• Rydding på Aspedammen

    I mitt absolutte nærområde er det ikke mange cacher jeg ikke har tatt. Er vel egentlig bare 3, og de har en såpass høy vanskelighetsgrad at jeg bare lar de være.

    Utvider jeg “nærområdet” mitt til å inkludere blant annet Aspedammen, stiller det seg litt annerledes. Der ligger det nemlig 10 cacher jeg ikke har tatt. To av de har jeg tittet etter men ikke funnet. En av de har jeg funnet, men ikke fått tak i. Fire av de er mysteryer som jeg for ikke veldig lenge siden fikk løst/fikk koordinatene til. Og de tre siste har jeg på en måte aldri tatt meg bryet med å dra til.

    I går ville Raymond og jeg gjøre noe med dette området. Om ikke rydde det 100 %, så ihvertfall finne de fleste, det vil si åtte av disse 10. I tillegg ville jeg ha med Nairo på skogstur, litt for å teste hofta hans og se hva han tåler.

    Vi møttes ved utgangspunktet for skogsturen, lot Nairo vente i min bil imens vi kjørte Raymonds bil til den første cachen, en av de jeg aldri har dratt til. Dessverre ble dette en bomtur og en soleklar DNF, vi tittet på alle logiske og ulogiske gjemmesteder, men fant ingenting.

    Videre til neste, den har jeg tittet etter før uten å finne. Vi surret litt nå også, men egentlig lå den helt åpenlyst, og den hadde vært utsatt for vær og vind og var egentlig bare et sørgelig funn. Men, den ble funnet!

    Den neste hadde en høy T-rating, og vi skjønte fort hvorfor da vi kom til en nesten loddrett fjellvegg, få meter fra parkeringen. Heldigvis for meg er ikke Raymond redd for en utfordring, så han mer eller mindre spratt opp og fant cachen i løpet av få minutter. I tillegg var dette en ensom cache, så jeg var veldig fornøyd med funn på den!

    Så dro vi tilbake til Nairo og la i vei på skogstur. Vi gikk langs en blåmerket løype jeg har gått mange ganger før, men det er veldig lenge siden sist.

    De fire mysteryene ble funnet rimelig enkelt og greit, heldigvis. Og Nairo lurte veldig på hva Raymond drev med når han beveget seg oppover i et tre:

    Den siste cachen på gåturen var en tradisjonell som jeg tidligere har funnet men ikke kommet meg opp til. Ikke var jeg lang nok i beina og ikke var jeg sterk nok i armene til å dra meg opp. Igjen: Raymond fikser det meste:

    Og dermed ble det 7 funn på meg i går, strålende fornøyd med det! Spesielt siden de også fylte en dato, nå nærmer matrisen min seg full 😀 De tre som er igjen for meg på Aspedammen er da den vi fikk DNF på, en ved et tjern/vann som helt sikkert blir en egen liten tur, og en som jeg har tittet etter før uten å finne, men som jeg nå tror jeg skal finne uten problemer, og dermed kan ta for å fylle en dato.

    Jeg var veldig spent utover ettermiddagen og kvelden i går for å se hvordan det gikk med Nairo. Han har (bank i bordet!) ikke vært noe stiv på lang tid, men med tanke på terrenget og hans iver i går, var jeg redd han hadde overanstrengt seg. Men nei, ikke antydning til stiv i går, og heller ikke i dag. Hurra!

    Det er ikke dermed sagt at jeg skal pushe grensene hans i det uendelige, men det ga meg en god pekepinn om hva han tåler. Og turen i går var på under 5 km, men han la inn en del hopp og sprett på eget initiativ, noe jeg trodde kom til å være utslagsgivende for å bli stiv. Takk og lov for at jeg tok feil 🙂

  • Mitt Godt nytt cacheårevent 2019

    Godt nytt år!

