Det ble to bøker i august. Den første boka ble jeg anbefalt av damen i bokhandleren, boka heter Det vokser et tre i Brooklyn og er skrevet av Betty Smith:

Kåret av The New York Public Library til en av de mest leseverdige romanene fra det 20. århundret.
Det vokser et tre i Brooklyn er en av forrige århundres vakreste oppvekstromaner. Gjennom fortellingen om den gatesmarte ungjenta Francie Nolan og hennes arbeiderklassefamilie, portretteres et håpets og drømmenes New York. Med observant humor, glitrende skildringer og et fargerikt persongalleri, trer Brooklyn fram som en pulserende bydel, og verden som noe ganske annet enn den vi lever i i dag. Likevel treffer boken en nerve i oss alle, fordi den berører noen helt grunnleggende temaer: kjærlighet, klassereise, utopier og knuste drømmer. Dette er en bok man ikke forlater uberørt.
Det vokser et tre i Brooklyn er basert på forfatter Betty Smiths egen oppvekst i New York. Den ble utgitt for første gang på norsk i 1946, samme år som filmversjonen av romanen mottok en Oscar. Den refereres stadig til i populærkulturen.
«En svært rørende roman, og en ærlig og ektefølt en. Den treffer selve kjernen i livet … Hvis du ikke leser Det vokser et tre i Brooklyn, blir du én erfaring fattigere.» New York Times.

Jeg var skeptisk, og her er min omtale:

Jeg brukte veldig lang tid på å finne en rød tråd, en handling i boka, helt til det gikk opp for meg at det var selve historien, selve livet, som var handlingen. Først da steg boka for mitt vedkommende, og jeg koste meg mer.
Selv om det kan virke som en gammeldags bok, så lever jeg meg godt inn i den, og klarer til en viss grad å følge det dagligdagse livet familien lever. Jeg synes slutten ble litt for mye “happy ending”, men er glad på deres vegne.
Terningkast 4.

Det ble som sagt to bøker i august, og nummer to er skrevet av Brenda Novak og heter Døde snakker ikke:

Et lik ligger begravd på en gård i Mississippi. Grace Montgomery vet hvem det er, og hun vet hvordan liket havnet der. Hun var bare tretten år den natten da alt gikk galt. Og nå, akkurat som da, har hun ikke noe annet valg enn å forholde seg taus. Grace forlot Stillwater for tretten år siden, for å prøve å glemme og prøve å gjøre rett og skjell for seg. Som assisterende statsadvokat i Jackson har hun endelig kommet dit hun ville, men fortsatt plages hun av fortiden. Derfor drar hun hjem til Stillwater, til gården som hennes bror nå eier og til de mistenksomme innbyggerne som gjør alt for å finne ut sannheten. Enkemannen Kennedy Archer er en av dem som mener å vite hva som skjedde. Han vil stille til valg som borgermester og burde holde seg så langt unna Grace som mulig. Men hun er en gåte han ikke kan motstå, selv om hennes fiender holder på å finne ut sannheten om hva som skjedde den gangen – noe som kan bety slutten for dem begge.

Å lese denne ble veldig rart for meg, årsaken har jeg skrevet om i omtalen:

Jeg hadde ikke lest mange setninger i denne boka før jeg synes det virket veldig kjent. Begynte å gå gjennom bokhylla for å se om jeg hadde boka fra før, men nei. Så tittet jeg på andre bøker av samme forfatter, og oppdaget plutselig at denne boka er bok 1 i en trilogi, og jeg hadde allerede lest bok 2. Lettelsen var stor når jeg oppdaget at jeg hadde bok 3 ulest.
Jeg tittet på hva jeg hadde skrevet om bok 2, og det var ikke veldig positivt. Men jeg hadde gitt den terningkast 3.
Denne boka likte jeg bedre, jeg fikk en bedre følelse av personene, storyen og innholdet. Og hadde jeg lest bøkene i riktig rekkefølge er det ikke umulig at bok 2 hadde fått en bedre omtale.
Denne boka gir jeg terningkast 4.

Nå er jeg snart ferdig med den siste boka, og jeg mener fremdeles at bok nr 2 hadde fått en bedre omtale hvis jeg hadde lest de i riktig rekkefølge.

Har det blitt mye lesing på dere i sommer, eller liker dere bedre å lese nå når høsten er over oss?

