-
Nairo 10 år!
I dag fyller den vakreste av de alle 10 år. 10 år! Fatter ikke hvor tiden har blitt av…
Som seg hør og bør, fikk han den tradisjonelle bursdagsmiddagen i dag:
Han har blitt veldig matglad på sine eldre dager, så han bare satt og peip imens jeg gjorde klar maten, og så kastet han seg over det:
Han fikk ikke full porsjon middag, for det ventet såklart dessert:
Vet ikke om dere klarer å se det, men på bildet over er han fremdeles våt rundt munnen etter middagen 😉
Bursdagsbarnet pakket opp presangen selv:
Og det var et sånt tyggebein som han er så glad i, tørket hud med fyll av noe slag:
Jeg passet på å få tatt en selfie med han:
Før han forsvant inn på stua med beinet, og der har han ligget siden. Rydde etter seg gidder han jo ikke:
Men bursdagsbarn skal vel ikke rydde, vel? 😉
Del dette på:
-
Vondt i en labb
Da Nairo og jeg gikk tur om søndag, var det bittelitt regn i lufta. Og da skjer det samme hver eneste gang: når vi kommer inn, får Nairo et raptusanfall. Total spinnvill løping rundt seg selv og hopp og sprett og bein i alle retninger 😀 Jeg tittet ikke på han, jeg sto i gangen og tok av meg skoene. Plutselig hører jeg at han skriker, så jeg går de to skrittene til innergangen og ser at han står med den ene forlabben i lufta, helt tydelig vondt.
Jeg begynte å kjenne og klemme og finner ingenting galt, hverken i beinet, i poten eller i klørne, og han ga ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted når jeg kjente. Okay, han får slappe av en stund, så får vi se.
Han begynner jo å bli en godt voksen gutt, så han sover/hviler en god del, og akkurat nå er jo det bra. For han er fremdeles veldig leken, og nå ville jeg ikke at han skulle begynne å herje.
Han haltet litt resten av søndagen, men tro mer og mer ned på beinet, så da regnet jeg ikke med at det var noe alvorlig. Og jeg kjente på han med jevne mellomrom, fant ikke noe forskjell på de to forbeina, og han ga fremdeles ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted. Ble allikevel enig med Eileif om at min bil skulle være hjemme i går (Eileif har friuke), i tilfelle Nairo ble dårligere over natta og de trengte å dra til veterinæren.
Hønemor som jeg er, så måtte jeg sende en sms hjem i går for å høre hvordan det gikk, og da var han mye bedre enn på søndag, men fremdeles litt halting. Og jeg la merke til da vi gikk kveldsturen at han haltet litt når han gikk fort, men ikke når han hadde et lavere tempo. Jaja, bare å fortsette å holde han i ro.
I dag hadde Eileif og Nairo gått en liten tur igjen, og de hadde avbrutt den da Nairo hadde haltet igjen. Men ikke noe tegn til halting etter at jeg kom hjem, og jeg kjenner fremdeles ikke noe galt. Så vi fortsetter å holde han i ro, og jeg er ganske sikker på at han bare har vrikket beinet. Vi vet jo alle hvor vondt det kan være.
Begge bildene er forøvrig fra i dag, legg merke til tidenes sløveste tryne på det nederste bildet 😀
Del dette på:
-
Dekk, konfirmasjon og medhjelper
Som vanlig blir det litt om det meste når jeg skal skrive et innlegg om en hel helg. Jeg kunne selvfølgelig delt det opp i flere kortere innlegg og fordelt det utover flere dager, det kommer egentlig an på hva dere liker. Ett langt med forskjellige ting eller flere korte med én ting om gangen?
Fredag
Jeg hadde et ørlite håp om at sommerdekkene skulle holde ut denne sesongen, men sånn gikk det ikke. Derfor satt jeg her i 15-20 minutter etter jobb om fredag:
Kr. 7.500,- for 4 nye Goodyear sommerdekk, og superkjappe folk som gjorde jobben.
Dessverre siste episode av Med Monsen på villspor på fredagskvelden, har storkost meg med hver episode (bortsett fra den episoden som var viet 100 % til fisking).
