• Caching i påskehelgen

    Selv om det totalt sett ikke har blitt ekstremt mange cachefunn denne påsken, så har jeg faktisk cachet hver dag fra onsdag til og med i går. Torsdag ble det jo noen få på vei til Nordens ark, så derfor starter vi med fredag.

    Langfredag:
    Denne dagen skulle være en hjemmedag med husarbeid (fy meg, husarbeid på langfredag!). Men etter å ha gjort halvparten av det husarbeidet jeg måtte gjøre, kriblet det i meg etter å få noen funn, så jeg tok meg en kjøretur i Hälle-området (ligger sånn ca mellom meg og Svinesund). 11 park&grabs var på runden jeg hadde sett meg ut, og jeg gadd ikke engang å skifte inn i turklær.

    Jeg fikk litt utsikt her og der:

    Her lurer jeg på om det er Bakke (norsk side) jeg ser:

    Man kan se mye rart på den svenske landsbygda, her er det en litt kreativ campingplass og en veldig kreativ campingvogn malt i ku-mønster:

    Og litt senere hadde jeg selskap imens jeg logget:

    Det ble 10 funn og 1 DNF den dagen, veldig fornøyd! Og for en varme!

    Påskeliljene her hjemme har forresten blomstret akkurat i tide:

    Påskeaften:
    Eileif skulle ut og fiske sammen med sønnen sin, så jeg ville ha med Nairo på tur. Dermed bestemte Raymond og jeg oss for å ta turen til Vardeåsen på Larkollen ved Rygge. Strålende sol den dagen også, nesten litt for varmt for Nairo (og det er ganske skremmende med tanke på at vi ikke er ferdige med april engang, skrekk og gru om vi får samme sommer i år som i fjor!). Runden var på rundt 6,5-7 km, og ganske tidlig gikk vi forbi et utkikkstårn som selvsagt bare Raymond gikk opp i:

    Jeg synes aldri jeg ser blåveis lenger, men i denne skogen var det tett i tett:

    Nydelig!

    Det begynner virkelig å grønnes nå, se på bjørkene:

    Litt over halvveis tok vi oss en liten pause ved et tjern:

    Dessverre går det en vei like på andre siden av tjernet, så stille var det ikke der. Men det var mye liv i vannet, og det var moro.

    Nairo ble tilbudt en Dentastix, men det ville han ikke ha:

    Og ikke ville han prøve å være fin på selfie heller:

    12 cacher lå på runden, og vi fant alle 12. Hurra!

    1. påskedag:
    Lisa og Raymond hadde en plan om å lete etter forventet vanskelige cacher under den nye Svinesundsbrua på svensk side. De vet vel at min tålmodighet ikke er av de beste når det gjelder cacher med høy D eller høy T eller både høy D og T, men jeg bestemte meg for å syte minst mulig og være med. Så vi begynte med noen få mysteryer, og av og til ser man ikke skogen for bare trær:

    Typisk pet-i-gran:

    Og ja, vi brukte lang tid på å finne den…

    Så ruslet vi over E6:

    Og ikke mange meterne senere åpenbarte brua seg:

    Det ble en del trasking frem og tilbake i dette området da vi blant annet skulle løse tre multier. Og til tider var terrenget ganske krevende, trodde vi ihvertfall helt til vi så trapper :p Men like blide:

    Det ligger mye skrot under brua…

    Men det er ganske spennende å stå under den og se opp:

    Da brua var under bygging fikk jeg og takket jeg ja til muligheten om å gå oppover buen (den hadde en provisorisk tretrapp under bygging). Gikk fra kjørebanenivå og et godt stykke oppover før høydeskrekken min stoppet meg, men jeg lever lenge på at jeg faktisk har gått på buen 😀

    Ved en av cachene møtte vi en buorm, ved en annen møtte vi denne karen:

    Vi gikk etter 11 cacher i går hvorav 1 var arkivert, jeg endte med 10 funn og 1 DNF, noe jeg er veldig, VELDIG fornøyd med med tanke på vanskelighetsgraden på flere av de cachene. Og jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen! 😀
    Så totalt ble det altså 33 nye smilefjes på kartet på disse tre dagene, og totalt i påska ble det 45 funn (47 funn hvis vi regner med palmehelgen), og det kan jeg ikke annet enn å si meg ekstremt fornøyd med.