Det blir en del tykke bøker for tiden, og derfor leser jeg stort sett bare én bok pr måned. Den jeg leste ferdig i juli er ikke spesielt tykk riktignok, den heter To uker på vei og er skrevet av Sarah Rayner:

Tenk om alt du lengtet etter og drømte om, sto og falt på to uker?
I Brighton har Lou nettopp fått vite at tiden er i ferd med å renne fra henne hvis hun ønsker å bli mor. Hun kan ikke forestille seg en fremtid uten barn, men partneren hennes er ikke klar for å etablere seg. Lou må ta en vanskelig beslutning: en fremtid med kjæresten, eller få oppfylt drømmen om å bli mamma?
Samtidig, i Yorkshire, lengter Cath etter å stifte familie med mannen sin, Rich. Ingenting vil glede ham mer enn et barn, men Cath har vært gjennom en tøff runde med kreftbehandling og kan ikke bli gravid uten eggdonasjon fra en annen kvinne.
To kvinner som aldri har møtt hverandre, er i ferd med å bli knyttet sammen for livet – i drømmen om et barn.

Min omtale:

For meg blir dette en bok som vil belyse forskjellige årsaker til ufrivillig barnløshet og veien mot å forhåpentligvis få et barn. Et fint tema da ikke alle som ønsker seg barn faktisk kan få det. Jeg tok meg selv i å lese “bare ett kapittel til” mot slutten da jeg var spent på hva som skjedde.
Samtidig synes jeg at beskrivelsene til tider blir litt overfladiske, så jeg får ikke den inderlige og hjerteskjærende følelsen en slik bok kunne ha gitt.
Terningkast 4.

I skrivende stund har jeg ingen oversikt over hvor mange uleste bøker jeg har liggende, da jeg fikk en bærepose med bøker i sommer. Så, med fare for å gjenta meg selv; jeg trenger flere bokhyller.

Det var med nød og neppe at det ble noe bokinnlegg for juni, jeg ble nemlig ferdig med en 718 sider tykk bok i går! Det har tatt sin tid å lese den, ikke fordi den har vært vanskelig å komme gjennom, men fordi noen av kapitlene har vært i korteste laget, og da er det ofte jeg velger å sove etter ett kapittel istedenfor å lese to.

Men, i går ble jeg som sagt ferdig, og boka jeg har lest er “Den lange, hvite skyens land” av Sarah Lark:

En fargesprakende familiesaga fra New Zealand. London 1852. Helen Davenport er ugift og guvernante i en velstående familie, men lengter etter mann og barn. I New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Da Helen får muligheten til å reise dit for å gifte seg med en sauebonde hun aldri har møtt, bare brevvekslet med, griper hun sjansen. Samtidig blir den vakre rikmannsdatteren GwyneiraSilkham brukt som innsats i et kortspill. Den mystiske baronen som har vunnet henne, vil gifte henne bort til sønnen sin. Familien er skandalisert, men Gwyn er glad for å begynne et nytt liv i New Zealand, langt fra sosietetslivet i Wales. På overfarten til Christchurch møtes de to kvinnene og blir venner, til tross for klasseforskjellen.Tilværelsen – og ektemennene – på New Zealand viser seg å bli helt annerledes enn de hadde forestilt seg, og kvinnene må hjelpe hverandre til å skape det livet de hadde håpet på. En fengslende historie om kjærlighet og hat, tillit og fiendskap, og to familier som er uløselig knyttet sammen.

Min omtale:

Jeg var skeptisk til å begynne med, men det tok ikke mange sidene før skepsisen forsvant. Man blir virkelig kjent med karakterene, man lever seg inn i livet deres, og blir sint, frustrert, lei seg, glad og lykkelig sammen med de.
Siden jeg har hatt en Border Collie selv, var det vel de jeg lettest så for meg hvordan så ut 😉
Det som trekker ned, er at årene går fort forbi i boka mot slutten. Jeg forstår at boka hadde blitt ekstremt lang hvis man skulle flettet inn hendelser i “venteperiodene”, og siden boka allerede er på 718 sider, er det kanskje greit at det blir litt hopping.
Alt i alt en veldig god bok. Fengende, godt språk og gode beskrivelser gjør at jeg lever meg inn i boka, noe som ikke skjer så altfor ofte.
Terningkast 5.