    Etter en stille og rolig nyttårsaften i går kveld, hvor Nairo bare hadde det ille i en liten halvtime rundt midnatt, våknet vi opp til et nydelig vær i dag:

    Vindstille og sol, en deilig start på 2019!

    Nairo og jeg tok en liten luftetur langs veien:

    Og så fikk Nairo være hjemme og passe huset, imens Eileif og jeg dro mot Trestikkehuken og vårt nå så tradisjonelle Godt nytt cacheårevent. Jeg var veldig spent på veien opp dit i dag, for da Nairo og jeg var der i går, var det isete. Men plussgrader og vind i natt hadde fjernet mye av isen, og det gikk smertefritt å kjøre opp.

    En av grunnene for at jeg så gjerne har nyttårseventet på akkurat denne plassen, er at det er så utrolig fint der!

    Raymond var tidlig ute, så han og Eileif skravlet imens vi fikk igang bålet:

    Jeg tør ikke møte opp til mitt eget event uten snickerskake. I tillegg disket vi opp med krydderkake, pepperkaker, gullvafler, kaffe og kakao. Og jeg hadde kjøpt lyslenke for å dekorere litt, men den sterke og lave vintersola gjorde at lysene knapt var synlige:

    Jeg forventer aldri mengder med mennesker på disse eventene, men i dag kom og gikk det en jevn strøm av folk nesten konstant i 2 timer. Veldig hyggelig! Om folk blir i et kvarter eller hele tiden er liksom ikke så viktig, og jeg skjønner de som ikke ble lenge i dag, det var kaldt i den sure vinden. Men holdt man seg tett inntil bålet, var det ikke så verst allikevel altså:

    Ett år til neste godt nytt år-event, men helt sikkert en haug med andre eventer innen den tid.

    Har du fått logget et funn eller et event i dag, så du har fått suveniren?

    Comments Off on Mitt Godt nytt cacheårevent 2019
  • Nå er det jul…igjen

    Så blir det jul i år også. Rart det der, julaften kommer uansett hvor forberedt man er, og fint er jo det. Jeg har ikke vasket inne i et eneste skap, men så feirer vi ikke jul inni der heller. Og da er det greit 🙂

    Jeg fikk en snill hemmelig nissevenn på jobb om fredag:

    På juleavslutningen litt senere på dagen ble det avslørt at ikke mindre enn 4 kollegaer hadde gjort rampestrekene tidligere i uka, og at det var en helt annen som hadde vært snill og gitt meg Smil 🙂

    I går hadde jeg tom dag i datomatrisen, og da tok jeg først en tur til Lisa med julegave og halvannen times konstant og utrolig koselig skravling, og så gikk Nairo og jeg en liten tur og fant en av Lisas cacher. Med det funnet var desember fylt, og det er utrolig tilfredsstillende å se denne tabellen:

    Bare 36 dager igjen fordelt på 4 måneder, og jeg har fortsatt trua på at jeg skal klare det. Selv om jeg er litt lei nå altså 😉

    I dag var det siste adventsevent, og denne gangen på Venås. Jeg var usikker på om jeg skulle ta turen til byen, men bestemte meg for å dra, og (som vanlig) angrer jeg ikke på det. Eventer er jo så koselig! Veiene her nede er fri for is og snø, men med en gang jeg svingte av hovedveien og inn på grusveien mot Venås, var det snø og is. Jeg hadde tenkt å prøve å kjøre opp, men kom ikke mange meterne inn før jeg så en bil i grøfta og en bergningsbil litt høyere opp. Så det var bare å rygge tilbake og parkere på den nederste parkeringen, og så tusle opp. Og der var det koselig med bål og masse skravling:

    På vei hjem kjørte jeg om Grønland (et område i Halden sentrum), og jeg lå som bil nummer 3 bak en liten lastebil. Det er en lav jernbanebru i enden av gata, og jeg sa høyt til meg selv at der kommer ikke lastebilen under. Men lastebilen forsøkte og jeg trodde jeg tok feil helt til jeg både så og hørte kræsjen. Så da måtte jeg bare snu og komme meg hjemover via en annen vei.