Lørdag
Formiddagen var stille og rolig, Nairo var enig med meg:
Så kom helgens høydepunkt, jeg var bedt i konfirmasjon til ei snuppe jeg er veldig glad i! Eileif var også bedt, men han takket nei siden han er i risikogruppa når det gjelder korona. En times tid før jeg skulle dra til selskapet, satt jeg igang med å få på meg festdrakten med alt tilbehør. Eileif sov etter nattjobbing, så jeg måtte klare meg helt selv, og utrolig nok gikk det bra, selv den slitsomme biten med å få snørene til forkleet gjemt under beltet. Så jeg fikk god tid til å ta et par runder med Candy Crush før jeg gikk ut og tok denne elendige selfien, bare for å få vist dere hvordan drakten ser ut med brystkjedet:
Det synes jo ikke godt her heller, og hadde jeg tenkt lengre, skulle jeg brukt selfiestanga mi, men men.
Det flagges for konfirmanten:
Selskapet var på Gamle Prestebakke, og de har en imponerende taklampe:
Etter maten var det tid for fotografering. Jeg tok masse bilder av både den stolte jenta og alle hennes gjester, men siden jeg ikke har bedt om lov til å legge ut annet enn dette bildet, legger jeg ikke ut flere. Men se så fin hun er!
Romeriksbunad etter sin avdøde farmor.
Jeg er altså så utrolig rørt og takknemlig over å bli bedt i konfirmasjon til ei jeg teknisk sett ikke er det minste i slekt med. At de betrakter meg like mye som familie som jeg anser de som familie er så stort for meg at jeg sliter med å setter ord på det. Det var en ære å få være med og feire den store dagen, og jeg storkoste meg fra første til siste sekund <3
Kvelden ble stille og rolig, med Stjernekamp og strikking. Nairo ligger ikke ofte i sofaen hos meg lenger, men i går la han seg til sånn at han hadde snuta helt nede i pleddet:
Skjønner ikke hvordan han fikk puste!
Søndag
Alle mine dager starter grytidlig (våkner tidlig av meg selv, uansett om jeg skal på jobb eller ikke), og normalt sitter jeg foran pc’en i noen timer. I dag ville jeg ha med meg reprisen av gårsdagens Skal vi danse, og den startet kl. 0725. Altfor tidlig for tv-titting, men da ble det et par timer med sløvings og strikking.Nairo er medhjelper hver gang jeg skal skifte på senga:
Han selv synes han er kjempeflink, jeg vil ikke si meg helt enig 😉 Men det er veldig koselig å ha han der imens jeg holder på, selv om jeg må si “Gå ned!” opptil mange ganger i løpet av de få minuttene det tar å skifte sengetøy :p
Vi tok oss en liten tur langs veien i formiddag:
Og ellers har det vært en stille og rolig dag, akkurat som det pleier å være på søndager.
Om det blir rolig på jobb de kommende tre dagene er jeg rimelig usikker på (eller rettere sagt: jeg er ganske sikker på at det ikke blir rolig på jobb), men stille blir det. Ingen på den ene jobben bortsett fra SFO og et par i administrasjonen, noen få deltakere og administrasjonen på den andre jobben. Bra blir det uansett!
Del dette på:
-
To små kjøreturer
Denne helgen hadde jeg ingen planer i det hele tatt, og det var forsåvidt planlagt (no pun intended). I tillegg til å se på Monsen om fredag, fikk jeg denne mms’en fra mamma:
Vi kjøpte og fikk installert ny vedovn på hytta i våres, siden mamma må bo der ute et stykke utover høsten. Og nå har hun fyrt opp for første gang. Og sånn bare for å ha sagt det: muren skal pusses og males.
I går dro jeg til byen på formiddagen. Ei venninne hadde bursdag tidligere denne uka og den ene datteren hennes har bursdag kommende uke, så jeg hadde noen gaver jeg ville gi de. Det ble en times koselig besøk med mye skravling, og jeg fikk supergode muffins pyntet av den andre datteren:
Så dro jeg helt ned i sentrum for å ta Halden-cachen som har blitt publisert i forbindelse med Østfoldmesterskapet. Jeg hadde tittet på kartet og visste nøyaktig hvor jeg skulle, så jeg overførte ikke cachen til GPS’en og jeg tok ikke opp c:geo, det var bare å gå til rett sted ved Tista:
(elva heter Tista).