Anbefales så absolutt, perfekt til de lange, late dagene hvor man enten ikke har lyst til å legge boka fra seg, eller man trenger noen korte kapitler innimellom andre aktiviteter.

Det ble bare én bok i mai. Årsaken er nok at jeg begynte med den akkurat i månedsskiftet april-mai, at den er på over 300 sider, og at den jeg holder på med nå er enda tykkere.

Boka heter Post mortem, og er skrevet av Patricia Cornwell:

Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Tilsynelatende tilfeldig og uten motiv, har en seriemorder kvalt tre kvinner på deres eget badeværelse. Det eneste fellestrekket er at mordene alltid skjer tidlig søndag morgen. Rettsmedisiner Kay Scarpetta jakter på morderen, samtidig som hun må verne om både sin egen karriere og sitt omdømme. Dette er forfatterens debutbok og den første romanen om Kay Scarpetta.

Omtale fra forlaget
Patricia Cornwells første roman om rettsmedisiner Kay Scarpetta. En seriemorder er på ferde i Richmond, Virginia. Tre kvinner er blitt mishandlet og kvalt i sitt eget soverom. Tilsynelatende finnes det ikke noe mønster. morderen synes å velge sine ofre helt tilfeldig. Men han slår alltid til om natten mellom fredag og lørdag. Så da Kay Scarpetta blir vekket av telefonen klokken 02.33 en lørdag morgen, mens det ennå er mørkt, vet hun at hun kan vente seg dårlige nyheter: Et fjerde offer er funnet.

Og her er min omtale:

En spennende bok! Godt beskrevne personer gjør at man føler man kjenner de, og det er lettere å leve seg inn i boka. Man kjenner på spenningen på om det vil komme flere drap, og hvem som blir rammet.
Det som trekker ned for meg er den utstrakte bruken av terminologi innenfor et felt jeg kan null og niks om, og det ble et antiklimaks når man fikk greie på hvem morderen var.
Terningkast 4.

Sommeren er jo lesetid for mange, og nå kunne jeg tenke meg å vite hva dere leser og har tenkt til å lese i sommer! Jeg holder på med en bok om nybyggertiden på New Zealand, og etter det står en, i følge omtalen, følsom og innsiktsfull bok om hormoner, tester, fordømmelser og moralske dilemmaer på planen.

Tradisjon tro; det ble to bøker i april også.

Den første var “Norge på langs” av Lars Monsen og Trond Strømdahl. Dette var en av bøkene jeg kjøpte på mammutsalget.

Det var på tur i Nordmarka at de to fikk ideen. De ville gå langs den norske innlandsgrensa, langs Sovjet, Finland og Sverige, fra nord til sør. Men ville de klare vinteren og mørketida i nord? Ville kameratskapet holde? Et år er lang tid, og helt ufarlig skulle det heller ikke bli. I tekst og bilder kan du følge Trond og Lars helt fra turen bare var en løs ide, til de en dag nådde målet.

Her er min omtale:

Etter å ha lest en rekke romaner, var det befriende deilig å lese noe reelt, håndfast og “down to earth”. Jeg liker den saklige og ærlige fremstillingen av turen, selv om jeg også ble til tider irritert over nevnte ærlighet. Det som drar inntrykket ned for meg, er at jo lengre sør de kommer, jo mindre beskrivende og detaljert blir fortellingen. Terningkastet blir en svak femmer.

Så gikk jeg over til “Når himmelen faller ned” av Jennifer Cody Epstein.

15 år gamle Yoshi er på vei hjem gjennom Tokyo en kveld i mars når bombene plutselig faller. På kort tid er halve byen og flere tusen av dens innbyggere utslettet. Yoshis liv og skjebne nøster seg sammen med tre amerikanere. Skillene mellom fiende og alliert, forbrytelse og straff, offer og overgriper blir utydelige. Dette er en historie om den skjebnesvangre skaden fiender kan påføre hverandre, de voldsomme feidene slik fiendskap kan vekke og den forløsende kraften som finnes i minner, kunst og kjærlighet, som kan bringe de bitreste motstandere tilbake til hverandre.

Min omtale:

Det jeg virkelig likte, var skildringene fra selve krigshandlingene. Kanskje litt rart å like akkurat det, men de var levende, beskrivende og fine på en tragisk måte.. Resten av boka ble et sammensurium av personer, steder og perioder som jeg ikke helt klarte å holde styr på. Terningkast 2.

