• En dag på Hvaler

    De fleste vil sikkert tilbringe tid på Hvaler på sommeren. Et skikkelig sommerparadis med alle sine strender og holmer. Å prøve å finne cacher der ute på sommeren ser jeg på som bare trøblete når det er så mye hyttefolk og turister der, selv om det absolutt er mulig. Men, mange færre mennesker å ta hensyn til på denne tiden av året, derfor dro Lisa, Raymond og jeg ut dit i går for å cache litt.

    Vi hadde egentlig ikke noen plan, så det ble til at vi begynte i en ende og jobbet oss derifra. Raymond hadde tatt noen av cachene fra før, Lisa og jeg har vel tatt nøyaktig de samme cachene der ute.

    Starten ble ihvertfall en klatrecache, som jeg skulle prøve meg på:

    Men nei, jeg kom meg ikke langt opp før jeg skjønte at dette ikke kom til å gå. Nei, det var ikke veldig langt opp til cachen, men jeg følte meg ikke trygg nok. Derfor tro Lisa til:

    Vi var innom ikke mindre enn 3 julecacher, 2 av de fra 2015. Utrolig forseggjorte, alle tre!

    En veldig imponerende varde fikk vi også se:

    Og som vanlig er vi glade på tur:

    Helt ærlig, så hadde ikke jeg tittet så mye på kartet eller lest så mye om cachene på forhånd, så jeg var ikke forberedt på så mye gåing. Men gåing ble det, for å ta en multi, to tradisjonelle og en Earth. Her gjøres det litt forberedelser:

    Litt oppmuntring på veien:

    Og enda litt mer:

    Men så var det slutt på oppmuntringene. Min kropp streiket nesten umiddelbart, men selv om det verket både her og der, gikk det seg heldigvis til underveis.

    Det var veldig fine stier på vei utover:

    Så lenge vi holdt oss til stien, da. På ett tidspunkt mente både Raymond og Lisa at vi skulle følge en mindre sti. Jeg var ikke helt enig, men ga meg for flertallet. Det endte med mange høydemeter opp og like mange høydemeter ned pluss en halvtimes omvei, før vi var tilbake igjen der den opprinnelige stien kom ut fra skogen. Jaja, noe å le av 😉

    En vakker strand møtte oss:

    Det ble mye gåing oppe på svaberg og fjell. Heldigvis var det ikke spesielt glatt i går, og dermed gikk det an å nyte utsikten også:

    Det var et litt merkelig vær i går. Et par minus, til tider sol, vindstille i dalene og litt vind på toppene, disig som bare dét utover havet, og som dere ser på neste bilde, var det til tider vanskelig å se hvor hav og himmel møttes:

    Etter v.e.l.d.i.g mye gåing frem og tilbake, ble vi ferdige med alle fire cachene, og vi innvilget oss en deilig matpause:

    Dagen ble avsluttet med stort sett bare park&grabs, med unntak av en Earthcache til. Heldigvis bare 500 meter å gå til den 😉 Og så måtte vi opp på en liten topp til, god utsikt i denne lille vika:

    Legg merke til padlerne til venstre i bildet, det så ut som en kald fornøyelse!

    Det ble 18 funn på Lisa og meg, noen færre på Raymond. To Earth-cacher på én dag er ny kost for meg, og en av de andre cachene gjorde at jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen. Hurra! Mobilen til Lisa viste over en mil gåing totalt, og det kjentes sånn ut i kroppen både i går kveld og da jeg sto opp i dag. Heldigvis er de fleste vondtene borte, nå er jeg egentlig bare godt sliten 🙂

  • Mitt Godt nytt cacheårevent 2019

    Godt nytt år!

    Etter en stille og rolig nyttårsaften i går kveld, hvor Nairo bare hadde det ille i en liten halvtime rundt midnatt, våknet vi opp til et nydelig vær i dag:

    Vindstille og sol, en deilig start på 2019!

    Nairo og jeg tok en liten luftetur langs veien:

    Og så fikk Nairo være hjemme og passe huset, imens Eileif og jeg dro mot Trestikkehuken og vårt nå så tradisjonelle Godt nytt cacheårevent. Jeg var veldig spent på veien opp dit i dag, for da Nairo og jeg var der i går, var det isete. Men plussgrader og vind i natt hadde fjernet mye av isen, og det gikk smertefritt å kjøre opp.