Gjemmestedet til cachen ble lokalisert umiddelbart, men mine 158 cm var ikke nok. Heldigvis klarte jeg å klatre bittelitt, så jeg fikk signert. Og på vei tilbake til bilen (som jeg hadde parkert merkverdig langt unna) passerte jeg denne anda som tok seg en liten formiddagslur:
Kvelden gikk med til Stjernekamp og strikking, pluss at vi fikk ryddet bort utemøbler og grillen.
I dag skulle jeg se reprisen av gårsdagens Skal vi danse, så jeg står ved sofaen for å slå på tv’en. Og da kommer Nairo og legger seg sånn:
Det er kanskje vanskelig å se, men han har hodet og venstre forlabb på utsiden av og helt inntil mitt venstre bein, og sin høyre forlabb mellom mine bein. Hællenuffen, så herlig han er <3
Rett etter reprisen og litt strikking, dro Nairo og jeg til Prestebakke for å gå en bitteliten tur på et sted jeg vet det går mye hunder, så det blir mye nye aviser for han å lese. Jeg visste at det kom til å bli regn, så det var ikke lange turen, men nok til at han fikk stimulert hodet og luktesansen litt, og til at jeg fikk logget en cache.
Det er så fin og åpen skog i akkurat dette området:
Jeg prøvde meg på en mor og hund-selfie, men Nairo bare lo av meg:
(eventuelt prøver han å ta en liten lur imens han venter på at vi skal gå videre)
Og ikke bare er det åpen skog, det er høy skog:
Og så har resten av dagen som vanlig gått med til sløvings (og litt klesvask).
Til lørdag har jeg planer om å ta meg en liten cachetur igjen, og jeg vurderer en lengre kjøretur for å plukke med meg en del av Østfoldmesterskapscachene. Jeg får prøve å lage meg en rute og se om det er mulig å gjennomføre.
Del dette på:
-
Dagstur til Gvarv
Noen venner bor så nært at man aldri ser de fordi det er så enkelt å møtes at man glemmer å ta seg tid til det. Noen venner bor så langt unna at man trenger minst en hel dag for å komme seg dit, og dermed må man ha mer enn en helg til rådighet. Noen venner bor sånn til at man rekker å dra frem og tilbake på én dag og samtidig ha nok tid til å få skravlet (ikke skravlet nok, for det skjer aldri). Sånn er det med Annikken, det tar meg noe over 4 timer å kjøre til henne, og selv om det er fullt mulig å gjøre oftere, blir det dessverre ikke til at jeg drar så ofte som jeg har lyst til. Derfor hadde jeg faktisk skrevet på to do-lista mi for sommerferien at jeg skulle besøke Annikken, og dit dro jeg i går.
Å stå opp grytidlig er ikke noe problem for meg, men det er litt verre å komme seg tidlig ut døra. Er så behagelig å bli sittende i denne stolen foran pc’en 😉 Men jeg kjørte hjemmefra litt etter kl. 7 og dro strake veien til Moss. Kom noen minutter for seint til ferga, heldigvis går de hver halvtime, så det ble ikke lenge å vente.
Jeg kan liksom ikke dra noe sted uten å ta noen cacher underveis, og i går var intet unntak. Så jeg fulgte med på GPS’en etter å ha kommet meg ut av Horten, og etter en stund så jeg at det bare var 6 km igjen. Så ble jeg opptatt av å kjøre forbi en tankbil, og vips, så kjørte jeg forbi avkjørselen til cachen. Jaja.
Neste stopp var en virtuell i Porsgrunn. Fant parkering og tuslet de få hundre meterne ned til nullpunkt. Tok bildet som måtte tas:
Jeg må også vise frem trappene som var mellom disse to bygningen, har du sett noe så fint?