    Nå i kveld har Eileif og jeg pyntet juletreet:

    Vi har sett på Grevinnen og Hovmesteren, og vi er i all hovedsak klare til i morgen. Eileif jobber til 12 i morgen før han så henter mamma, og jeg pusler med de siste tingene her hjemme på formiddagen.

    Det blir helt sikkert en stille og rolig julaften i morgen, akkurat som alle andre år, og egentlig akkurat sånn jeg liker det. God mat, skravling, pakker og totalt avslapping.

    Så håper jeg at dere får en fin dag i morgen uansett hvordan dere feirer og om dere feirer.

    God jul!

  • Mitt adventsevent 2018

    Denne søndagen i advent var det min tur til å holde adventsevent. Som vanlig hadde jeg lagt det til gapahuken/gammen på Prestebakke, og i år var vi heldige med været. Kaldt, men opphold og gløtt av sol.

    Vi forventet ikke mange, og allerede på morgenen var det tre stykker som dessverre måtte melde avbud. Men da vi kom til parkeringsplassen var en allerede på plass, så vi tok følge opp.

    Eileif fikk igang bålet:

    Nairo var også med, og jeg fant et perfekt tre å binde han til, så han sto nært oss, men ikke så nært at han rakk bort til hverken benker eller bål.

    Skravla gikk, og så dukket det opp en liten familie på tre. Og ikke lenge etterpå kom enda en liten familie på tre. 9 stk på event midt på dagen langt utenfor allfarvei er slettes ikke dårlig, og veldig koselig var det også! Nairo klarte til og med å legge seg ned og slappe av litt innimellom:

    Mot slutten av eventet våknet den yngste eventdeltakeren, ei nesten 4 måneder gammel lita tulle. Da hadde Eileif tatt Nairo over i magebeltet, og pappaen til det lille nurket lurte på om Nairo hadde lyst til å hilse på. Han har aldri hilst på en baby før, så jeg tok et godt tak i selen hans, og det gikk så fint! Jeg tror ikke Nairo helt forsto hva dette lille vesenet var, man kunne tydelig se forundringen i uttrykket hans. Men han var så flink! Snuste pent i ansiktet hennes, tittet litt og rygget tilbake. Samme en gang til. Flinke lille gutten min <3 Og selv om det ikke ble mye mosjon på han i dag, så er han helt klart full av inntrykk, han har stort sett sovet siden vi kom hjem.

    Så selv om det ikke dukket opp så mange i dag, så hadde vi det utrolig koselig og jeg er strålende fornøyd!

  • HPK og en sur DNF

    Jeg hadde ikke lyst til å sitte hjemme i dag, den nest siste dagen av ferie. Tidligere i uka tittet jeg på cachekartet mitt og kom igjen tilbake til de cachene av Halden på kartet (HPK) som jeg ikke har tatt. Men de ligger i villsvinland, og der nekter jeg å gå alene. En kjapp titt avslørte at Raymond ikke har tatt disse, og vi avtalte raskt både sted og tid for å møtes.

    De jeg manglet lå i to områder, og hovedmålet for dagen var den største bolken med cacher. Her begynte det med bilcaching, men til slutt måtte vi ta beina i bruk, og store deler av turen gikk i nydelig terreng:

    Det skal godt la seg gjøre å være kjappere enn Raymond ut i terrenget, så stort sett var han fremme ved cachene før jeg rakk å finne ut hvor jeg skulle sette beina 😉

    Nå kan jeg jo ikke egentlig si hvor vi var, siden HPK er en rekke mysteryer. Men jeg hadde ingen anelse om at det faktisk var tilrettelagt turterreng her, med både bålplasser og en rasteplassbenk:

    Men at vi er i området rundt Femsjøen er jo ikke noen hemmelighet, og etter å ha tatt en kort spurt gjennom lyng og blåbærris, rakk jeg å ta bilde av turistbåten på vei fra Tistedal til Strømsfoss via slusene:

    Cachene gikk fint å finne, måtte ikke lete nevneverdig etter noen av de sånn egentlig. Men ett sted fant vi ut at vi skulle bushe mellom to cacher. Det vi ikke hadde tatt med i betraktning, var fjellveggen vi ikke så. Og siden det å gå rundt bare er kjedelig, går man rett opp. Sånn nesten:

    Det var et par steder underveis oppover hvor jeg egentlig bare hadde lyst til å gå ned igjen, men nei, opp skulle jeg. Og titter du nøye på mitt høyre kne, ser du at jeg ble skadet også. Stort og fælt og stygt, var såret 😉

    Satser på at det blir et fin arr til minne om en trivelig dag 🙂

    Den siste biten tilbake til bilen viste meg hvorfor jeg ikke går her alene:

    Villsvinspor i bøtter og spann 🙁

    Vi hadde begge mer ork igjen i oss da vi kom tilbake til bilen, så vi gikk for de siste cachene jeg manglet også. Der var det en vi fikk store problemer med, og vi ble enige om å la den ligge til tilbakeveien. Like etter den var det en bom vi ikke var klar over, så da ble det litt mer gåing. Og til vår store overraskelse fikk vi oss en dusj også, det regnet ganske bra i sånn cirka 4 minutter:

    Så var det den siste cachen igjen da. Men nei, det ville seg ikke. Så da ble dagen avsluttet med en utrolig sur DNF, og det er relativt irriterende å nå se på cachekartet mitt og se at jeg mangler en eneste en på å være ferdig med HPK! Men! Når det først skulle skje, er jeg ekstremt takknemlig for at det var på en såpass lett tilgjengelig cache. Og en vakker dag skal jeg finne den også 😀

  • Med og uten hjelp

    Da Lisa og jeg var på tur her om dagen, fikk jo hun opp en av dykkecachene i Klaretjern. Det er nemlig to til der oppe, og hun prøvde seg på en av de andre også, men klarte det ikke. Vi var oppe igjen dagen etter, men hun ga opp da også (men jeg må få legge til at jeg synes hun er beintøff som prøver!).

    Senere den dagen fikk hun hjelp av CO på disse cachene, jeg hadde dessverre ikke mulighet til å bli igjen i by’n. Men om torsdag får jeg en melding fra CO hvor han tilbyr seg å hjelpe meg, og jeg måtte jo bare benytte meg av muligheten, siden jeg vet at jeg ikke klarer det selv. Jeg hadde jo slått meg til ro med at jeg ikke skulle få logget disse cachene, men jeg sier jo ikke nei takk når jeg kan få hjelp!

    Så i går møtte jeg han ved vannet og det tok ikke lang tid før jeg hadde fått signert begge cachene:

    Det er jo Hidden Creatures-periode for tiden, 11 dager igjen på å logge 100 cacher for å få alle suvenirene. Før perioden startet hadde jeg stor tro på at jeg skulle klare det uten problemer, men ettersom tiden har gått, har jeg begynt å forstå at det kan holde hardt. Så da jeg i dag måtte en tur over grensa for å handle, var det innlysende at jeg ikke kunne ta den korteste veien, jeg måtte kjøre en omvei for å få plukket noen cacher.

    Jeg er ikke veldig glad i å ta park&grabs alene. Jeg synes det er vrient å følge med på både trafikk og GPS samtidig, men heldigvis lå så å si alle dagens cacher veldig nært greie parkeringsmuligheter, derfor gikk det relativt smertefritt. Det var et par cacher jeg brukte litt tid på å finne, men 11 funn fikk meg litt nærmere målet, og det er jeg fornøyd med:

    Så nå mangler jeg 44 cacher for å få den siste suveniren. Jeg har sett meg ut en kjørerunde på nærmere 30 cacher som jeg kan få tatt neste uke, og da er det ikke så langt igjen. Samtidig må jeg ta med i betraktning at jeg skal jobbe noen dager, så jeg får se om tiden strekker til. Men jeg har ikke gitt opp ennå!

  • Cacheopprydding vest for Høiås

    I turområdet vest for Høiås ligger det noen cacher jeg enten ikke har sett etter før eller som jeg ikke har funnet på tidligere turer. Det var meldt både lavere temperatur og vind i dag, så Nairo og jeg dro ut klokka 9, for å være sikre på at vi skulle slippe unna eventuell varme som skulle komme utover dagen.

    Det ble to kjappe Park & Grabs (hvorav den ene fikk et favorittpoeng) før jeg parkerte på anvist parkeringsplass og vi tok beina fatt. Den første cachen lå ved en veldig spesiell stein, her lurer jeg på om lynet har vært på ferde. Så kom vi til en “rundkjøring”, og boksen var grei å finne. Så kom jeg til en boks jeg har tittet etter før uten å finne den. I dag holdt jeg på i en halvtimes tid og var i ferd med å gi opp, både sur og gretten, da jeg kom over noe mer som kunne stemme med hintet, og der var jaggu cachen også. Hurra, blått fjes gjort om til gult!

    Den neste cachen gruet jeg meg til. Den har jeg tittet grundig etter to ganger før, uten hell. Humøret hadde steget siden jeg fant den forrige, men etter 10 minutter ga jeg opp og brukte det velkjente hjelpemiddelet “ring en venn”. Og med gode forklaringer klarte han (og hans kjære i bakgrunnen) å lose meg til riktig sted! Jeg fikk alt fra 12-17 meter off, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har funnet den tidligere?

    Så var det tid for noen jeg ikke har sett etter før, og den første lå ved et idyllisk lite vann:

    Å få både Nairo og meg til å se normale ut på selfier, er virkelig vanskelig!

    Jupp, Eileif har kjøpt råååååsa caps til meg 😀

    Nario fikk slukket tørsten blant vannliljer:

    Cachen her skulle være en klatrecache, men den hang langt nok ned til at jeg kunne bruke hjelpemidler jeg fant for å få den både ned og opp igjen.

    Så gikk jeg videre til nok en klatrecache. Fikk fort øye på den og prøvde også å klatre opp, men skjønte fort at det ble for høyt for meg. Så da får jeg bare leve med at det ligger en ulogget cache blant mange gule smilefjes på kartet mitt.

    Den siste cachen på gåturen var ved en stor stein som Nairo ble løftet opp på før han fikk beskjed om å posere:

    Utrolig nok ble han faktisk sittende 😉

    Vi passerte også myrull uten å se en eneste myr i nærheten:

    Tilbake til bilen, og så ble det 4 relativt kjappe Park & Grabs før vi dro hjem. 12 funn, 3 nye Hidden Creatures-suvenirer, 4 km gåtur hvor det faktisk var nydelig å kjenne at jeg frøs litt innimellom på grunn av skyer og vind, og deilig å se en sliten Nairo nå i ettermiddag. Ikke at 4 km er så mye, men det har blitt få ordentlige turer på han i det siste på grunn av varmen, så 4 km var nok for han i dag.

  • Cachekjøretur rundt Femsjøen

    Nairo sov godt i hele går kveld. Normalt kommer han opp og legger seg samtidig som meg, men jeg så aldri noe til han i går kveld. Når jeg sto opp i morges, fant jeg han sovende på stuegulvet, og Eileif sovende i sofaen. Nairo hadde ikke villet gå i noen trapp i går, og Eileif ville ikke at Nairo skulle sove alene i stua <3

    Nairo er nok litt sløv i dag også, men ikke verre enn at vi la ut på cachekjøretur rundt Femsjøen. Det er alltids noen cacher å finne, og på grunn av det jeg tolket som et advarselskilt om hunder, droppet vi gåturen vi hadde tenkt å ta i dag. Vil ikke risikere å møte løse hunder med Nairo, så da er jeg fremdeles ikke ferdig med cachene rundt Femsjøen. MEN! 8 funn ble det i dag, og det er jeg veldig fornøyd med!

    Første stopp var en mystery jeg hadde løst helt selv. Hurra! 😀

    Andre stopp var en mystery Lisa og jeg DNF’et i vinter. Nå var den superenkel, og det er så godt å se det blå fjeset bli omgjort til et gult! Det som ikke var like moro, var sporene etter villsvin ikke langt fra cachen:

    Men, jeg vet jo at dette er villsvinområde, og det er derfor jeg ikke drar og tar disse cachene alene.

    Den neste har jeg aldri stoppet ved tidligere på grunn av T-ratingen. I dag ville jeg finne den, og etter litt surring befant jeg meg helt klart for høyt oppe. Men vakkert var det der oppe!

    Cachen ble funnet etter litt leting, og den var så søt at det var verdt det 🙂

    Så stoppet vi ved Veggesdal skanse, restene etter en forsvarsanlegning fra 1600-tallet:

    Ikke store greiene, men veldig forseggjort!

    Veldig bra at noen tar på seg å holde sånt i stand, selv om det ligger utenfor hovedveier.

    Nairo måtte balansere litt også:

    Det ble noen stopp med utsikt til Femsjøen også:

    Og siste stopp for dagen var Asak kirke:

    Tror dette er tredje gang jeg tar en cache i tilknytning til denne kirken 🙂

    Nå venter sofaen resten av kvelden. Niks, skal ikke se Eurovision, skal se finalen i Århundrets stemme. Ikke at jeg synes det programmet er så superbra, Stjernekamp er helt klart bedre, men har jeg sett alle episodene, må jeg jo ha med meg finalen også.

  • Ulveholtet er erobret!

    Det er godt man har en porsjon stahet, for i dag ville Eileif, Nairo og jeg gjøre oss ferdige med cachene ved Ulveholtet. For min del var det fjerde gang tilbake dit, og nå er det faktisk greit. Hvis det ikke kommer flere cacher der, da… 😉

    Denne gangen gikk vi i motsatt retning og tok cachene i synkende rekkefølge. Ikke helt hvordan OCD’en min vil ha det, men heller det enn å måtte hanskes med myra en gang til. Så vi fikk en strekning på et par kilometer langs den eldste runden før vi kunne begynne å logge de nyere cachene.

    Selvsagt måtte vi ta noen bilder her ved elva igjen:

    En veldig fornøyd Nairo som fikk både drukket og vasset:

    Det var et praktfullt vær i dag! Nesten litt for varmt for lang gåtur, men helt nydelig!

    Denne elven var det ikke noen bro over. Gutta valgte å krysse midt i, jeg holdt meg på steinene nede til venstre:

    Cachene var greie å finne, og det setter jeg stor pris på. Vi tok oss en matpause ved dette idylliske tjernet:

    Noen ender var ikke helt fornøyde med at vi var der, men de sluttet å kvekke når vi satt oss ned og holdt oss i ro.

    Nairo fikk våtfôr, vi spiste hjemmelagede baguetter. Men tror dere ikke Nairo ville ha mer enn bare sin mat da?

    Du tigger vel ikke, Nairo?

    Joda, han fikk selvsagt baguett også 😉

    Når vi forlot det fine matpauseområdet, slet vi mer med å finne sti. Det ble litt bushing, og det tar på kreftene. I tillegg begynte vi etterhvert å nærme oss myra igjen, og selv om det på langt nær var like ille som sist, synes vi det ble litt vel slitsomt, og gledet oss egentlig mer og mer til å komme tilbake til bilen.