    En av grunnene for at jeg så gjerne har nyttårseventet på akkurat denne plassen, er at det er så utrolig fint der!

    Raymond var tidlig ute, så han og Eileif skravlet imens vi fikk igang bålet:

    Jeg tør ikke møte opp til mitt eget event uten snickerskake. I tillegg disket vi opp med krydderkake, pepperkaker, gullvafler, kaffe og kakao. Og jeg hadde kjøpt lyslenke for å dekorere litt, men den sterke og lave vintersola gjorde at lysene knapt var synlige:

    Jeg forventer aldri mengder med mennesker på disse eventene, men i dag kom og gikk det en jevn strøm av folk nesten konstant i 2 timer. Veldig hyggelig! Om folk blir i et kvarter eller hele tiden er liksom ikke så viktig, og jeg skjønner de som ikke ble lenge i dag, det var kaldt i den sure vinden. Men holdt man seg tett inntil bålet, var det ikke så verst allikevel altså:

    Ett år til neste godt nytt år-event, men helt sikkert en haug med andre eventer innen den tid.

    Har du fått logget et funn eller et event i dag, så du har fått suveniren?

    Comments Off on Mitt Godt nytt cacheårevent 2019
  • Nå er det jul…igjen

    Så blir det jul i år også. Rart det der, julaften kommer uansett hvor forberedt man er, og fint er jo det. Jeg har ikke vasket inne i et eneste skap, men så feirer vi ikke jul inni der heller. Og da er det greit 🙂

    Jeg fikk en snill hemmelig nissevenn på jobb om fredag:

    På juleavslutningen litt senere på dagen ble det avslørt at ikke mindre enn 4 kollegaer hadde gjort rampestrekene tidligere i uka, og at det var en helt annen som hadde vært snill og gitt meg Smil 🙂

    I går hadde jeg tom dag i datomatrisen, og da tok jeg først en tur til Lisa med julegave og halvannen times konstant og utrolig koselig skravling, og så gikk Nairo og jeg en liten tur og fant en av Lisas cacher. Med det funnet var desember fylt, og det er utrolig tilfredsstillende å se denne tabellen:

    Bare 36 dager igjen fordelt på 4 måneder, og jeg har fortsatt trua på at jeg skal klare det. Selv om jeg er litt lei nå altså 😉

    I dag var det siste adventsevent, og denne gangen på Venås. Jeg var usikker på om jeg skulle ta turen til byen, men bestemte meg for å dra, og (som vanlig) angrer jeg ikke på det. Eventer er jo så koselig! Veiene her nede er fri for is og snø, men med en gang jeg svingte av hovedveien og inn på grusveien mot Venås, var det snø og is. Jeg hadde tenkt å prøve å kjøre opp, men kom ikke mange meterne inn før jeg så en bil i grøfta og en bergningsbil litt høyere opp. Så det var bare å rygge tilbake og parkere på den nederste parkeringen, og så tusle opp. Og der var det koselig med bål og masse skravling:

    På vei hjem kjørte jeg om Grønland (et område i Halden sentrum), og jeg lå som bil nummer 3 bak en liten lastebil. Det er en lav jernbanebru i enden av gata, og jeg sa høyt til meg selv at der kommer ikke lastebilen under. Men lastebilen forsøkte og jeg trodde jeg tok feil helt til jeg både så og hørte kræsjen. Så da måtte jeg bare snu og komme meg hjemover via en annen vei.

    Nå i kveld har Eileif og jeg pyntet juletreet:

    Vi har sett på Grevinnen og Hovmesteren, og vi er i all hovedsak klare til i morgen. Eileif jobber til 12 i morgen før han så henter mamma, og jeg pusler med de siste tingene her hjemme på formiddagen.

    Det blir helt sikkert en stille og rolig julaften i morgen, akkurat som alle andre år, og egentlig akkurat sånn jeg liker det. God mat, skravling, pakker og totalt avslapping.

    Så håper jeg at dere får en fin dag i morgen uansett hvordan dere feirer og om dere feirer.

    God jul!

  • Mitt adventsevent 2018

    Denne søndagen i advent var det min tur til å holde adventsevent. Som vanlig hadde jeg lagt det til gapahuken/gammen på Prestebakke, og i år var vi heldige med været. Kaldt, men opphold og gløtt av sol.

    Vi forventet ikke mange, og allerede på morgenen var det tre stykker som dessverre måtte melde avbud. Men da vi kom til parkeringsplassen var en allerede på plass, så vi tok følge opp.

