-
Fordømrade elendige franske greier!
For tre ukers tid siden var stasjonsvogna på verkstedet for noe småtterier. Nå koster jo alt som har med bil å gjøre gjerne noen tusenlapper, men dette var en overkommelig utgift.
For to ukers tid siden var personbilen på verkstedet for noe større greier. En del mer tusenlapper flagrer ut fra konto for dette, men må man, så må man.
I dag fikk jeg diskolys i dashbordet i stasjonsvogna like etter jeg dro fra jobb. Fikk kjørt ned på parkeringsplassen til Tistasenteret, stoppet motoren og ventet et minutts tid før jeg forsøkte å starte bilen igjen, og da kom den lett gjenkjennbare lyden av ingenting. Null og niks. Så da var det bare å finne frem mobilen, som selvsagt hadde ytterst lite strøm på seg, ringe forsikringsselskapet og be om veihjelp. Kunne det være batteriet? Dynamoen? Ikke godt å si. Men dette ble utsikten min en halvtimes tid:
Jeg prøvde å få tak i Eileif samtidig. Han hadde lang dag på kurs, og var jeg heldig, ville jeg få tak i han før han kjørte gjennom Halden sentrum, så han kunne plukke meg opp.Veihjelpen kom etter en halvtime, og han fikk like lite start på bilen som meg. Så var det å ringe ut til verkstedet og si ifra at dette franske monsteret av en bil var på vei ut til de. De skal prøve å se på den til onsdag, og hvis det bare er dynamoen, får de fikset den til fredag. Krysser fingrene for det!
Fikk heldigvis tak i Eileif idet han skulle forlate kurslokalene i Sarpsborg, så han skulle hente meg. Og ikke gikk mobilen tom for strøm heller. Yay!
Altså, jeg kan jo ikke annet enn å le. Ja, vi har to gamle biler som begge har gått langt, og jeg vet at jeg derfor må forvente mye vedlikehold og høye utgifter. Men det er litt ironisk at det sjeldnere er noe galt med personbilen, som er 4 år eldre enn stasjonsvogna. Jeg skal ihvertfall love dere at den dagen stasjonsvogna er gjeldfri, så skal jeg kaste den ut på skroten!
Og som en liten avslutning, og som også blir et tilbakeblikk til min barndom: vi hadde en Peugeot da jeg var liten. Pappa skrudde en del på bil selv, og jeg husker tydelig hvor mye han bannet den bilen opp og ned og i mente. Allikevel var jeg så teit at jeg kjøpte fransk bil selv. Så nå sitter pappa oppe på en sky og enten ler seg skakk av meg, eller så river han seg i håret på mine vegne. Men uansett hva han gjør, så håper jeg bilen blir i orden til fredag. Jeg har kontrolltimen hos tannlegen til mandag, og kommer meg ikke dit uten bil. I tillegg skulle Nairo hatt svensketabletten i morgen, så nå får jeg ikke tatt han med over grensa før han har vært hos veterinæren to ganger.
Det er lov til å si VRÆL nå, ikke sant?
Del dette på:
-
Glimt fra dagen
Er det ikke sånn at toppbloggerne viser hva de gjør i løpet av en dag? Med sånne rosenrøde, overeksponerte, pent oppstilte bilder? Om jeg har noen ambisjoner om å bli toppblogger? Absolutt ikke! Derfor viser jeg dere glimt fra min dag med dårlige bilder og tilhørende kommentarer. Underholdende? Antagelig ikke. Morsomt? Kanskje for meg. Interessant? Kan jeg ikke tenke meg.
99 av 100 dager våkner jeg 20 minutter før klokka ringer, og da står jeg opp. I dag var en av de få dagene hvor jeg sov til klokka ringte, og selv om jeg ikke har dårlig tid da, så mister jeg jo de 20 minuttene jeg er vant til, og dermed føles det som om jeg har forsovet meg.