Hoppet fra norsk friluftsliv til skildringer fra 2. verdenskrig var stor, og siden jeg hadde store forventninger til krigsboken, var skuffelsen stor. Nå er jeg tilbake til en helt normal krimroman, og er veldig spent på hvordan den utvikler seg.

En ny måned ligger bak oss, og her er bøkene jeg leste i mars.

Jenta på klippen av Lucinda Riley:

Grania Ryan har forlatt samboeren i New York etter at hun mistet sitt ufødte barn. Nå søker hun trøst hos familien hjemme i Irland. En dag hun er ute og går, får hun øye på en liten jente helt ytterst ute på klippen. På det tidspunktet vet hun ikke at Aurora Lisle skal komme til å forandre livet hennes. Det viser seg at familien Ryan og familien Lisle har en lang felles historie, men dramatiske hendelser i fortiden har ført til at det er ondt blod mellom dem. Det er til slutt Aurora og hennes bemerkelsesverdige vesen som sørger for å forene de to familiene. I mellomtiden får vi være med på en spennende reise gjennom historien, der et hittebarn i London spiller en avgjørende rolle. En stor fortelling om sorg og tap, men også om kjærlighet og håp. Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag.

Og her er min dom:

Alt ligger til rette for en god bok: et rikt og godt beskrevet persongalleri hvor man føler at man kjenner hver enkelt person, vakre omgivelser, og kjærlighet. Litt historie, litt nåtid. Men for meg blir boka litt for full av klisjeer, svake unnskyldninger og forutsigbarhet, bortsett fra et par overraskende vendinger underveis. En sterk 3’er på terningen.

Det ble to bøker i mars også, og Jaget av ilden av Alex Kava er den siste:

En kald vinternatt begynner en lagerbygning i Washington, D.C. å brenne. Etterforskerne ser umiddelbart likheter med en rekke andre branner som har funnet sted i området i det siste. Det er imidlertid én stor forskjell: Nå dreier det seg om en mordbrann. Det lokale politiet hevder at den skyldige er en ung, hvit mann, en som trenger å få utløp for sinne eller seksuell frustrasjon. Men da profilereren Maggie O´Dell blir kalt inn, kan hun bare trekke én konklusjon av alt hun ser  – dette er verket til en langt farligere person, en iskald, kalkulerende forbryter.

Jeffery Cole, en journalist som er på jakt etter sitt store gjennombrudd, er også på brannstedet. Han får øye på Maggie og bestemmer seg for å la henne bli en del av reportasjen hans. Og han begynner med å grave opp saker fra fortiden som hun helst vil glemme.

Etter hvert som brannstifteren blir mer og mer modig, begynner Maggies yrkes- og privatliv å kollidere på en urovekkende måte. Drapsmannen er kanskje mye nærmere enn hun noen gang kunne ha forestilt seg…

Jeg var veldig splittet når jeg leste denne:

Gjennom hele boka har jeg lurt på om jeg liker den eller ikke. Forfatteren skriver at dette er den tiende boka om denne hovedpersonen, og selv om jeg kanskje hadde blitt litt glupere av å ha lest de ni foregående bøkene, føler jeg ikke at det egentlig trengs. Men cliffhangeren på slutten av denne boka inviterer jo til å lese neste i serien. Men det tror jeg ikke at jeg kommer til å gjøre.
En helt grei bok, er vel den eneste konklusjonen jeg klarer å dra. Terningkast 3.

Nå er jeg i gang med en turbok, og det er befriende deilig å lese noe konkret og reelt. I tillegg har jeg totalt 11 bøker som venter, og ingen nye bokhyller.

Det ble to bøker i februar også. Begge to er i kategorien “kiosklitteratur”, og begge er krimbøker.

Den første er skrevet av Erica Spindler, og heter En morders bekjennelse:

Da den opprørske syttenåringen Katherine McCall våkner og finner sin søster Sara drept, blir livet hennes brått forandret. Kat blir utpekt som hovedmistenkt – og funnet uskyldig. Det er det ikke alle som liker, og Kat har ikke noe annet valg enn å forlate hjemstedet. Men hun bærer på en mørk hemmelighet, en som får henne til å lure på om hun faktisk kan ha hatt noe med Saras død å gjøre.