    Eileif fikk igang bålet:

    Nairo var også med, og jeg fant et perfekt tre å binde han til, så han sto nært oss, men ikke så nært at han rakk bort til hverken benker eller bål.

    Skravla gikk, og så dukket det opp en liten familie på tre. Og ikke lenge etterpå kom enda en liten familie på tre. 9 stk på event midt på dagen langt utenfor allfarvei er slettes ikke dårlig, og veldig koselig var det også! Nairo klarte til og med å legge seg ned og slappe av litt innimellom:

    Mot slutten av eventet våknet den yngste eventdeltakeren, ei nesten 4 måneder gammel lita tulle. Da hadde Eileif tatt Nairo over i magebeltet, og pappaen til det lille nurket lurte på om Nairo hadde lyst til å hilse på. Han har aldri hilst på en baby før, så jeg tok et godt tak i selen hans, og det gikk så fint! Jeg tror ikke Nairo helt forsto hva dette lille vesenet var, man kunne tydelig se forundringen i uttrykket hans. Men han var så flink! Snuste pent i ansiktet hennes, tittet litt og rygget tilbake. Samme en gang til. Flinke lille gutten min <3 Og selv om det ikke ble mye mosjon på han i dag, så er han helt klart full av inntrykk, han har stort sett sovet siden vi kom hjem.

    Så selv om det ikke dukket opp så mange i dag, så hadde vi det utrolig koselig og jeg er strålende fornøyd!

  • Pissbløt kjørecachetur

    Igjen tok Eileif, Nairo og jeg turen ut så jeg skulle få finne litt flere enn et par-tre cacher. Jeg nærmer meg målene mine med antall funn i år og antall funn totalt, men det er en liten bit igjen og jeg har ikke lyst til å sitte i romjula og skjønne at jeg ikke klarer det, så det er bedre å ta et tak nå.

    Jeg har feriedag i morgen og Eileif jobber ettermiddag til uka, derfor gikk det helt fint med en søndagskjørecachetur. Normale søndager blir helst tilbragt hjemme, unormale søndager kan vi gjøre litt ut av 😉

    Kirkecacher er aldri feil, Degernes kirke var en fin variant i murstein med panel-spir:

    Vi stoppet også innom “navnesøsterskolen” til den ene jobben min, jeg har ikke tall på hvor mange telefoner jeg har fått hvor innringer spør etter noen som ikke jobber hos oss, men som sier “ja” når jeg spør om det kanskje er skolen i Rakkestad de er på jakt etter. Ikke lett med to skoler i samme fylke med samme navn 😉

    Så en stopp ved en bro, masse vann i elva:

    Og masse mer ble det i dag, for det regnet fra start til slutt på turen vår. Allikevel lot vi bilen stå her og tok med oss Nairo på en liten gåtur forbi kraftstasjonen:

    Og videre inn til nok en cache. Gjørmete og sølete sti som endte med en søkk våt cache og like søkk våte mennesker og hund. Men; nok et funn!

    Jeg skal være den første til å innrømme at det ikke er lett å holde humøret oppe når man blir gjennomvåt av å bare tenke på å gå ut av bilen. Men jeg prøver ihvertfall!

    Busskur kan være kjedelige greier, så det er alltid stas å se noen som er litt mer forseggjorte:

    Cachen satt ikke på skuret, men ikke så veldig langt unna.

    Vi hadde gjort unna et par små kjøretrailer, og nå gjensto noen få enkeltcacher før vi dro hjem. To av de lå i litt gangavstand fra parkeringsplass, så Nairo fikk nok en tur ut av bilen. Denne gangen ved steinringer og gravrøyser:

    Alltid spennende!

    Neste steinring lå helt åpent etter hogst:

    Og når vi så kom hjem til Halden igjen, spanderte vi på oss ta-med-hjem-ferdig-mat. Hamburgertallerken på Eileif, sushi på meg:

    26 funn og 3 DNF ble dagens fasit. Det betyr at jeg mangler henholdsvis 54 og 61 funn før nyttår for å nå målet mitt, og det må jeg da klare 🙂 Og det var himmelsk deilig å komme hjem, få av meg søkkvåte klær, fyre opp i ovnen og ta en varm dusj! <3

  • Perfekt bursdagsfeiring!