Kom meg på jobb og tente lysene på juletreet i kontorvinduet mitt:
Måtte også dokumentere soloppgangen over festningen:
Noen må ha kaffe for å komme igang med dagen, jeg må ha te:
Lunsj er også viktig, og jeg vil presisere at jeg hadde pålegg på knekkebrødene, det var bare så pinlig å skulle ta med seg kameraet inn på personalrommet at jeg tok bildet før jeg gikk dit:
Veldig glad i skjerfet mitt i dag! Brrr!
Ikke like glad i dugging på brillene.I løpet av arbeidsdagen hilset jeg også på tre hunder. En jeg ikke er sikker på rasetilhørighet, så en Collievalp og en Finsk Lapphund. Og han het ikke Nairo! Alltid artig å møte rasen “min”, ekstra artig når det er like på utsiden av jobben. En snill og god gutt som bare ville ha kos. Valpen ville også ha kos, men på en mye mer valpete måte.
Hjem. Vil ikke skrape is. Vil ikke skrape is. Vil ikke skrape is. Må skrape is…
Et glimt av solnedgangen over Iddesletta:
Snille mannen min som lager middag til meg hver dag!
I tillegg sørger han for at det er varmt når jeg kommer hjem. Men det er alltid godt med en dusj for å få litt ekstra varme i kroppen:
Og så var det strikking og TV:
Og nå skal jeg straks fortsette med strikking og TV, men det gidder jeg ikke å ta bilde av, for da har jeg jo allerede lagt ut dette innlegget.Denne formen for blogging er vel ikke akkurat noe jeg har planer om å fortsette med, men hvis dere absolutt insisterer….nei, dere gjør ikke det, nei? Så rart! :p
Del dette på:
-
Noen er glad i deg
Se for deg at noen du er glad i blir påkjørt. De knekker en arm, et bein, får skrubbsår, en hodeskade eller kanskje de til og med dør. Nå håper jeg for alle guders skyld at det ikke skjer, hverken deg eller meg eller noen vi er glade i. Men det skjer.
Jeg har ingen statistikk på hvor, når og hvordan påkjørsler skjer, men jeg tenker at alle har et ansvar for at det ikke skal skje. Og når jeg da går turer gatelangs med Nairo etter mørkets frembrudd, sørger jeg for at vi er så synlige vi bare kan. Derfor ser vi sånn ut nå for tiden:
Refleksjakke eller refleksvest og hodelykt på meg. Refleksvest og sele med reflekstråder på Nairo. Det som ikke ble synlig på bildene er en blinkende lampe midt på kobbelet, pluss refleksbånd rundt forbeina til Nairo.Det er spesielt viktig her på landet, hvor det er mange hundre meter mellom hvert gatelys, og ingen fortau. Men jeg synes det er like viktig i sentrum og sentrumsnære områder. Mange kler seg i mørke farger i de mørke månedene, og selv om det begynner å lysne når rushtrafikken i Halden setter igang på morgenen, så er det skremmende mange som er veldig usynlige.
Du ønsker ikke å miste noen du er glad i, og jeg skal love deg at de som er glade i deg ikke ønsker å miste deg heller. Vær synlig – bruk refleks!
Del dette på:
-
Bil, gapahuk, prinsebryllup, syk og hærverk
Jeg er som kjent ikke noe glad i samleinnlegg, men nok en gang må jeg ty til det. Bær over med meg!
Om fredag fikk vi stasjonsvogna tilbake, endelig. Det var mange tusenlapper som måtte til for å få den kjørbar igjen, men det var godt å ha den tilbake på gårdsplassen, og turene med Nairo både lørdag og søndag gikk i områder vi måtte kjøre til.