    Her hjemme startet vi grillsesongen i går, det var godt, det!

    Jeg hadde egentlig tenkt å være med på månedens tur i regi av Geocaching Østfold i dag, men jeg kjente det var greit at siste dagen av påskeferien ble hjemmedag.

  • 50/50

    I går skulle jeg holde event på Kruseter for å sikre meg selv den siste suveniren i Creation Celebration-perioden. Jeg dro med vilje litt tidlig for å kjøpe noe å bite i til eventet, og for å se om jeg kunne finne noen cacher før eventet.

    Etter en tur innom butikken kjørte jeg til en cache Lisa og jeg tittet etter i fjor uten hell, men som noen har funnet i ettertid, og som tilsynelatende skulle være enkel. Tror faktisk jeg glante i 20 minutter uten hell, og nå er jeg ordentlig grinete på den cachen, den skal jo ikke være vanskelig!

    Vurderte å stikke innom en annen, men den ville jeg ikke hatt tid til å gå til og samtidig komme i tide til mitt eget event, så da dro jeg rett til eventet. Og jeg kom meg ikke de 10 meterne fra bilen og til benken på rasteplassen før de første tre eventdeltakerne dukket opp. Ikke lenge etter kom det to til, og da var denne gjengen samlet:

    Og så kom denne damen kjørende:

    Og det var de som dukket opp. En koselig liten gjeng som jeg kjenner godt og har cachet sammen med opptil flere ganger. Praten satt løst, latteren satt enda løsere, og vi hadde en trivelig time i sola, selv om det blåste litt kjølig.

    Ikke et eneste vondt ord om biler, men kjøretøyet til en av gutta skulle jeg gjerne hatt:

    Ihvertfall skulle jeg gjerne hatt lyden <3

    Etter eventet dro jeg til Ormtjern for å ta noen av cachene der. Det er cacher som tar litt tid, og som jeg derfor har latt ligge i min søken på å fullføre datomatrisen.

    Jeg startet med en multi jeg trodde var vanskelig, men den var lett som en plett og jeg smilte bredt imens jeg fortsatte opp mot hytta. Da var det en tradisjonell som skulle til pers, og siden det ikke var mennesker i sikte, kunne jeg lete uforstyrret etter noe jeg trodde var lett. Men nei, ikke tale om at denne ville dukke opp, selv etter lang tids leting. Da var jeg så lei og så grinete at jeg ikke gadd å gi meg i kast med hverken wherigo’en eller letterbox’en, så da dro jeg hjem.

    Virkelig lenge siden jeg har hatt en 50/50-uttelling på en cachedag, og ikke noe som frister til gjentakelse. Kanskje jeg rett og slett ikke er god på å finne cacher alene lenger, etter å ha cachet så mye sammen med andre?

  • Varteig igjen

    Sist Raymond og jeg var i Varteig var like før jeg rundet 3000 funn, 1. desember i fjor. I går dro vi tilbake for å rydde enda litt mer der, og jeg hadde feilberegnet hvor lang tid det tok å kjøre til Årum, så da ble det litt venting og tid til en snap før Raymond kom:

    Været var helt perfekt for mange kjørecacher og noen slitsomme gå-til-cacher; lettskyet, lite vind og rundt 10-12 grader. Men vi så mange små soler underveis, de lyser virkelig opp grøftekanter nå:

    På vei til en av de litt lettere gå-til-cachene gikk vi forbi dette jakttårnet, bygget på en gammel høyspentmast:

    Fint med gjenbruk!

    Når jeg ikke kjører selv, og når jeg ikke har 100 % kontroll på nøyaktig hvilke cacher vi har på planen (bare den overordnede oversikten), klarer jeg ikke helt å følge med på nøyaktig hvor vi er. Da er det godt at det finnes skilt:

    Mange skilt:

    Og jaggu noen informasjonsskilt i tillegg:

    På vei til gårsdagens eneste DNF var det bratt. Fryktelig bratt. Og nedover-bratt gjør meg ingenting, men jeg visste jo at jeg skulle tilbake samme vei. Derfor klarte jeg ikke helt å nyte den lille brua over den lille elva som til tider har gjort seg veldig stor:

    Her ble det altså en DNF, vi fant den heller ikke på tilbakeveien, selv om Raymond snakket med CO og fikk en ganske god beskrivelse.