    Hipp hurra for meg, jeg fyller 45 i dag! 😀 Jeg har litt skrekk for at jeg nå er nærmere 50 enn 40, men jeg prøver å ikke bry meg for mye om det 🙂

    Eileif er sykemeldt ut uka, jeg har tatt meg tre feriedager siden det er høstferie på skolene. Så jeg spurte Eileif her om dagen om han ville være med på skogstur på bursdagen min, og det ville han. Hurra! Jeg fant en liten cachetrail på Tune i Sarpsborg, siden vi også ville innom Biltema. Men før vi kom oss avgårde, kom Eileif med bursdagsgaver til meg. Jeg fikk en eske med Melkehjerter (de er gode, de!) og et kort med en hel haug med penger i. Mannen er jo gal! Men jeg sparer til festdrakt, så jeg ble bare glad for det altså 🙂 Men tror dere ikke han kom med en gave til? Og jeg skjønte umiddelbart hva det var, og hadde nesten ikke lyst til å pakke opp. Joda, han hadde kjøpt nytt armbånd til meg:

    Jeg har savnet å ha på armbånd helt siden jeg mistet det forrige. Eileif har gitt meg to andre armbånd også, men det ene (et skinnarmbånd) har så dårlige magneter som lukkemekanisme, så det mister jeg også til tider, og det andre er så full i charms at det bare brukes til spesielle anledninger.

    Vi tok to kjappe park&grabs på vei inn til trailen, og så var det bare å rusle avgårde. Fine stier, og en del hogstfelt:

    Klopper og bruer over de våteste partiene var helt gull! Og selv om det regnet litt stort sett hele turen, var det en kjempefin tur i fint terreng. Og så var det så mange fine høstfarger:

    Godt skiltet var det også, og lett å finne frem selv om vi ikke fulgte blåmerkingen hele veien:

    Jeg har hørt om Appelsintoppen flere ganger, men aldri vært der. Og trailen tok oss ikke dit denne gangen, men en vakker dag skal jeg helt sikkert dit også.

    Nok et hogstfelt, legg merke til hvor ivrig Nairo er på å å komme seg videre, det er lett å se det på bakbeina hans:

    Her skulle jeg likt å vite hva både Eileif og Nairo tenker:

    Eileif ser ut som han er i en helt annen verden, og jeg tror Nairo lurer på om vi ikke skal gå videre snart 🙂

    Måtte jo ta en bursdagsselfie også 🙂

    Vi stakk som sagt innom Stopp på Tunejordet og fikk shoppet litt på XXL (tannbørste og håndkle til Nairo og vaskemiddel til turtøy), og så innom Biltema (spylervæske, søppelposer til Eileifs bil, luftfrisker til min bil, dekkpumpe, og stropper som trengs til en cache jeg har), og så dro vi hjem. Og siden jeg prøver å la Eileif få noen dager hvor han slipper å lage middag, så var i dag en fin dag å ordne det, jeg ville ha tartar:

    I tillegg har jeg også spist ett av to kakestykker Eileif kjøpte da han var innom butikken 🙂

    Jeg har hatt en superherlig dag, gjort det jeg liker aller best og spist noe av det beste jeg vet. Og fått så mange koselige gratulasjoner at jeg er rent overveldet. Perfekt bursdagsfeiring!

  • Ferdig med Fugleleiken

    Vel, helt ferdig er jeg ikke, men så ferdig jeg gidder.

    Jeg visste at jeg hadde lyst til å gå en lengre tur i lettgått terreng i dag, og at Nairo skulle med. Grublet i noen dager på hvor jeg ville gå, og kom til å tenke på  trailen Rundt Fugleleiken som Eileif og jeg begynte på for et par år siden, som jeg ikke har fått fullført. Eileif skulle ikke være med, han er på nytt sykemeldt på grunn av ryggen, så jeg belaget meg på en tur for bare Nairo og meg. Men idet jeg dro hjemmefra sendte jeg en sms til Raymond for å høre om han ville være med, og det ville han. Tror jeg har blitt litt bortskjemt med å aldri gå på cachetur alene lenger, det er virkelig mer koselig å være flere.

    Det var ikke meldt regn i dag, men vi fikk en god skur på starten av turen. Men det la ikke noen demper på helhetsinntrykket, det var lett å gå og cachene fant vi uten større problemer.