For et par-tre uker siden ble det publisert en liten trail med cacher frem til en gapahuk jeg har forsøkt å finne mange ganger. Det var utrolig godt å endelig finne frem, selv om det også er litt bittert at jeg ikke fikk lagt ut noen cache der selv. Men fint var det der, bare se her:
Og en liten selfie av Nairo og meg ble det også tid til:
Lørdag ettermiddag ble selvsagt tilbragt foran tv’en. C og jeg har alltid en date når det skjer noe i de kongelige kretser, og det svenske prinsebryllupet måtte vi jo bare ha med oss. Og et mer utradisjonelt kongelig bryllup skal man jaggu lete lenge etter, utgangs”marsjen” til Carl Philip og Sofia var noe helt for seg selv, og det jeg kommer til å huske dette bryllupet for:Søndag morgen våknet jeg med hovne mandler, men det ble en liten tur i skogen med Nairo uansett. Og med den turen endte jeg opp med 9 loggede cacher denne helgen, pluss 1 cache jeg sto og så opp på, men ikke klarte å komme opp til da jeg er kort og klatretreet cachen hang i ikke hadde nok greiner for lille meg.
I dag kom vi på jobb til kaos. Innbrudd på den ene jobben min i løpet av helgen, ren og skjær hærverk. Forferdelig trist på alle mulige måter, har egentlig ikke noe mer å si om den saken. Men Halden Arbeiderblad har dekket skadene både med tekst, bilder og video.
Del dette på:
-
Mangel på hundebil
Nå har vi straks vært uten stasjonsvogna i 3 uker, og det begynner å gå meg på nervene. Ikke bare er det kostnaden for å få den reparert som irriterer, men også det faktum at vi ikke kommer oss noe sted med Nairo. Han hater å være i personbilen, jeg synes nesten det grenser til dyreplageri å ta han med i den, så det gjøres bare når det er absolutt nødvendig.
Det er ikke til å komme unna at jeg (vi!) drømmer om ny bil. Ikke nødvendig vis splitter ny bil, men ihvertfall en nyere. Denne for eksempel:
Bilde lånt fra Toyota
Men jeg likte ikke blåfargen.
Denne er også et alternativ, så sant det er god plass bak på en 5-seter:
Bilde lånt fra Toyota
Land Cruiseren er også bare aktuell hvis panseret ikke er for stor innenfra (for lille meg).
Jeg kunne også forsonet meg med tanke på en kassebil av noe slag, men jeg har mine tvil om at Nairo ville trives i en slik type bil.
Jeg vet jeg drømmer nå altså, disse to bilene er alt for dyre for oss. Vi har antagelig råd til de når disse modellene er 20 år gamle, og da er det liten vits. Men hvis noen har en til overs og har lyst til å gi den bort, tar vi imot med stor glede og uendelig takknemlighet altså! Vi kan til og med gi vår stasjonsvogn i innbytte i så fall, om en uke med helt ny-brukt motor!
Del dette på:
-
En irriterende vane
Irriterende vaner trenger vel ikke å nødvendigvis være uvaner, gjør de vel? Kanskje jeg skal kalle det en dårlig egenskap istedenfor, selv om jeg egentlig ikke er så veldig misfornøyd med akkurat denne egenskapen. Ordentlig dårlige egenskaper og skikkelige uvaner gidder vi jo ikke å snakke om, så da er det bedre å snakke om de som kanskje er litt dumme, men som samtidig ikke er så dumme. Du skjønner ikke bæret av hva jeg snakker om, nei? Det gjør nesten ikke jeg heller.
Det har seg slik at jeg opp igjennom årene har blitt ordentlig flink til å ikke bruke penger på unødvendige ting. Egentlig er jeg ganske flink til å ikke bruke penger på nødvendige ting også, det kommer helt an på hva slags nødvendige ting det er. Selvsagt kjøper vi det som er livsviktig, men dere skjønner (forhåpentligvis) tegninga.