    Resten av dagen gikk med til enda noen flere kjørecacher, så det ble 34 funn på meg i går. Veldig fornøyd med det, og det bragte meg også et steg nærmere målet om 500 poeng og alle suvenirene i Cache Carnival-jakten. For de skal jeg klare 😀

  • Runde 2 i Rådeskogen

    I juni i fjor, i altfor mange varmegrader og uten en sky på himmelen, satt Lisa og jeg igang med WT’en i Rådeskogen. Heldigvis skjønte vi fort at vi ikke skulle gå for alle cachene, men bare ta den nederste runden. Antagelig var vi dumdristige selv i det valget, for det er nok ikke helt fornuftig å gå så lang tur i sånn varme. Men, med bare én DNF, gikk det jo bra.

    I går skulle Raymond, Lisa og jeg ut på tur. Det var meldt brukbart vær, og jeg hadde et ønske om mange cacher. Lisa foreslo den øverste runden i Rådeskogen, Raymond har ikke tatt noen av disse, så dermed ble det Rådeskogen.

    Raymond fikk noen flere funn enn Lisa og meg, for vi måtte gå forbi noen av de vi tok i fjor. Men så kom vi inn på nye stier, og skilt som var bittelitt hjelpsomme:

    Veldig glade for å være på tur igjen:

    Når vi tre går på cachetur sammen, pleier Raymond å sprette i front og gjerne ha funnet og logget cachene før Lisa får riktig nullpunkt. Og så er cachen plassert tilbake innen jeg, som alltid danner baktropp, kommer frem. I går lurer jeg på om både GPS’en og øynene mine fungerte ekstremt bra i kombinasjon med at både Lisa og Raymond ofte diltet bak meg, for jeg fant stort sett alle cachene lenge før de hadde sett ut riktig retning. Og dette til noens store irritasjon, så jeg spurte faktisk om jeg skulle slutte å si ifra når jeg fant de 😉

    Vi kom over en foringsstasjon, og ble ikke enige om hva slags dyr som ble foret:

    For det kan da ikke være villsvin i Råde???

    Vi hadde med oss mer enn nok av mat, drikke og godsaker, så vi bestemte oss før avmarsj om å ta to spisepauser. På den første koste vi oss med varm O’boy og kanelsnurrer:

    Det blåste en del i går, men vi fant en plass i le og nøt sola:

    Utgangspunktet for turen er Tomb videregående skole og landbruksstudier, og der har de blant annet hester, noe vi jevnlig så langs stiene og veiene. Mest i form av etterlatenskaper, men også i form av sko:

    Denne skoen lå ved noe som nylig har blitt et hogstfelt, så her brukte vi en halvtimes tid på å endevende nedkappede grankvister i håp om å finne restene etter cachen:

    Men nei, den var borte. Så vi plasserte ut en ny, tok koordinater og sendte en beskjed til CO om problemet. Så var det opp til CO å bestemme om vår utplasserte cache var greit eller ikke, heldigvis ble dette tatt imot med glede og vi slapp en DNF.

    Stort sett gikk hele runden langs stier og skogsveier, men noen få ganger åpnet det seg opp:

    Det var mye bløte partier, men det må man nesten regne med på denne tiden av året. Det som vel dro mest av min energi var hogstfeltene pluss et område hvor det var kvistet mye langs veien og kvistene var lagt ut i veien. Og så mistet vi stien én gang, så det ble et par hundre meter bushing. Men jeg var liksom aldri ordentlig sliten, det var mer vondter som dukket opp pluss veldige fall i energinivået. Så tok det seg opp igjen i en periode, og sånn fortsatte det, opp og ned.

    Dette treet burde jeg hatt et bedre bilde av, for det var ordentlig spennende:

    Noen ganger må det teamwork til for å få logget:

    Da vi kom de til siste 3-4 cachene som ingen av oss hadde logget fikk Lisa skikkelig ferten av bilen og var helt klar for å komme seg hjem. Hun formelig sprang foran oss 😉

    Raymond fikk logget de siste 4 på vei tilbake til bilen, de 4 logget Lisa og jeg i fjor.