    Nairo virket også strålende fornøyd med å være på tur, og vi var helt alene i skogen, bortsett fra alle vi ikke så da 😉

    Det ble dessverre en DNF i dag. Ikke en snøballs sjanse i helvete at vi klarte å finne den ene rakkeren, selv om vi tittet i en god radius på utsiden av GZ. Men det var fin utsikt der, da:

    Høydepunktet på turen var utkikkstårnet. Da var vi over halvveis, men det var der vi stoppet for en god pause og en matbit:

    Raymond ville selvsagt opp i tårnet, Nairo og jeg holdt oss godt plantet på bakken, det blåste mer enn bra nok der nede:

    En veldig fin og godt tilrettelagt plass med bålpanne, bålplass, gapahuk med ved og flere grupperinger med krakker:

    På den helt sørlige delen kom vi inn på den veien Eileif og jeg gikk da vi var her sist, så Raymond fikk et par funn der. Jeg endte med 28 funn i dag, slettes ikke verst. Og det ble antagelig i underkant av 9 km gåtur, ekstremt fornøyd med det!

  • Vestfjella i Aremark

    Det ligger en rekke cacher i Aremark jeg aldri har prøvd meg på. Først og fremst fordi jeg aldri har kjørt den veien, så fordi en del av de har sett vanskelige ut. Og jeg har jo ikke lyst til å prøve meg på vanskelige cacher alene. Så når Raymond forrige helg foreslo tur dit, var både Lisa og jeg med på notene med en gang, så i går tok vi turen dit.

    Et par kjappe stopp ved enkle cacher, så parkerte vi bilen for dagens skogstur. Vi startet på et fint lite tun, som blant annet hadde en fin gapahuk:

    Raymond er klar til å gå videre, og lurer på hvor vi blir av:

    Ikke lenge etterpå kom vi til en aldri så liten klatrecache. Altså, selv cachen var ikke bitteliten, men det var ikke høyt å klatre i det hele tatt, de høyeste av mine venner ville helt sikkert rukket den fra bakken. Men jeg ble kommandert opp, og uten det minste problem og med et smil om munnen fikk jeg logget:

    Eller…jeg logget ikke engang, jeg ga cachen til Raymond, som logget 🙂

    På vei til en cache var det en liten bekk som vi måtte over. Den var stor nok til at jeg ikke hadde spesielt lyst til å hoppe, men Lisa så en liten beverdemning, og den fungerte gull som bro:

    I tillegg til rester etter gamle boplasser, var det flere naturperler i denne skogen. En av de var dette lille stryket:

    Og vi måtte også innom restene etter ei gammel mølle, her representert med et fundament:

    Vi tok oss en pause her, og i tillegg til nydelig kake fra Lisa, hadde Raymond med seg rosa sjokolade. Rosa!

    Den var god! En mellomting mellom melkesjokolade og hvit sjokolade i smak, men litt søtere enn hvit. Raymond synes også den hadde en litt syrlig ettersmak, den kjente ikke jeg noe til.

    Videre til neste cache. Her var det en liten bro Lisa og Raymond kom seg over. Jeg vet ikke om broa var menneskeskapt, om det hadde vært bever på ferde her også, eller om naturen hadde laget den helt selv, men den fungerte fint:

    Jeg hadde ikke tenkt å prøve meg over der, jeg er litt pinglete på sånt, men siden denne cachen var litt av det vanskeligere slaget, ville jeg også hjelpe til, så jeg kom meg over ved hjelp av en utstrakt hånd fra Lisa. Det tok ikke mange sekundene etter at jeg var kommet over før cachen var funnet, og det var ikke jeg som fant den. Men det var så utrolig fint og fredfylt her!

    Neste stopp var en demning, og her fikk vi virkelig kjenne på vinden!

    For det blåste skikkelig i går, og det var egentlig bare bra, for vi merket ikke noe til hjortelusflua. I tillegg var sola fremme hele dagen, så det ble ikke kaldt heller.

    Raymond dristet seg over demningen, jeg holdt meg til å ta bilder av den:

    Den neste cachen ligger i forbindelse med en liten hule i fjellet. Raymond kom seg et godt stykke inn, langt nok til at vi ikke så han fra utsiden:

    Knapt så det er mulig å se han når han kom ut derfra også:

    Men han er med på bildet altså 🙂

    Siste stopp på denne skogsturen var et jakttårn på ei myr. På dette tidspunktet hadde min kropp begynt å streike, så jeg måtte kapitulere og sette meg på tørt land imens Lisa og Raymond gjorde jobben. Jeg prøvde å fungere som heiagjeng og komme med oppmuntrende tilrop, men jeg følte skikkelig på at jeg ikke hjalp til…

    Men de fant cachen, og de fikk også laget et aldri så lite provisorisk brosystem så de slapp å bli kliss våte på beina på vei tilbake.