Men. Og dette er egentlig et stort MEN. Når jeg plutselig får en stor utgift kastet i fanget sånn helt uten forvarsel, så blir jeg så full i trass at jeg tenker at okay, når jeg først må ut med så mye penger, så kan jeg like godt bruke litt ekstra. Og da gjerne på noe som er veldig mye mer spennende/morsomt/interessant/fyll-inn-det-som-passer enn det den første utgiften går til. Jeg tror jeg får en sånn reaksjon fordi jeg synes det er så fryktelig irriterende å bare bruke mye penger på kjedelige ting at jeg må unne meg noe mer festlig i tillegg. Forstå det de som kan, men sånn er det nå engang.
Så, etter at det o store motorhavariet var en realitet, så bare “måtte” jeg bruke litt ekstra penger. Noen hundrelapper fra eller til har ingenting å si når man skal ut med mangfoldige tusenlapper. Ikke misforstå, vi har langt fra mye å rutte med her i huset, men…okay…nå gir jeg opp å forklare meg selv ovenfor meg selv, og håper dere bare støtter meg i impulshandlinga mi, selv om akkurat dette innkjøpet på alle måter er nyttig.
Vi har kjøpt:
vaskemiddel og impregnering til impregnerte plagg:
Vi har opp igjennom årene skaffet oss en del impregnerte ytterplagg, så disse er veldig nødvendige.Tynne fleecejakker til Eileif og meg:
Sjokoladebrun og eplegrønn til Eileif, sort og lysblå (lysblå???) til meg, to forskjellige modeller. Jeg tror ikke jeg har eid et lyseblått plagg siden 80-tallet, og fargen så mer lys lilla ut på bildet i nettbutikken, men jeg tror jeg skal overleve.Og ull-t-skjorte til meg:
I lilla. Lilla! Jeg tror jaggu den store bilregninga har gjort noe med hodet mitt, blått og lilla i samme handlekurv!??! Til meg!Altså, disse tingene er ikke livsnødvendige, ikke på noen som helst måte. Men, jeg vet med 100 % sikkerhet at de kommer til å bli brukt. Og det er da mye mer moro å kjøpe turklær/-utstyr enn bilmotor, ikke sant? Og det kan vel ikke kalles en uvane eller en dårlig egenskap å kjøpe dette? Pliiiiis, vær enige med meg!
Del dette på:
-
Fordømrade elendige drit!
Stasjonsvogna stoppet jo for oss for nesten 2 uker siden. Bergningsbilen fikk den ut på et verksted, og etter noen dager fikk vi beskjed om at det var en sensor som hadde gått. Et par dager etter det fikk vi beskjed om at det ville bli en beskjeden kostnad for å få fikset det, og bilen skulle være klar i dag.
I formiddag fikk Eileif beskjed om at mekanikeren hadde tatt feil, det var ikke sensoren det var noe galt med. Registerreima hadde røket, og motoren er skrot.
Moralen i dette er: sørg for å alltid få igjen så lite som mulig på skatten, for universet vil automatisk gi deg en utgift på ett eller annet som er så tett oppunder det du får tilbake som det er mulig å komme.
Jeg trenger ikke noen prekner om hvor viktig det er å skifte regreima regelmessig, om hvor viktig det er å ta vare på bilen sin, om at jeg skal være glad for at vi faktisk har penger til å komme oss ut av denne knipa eller andre i utgangspunktet gode og velmenende råd. Jeg trenger å være sur og grinete en stund, og det har jeg planer om å være. Det er ikke ofte jeg skriver denne typen innlegg, nå synes jeg at jeg har grunn til det.
Meg. Sur.
Del dette på:
-
Planer som kommer og planer som går
Nå ligger pinsehelgen rett foran oss, bare en arbeidsdag igjen, og så er det langhelg. Egentlig synes jeg det er litt dumt at alle røde helligdager er på våren, for etter denne helgen er det ingen røde dager før jul! Men, det blir jo selvsagt litt ferie på meg i sommer, skulle bare mangle.