    Jeg kan ikke gi noe entydig svar på hvor langt vi gikk, for Lisa fikk 12,5 km, Raymond fikk 13 km og jeg fikk 14,9. Så ett eller annet sted der omkring. 36 funn på Lisa og meg, 44 på Raymond. Stort sett enkle cacher (og det skal det i mine øyne være på langtur!), for det meste greie veier/stier, og som vanlig veldig godt selskap. Vi hadde det over gjennomsnittet moro i går, lenge siden jeg har ledd så mye på en såpass lang tur! 😀

  • Rydding på Aspedammen

    I mitt absolutte nærområde er det ikke mange cacher jeg ikke har tatt. Er vel egentlig bare 3, og de har en såpass høy vanskelighetsgrad at jeg bare lar de være.

    Utvider jeg “nærområdet” mitt til å inkludere blant annet Aspedammen, stiller det seg litt annerledes. Der ligger det nemlig 10 cacher jeg ikke har tatt. To av de har jeg tittet etter men ikke funnet. En av de har jeg funnet, men ikke fått tak i. Fire av de er mysteryer som jeg for ikke veldig lenge siden fikk løst/fikk koordinatene til. Og de tre siste har jeg på en måte aldri tatt meg bryet med å dra til.

    I går ville Raymond og jeg gjøre noe med dette området. Om ikke rydde det 100 %, så ihvertfall finne de fleste, det vil si åtte av disse 10. I tillegg ville jeg ha med Nairo på skogstur, litt for å teste hofta hans og se hva han tåler.

    Vi møttes ved utgangspunktet for skogsturen, lot Nairo vente i min bil imens vi kjørte Raymonds bil til den første cachen, en av de jeg aldri har dratt til. Dessverre ble dette en bomtur og en soleklar DNF, vi tittet på alle logiske og ulogiske gjemmesteder, men fant ingenting.

    Videre til neste, den har jeg tittet etter før uten å finne. Vi surret litt nå også, men egentlig lå den helt åpenlyst, og den hadde vært utsatt for vær og vind og var egentlig bare et sørgelig funn. Men, den ble funnet!

    Den neste hadde en høy T-rating, og vi skjønte fort hvorfor da vi kom til en nesten loddrett fjellvegg, få meter fra parkeringen. Heldigvis for meg er ikke Raymond redd for en utfordring, så han mer eller mindre spratt opp og fant cachen i løpet av få minutter. I tillegg var dette en ensom cache, så jeg var veldig fornøyd med funn på den!

    Så dro vi tilbake til Nairo og la i vei på skogstur. Vi gikk langs en blåmerket løype jeg har gått mange ganger før, men det er veldig lenge siden sist.

    De fire mysteryene ble funnet rimelig enkelt og greit, heldigvis. Og Nairo lurte veldig på hva Raymond drev med når han beveget seg oppover i et tre:

    Den siste cachen på gåturen var en tradisjonell som jeg tidligere har funnet men ikke kommet meg opp til. Ikke var jeg lang nok i beina og ikke var jeg sterk nok i armene til å dra meg opp. Igjen: Raymond fikser det meste:

    Og dermed ble det 7 funn på meg i går, strålende fornøyd med det! Spesielt siden de også fylte en dato, nå nærmer matrisen min seg full 😀 De tre som er igjen for meg på Aspedammen er da den vi fikk DNF på, en ved et tjern/vann som helt sikkert blir en egen liten tur, og en som jeg har tittet etter før uten å finne, men som jeg nå tror jeg skal finne uten problemer, og dermed kan ta for å fylle en dato.

    Jeg var veldig spent utover ettermiddagen og kvelden i går for å se hvordan det gikk med Nairo. Han har (bank i bordet!) ikke vært noe stiv på lang tid, men med tanke på terrenget og hans iver i går, var jeg redd han hadde overanstrengt seg. Men nei, ikke antydning til stiv i går, og heller ikke i dag. Hurra!