    Så var det bare å komme seg til stien og tilbake til bilen. På vei mot stien skulle jeg ned en liten skrent, og siden jeg var sliten og hadde litt vondter i kroppen, var jeg ikke fokusert nok på hva jeg gjorde, så jeg skled og falt, og den vonde skuldra mi tok den verste støyten. Så da måtte jeg bare kaste inn håndkleet og be om to minutter imens jeg fikk samlet meg litt og tørket tårene, for det gjorde så himla vondt (og ja, jeg har nå bestilt legetime om en måneds tid for å få sjekket denne skuldra).

    Det var en del sopp i skogen, Lisa fikk plukket litt. Men det var en del passopp også:

    Så kjørte vi videre til tre cacher langs en bomvei. Den første av disse var den første cachen for dagen som jeg fant før de to andre, var nesten en seier i seg selv, selv om det på ingen måte er noen konkurranse 😉

    Den innerste av disse tre cachene var et utkikkstårn, og veien inn til den besto av grus og hogstfelt og oppoverbakke. Det er ingen tvil om at den varme sommeren med altfor få skogsturer har gjort sitt på den lille formen jeg hadde, for det er lenge siden jeg har vært så dønn sliten som jeg var da vi kom opp til tårnet.

    Og siden jeg aldri i verden ville klare å gå opp i tårnet, la jeg meg ned på krakken:

    Og der ble jeg, imens jeg imponert så på at Raymond og Lisa klatret helt opp. Vel, at Raymond skulle komme seg opp var jeg aldri i tvil om, men Lisa har bittelitt høydeskrekk, så jeg synes hun var råtøff!

    Jeg fikk med meg litt utsikt over Aremarksjøen fra trygg grunn:

    På vei tilbake til bilen ble det plukket enda mer sopp. Denne gangen hadde vi ikke noe annet å bære i enn hetta på jakka til Lisa:

    Så var det tid for noen Field Puzzle-cacher. Det er cacher jeg som regel aldri prøver meg på, da følelsen av å være mislykket vil være så total hvis man står med cachen i hånda, men ikke på noen som helst måte klarer å få ut loggen. Men, tre hoder tenker som regel bedre enn ett, så da var det veldig greit å prøve seg i går.

    Den første cachen funderte vi på en god stund, før jeg plutselig får en idé. Og når det få sekunder etterpå viste seg at det var den riktige ideen, var jeg altså så glad at jeg brøt ut i et gledesbrøl. For en mestringsfølelse!!!

    Field Puzzle nummer to var det Lisa som skjønte. Også en finurlig sak, ganske enkelt genial. Og den tredje og siste for dagen jobbet Lisa og Raymond med en god stund før vi oppdaget at noe ikke var som det skulle, og vips så hadde vi loggboka i hånda. Lisa logget på stedet, og innen jeg hadde kommet meg hjem, hadde CO vært ute og rettet feilen.

    Vi avsluttet med en mystery som vi måtte kontakte en tidligere finner for å finne, vi var på rett sted, men vi fant rett og slett ikke cachen. Med litt hint fant vi den uten problemer 🙂

    Det ble en slitetur for meg, jeg hadde ikke sett for meg at formen var så dårlig, men en del bushing gjorde sitt til at jeg ble fortere sliten. Men, og dette er et stort MEN, det var en kjempefin tur med utrolig mye fin natur og veldig mange fine og forseggjorte cacher! Jeg har delt ut massevis av favorittpoeng, så jeg anbefaler absolutt cachene på vestsiden av Aremarksjøen!

    I tillegg ble jeg overrasket over denne vakre blomsten, sent i september:

    18 funn ble det i går, og jeg nærmer meg 3000 funn totalt. Jeg får vel begynne å tenke på hvilken cache som skal bli nummer 3000 🙂

  • Helgens hendelser

    Siden Eileif skulle jobbe natt til i dag, ville jeg ta med meg Nairo ut av huset i går, så Eileif kunne få sove lengst mulig. Som tenkt, så gjort, Nairo og jeg satt kursen mot Tvetervann igjen for å se om vi kunne finne de siste cachene jeg ikke har tatt i det området. Parkerte på anvist plass, gikk og fant den første cachen, og gikk tilbake til bilen for å ta med meg Nairo. Skulle samtidig gjøre klar GPS’en for neste cache, men nei, den var ikke der. Og det var heller ingen av de andre i dette området som jeg er 100 % sikker på at jeg overførte på morgenen. Grrr!