Denne helgen var full av planer, vi skulle egentlig få besøk langveis fra. Men dessverre måtte de melde avbud, noe både de og vi er lei oss for. Så da la jeg nye planer. Tanken var å sette oss i bilen og ta en cachedag i områder vi normalt ikke drar til på en vanlig helg. Men om tirsdag var Eileif og Nairo på vei hjem fra litt handling i Sarpsborg, og et par mil hjemmefra stopper stasjonsvogna. Bare sånn helt ut av det blå, og der sto den. Så den ble hentet av bergningsbil og står nå på verksted, forhåpentligvis får vi vite i morgen hva som er galt.
Vi har jo mammas personbil her, men Nairo hater den som pesten, for der har han ikke buret sitt. Og det er ikke noe koselig å dra på en lengre kjøretur med en hund som er livredd både til og fra, selv om selve gåturen sikkert hadde blitt fin. Så da blir det hjemmepinse og turer i nærområdet istedenfor, uten caching. Planer som kommer og planer som går.
Min kjære, vakre hegg står i full blomst nå:
Den lukter altså så fantastisk, at jeg nesten har lyst til å ta med meg en stol og bare sitte der!Som jeg har nevnt tidligere, har jeg blitt litt nyforelsket i geocaching. Og der har man jo alltid planer av ymse slag. Så jeg spanderte på meg litt utstyr, og det ramlet ned i postkassa mi i går:
10 PET-rør, 10 ziplock-poser og en Signal-TB som har fått fast plass på GPS’en min. Han skal få være med over alt, og det skal bli moro å se hvor vi har vært (takk for tipset, Tove!).Planer som kommer og planer som går. Planen for resten av kvelden er ihvertfall å gjøre minst mulig, og jeg håper det er en plan som ikke stikker av noe sted 🙂
Del dette på:
-
Vinterredsel
Nei, jeg er på ingen måte redd for vinteren. Jeg er egentlig ganske glad i vinteren på alle måter, bortsett fra én.
For en haug med år siden dro jeg av veien i min første bil, en rød VW Polo ’78. Jeg kjørte på slapseføre på vinteren, var ung, uredd og uerfaren, fiklet med kassettspilleren(!), og plutselig kom hjulene ut av sporene og inn i slapsen, bilen fikk sleng, så en kontra, og på den siste kontraen sto jeg til slutt godt plantet inn i en massiv stein/fjellknaus. Det gikk bra med meg, men bilen ble rammeskjev og ordentlig festlig å kjøre med etterpå. Stakkars Polo’n min!
Etter dette har jeg blitt redd for å kjøre på vinteren, og redselen blir bare verre og verre etterhvert som årene går. Jeg trenger ikke følge med på gradestokken eller værvarselet, hodet mitt forteller meg at det potensielt er glatt fra oktober til april, og da kjører jeg ekstremt forsiktig hele denne perioden. Så forsiktig at hvis det hadde vært på sommerføre, så hadde jeg vært en av de som hadde blitt illsint av å ligge bak meg selv, så nå på vinteren kjører jeg til side så ofte jeg kan for å slippe forbi de som kommer bak. Jeg blir antagelig like stressa av å ha noen bak meg som de bak blir av å ligge bak meg.
Jeg er klar over at det meste av redselen ligger i hodet mitt, at det er jeg som innbilder meg at det er glatt. Hvis jeg glemmer meg bort litt og tenker på noe annet, og så plutselig får tanken om “Glatt!” tilbake i hodet, så kan jeg få halvpanikk og være bombesikker på at jeg kommer til å dra ut av veien i alle de sekundene det tar å komme ned fra 70 km/t til 40 km/t. Hvis jeg i tillegg er i nedoverbakke med en eller flere svinger, ser jeg for meg rundkast nedover skråninger eller side- mot front-kollisjoner med møtende traktorer, biler eller trailere. Mye av denne frykten er altså irrasjonell, men den er nå der.