    Det er ikke dermed sagt at jeg skal pushe grensene hans i det uendelige, men det ga meg en god pekepinn om hva han tåler. Og turen i går var på under 5 km, men han la inn en del hopp og sprett på eget initiativ, noe jeg trodde kom til å være utslagsgivende for å bli stiv. Takk og lov for at jeg tok feil 🙂

  • Halv tur

    I dag måtte jeg finne minst én cache for å fylle datoen, og jeg hadde også lyst til å ha med Nairo. Lisa har to trailer som jeg ikke har fullført, den ene mangler jeg faktisk alle bortsett fra én cache på. Derfor valgte jeg den i dag, en mystery-runde rundt Flöghulttjärn.

    Jupp, du leste riktig, en mystery-runde. Jeg har egenhendig, uten noen form for hjelp, løst hele 16 myster. Er nesten så jeg ikke tror det selv!

    Den ene jeg hadde tatt fra før, ble tatt på en tom dato. Den lå lett tilgjengelig, men i dag ville jeg altså ut og gå. Så jeg fant en parkeringsplass ved #02, og planen var å gå hele runden.

    Ved siden av der jeg parkerte, fant jeg en imponerende mengde rustne blikkbokser:

    Hadde egentlig vært ganske interessant å vite hva som har vært i disse boksene, og hvorfor de konsekvent har blitt kastet her.

    Vi gikk forbi ruinene etter et nedbrent hus:

    Det jeg antar er en utedo kan skimtes til venstre i bildet, på baksiden av grunnmuren. Jeg sjekket aldri om det faktisk var en utedo 😉

    Like ved ruinen lå også denne:

    Kan ikke tenke meg den blir sjøsatt med det første 😉

    Gjennom trærne på motsatt side av veien hadde vi utsikt til en myr:

    Vi gikk forbi et par hus til som så ut som sommerhus, men etter å ha logget #07 kom vi til et hus hvor det sto en bil på utsiden. Og siden jeg ikke har lyst til å møte på løse hunder, valgte vi å snu der. Jeg aner ikke om det faktisk var noen hund der, men jeg gidder ikke ta noen sjanser. Nairo koste seg uansett:

    Så vi gikk tilbake og forbi bilen vår for å få tatt #01 i samme slengen. En fin liten tur på totalt 3 km på traktorvei og sti. Lettgått terreng, og cachene var uten unntak ekstremt lette takket være gode koordinater i kombinasjon med hint det ikke var mulig å ta feil av. Helt perfekt, akkurat sånn det skal være å gå tur i skogen og cache samtidig, og jeg gleder meg til å ta resten av cachene.

    Helt på tampen må jeg bare ta med et bilde fra dashbordet i bilen min, knipset i innkjørselen da vi kom hjem:

    Jupp, nå har den 6 år gamle Avensisen gått 100000 km. Alltid moro med runde tall 🙂

  • Februar er full

    Fylling av datomatrisen fortsetter, og nå kan jeg strekke hendene i været og juble over at februar er fylt. Hurra!

    Og som dere ser, er det bare mars og april igjen. 14 dager totalt. Det må da være mulig å gjennomføre!

    Jeg begynner å bli litt lei nå, jeg må innrømme det. Men så lenge jeg slipper å slite for å finne en cache de dagene jeg trenger det, så går det egentlig ganske greit.

    Det jeg ihvertfall kan skrive under på, er at jeg ikke har noen som helst planer om å sette igang en streak. For det første har jeg ikke nok cacher å ta av i de områdene jeg befinner meg på en vanlig dag, og for det andre hadde jeg blitt så dritt lei caching. Og det vil jeg jo ikke 🙂

  • Caching på Årvolltangen

    Det er halvannen måned siden forrige ordentlige cachetur, da var Lisa, Raymond og jeg på Hvaler. Jeg har jo cachet etter det, men bare tatt enkeltcacher på datoer hvor jeg har manglet funn. Nå hadde jeg skikkelig abstinenser etter å komme meg ut på tur og finne mer enn bare én cache. Joda, jeg fant jo tre cacher for en uke siden, men nå var jeg klar for å finne mange.

    Heldigvis passet det for både Raymond og Lisa i går, og etter en kort rådslagning litt tidligere i uka ble vi enige om å ta turen til Årvolltangen, som bokstavelig talt ligger bak rasteplassen Storebaug nordgående ved Moss. Jeg har visst at det har vært noe turområde der, men jeg var på ingen måte klar over hvor omfattende det var, så det ble en gledelig overraskelse!