Jeg har en cachekompis som jeg spiller Wordfeud med, og selv om jeg har logget en av hans cacher før, så har jeg ikke logget noen av hans cacher etter at vi begynte å skravle. Siden han holder til i dette området, gikk jeg inn for å finne en av hans cacher, og det ble Riddergården i Skien:
Jeg fikk også stoppet på Herkules-senteret og kjøpt nye tursko til meg selv (du vet at de du har er utgåtte når du får vannblemmer av de…) pluss litt annet smått og godt, og så var det å finne veien videre oppover mot Gvarv. Jeg skulle stoppe ved en adventscache, men oppdager at begge innkjørslene til rasteplassen var stengt med bom, så jeg turte ikke stoppe. Derfor ble siste stopp på vei opp Melum kirke:
Her gikk jeg i samme fella som en del av cacherne før meg har gjort, men jeg fant cachen til slutt 🙂
Så var jeg endelig fremme hos Annikken. Det er 3 år siden sist vi møttes, og siden sist har dessverre den ene hunden hennes gått bort <3 Men hun har fått seg en ny hund, og det var stor stas å endelig få hilst på han. Møt Khan, en ett år gammel Siberian Husky:
Jeg har ikke noe forhold til Huskyer fra før sånn egentlig, men som dere skal få se litt lengre nede, fikk vi et veldig godt forhold.
Så Nova da, vakre lille jenta “mi”:
Jeg tror ikke jeg hadde mer enn 2-minutters pauser fra å kose med Khan fra jeg kom til jeg dro (bortsett fra når far i huset tok hundene med på tur), og til slutt fant jeg ut at jeg skulle sette meg på gulvet. Da skjedde dette:
Huskyer er ikke av de største rasene, men jaggu ikke av de minste heller. men sitte å fanget, skulle han. Og han lente seg inntil meg og la hodet inne i halsgropen min. Herlighet, så sjarmert jeg ble <3
Vi fikk 5 herlige timer med skravling før jeg måtte sette kursen hjemover. Tusen takk for en kjempefin dag, Annikken! Vi burde prøve å få til dette ihvertfall én gang hvert år <3
Jeg fant ut at jeg skulle prøve å stoppe på rasteplassen med bommer, og det gikk heldigvis fint. Ble belønnet med funn av en veldig forseggjort adventscache! Og jaggu klarte jeg å treffe avkjørselen til den første cachen jeg måtte hoppe over på morgenen, så da ble det totalt 5 funn på meg.
Kom nok en gang noen minutter for sent til ferga, men ventetiden gikk kjapt denne gangen også. Og det ble en fin overfart med lite vind og en fin solnedgang:
Var hjemme litt før kl. 23, dønn sliten og veldig trøtt, men utrolig glad for å ha hatt en så fin dag <3
Del dette på:
-
Snøtur
Eileif, Nairo og jeg dro ned til Berby i går for å gå en liten tur. Det var meldt drittvær hele dagen og det regnet ganske bra da vi dro hjemmefra, så Eileif garderte seg med regnbukser over turbuksene. Jeg stolte på impregneringen, og det holdt faktisk ganske bra.
Vi hadde ikke gått særlig lenge før regnet gikk over til skikkelig våt og tung snø:
Vi har jo en hund som i utgangspunktet er veldig glad i snø, men han så til å begynne med ikke spesielt fornøyd ut i går:
Men da han skjønte at han ikke kom seg unna, ble han mer og mer fornøyd. Og til slutt, i de siste sekundene før hver gang han ristet seg, så han mer og mer ut som en snøhund:
Et par raptusanfall her og der, og han koste seg veldig!
Okay, jeg skulle gjerne hatt stående ører på han på bildet over her, men har du sett noe så nydelig? Vakre gutten til mamma <3
Del dette på:
-
9 år med Nairo
I dag er det 9 år siden vi dro til Malung i Sverige og hentet hjem denne lille pelsdotten:
Januar 2011 Han lærte seg tidlig å vinke:
Januar 2012 Faktisk fikk jeg en gang tilsnakk fra ei fremmed dame i byen som påsto at Nairo måtte ha stått ekstremt mye alene ute i kjetting siden han gikk opp på to bein og vinket, han som så å si aldri har stått ute alene i hele sitt liv. Besserwisser-kjerring som skulle hatt så øra flagra!
Han har fått smake milkshake:
Januar 2013 Vi har tatt noen dårlige selfier:
Januar 2014 Og Nairo har ødelagt utallige snøhauger:
Januar 2015 Herlighet, så mye snø vi hadde da!