Denne vinteren har egentlig ikke vært noen vinter så langt. Været har vært en blanding av høst og vår, med de temperatursvingningene det medfører. Noen dager har det vært helt synlig bare veier, men de fleste dagene har vært i kategorien “Er det bare vann på veien, eller har vannet frosset til is?”. Og dermed har de nesten 3 milene jeg har til jobb ikke tatt de normale 25 sommerminuttene, men heller 40-55 vinterminutter. Og jeg skal love dere at det er slitsomt (og ikke særlig lurt reaksjonstidmessig) å være så anspent når man kjører bil, så når jeg først kommer frem på jobb, føles det jo som om jeg allerede har jobbet 5 timer.
Her for en uke eller to siden fant jeg ut at jeg ikke kan ha det sånn lenger, så jeg fant ut at jeg måtte prøve å stille om tankegangen min. Så en morgen jeg var ganske sikker på at det ikke var glatt, så satt jeg og sa til meg selv: “Det er ikke glatt! Det er ikke glatt! Det er ikke glatt!” mens jeg kjørte. Dette fungerte faktisk fint, jeg klarte å overbevise meg selv om at det ikke var så glatt som jeg fryktet, og selv om noen skarpe svinger fremdeles ble tatt i 20-30 km/t, så turte jeg å øke hastigheten på de rette strekkene. Så, helt plutselig, møter jeg….saltbilen! “Å f! Det ER glatt!” sa jeg høyt og tydelig til meg selv mens jeg pumpebremset (har ikke ABS eller noen andre fancy ting i bilen til mamma) og kjente panikken ta meg igjen. Og når jeg så hadde kommet meg ned i trygg marsjfart, måtte jeg le av meg selv. Nesten synd jeg ikke hadde dæsjcam vendt mot meg selv da, for det synet tror jeg må ha vært ubetalelig 😉
I natt kom det snø, og det gir jo min redsel en ekstra dimensjon.
Potensiell is på asfalten toppet med sporete vei i enten slapsesnø eller frossen slaps, nei da koser ikke jeg meg noe på veien. Så jeg får heller bare fortsette å si “Det er ikke glatt!” til meg selv, og håpe jeg ikke møter saltbilen igjen 😉Del dette på:
-
Da og nå
Om 10 dager er det 3 år siden vi hentet Nairo. På den tiden gikk Eileif på kurs og jeg var delvis sykemeldt, så de dagene jeg var noen timer på jobb måtte jeg ha med meg Nairo i bilen. På ingen måte en ideell situasjon, men Nairo var allerede da veldig trygg i bilburet og jeg var veldig ofte ute hos han så han fikk både mat og luftet seg.
Det var heldigvis ikke iskaldt da, men det var jo tross alt januar/februar, og hver gang jeg gikk fra han, pakket jeg han godt inn i pleddet hans. Hver gang jeg kom tilbake til bilen, lå han akkurat slik jeg forlot han (beklager elendig bilde):
Han var ille søt der han lå, godt innpakket og med fler lag med pledd under seg også 🙂
Nå om dagen har jeg igjen Nairo med meg på jobb. Han har ingen problemer med å være alene hjemme, han holder tyst og gjør ingenting galt. Men han hater det som pesten, og fremdeles er bilburet ett av de stedene han føler seg aller tryggest. Så da er det enklest å ta han med, og så blir det en luftetur i lunsjen og av og til en lengre tur i en lysløype eller på festningen etter jobb.
Bortsett fra et par dager, så har det ikke vært superkaldt nå heller. I tillegg har han jo nå en god del mer pels enn han hadde da. Men jeg sørger selvsagt for at han igjen er godt pakket inn, og fremdeles ligger han sånn når jeg kommer tilbake til han også. Og selv om vinkelen bildene er tatt i er litt forskjellig, så er det veldig moro å ha 2 bilder som er tatt med 3 års mellomrom, men som allikevel er veldig like 🙂
Stort sett hver gang jeg kommer ned til han, glipper han med øynene og ser litt furten ut fordi jeg vekker han 😉
Del dette på:
