• 3 par nye briller

    I 5 år har jeg hatt de samme brillene. Tok en synstest for 2 år siden, men da hadde synet mitt endret seg så lite at det ikke var nødvendig med nye glass, og innfatningene var like fine, så da beholdt jeg de. I våres var de vanlige brillene mine rimelig utslitt, pluss at synet hadde endret seg, så i sommer tok jeg en ny synstest, og det var bare å sette igang jobben med å finne nye innfatninger. Jeg er egentlig ikke så glad i å bytte innfatninger, jeg liker som kjent ikke forandringer 😉 Men 3 nye par skulle jeg ha, så det var bare å sette igang.

    Solbrillene gikk egentlig kjapt, det ble disse:

    Ray-Ban Erika heter de, og det eneste som irriterer meg litt, er at de egentlig ikke er mørke nok. De jeg hadde før var mye mørkere, men når jeg prøvde innfatninger, så jeg mer på form og fasong, ikke på fargen på glasset.

    Så ville jeg ha et par reservebriller. De blir liggende i bilen til Eileif, da vet jeg at jeg har et par uansett hvilken bil vi skal kjøre, og det ble denne innfatningen:

    De er fra D. Arnesen og har ikke noe navn. Egentlig er de litt for store for meg, men jeg likte de, og jeg liker de fortsatt, etter å ha brukt de en stund.

    Årsaken til at jeg har brukt reservebrillene, er at de hverdagsbrillene jeg egentlig skulle ha, og som jeg også fikk, ble ødelagte etter en ukes tid. De hadde tynn sort ramme, og rundt på utsiden av selve glassene var det en tynn stripe med glitter. Det glitteret løsnet, så da måtte jeg tilbake for å finne en ny innfatning, og de hentet jeg om lørdag:

    De heter Ray-Ban New Clubmaster, og bildet over lyver litt, for fargen er mye mer burgunder enn det ser ut som på bildet. Jeg må ned og få de justert litt for de sklir nedover nesa, men bortsett fra det er de veldig lette og veldig behagelige. Og jeg kan se igjen 😄

  • Hår, øyne og tenner

    I dag ble en innholdsrik dag, planlagt allerede for et par uker siden. Når jeg først hadde mulighet til å ta fri i dag, fant jeg ut at jeg måtte få unna noen ting jeg aldri rekker/tar meg tid til ellers, og da var det bare å komme seg tidlig opp. Klokka skulle ringe 0600, men allerede 0515 var jeg ute av senga, sliter litt med å sove for tiden.

    Rundt 0745 tuslet jeg i by’n, og det jeg tror er et japansk kirsebærtre er i ferd med å komme i full blomst:

    Det er jo så vakkert!

    I parken plantet de for et år eller to siden et magnoliatre, og selv om det finnes mange fine trær, er magnolia noe av det vakreste jeg vet:

    Den dagen jeg blir rik og kan anlegge den hagen jeg ønsker meg, SKAL jeg ha et magnoliatre!

    Første stopp for dagen var hår, nemlig frisørtime:

    Ingen store forandringer denne gangen, bare klipp av slitte tupper. Og så flettet hun håret mitt til slutt, da det ville være praktisk senere på dagen.

    Neste stopp var øyne, nemlig synstest. Det er to år siden jeg begynte å bruke progressive briller fast, og i det siste synes jeg synet mitt har endret seg litt. Jeg har vel begynt å komme i den alderen hvor armene til slutt ikke er lange nok, og det var vel det synstesten viste også. Så det blir nye glass i de lilla brillene jeg kjøpte for noen år siden, men som jeg egentlig aldri har brukt noe særlig, pluss progressive glass i solbrillene. Like greit å bruke innfatninger på nytt når de enten ikke er ødelagte eller når jeg liker de så godt som jeg gjør 🙂

    Så hadde Nairo og jeg litt tid å slå ihjel, så vi tok en rusletur på festningen. Hadde tenkt å ta en cache der oppe, men jeg klarte ikke helt å få til det jeg måtte få til på mobilen, så det ble bare en gåtur. Og det er slettes ikke noe galt i å bare gå litt, og ikke bare lete etter bokser 🙂