Jeg har tatt flere bilder av Eileif og Nairo som har blitt noen av mine favorittbilder:
Januar 2016 Vi har vært på massevis av turer, både korte og lange:
Januar 2017 Vi har opplevd både soloppganger, solnedganger og lav vintersol:
Januar 2018 Og i fjor opplevde vi vår største krise sammen, da Nairo hadde smerter i ukesvis:
Januar 2019 Da jeg skrev tilsvarende innlegg i fjor, var jeg oppriktig redd for at vi kom til å miste han. Kort tid etterpå forsvant smertene han hadde hatt i brystbeinet og vi fikk tatt røntgen og bekreftet forkalkninger i hofta. Selvsagt ikke en god beskjed, men fasit et år senere er at han har det veldig fint. Han fikk tilskudd i form av olje (omega-3 og glukosamin) en god stund etterpå, men det stoppet vi med da han sluttet å spise. Og pr i dag ser det ikke ut som han trenger det. Ingen halting eller stivhet i det hele tatt, uansett om han har gått langt eller om han har ligget lenge. Det eneste lille jeg av og til kan merke det på, er at han velger å legge seg når han venter på noe, istedenfor å sitte eller stå. Ellers er han seg selv, bortsett fra at han er en sur, “gammel” gubbe i større grad enn han var da han var yngre. Alt skal kjeftes på. Og jo, han har også blitt ekstremt matglad, noe han aldri har vært. For første gang i livet må jeg passe på at hunden min ikke blir overvektig, og det er uvant! Derfor gikk vi for en stund siden over på seniorfôr, og det fungerer bra.
Januar 2020 Jeg har aldri trodd at Nairo kommer til å bli en gammel hund, men fortsetter det sånn som det er nå, tror og håper jeg vi får ha han hos oss en god stund til. For helt ærlig, selv om kalenderen sier at det er 9 år siden vi hentet han, så føles det bare som her om dagen <3
Del dette på:
-
Nairo fyller 9 år
Denne fantastisk irriterende, fantastisk surmaga, fantastisk sutrete, fantastisk grinete, fantastisk bjeffete, fantastisk egenrådige, fantastisk morsomme, fantastisk gledesspredende, fantastisk lojale, fantastisk barnslige, fantastisk vakre gutten fyller 9 år i dag!
Bursdagsbarn må få pakke, og bursdagsbarn pakker opp pakken selv:
Og tyggebeinet forsvant i en rasende fart:
Eileif hadde en feriedag i dag, så bursdagsbarnet har vært hos veterinæren og fått svensketablett (ikke den morsomste måten å feire dagen sin på), han har vært med på Nordby og handlet og han har fått en fin gåtur langs Røssvannet på Berby. Og så ble det den sedvanlige middagen; våtfôr med noen tørrfôrkuler:
Ved et par anledninger i våres var jeg ekstremt usikker på om vi kom til å få feire 9 års dagen hans, så jeg er ufattelig takknemlig for at vi fikk det. Selv om det er dager jeg skulle ønske jeg kunne sette bort hele hunden, for han begynner å bli en grinete gammel gubbe, så er jeg så glad i han at det av og til gjør vondt. Sånn godt-vondt.
Til sist må jeg bare ta med et bilde fra gårsdagens kveldstur. En litt lengre tur enn bare bort til postkassa. Det er ikke et bra bilde på noen som helst måte, men jeg er litt stolt av meg selv for å tørre å gå en kilometer i stummende mørke, og så er det litt moro å se hvordan han ser ut i lyset fra hodelykta mi:
Skyggen hans gjør jo at han ser nesten dobbelt så stor ut 😉
Gratulerer med dagen, gutten min, du er og forblir for alltid mammas lille vakre <3
Del dette på:
-
Sånn har pelsdotten det
Det gikk opp for meg at det er lenge siden jeg har skrevet en oppdatering om Nairo, det er jaggu på tide.
Bilde fra januar Når det gjelder hofta/forkalkningene hans, merker vi ingenting til det. Absolutt ingenting. Det har ikke noe å si hvor han sover, han velger selv, og velger like ofte gulvet eller senga mi som sofaen eller kurven sin. Memory foam-maddrassen bruker han som hodepute eller tørkefille, han ligger ikke på den lenger. Ikke er han stiv når han står opp om morgenen, ikke er han stiv når han har sovet på dagen, ikke er han stiv etter leking, ikke er han stiv etter skogsturer.
Bilde fra februar Nå skal det sies at vi ikke har gått hverken lange eller spesielt krevende turer, og det bør vi jo heller ikke gjøre. Samtidig merker jeg på han at han ikke blir sliten etter de turene vi faktisk går med han, så jeg lurer på om jeg skal pushe grensa bittelitt lenger for å se hvordan kroppen hans reagerer. Selvsagt uten å overdrive, for jeg vil jo ikke gå inn for at han skal få vondt, men jeg ønsker jo at han skal få noe ut av turene vi går også.
Bilde fra mars Han fikk jo den sprøytekuren, og kan ikke få noen ny kur før i slutten av mai, men sånn som det ser ut nå og har sett ut de siste månedene, tenker jeg at han ikke trenger sprøyter.
Helt siden vi fant ut om forkalkningene, har han hver kveld fått litt våtfôr iblandet Omega3-olje og olje med glukosamin samtidig som han får tørrfôr. Til å begynne med kastet han seg over våtfôret, men de siste ukene har han ikke vært spesielt interessert i å spise det. Og heller ikke har han spist noe særlig av tørrfôret, hverken på kvelden eller på morgenen.
Bilde fra april Før helgen bestemte jeg meg for å ikke gi han våtfôr, bare tørrfôr (og da uten olje, for jeg kan aldri stole på at han spiser opp tørrfôret, og da vil han aldri få i seg riktig mengde av oljene), for å se hvordan han reagerer. Og han har spist veldig bra etter det. Ikke all maten, men det er heller ikke noe unormalt, han har aldri vært matglad. Så derfor tenker jeg at jeg dropper våtfôr og olje en stund, for å se hvordan kroppen hans reagerer på det. Eventuelt kan jeg prøve å gi han oljene på en brødskive eller noe sånt, for å se om det er våtfôret han ikke vil ha (rare hunden, alle hunder vil vel ha våtfôr?).
Bilde fra mai Her må jeg bare skyte inn den merkelige spisevanen han har fått i det siste. Han spiser en tredjedel til halvparten av tørrfôret, så sitter han og ser på meg (jeg lager meg te samtidig). Da må jeg holde matskåla hans, så spiser han nesten alt som er igjen. Så sitter han og ser på meg igjen. Og da må jeg helle resten av maten over i hånda mi, så han spiser de siste 10-15 kulene. Og jeg ler like godt hver gang 😀
Jeg tror Nairo har hatt forkalkninger (HD) i mange år, men det har ikke vært mulig for oss å oppdage siden vi har holdt han i jevn bevegelse. Selvfølgelig må jeg forvente mer stivhet etterhvert som han blir eldre, men jeg tror allikevel at han ikke er plaget i det daglige så lenge han ikke får muligheten til å holde seg for mye i ro. Derfor håper jeg så inderlig på en ikke for varm sommer, sånn at vi kan fortsette å holde han i bevegelse, og at vi dermed slipper flere sprøytekurer, slipper utstrakt tilskudd av oljer og slipper smertestillende (som han ikke har fått en eneste av siden alt dette startet).
Så alt i alt har den bunnløse fortvilelsen jeg følte snudd til noe veldig positivt. Jeg er så klart mye mer på alerten og følger nøyere med på han for å se om jeg ser noe unormalt, men så lenge han oppfører seg sånn som han har gjort de seneste månedene, finnes det ingenting å være bekymret for. Nairo har det bra! 🙂
Del dette på:
-
Det går opp og ned, men mest opp
I dag er det 3 1/2 uke siden Nairo ble røntget og vi fikk beskjed om at han hadde forkalkninger i hofta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig har gått opp og ned disse ukene! Det har vært dager hvor han virkelig har vært stiv og støl inne, men oppført seg som en valp da han kom ut:
Det har vært dager hvor det har vært klin umulig å se at han har noen som helst problemer i det hele tatt.
Og så var det tirsdag denne uka… Da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg ikke noe bjeffing innenfra, noe som er veldig utypisk Nairo. Han bjeffer ALLTID, uansett hvem av oss som kommer hjem. Da jeg låste meg inn, var det ingen hund som møtte meg logrende i gangen, også totalt utypisk Nairo. De eneste gangene det skjer, er når Eileif lager mat, for da er Nairo mer opptatt med å tigge enn å si hei til meg. Og da jeg gikk inn i stua for å se hva som foregikk, møtte jeg en hund som lå under stuebordet og bare logret. Han var ikke i stand til å reise seg og møte meg i det hele tatt, og Eileif (som er sykemeldt) sa at Nairo hadde vært sånn stort sett hele dagen.
Med litt hjelp fra meg klarte Nairo å stable seg på beina og bli med meg ut i hagen. Jeg måtte bare prøve å få igang bakbeina hans. Og han tuslet rundt og spiste det lille han kunne finne av gress:
Det var helt tydelig at han hadde vondt, og jeg lurte der og da på om turen til veterinæren dagen etter skulle bli han siste. Det viste seg også at han hadde vondt i magen, for det som kom ut var ikke på noen måte pent.
Jeg slet veldig med å dra på jobb dagen etter, og jeg grina meg gjennom mesteparten av dagen. Sendte noen sms til Eileif, som mente at Nairo var noe bedre, men jeg var fremdeles veldig usikker på hvordan det skulle gå hos veterinæren, som egentlig bare var en tur ned for å få den 4. og siste sprøyta i kuren.
Da jeg kom hjem for å hente Nairo, ble jeg møtt av bjeffing innenfra da jeg gikk ut av bilen. Og lengre kom jeg ikke før jeg knakk sammen. Låste meg inn, og ble møtt av en bjeffende, logrende og veldig glad Nairo, og ikke lenge etterpå sto han på bakbeina for å undersøke noe jeg hadde i hånda. Og jeg gråt og jeg gråt, for det var helt tydelig at problemene dagen før var borte.
Kom oss til veterinæren, fortalte om hendelsen, og han var enig i at det var bra at det gikk så fort over. Kanskje Nairo hadde strukket seg feil, kanskje han hadde ligget galt, ikke godt å si. Men han fikk den 4. sprøyta, og kan nå tidligst få sprøyte igjen i overgangen mai-juni. Vi har fått med smertestillende hjem, og så får vi bare ta en dag ad gangen. Men sånn som han i all hovedsak ser ut nå, og har sett ut siden onsdag, så ser det igjen ut som om dette skal gå veldig bra. Jeg har egentlig ikke sett noen som helst tegn til at han har vondt de siste dagene, han strekker seg fint, han bruker ikke noe tid på å komme igang når han har ligget lenge, han vil leke og springe, og han har i dag på eget initiativ “gitt begge” (sitte bamse) for å få godbit.
I går var vi jo på tur, og han storkoste seg:
I dag har jeg vasket litt klær, og da er Nairo ofte med meg ned for å “hjelpe meg”. Jeg skulle sette igang en ny maskin like etter at Nairo hadde fått middagen sin. Middagen består blant annet av fiskeolje og hyaluronolje, og da vil Nairo ofte tørke seg etterpå, noe han fant ut han kunne gjøre i senga til Eileif:
Han er nå søt, den lille pelsdotten <3
Nå er jeg litt mer forberedt på at han kan ha dårlige dager uten at det betyr at slutten er nær. Jeg måtte bare få det sjokket om tirsdag først, før jeg innså at han nå har det sånn som jeg har det med ryggen min; noen dager er fryktelig dårlige, andre dager merker jeg ingenting.
Vi tilrettelegger alt vi kan, han styrer selv om han vil hoppe opp og ned fra sofa og seng, han spiser normalt og stort sett så gjør han fra seg som normalt. Jeg ber han ikke lenger gjøre triks jeg antar kan forårsake smerte, men velger han å gjøre tilsvarende bevegelse selv, kan jeg jo ikke stoppe han før han allerede har gjort det.
Igjen: jeg tror dette kan gå fint lenge, men antagelig knekker jeg totalt sammen igjen neste gang han har en dårlig dag.
Del dette på:
