun bruker valpefôr). Har ikke brukt det på noen av mine tidligere hunder, så da får jeg en ny erfaring.

    Shampo trenger jo dette lille pelsnurket, og jeg ble anbefalt å ha shampoen på en svamp og så shamponere hunden på den måten, da sparer man visstnok på shampoen og den trenger også bedre ned i pelsen. Nok en ny erfaring, skal bli spennende 🙂

    Mat- og vannskåler har jeg egentlig fra tidligere, men de er så store at jeg tror lille nurk (det er tydeligvis det som blir et av “navnene” hans) ikke klarer å rekke ned til bunnen av de. Så en liten billig plastskål ble med hjem.

    Kobbel har jeg i omtrent alle farger og varianter, så det trenger vi ikke. Men halsbånd var det dårligere med, så da kjøpte jeg med et slikt. Har tenkt å prøve å bruke sele på han når han er utvokst, så det blir også en ny erfaring når vi kommer dit.

    En liten pakke tyggebein og diverse godbiter til treningssituasjoner (som tisse-ute-trening) ble også med hjem. E og D skal på Svinesund en tur til helgen, så da titter de etter leker. Nå har vi massevis av leker etter Arkas, men jeg vil jo at lille nurk (der var det igjen!!!) skal ha noe helt nytt også.

    Og i tilfelle du lurte: Ja, jeg er med hund som de fleste foreldre er med barna sine, vil at de skal ha det de har lyst på og det de liker 😉

    Huff, det kribler i magen min…skrekkblandet fryd! 🙂

    Bildet kan du også se her.

    {minsignatur}

  • Nok en helg over

    Er det bare meg som lurer på hvorfor søndagene alltid går fortere enn lørdagene, selv om jeg har like mye/lite å gjøre begge dagene? Jaja, jeg får bare godta at søndagen straks er over, ikke stort å gjøre med det.

    Dagen i dag har gått med til veldig lite. Den største oppgaven mentalt sett var å gå gjennom alt etter Arkas, det har stått lagret i to fôrdunker i kjelleren i over 2 år. Det gikk bedre enn forventet, men jeg satt igjen med klumpen i halsen. Noen ting ble kastet, noen ting ble lagt i “minne-esken”, noen ting skal få ligge på vent et par år og resten ble lagt frem i påvente av at det skal bli lørdag kveld om 13 dager. Og så må jeg handle inn noen småting også.

    Været har ikke vært spesielt innbydende i dag, og vi har nok en gang skøyteis på gårdsplassen. E var over grensa og handlet tidligere i dag, og han måtte strø for å komme seg inn i garasjen igjen. Fortsetter vinden og regnet i natt, skal det nok en gang bli en festlig kjøretur til jobb i morgen.

    Nå skal jeg avslutte pc-dagen med å lese noen blogger før jeg legger meg. Ny uke starter i morgen, vi begynner på uke 3 av det nye året, og allerede virker det for meg som om nyttårsaften er månedsvis bak oss.

    God kveld! 🙂

    {minsignatur}

    Comments Off on Nok en helg over
  • 2010 i bilder – del 4

    Og så var vi kommet til siste del av oppsummeringen av 2010. Neste år skal jeg helt klart begrense meg på hvor mange bilder jeg skal ha med 🙂

    Oktober
    Startet måneden med å feire min egen bursdag:

    Siden den 10. denne måneden var en merkedag (10.10.10.), måtte vi logge en cache denne dagen også, og mørket tok oss på hjemveien:

    I tillegg fikk vi oppleve en av de vakreste cacheturene vi har vært på, Ingrid Bergmans Rose:

    Og vi fikk sett den største TB’en. Finnes det noen større? 😉

    Vi fortsatte jobbingen på hytta:

    Og vi fikk årets første snø:

    November
    En minioppussing skjedde i yttergangen, vi byttet ut stumtjener med knagger:

    Dompapen viste seg på fuglebrettet for første gang denne vinteren:

    Mammas lille engel fikk en engel:

    E og jeg fant vår cache nr. 200, Sarpsborg Station:

    Og 1. advent kom og julepyntingen startet:

    Desember
    Mine totalt fraværende kreative evner fikk utløp i å lage en isbolle til fuglene:

    Nissen sendte meg førjulsgave:

    Og C, S og jeg hadde vår årlige førjulshoppingtur, til Moss denne gangen, og som alltid innebar det god mat:

    Broderiet jeg hadde holdt på med hele høsten var endelig ferdig og ble overrakt sin nye eier:

    E og jeg fikk trykket juletreet inn i bilen:

    Julaften ble feiret med mamma her, med god mat og masse pakker:

    Og jeg laget også islykter:

    I romjula fikk vi også sett hvor nydelig det er i Svalerødkilen til tross for vintervær:

    Og bryllupsgaven vi sendte nordover i slutten av juni hadde endelig funnet veien tilbake hit som TB og ble midlertidig gjenforent med sin bror:

    Den siste dagen i året ble først avsluttet med en spektakulær solnedgang:

    og senere med masser av raketter:

    Godt nytt år!

    Det har vært morsomt å gå gjennom alle disse bildene og huske tilbake på små og store ting man gjorde i løpet av 2010, håper dere har kost dere også.

    {minsignatur}

  • Nattesavn

    De siste nettene har jeg drømt om Arkas hver eneste natt. Det har vært helt absurde settinger vi har befunnet oss i, men han var akkurat lik seg selv i oppførsel, han oppførte seg altså ikke absurd.

    Bildet over er tatt på stranda ved hytta i januar 2004.

    Det er både vondt og godt å drømme om han. Vondt fordi savnet melder seg så sterkt igjen, det blir så håndfast. Det går fremdeles ikke en eneste dag uten at jeg savner han, uansett om jeg drømmer om han eller ikke, men savnet er ikke like intenst og altoppslukende som det var. Men det stiger opp igjen etter sånne netter.

    Bildet over er tatt i hagen på hytta i januar 2004.

    Det som gjør at det er godt å drømme om han, er at jeg da får en sjanse til å være nær han igjen. Ta på han, kose med han og snakke med han. Jeg forstår jo ikke det i drømmen, for i drømmen er det jo riktig at han er der, men når jeg våkner, sitter jeg igjen med den følelsen. Jeg har fått kjenne pelsen hans, jeg har fått kos og nuss av han, jeg har fått kjenne varmen fra han. Og selv om disse tingene også er med på å forsterke savnet, så kjenner jeg det også gjør godt. Da kommer den siste dagen hans litt i skyggen allikevel.

    Bildet over er tatt i april 2008.

    Jeg gleder meg til å få hund igjen, men ingen kan erstatte Arkas. Han hadde en enorm personlighet og forferdelig mange sære egenskaper som ingen hund på denne jord kan overskygge. Han var og er mammas lille engel.

    {minsignatur}

  • Min jul

    Siv Anita vant jo toppkommentatorkonkurransen for november, og i premie ønsket hun seg et innlegg som svarer følgende spørsmål: Hvordan feirer dere jul? Og hvordan var deres første jul sammen? Hva spiser dere? Hvor er dere? Tradisjoner? Juleselskaper? Hva er den beste julegaven du har fått noensinne? Så da skal jeg prøve så godt jeg kan å svare på dette 🙂

    Tradisjonsmessig må jeg starte en eller annen gang før jeg ble født eller like etterpå. Mamma og pappa deltok i så mange juleselskaper hvor den tradisjonelle julematen ble servert, så de bestemte seg tidlig for å endre sin egen julemiddag til kalkun med tilbehør. Dette har resultert i at jeg ikke er spesielt glad i ribbe (men jeg elsker ribbesvor!), og julaften for meg er ikke julaften uten kalkun, poteter, rosenkål, erter, waldorffsalat og mammas nydelige saus. Jeg har prøvd jul i voksen alder med ribbe med tilbehør, og jeg fikk kalkun 2. juledag istedenfor, men det ble ikke det samme altså. Til dessert har vi riskrem med hjemmelaget jordbærsaus, og selvsagt mandel. Må alltid kjøpe to mandelgaver, for hverken mamma eller jeg er spesielt glad i marsipan, så vi får After Eight hvis vi vinner, men vinner E eller D, får de marsipangris 😉

    Tradisjon er det jo også at jeg ikke feirer jul uten mamma. Både mamma og jeg er enebarn, og det ville vært utenkelig for oss å ikke feire jul sammen. Før jeg kjøpte huset var vi hos mamma hver julaften (med noen unntak opp gjennom årene), og selv om det bare har vært oss to og Arkas, har vi absolutt hatt koselige julaftner hvor vi styrer tempo og klokka selv. Her et bilde av en lettere oppgitt Arkas fra julaften 2002:

    Det året tok jeg en del bilder av han med nisselua på, og ett av de ble brukt som julekort året etter 🙂

    Senere samme kveld kom han i det musikalske hjørnet og spilte en liten trudelutt for oss:

    Jeg skjønte ikke helt hva han spilte, men det gjorde sikkert han 😉

    Juletreet blir jo pyntet lille julaften, og selve julaften for meg består alltid av en miks av tv-titting, rydding og dekking av bord. Det blir ikke julaften uten at jeg får sett Tre nøtter til Askepott og Disneytimen. Men egentlig trenger jeg ikke å sitte og se på det, det skal liksom bare være der, ihvertfall i bakgrunnen. Så det blir gjerne til at jeg legger pakker under treet samtidig, for det gjør jeg ikke før mamma har kommet hit. Her er et bilde av treet og pakkene i 2008. Jeg vil gjerne presisere at vi kun var 3 personer her:

    Det er også nemlig en av våre tradisjoner; å ha massevis med pakker. Jeg er som en unge når det gjelder pakker, den eneste forskjellen er at jeg ikke har det travelt med å pakke opp. Vi kan godt bruke 3-4 timer på pakkene, og selv om jeg selvsagt blir glad for store og eventuelt dyre pakker, så blir jeg like glad for å få masse pakker. Hvis jeg f.eks. ønsker meg nye stekespader og slikt, så vet mamma at hun skal pakke inn en og en 😉

    2008 var også den første jula E feiret sammen med mamma og meg, og selv om han savnet ribba, så vet jeg at han forspiste seg på kalkun og han var også sjokkert over mengden med gaver. Han var ikke vant med å få masse gaver, så han var strålende fornøyd og smilte i flere dager 🙂

    I fjor var vi 4 på julaften, og det var første gang jeg har feiret sammen med et barn etter at jeg ble voksen selv. Her er fjorårets bord dekket til middag:

    Tror også D savnet ribba, men selv han som er så kresen på kylling og kalkun, var strålende fornøyd med at kjøttet ikke var tørt. Den største forskjellen med å feire med barn i huset, er utålmodigheten etter pakker når middagen er spist 🙂 Men vi fikk satt igang før han fløy helt i flint, og han var tålmodig og flink til å vente mens vi andre pakket opp. For her i huset pakker vi opp en og en gave, et fint triks for å få pakkene til å vare lengre 😉

    Etter pakkeutdelingen forsvant D opp på sitt rom, og så ble E, mamma og jeg sittende og titte på ting vi hadde fått. Det blir litt av et kaos, og slik kan det se ut:

    Pakker over alt 🙂

    Jeg pleier også alltid å spille et par-tre julesanger på pianoet i løpet av kvelden, da blir mamma veldig glad. Hvilket minner meg på at jeg må sette meg ned og øve snart 😉

    Av juleselskaper er det egentlig ingen. Jeg prøver å få ferie i romjula, og da tar vi egentlig livet helt med ro, spiser restemat og bare slapper av. Får jeg ikke ferie, blir vi ihvertfall hjemme, for da er jeg rimelig sliten når jeg kommer hjem. Vi har et vennepar som nesten hvert år inviterer oss på middag og kortspill en kveld i romjula, men det er ingen tradisjon egentlig. Veldig koselig når vi blir invitert og vi forspiser oss gjerne da også 🙂

    Det siste spørsmålet, hva som er den beste julegaven jeg har fått, sliter jeg med å gi et enslig svar på. Jeg har fått så utrolig mye fint og praktisk gjennom årene, så det er flere ting jeg må sette på delt første plass. Når jeg var barn fikk jeg et år hesten til Sindy-dukken, og det var stor stas. I voksen alder vil jeg trekke frem varmedressen, regntøy, stativ til kameraet og massevis av bøker og cd’er. Og det er sikkert mye jeg har glemt også, men som der og da var midt i blinken og som jeg bruker daglig nå, men ikke husker at jeg fikk til en eller annen jul.

    Til slutt: noen ting vi ikke gjør på julaften: vi går ikke i kirken, vi går ikke rundt juletreet, vi har ikke flagg på juletreet, vi drikker ikke akevitt og vi sitter ikke oppe til langt på natt. Men vi forspiser oss garantert 😉

    Håper dette gir et inntrykk av min (og vår) jul, spør gjerne hvis dere lurer på mer 🙂

    {minsignatur}