    Vi gikk nedom kommandantparken, og Nairo synes denne fyren var ganske så skummel:

    Siste stopp for dagen var tenner, heldigvis ikke mine. Men, når det er sagt, skulle jeg nesten ønske det var mine, for det er lettere for meg å takle når noe gjøres med meg kontra når noe gjøres med Nairo. Han måtte sårt få tatt noe tannstein, så da var det inn til veterinæren for å bli dopet ned. Her har han nesten sluknet:

    Jeg tok meg en tur på Tistasenteret imens Nairo fikk tannpleie, og når jeg kom tilbake en time senere, var det en totalt utslått Nairo som lå med tunga ute i et bur. Og her kommer flettingen av mitt hår inn, det var veldig praktisk å ha håret borte fra ansiktet da jeg bar han ut i bilen. Han fikk en oppvåkningssprøyte først, noe som gjorde at han var rimelig våken da vi kom hjem, og han gikk inn for egen maskin.

    Men stakkars lille gutten fikk ikke ro på seg til å slappe av. Han bare gikk rundt i huset og var skikkelig groggy, og sutret. Ikke ville han ha vann, ikke ville han ut, og ikke ville han slappe av selv om jeg la meg på gulvet med han. Da Eileif kom hjem fra jobb ble verden så mye bedre med en gang, og nå har Nairo sovet siden 17-tiden. Han gløtter på øynene og løfter på hodet en gang i ny og ne, og jeg sjekker jevnlig at han puster. Hønemamma!

    Veldig godt å få unna disse tre tingene i dag, selv om jeg ikke tror Nairo er helt enig med meg. Stakkars mammas lille vakre <3

  • Brillebruker på heltid

    Jeg begynte med briller for ca 30 år siden. Den første tiden brukte jeg de bare på skolen, og jeg kan fremdeles huske det lyserosa etuiet som jeg dekorerte med navn på band og artister jeg likte.

    Da jeg begynte å kjøre moped, var det helt logisk for meg å bruke brillene når jeg kjørte, og det tok jeg med meg da jeg fikk lappen på bil. Så i alle disse årene har det vært like naturlig for meg å ta på meg brillene når jeg setter meg i bilen som det er å starte bilen for å komme noe sted.

    Brillebruken har med årene utvidet seg til å også gjelde kinobesøk, konsert- og show-besøk, og andre situasjoner hvor jeg har vært nødt til å se klart på lang avstand.

    For et par år siden fikk jeg meg pc-briller. Disse har jeg ikke helt klart å bli fortrolig med, da jeg føler at jeg blir like sliten med de som uten de. Men jeg har jo merket at selv om jeg fremdeles ser relativt bra (er ikke mye jeg har hverken på pluss eller minus), så går det ikke akkurat den rette veien. Teksten på tv’en har blitt mer og mer utydelig, og det har vært klin umulig å bruke kjørebrillene mine når jeg både skal se på tv og strikke. Så da var det bare å bite i det sure eplet og skaffe seg progressive briller.

    De fikk jeg hentet om mandag, og jeg har ennå ikke ramlet ned noen trapper, snublet i dørterskler eller gått på noen vegger eller trær. Men jeg merker jo at det er en ekstrem tilvenningsprosess.

    I dag var første tur med Nairo med brillene på, og det gikk overraskende bra. Vi koste oss i solsteken langs Berbyelva:

    Jeg så fint hvor jeg skulle gå og hvor jeg skulle sette beina, men det blir sikkert annerledes når det er smale stier med mye røtter man skal gå over.

    Etter en liten stund gikk vi opp på en bitteliten kolle og fikk en nydelig utsikt over Røssvannet:

    Nairo måtte se om han klarte å finne ut hvor kvekk-kvekk-lyden kom fra, det var både kanadagjess og ender nede på vannet:

    Han hadde god oversikt der oppe, tror han ville likt å ha et sånt utkikkssted her hjemme også 🙂

    Det blåste bittelitt, men sola varmet godt i dag, og jeg storkoste meg den lille stunden vi (les: jeg) satt stille:

    Ser dere forresten linselusa på bildet over? 😉

    På vei tilbake til bilen gikk vi helt nedom elva. Cachen som i sin tid var vårt funn nummer 2, og som den gangen var kjempevanskelig å finne, klarte jeg i dag å finne uten GPS. Rart hva 6 års erfaring gjør med evnen til å på lang avstand gjenkjenne et gjemmested 😉

    Og når vi kom hjem, fant jeg årets første krokus i hagen:

    Naboens krokus har lyst i hvitt, gult og lilla i noen dager allerede, men der har de sola i større deler av dagen enn hva mine har, derfor henger mine litt etter.

