• De siste 10-11 dagene har vært tøffe

    Det er ingen tvil om at de siste 10-11 dagene har vært veldig annerledes og krevende, og jeg kjenner jeg er sliten. Men det er bare å bite tennene sammen og fortsette å gjøre så godt man kan.

    Eileif:
    Onsdag for halvannen uke siden ble Eileif forkjøla. To dager senere fikk han diagnosen leddgikt, og selv om det ble oppdaget veldig tidlig og legen mener det er veldig gode prognoser, så er det allikevel en lite hyggelig diagnose. Jeg vet Eileif grubler mye, og jeg grubler jo også. Nå er det umulig for meg å ta sorgene på forskudd, for jeg vet altfor lite om hva som kan skje, og det er helt sikkert bra siden jeg er ekstremt god til å ta sorgene på forskudd sånn generelt sett. Så jeg tenker at vi må ta eventuelle utfordringer når de dukker opp. Forkjølelsesmessig er han nesten bra, henger igjen litt hoste.

    Jeg:
    Lørdag for en uke siden satt min forkjølelse igang. Det er det samme nesten hvert år, den grenser til en influensa, så nå har jeg gått 8 dager med feber, og er rimelig sliten av det. Onsdag var vel den verste dagen med intense leddsmerter og -kramper, de er heldigvis borte, men erstattet av den evinnelige hosten. Jeg drar uansett på jobb i morgen, en uke borte er egentlig altfor lenge i forhold til hva jeg liker.

    Nairo:
    Det var om tirsdag han skrek da han skulle leke, og siden onsdag har han gått på smertestillende og vært veldig sløv.

    Jeg er jo glad for at han slapper av, for det gir kroppen hans en bedre sjanse til å heles. Men nå har vi levd i straks 8 år sammen en gutt som elsker å leke, og det er fryktelig uvant og vondt å se at han bare ligger der.

    Stort sett klarer han fint å hoppe opp på egen hånd, det vil si opp i sofaen eller opp i senga. Men veldig ofte ber han om hjelp for å komme seg ned, og det gjør så vondt i mammahjertet. Noen ganger er han helt fin når han reiser seg opp, men det er også ofte han bare blir stående og står lenge før han beveger seg et skritt eller to, fordi det gjør vondt. Når han først kommer igang, virker det ikke som om han har spesielt vondt. Det kan jo være hoftene, han er ikke HD-røntget.

    Nå fikk han den siste smertestillende for et par timer siden, så det skal bli uhyre spennende å komme hjem fra jobb i morgen og se hvordan formen hans er. Da skal jeg også prøve å trykke forsiktig på brystbeinet for å se om han responderer på samme måte som hos veterinæren om torsdag, eller om det ikke gjør vondt lenger. Må ærlig si at jeg gruer meg 🙁

  • 14 dager med blæh

    Fredag før påskeuka ble jeg syk. Ikke så rart egentlig, siden Eileif tidligere den uka hadde sovet 48 timer i strekk, bare avbrutt av hosting og inntak av febernedsettende.

    Jeg kom meg greit igjennom den helgen, rimelig sliten etter cachedagen med Lisa, men ikke verre enn at arbeidsdagene i påskeuka gikk forholdsvis bra. Fikk gjort det jeg måtte, og det var jeg veldig fornøyd med.

    Helligdagene i påska hanglet jeg litt, mye hosting, men jeg koste meg på tur både på skjærtorsdag og påskeaften. Og første påskedag følte jeg det virkelig som om jeg var på tur oppover igjen. Men så våknet jeg med feber andre påskedag, og jeg ankom mammas bursdagsfeiring med tidenes hostekule.

    Første dag tilbake på jobb tirsdag var jeg i god form, men ikke helt klar for å jobbe igjen:

    Og feberen kom jaggu tilbake utover dagen.

    Dagen etter var været slik jeg følte det, grått:

    Og i dag toppet det seg igjen. Dro på jobb for å få unna noe som egentlig ikke kunne vente, men fikk ikke logget inn på pc’en på grunn av en fellesfeil, og endte opp med å kaste inn håndkleet relativt tidlig. Kom hjem meg en verkende og skjelvende kropp, og la meg faktisk til å sove før middag, etter å ha tatt nok en tablett.

    Jeg skjønner at jeg kanskje ikke har hørt nok på kroppen og ikke latt meg selv få slappe av nok til at denne runden med forkjølelse skulle få blomstre skikkelig og dermed bli borte. Men hodet mitt takler ikke helt det å være borte fra jobb, og da sliter jeg med å slappe av nok også. Nå skal Eileif jobbe hele helgen, så jeg må ut med Nairo, men jeg håper jeg klarer å gire ned nok til at jeg blir meg selv igjen, for nå er jeg lei. Og sliten.