    Men, vi hadde tid nok til å nyte naturen og sette pris på sånne små kunstverk som dette:

    Det ble hyppigere pauser mot slutten, men av en eller annen grunn ville ikke Nairo sitte sammen med oss:

    Ifølge kartet er dette Milorghytta:

    Da vi hadde logget den siste cachen vi manglet, var vi tilbake ved elva vi ikke klarte å krysse sist vi var her. I dag gjorde vi som sist, vi bushet langs elva tilbake til den blåmerkede løypa som den eldste cacherunden går ved, og gikk den siste biten tilbake til bilen på god sti. Totalt 9 km i til dels krevende terreng, og både Eileif og jeg kjenner det godt i kroppen. Men! Jeg er strålende fornøyd med å ha fullført, og at alle cachene ved Ulveholtet nå er smileys på mitt kart 🙂

  • Fjellrunden og Soverkollen på Bakke

    Dette innlegget skulle vært postet i går, men vi mistet nettet like etter at jeg hadde skrevet det ferdig.

    Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er utrolig hvor mange nye steder geocaching tar meg til!

    Da denne runden ble publisert, skulle Eileif og jeg til Ulveholtet. Hadde jeg vært litt mer spontan av meg, kunne vi tatt denne runden istedenfor, fått noen FTF og en fin tur, istedenfor det mislykkede forsøket vi endte opp med. Men, det gjorde jo at jeg hadde en tur å gå i dag, og det er jo bra! Eileif skulle egentlig vært med, men kneet hans krangler litt, så han ble hjemme, og Nairo og jeg skulle utforske nytt terreng.

    Jeg visste på forhånd at Kyststien og Karl 12s vei gikk her, men jeg visste ikke hvor. Og at det fantes en runde som heter Fjellrunden og en topp som heter Soverkollen, hadde jeg ikke det minste anelse om.

    Skilt er aldri feil:

    Og la meg si det med en gang: hele turen var ekstremt godt merket; runden i gult og turen til toppen i rødt. Veldig bra!

    Det var god fart i elva vi fulgte en stund:

    Og Nairo var klar for topptur:

    Spor etter steinbrudd var det på så og si hele turen:

    Og selv om deler av turen gikk på grusvei, var det også deler med helt tydelig anlagt vei:

    Terrenget på hele denne turen var utrolig variert, kan ikke huske sist jeg opplevde så store skiftninger på så kort tid. Plutselig var vi inne i eventyrskog med få trær og myk skogbunn:

    Og så: utsikt. Her i retning hjem, helt innerst i fjorden:

    Her i motsatt retning, inn mot Halden. Ser du nøye etter, kan du skimte Nexans-tårnet til høyre i bildet, like til høyre for den andre tretoppen:

    Og her: rett frem, hvor vi ser Krokstrand på svensk side til venstre, Bakke camping i midten, og Bakke opptreningssenter til høyre:

    Vinke til Lisa 😉

    Nairo mistet ørene sine på vei opp 😉

    Så gikk vi samme vei tilbake, ned fra toppen, og inn på resten av runden igjen. Det var noen veldig våte og sølete partier, men ikke verre enn at vanlige turstøvler holdt vannet unna.

    Gamle boplasser er godt merket og forklart i hele Idd og Enningdalen:

    Jeg reagerte på fornavnet, stemmer det at Brynhild tidligere var et mannsnavn?

    Uansett: han har fått juletreet midt i stua:

    Etter at den siste cachen var funnet, fulgte jeg stien på kartet mitt ned til hovedveien, og gikk de få hundre meterne tilbake til bilen på asfalt.

    Dette er en runde jeg anbefaler uansett om du driver med geocaching eller ikke. Mye historie, nydelig og variert natur, og fantastisk utsikt; mer kan man vel ikke be om på en tur ut? Bortsett fra cacher som gjennomgående er enkle å finne, det er alltid en bonus for oss som vil finne disse små boksene 😉