    Jeg bruker brillene stort sett hele tiden nå, med unntak av når jeg sitter ved pc’en. Jeg klarer ikke helt å venne meg til hvor i glasset jeg må se for at teksten skal bli klar og i fokus, så derfor er det enklere å la de ligge de stundene. I tillegg ser jeg teksten fint uten å måtte myse, og jeg blir ikke sliten i øynene, ihvertfall ikke her hjemme. Det jeg vil si er aller mest uvant, er å IKKE ta av meg brillene når jeg går ut av bilen, for DET har jeg jo gjort i 24 år 😉

  • På forespørsel

    Takk for alle fine ord på det forrige innlegget! Nye briller er litt skummelt, siden de er så himla synlige midt i ansiktet. Og siden dere ba om å få se de på, så har jeg i dag fått mannet meg opp og bedt Eileif være fotograf:

    1 250514 Nye brillerJeg har de jo på meg!!! :p

    Neida, her kommer et ordentlig bilde:

    2 250514 Nye brillerSom nevnt i forrige innlegg, så ser brillene stort sett sorte ut forfra, noe som jo kommer godt frem på bildet. Men de er lilla altså. Og sånn for bare å si ifra: jeg sitter ikke og vinker til noen, det blåste så ille når vi var ute i ste at jeg brukte mesteparten av tiden på å dra håret vekk fra ansiktet 🙂

    Som dere ser har jeg igjen byttet tema på bloggen, håper dette nye ser pent, rent, oversiktlig og leservennlig ut for dere. Det er jo tross alt dere som ser utsiden av bloggen mest, jeg ser den mest fra innsiden.

  • Alderen setter sine spor

    Jeg er 40 (og et halvt) år gammel (ung!), og selv om jeg føler meg ung og rimelig sprek, så er det ingen tvil om at alderen har begynt å sette sine spor. Det grå håret kom allerede for 20 år siden (mer eller mindre nøyaktig 20 år siden), og selv om jeg faktisk er veldig stolt av den grå luggen min, så liker jeg ikke å se at de grå hårstråene stadig sprer seg til flere steder på hodet. Huden trenger mer og mer fuktighet. Det virker som om småvondter trenger mer og mer tid for å gå over. En og annen rynke som ikke kan beskrives som smilerynke dukker opp.

    Jeg begynte å bruke briller allerede på ungdomsskolen, for sånn cirka 26 år siden. Jeg er bittelitt nærsynt og slet med å se det som ble skrevet på tavla, og etter at det første brilleparet fant veien til nesa mi, har jeg brukt briller når jeg er på kino, når jeg er på konserter/forestillinger/show og når jeg kjører bil. Å ta på meg brillene når jeg setter meg bak rattet har blitt like naturlig for meg som å ta på meg bilbeltet og som å starte bilen. Synstester viser at jeg egentlig ikke trenger briller når jeg kjører personbil, jeg ser det jeg skal innenfor kravene. Men det kunne ikke falle meg inn å kjøre uten brillene, så jeg har det skrevet i førerkortet at jeg skal bruke briller.