    Da var det bare å iverksette plan B, nemlig en mye kortere tur ikke så langt unna. Jeg hadde overført disse i tilfelle vi hadde ork til å ta de etter den lange turen, og heldigvis hadde de faktisk blitt med over. Skjønner ikke hvorfor noen ble overført og ikke andre, jeg gjorde jo nøyaktig det samme på alle!

    Vel, vel. Jeg parkerte, og vi begynte turen på rene autostradaen:

    Så gikk det over til delvis gjengrodd traktorvei, og den siste biten var det delvis gjengrodd sti. Men takket være cachene fant vi frem til gruvene:

    Dette var ikke lange turen, men jeg hadde mat til både Nairo og meg selv i sekken, så da tok vi en matpause før vi gikk tilbake. Veldig fornøyd gutt som fikk våtfôr:

    Jeg er som kjent ikke glad i å cache med mobilen, men jeg ville ha noen flere funn, og da måtte mobilen til pers. Så jeg fant ut hvor jeg ville kjøre, lastet ned og lagret de aktuelle cachene, og stolte på offlinemodus resten av dagen. Dette var i all hovedsak park&grab-cacher, og da går det stort sett greit med mobilen. Så jeg endte opp med 15 funn, og er veldig fornøyd med det. Suveniren for september ble også sikret, men jeg har ikke tenkt å ikke cache resten av måneden av den grunn 😉

    På vei hjem stoppet jeg ved min favorittrestaurant og kjøpte med meg mat som skulle bli middag et par timer senere:

    Det største problemet med god mat, er at den tar slutt! Men åh, som jeg koste meg!

    Kvelden ble tilbragt foran tv’en og Stjernekamp. For første gang i historien prioriterer jeg Stjernekamp foran Skal vi danse, ene og alene fordi jeg ikke aner hvem flesteparten av deltakerne i Skal vi danse er. Nå er det flere i Stjernekamp jeg heller ikke vet hvem er, men allikevel prioriterer jeg sånn i år. Uvant!

    Da Eileif kom hjem i morges gikk han rett og la seg, han skulle tilbake på jobb i ettermiddag. Igjen ville jeg få Nairo ut så Eileif kunne få sove, men værvarselet i dag fristet ikke til noen langtur i skogen, så det ble noen kilometer langs hovedveien. Og når det regner, så kler man seg deretter; nemlig i regndress og gummistøvler. Dummeste jeg har gjort på lenge, nå har jeg to schwære og nesten blødende gnagsår bak på hver hæl. Fytti svarteste granskauen, så vondt det gjør! 🙁

    Ellers har jeg hatt en skikkelig sløv søndag, som ble toppet med gårsdagens Skal vi danse og en stor bolle popcorn:

    Jeg visste jo hvem som røk ut, men jeg synes det er moro å se på uansett. Og så fikk jeg strikket litt samtidig, på neste pinne skal jeg starte felling. Skummelt!

    Hva har dere gjort i helgen?

  • Tilbake på Torsø i går

    Jeg nekter å bruke fine høstdager på noe som helst annet enn å være ute i naturen (så langt det lar seg gjøre), så i går dro Nairo og jeg tilbake til Torsø og nesten samme område som vi var forrige helg. I går var det en frem-og-tilbake-tur med 14 cacher som sto på planen, og etter en delvis vellykket parkering nesten helt utenfor veien, som også gjorde at førerdøra på bilen ikke ville stå oppe av seg selv, la vi i vei på lettgått grusvei:

    Ikke stort å si om turen utover mot havet, cachene var stort sett greie å finne, været var helt fantastisk og etter noe over 3 kilometer var vi fremme ved havet og den siste cachen:

    Det var ikke noe naturlig sted å sette seg ned, så vi satt oss på gresset ved vannkanten:

    Helt stille, bare lyden fra en og annen båt. Terapi!

    Selfietime med Nairo er jo alltid en utfordring:

    Litt lettere å ta bilde av bare han:

    Så tuslet vi tilbake samme vei, og endte opp på rundt 7 km tur. Helt nydelig!