Til tross for at Kat går videre med livet sitt, plager det uløste mordet henne, og på tiårsdagen for Saras død får hun et anonymt brev som gjør det umulig å ignorere fortiden: “Hva med rettferdighet for Sara?” Kat forstår at den eneste måten å komme videre på, er å dra tilbake til Liberty i Louisiana. En hel by tror at at hun har drept søsteren – men den skyldige går fortsatt fri.

Hun begynner å grave i fortiden og forstår snart at prisen for rettferdighet er høy. Men i en by full av hemmeligheter har hun en forbundsfelle: politibetjent Luke Tanner. Uten noen andre å stole på, og med en drapsmann etter seg, må Kat nå bestemme seg for om rettferdigheten er verdt å slåss – og dø – for.

En overraskende god “billigroman”, her er omtalen:

Som vanlig er ikke mine forventninger særlig høye når jeg setter igang med “kiosklitteratur”. Denne overrasket positivt helt frem mot slutten. God historie, gode beskrivelser, troverdige karakterer. Jeg gjettet midtveis hvem som var den skyldige, derfor dalte boka mot slutten, men allikevel et terningkast 4.

Bok nummer 2 i februar heter De egenmektige, og er skrevet av Carla Neggers:

Ei idyllisk hytte. Et usannsynlig selvmord. En sammensvergelse som truer med å avsløre mørke hemmeligheter i Justisdepartementet. Det har gått tre måneder siden Quinn Harlowe sluttet i en stressende jobb i Justisdepartementet for å starte for seg selv som uavhengig konsulent, og få mer kontroll over livet sitt – kanskje til og med få et liv. Men gleden over det nye livet tar brått slutt da hun finner sin venninne og tidligere kollega Alicia Miller død i sjøen like utenfor hytta si. Selvmord? Quinn tviler sterkt på det. Hun begynner å undersøke saken på egen hånd og oppdager raskt at noen skygger henne. Huck McCabe påstår at han er livvakt på Breakwater Security, et privat sikkerhetsselskap som ligger på et inngjerdet område i nærheten av Quinns hytte. Quinn har en mistanke om at han lyver, men hun har ikke den fjerneste anelse om sannheten: McCabe er undercoveragent og prøver å infiltrere et nettverk bestående av  voldelige borgervernere – de samme menneskene som Quinn har identifisert. Quinn og McCabe blir forent i kampen mot et felles mål og må gjennom en kamp på liv og død…en kamp de vet kan føre til katastrofe.

Dette var nei, nei og atter nei. Fysj!

Jeg har ingenting imot en innviklet og komplisert story med et stort persongalleri. Men når jeg ikke klarer å følge med på hvem som er hvem (for det er flere navn enn det er personer i boka), når personene blir for tynt beskrevet, og selve storyen er tynn i seg selv, da havner boka nederst på min resultatliste. Terningkast 1.

Holder på med en tykk bok nå, så det spørs om det blir flere enn én bok i mars. Og så har jeg i skrivende stund 10 bøker som venter på å bli lest, og jeg har ennå ikke skaffet meg flere bokhyller.

Jeg er jo en lesehest og har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg har delt en del boktips tidligere, nå tenkte jeg at jeg kunne se tilbake på måneden som ligger bak oss og dele med dere bøkene jeg leste da.

Jeg leser kun på senga, det er min måte å roe helt ned på. Dermed blir det ikke lest mye om gangen, for selv om jeg med ujevne mellomrom leser bøker jeg ikke har lyst til å legge fra meg, så er jeg så disiplinert at jeg klarer å slukke lyset og legge meg til å sove. For får jeg ikke søvn, er jeg ikke en spesielt koselig person å ha med å gjøre 😉

Bokelskere.no er en fin nettside hvor man kan registrere seg gratis og ha full oversikt over bokhylla si. Jeg legger inn alt jeg leser der, og skriver også en liten omtale og triller terning når jeg har lest ferdig en bok. Da er det lett å gå tilbake og se hvilke bøker man har lyst til å lese på nytt og hvilke bøker man egentlig kan gi bort fordi man aldri kommer til å lese de igjen.

Det har bare blitt to bøker i januar. Den første leste jeg egentlig i desember, men ble ferdig med den 1. januar, derfor får den bli med i januaroversikten. Den heter Blodsbånd, og er skrevet av Sharon Sala.

Blodsbånd Sannheten er nøkkelen til friheten – hvis den ikke dreper deg først.
Savannah Slade er ikke den hun trodde at hun var. Avsløringen i farens testament snur opp ned på alt: søstrene er ikke hennes riktige søsken – og dessuten kan hun være arvingen til en ufattelig formue. Kjæresten Judd bryr seg ikke om sannheten om familien hennes, bare han får være sammen med henne. Men Savannahs behov for å finne ut alt om hvor hun kommer fra, er viktigere for henne, og snart reiser hun fra Montanas vidder til Miamis kyst. Den formuende og mektige familien Stoss er ikke akkurat overbegeistret over at Gerald Stoss´ datter har dukket opp fra fortiden. På den andre siden har slekten deres aldri latt seg påvirke av ytre forstyrrelser. De har alltid hatt makt til å eliminere enhver trussel mot det perfekte livet de lever. En gang fra eller til spiller ingen rolle …

Denne boka gjorde ikke store inntrykket på meg, her er det jeg skrev i omtalen:

Jeg liker historien, men synes språket er for dårlig skrevet, så det fenger rett og slett ikke. I tillegg blir alt som skjer litt for forutsigbart, det blir på en måte aldri spennende. Terningkast 2.

Så gikk jeg over til Hele livet på en dag av Alyson Richman:

Praha 1930-tallet: Kunststudenten Lenka og medisinerstudenten Josef møtes og forelsker seg. De vandrer lykkelige gjennom byens vakre gater, og aner ingenting om det som snart skal komme til å skje. Men i bakgrunnen lurer krigen, og snart er nazistene på vei inn i byen. Lenka og Josef er jøder, og i tumultene rundt invasjonen kommer de bort fra hverandre. Det siste de rakk å gjøre, var å gifte seg.
Misforståelser gjør at begge tror at den andre er død. Josef greier å komme seg til USA, der han ender opp som en anerkjent fødselslege. Lenka havner i gettoen Terezin (Theresienstadt), der hun bruker sitt kunstneriske talent for å forsøke å bekjempe nazistene. Til slutt blir hun sendt til Auschwitz sammen med resten av familien.
New York 2000: I et selskap treffer Josef en kvinne han er sikker på han har sett før. Han blir sittende og se på henne en lang stund, før han ber om å få se på armen hennes. Hun bretter opp ermet, og på underarmen er det tatovert inn seks sifre; fangenummeret fra Auschwitz. Han ser på henne og sier: «Lenka, det er meg. Josef. Ektemannen din.»
Fra det sorgløse livet i Praha før krigen, til grusomhetene i nazistenes Europa, utforsker denne romanen kjærlighetens kraft, minnenes makt og menneskets evne til å overleve.

Denne gikk rett i hjertet mitt, her er omtalen:

Denne boka grep meg, spesielt historien til Lenka. Skildringene fra hennes opplevelser skar i hjertet mitt, spesielt når man vet at dette faktisk har skjedd, om kanskje ikke akkurat hennes opplevelse. Josef fikk jeg ikke samme grepet om, og jeg skulle gjerne visst litt mer om hva som skjedde videre. I tillegg synes jeg den norske oversettelsen av bokas tittel er helt på trynet. Men, dette ble en favoritt, og terningkast 5.

Jeg har vært så heldig og få en haug med bøker i det jeg kaller “kiosklitteratursjanger”. Intet ondt ord om kiosklitteratur, jeg har lest en del gode bøker jeg putter inn i den sjangeren. Men, det er ikke til å stikke under en stol at det er mye dårlig også. Selvsagt gjelder det samme for andre typer bøker, men statistisk sett (og jeg liker jo statistikk) er det større sjanse for at jeg misliker en bok i kiosklitteratursjangeren. Derfor prøver jeg å lese litt variert, så jeg ikke skal bli lei.

I tillegg klarer jeg ikke å ikke lese ferdig en bok, uansett hvor dårlig den er. Den eneste gangen jeg har gjort det, var når jeg forsøkte å lese Kristin Lavransdatter.

Nå har jeg 8 bøker som venter på meg, pluss 4 jeg har forhåndsbestilt til Mammutsalget (hvorav 1 er en strikkebok og dermed ikke sengelektyre). Og skulle jeg mot formodning gå tom for bøker, har jeg nok av bøker å ta av i bokhyllene. Hvilket minner meg på at jeg må skaffe meg flere bokhyller…