    Siden jeg ikke merker noen forskjell ettersom årene går, er jeg dårlig på å ta turer til optikeren. Og ikke synes jeg det er nødvendig å bytte ut noe som fungerer, så “kjørebrillene” mine er nå 10 år gamle og veldig meg. Kobberbrune og veldig anonyme:

    1 120514 KjørebrillerIkke lenge etter at jeg kjøpte “kjørebrillene” fant jeg ut at jeg måtte ha solbriller med styrke. Da følte jeg meg litt mer vågal og ville ha innfatning som ikke var typisk meg, så jeg endte opp med disse:

    2 120514 SolbrillerMye mer firkantede og også mindre i størrelse enn “kjørebrillene”. Det jeg ikke så hos optikeren var at de var blå! Jeg som ikke engang er noe glad i blått, jeg som aldri kler meg i blått, jeg har nå altså i snart 10 år hatt blå solbriller. Nei, disse har jeg ikke vært noe fornøyd med, men de har jo gjort nytten sin som solbriller. Nå begynner de å bli så slitt i glassene at jeg må spare opp til et nytt par.

    Selv om jeg ikke har merket at langsynet har blitt noe bedre eller dårligere, så har jeg de siste månedene blitt mer og mer sliten i øynene utover dagen. Jeg sitter foran pc store deler av dagen, både på jobb og hjemme, og hjemme blir det jo ogå litt tv-titting. Så om fredag var det tid for en ny synstest, og da med fokus på nærsynet. Optikeren konkluderte med at langsynet mitt ikke har endret seg i det hele tatt, og det er jo bra. Men nærsynet har blitt dårligere, og når hornhinnene også er litt skjeve var det bare å finne innfatning til en lesebrille.

    Det er ikke lett å finne noe som passer både i form, funksjon og farge. Jeg viste den behjelpelige ekspeditrisen både hva jeg likte og hva jeg ikke likte, og jeg endte opp med å seriøst vurdere 6-7 innfatninger. Prisen har selvsagt noe å si også, så de dyreste forkastet jeg fort. Sto igjen med 2 par da damen kom med et par jeg aldri i verden ville plukket ut selv, men hun forklarte hvorfor hun mente de passet til meg. Hun jobber jo tross alt med dette, så jeg tok hennes råd alvorlig mens jeg gang på gang prøvde de 3 gjenværende parene. Og siden de tre var så og si like i pris, var det kun form og farge det gikk på mens jeg vurderte for og imot. Og til slutt gikk det en f i meg, og jeg tenkte (som jeg gjorde da jeg plukket ut solbrillene den gang for lenge siden) at jeg skulle gå litt utenfor komfortsonen min og ta det paret jeg ikke ville valgt selv. En av fordelene med å ha passert 40 er tross alt at man ikke bryr seg så mye om hva andre tenker om én 🙂

    Herligheten ble betalt, jeg gjorde meg ferdig på jobb, og helgen ble brukt til å veldig ofte gå inn på en nettside og se på brillene. Og tvilen ble større og større…hadde jeg virkelig valgt denne formen? Og denne fargen?? Hentemeldingen på brillene kom om lørdag, men jeg gadd ikke dra ekstra til by’n bare for å hente de. Det ble gjort i formiddag, og jeg trakk et lettelsens sukk da jeg så at de ikke var fullt så lilla som bildet på nettsiden sa:

    3 120514 LesebrillerFor ja, jeg har kjøpt meg lilla briller (rett forfra ser de mest sorte ut altså)! Jeg som ikke kler meg i lilla engang! Og i tillegg er de jo veldig mye mer firkantede enn “kjørebrillene” mine. Men, som sagt, jeg har jo passert 40 og bryr meg dermed ikke så mye om hva folk tenker om meg 😉

    Nå prøver jeg å finne ut i hvilke situasjoner det lønner seg å bruke brillene. På jobb i dag var det bare positivt å ha de på når jeg satt foran skjermen. Her hjemme er pc-skjermen rett og slett så stor at jeg ikke trenger brillene. TV’en står for langt unna til at jeg trenger brillene, det er nok mer på grensen at jeg kanskje burde bruke “kjørebrillene” istedenfor. Men de funker fint ved lesing, og de vil sikkert også hjelpe meg hvis jeg noen gang klarer å dra frem broderinga mi igjen.

    Neste skritt i min brillehistorie kommer vel om noen år, da blir det vel progressive glass tenker jeg. Lesebriller og progressive glass er sånt som gjør at jeg føler meg mye eldre enn hva alderen tilsier. Men, det er jo sånt man bare må ta med i betraktning etter hvert som alderen setter sine spor.