    Her nede er det så å si snøfritt. Det var det ikke på Årvolltangen i går. Vel, våren har begynt å komme dit også, så underlaget var en blanding av barmark, gjørmemark, ismark og snømark. Men vi holdt oss på beina, og brukte bare litt lengre tid enn vi hadde gjort hvis det hadde vært barmark hele veien.

    Deler av en lengre trail ligger på Årvolltangen, så det var den vi gikk for pluss de andre cachene som også ligger der. Etter to funn ble det dessverre to DNF’er, og så ble det funn på resten av turen.

    Ganske tidlig på turen kom vi forbi speiderhytta Canada:

    Veldig fint område, kan bare forestille meg så mye liv og latter det må være her når speiderne er her.

    Helt øverst på spissen var det tid for å sette oss ned og nyte utsikten og matpakka:

    Fremdeles litt is på vannet:

    Etter en deilig pause på en halvtimes tid var det bare å fortsette og få varmen i kroppen igjen. Lisa og Raymond måtte undersøke en farkost ved/på vannet:

    Og som vanlig var vi strålende fornøyde med å være på tur:

    Mot slutten av turen tok vi en avstikker for å få med oss 4 ekstra cacher, og da måtte vi over ei bru. Bildet har jeg derfor kalt cacherne på broen, fritt etter Munchs litt mer berømte maleri:

    Totalt ble det 28 funn på Lisa og meg i går, litt færre på Raymond da han hadde tatt noen i trailen tidligere. Og Endomondoen stoppet på noe over 11 km (noe jeg kjenner godt i kroppen i dag), litt mer enn appene Raymond og Lisa viste:

    En veldig fin runde med stort sett veldig greie cacher, jeg har ingen problemer med å forstå at dette er et populært turområde. Dere ser start- og sluttpunktet, vi parkerte akkurat bak bensinstasjonen på Storebaug.

  • 5 dager på rad

    Det blir mye Nairo her i bloggen for tiden, men det skjer jo litt andre ting også. Og som dere vet, har jeg siden september jobbet for å fylle datomatrisen. Ja, geocaching, ja 🙂

    Før jul hadde jeg en runde med 5 dager på rad hvor jeg manglet funn i kalenderen, og det ble en stressende affære. Denne uka har jeg nok en gang hatt 5 dager på rad jeg må finne en cache, og jeg har gruet meg skikkelig. Å ta cacher på morgenen før jobb har jeg stort sett gitt opp, det er altfor mørkt. Men denne uka har jeg fått nok et hinder, nemlig vær og føreforhold. Det har vært alt ifra -8 grader, snøvær, slaps, +4 grader, regn, sol til vind, sporete og ruglete veier, is og bare veier.

    Men det har gått overraskende bra! Om onsdag rakk jeg faktisk å ta en cache på morgenen også, og siden det var den dagen Nairo skulle røntges, var det utrolig deilig å være ferdig med dagens funn.

    I dag har det mildt sagt vært utfordrende å bevege på seg for ikke snakke om å kjøre bil. Mine piggfrie vinterdekk og jeg blir ikke venner, så når dette var underlaget enkelte steder i byen, hadde jeg ikke lyst til å kjøre på utsiden av sterkt trafikkerte veier i det hele tatt:

    Så etter jobb dro jeg ut på Svinesundparken for å handle et par ting, og så kjørte jeg i retning hytta. I Sponvika-området er det mange cacher jeg ikke har tatt, rett og slett fordi jeg har hatt lyst til å spare de til jeg skal oppholde meg på hytta. Men nå må jeg som sagt gå for enkle cacher for å få fylt de datoene jeg mangler, og da var det greit der ute. Og dagens cache kunne vært en utfordring siden den ikke skulle henge i et tre, men etter å ha vasset 12 meter i 10 cm bløt snø, fant jeg en tørr og fin cache som ikke var begravet i snø i det hele tatt.

    Hurra! 5 dager på rad er ferdig, nå er det bare resten av dagene igjen. Begynner å se slutten på dette nå 🙂

  • 9 år med geocaching

    I dag er det 9 år siden Eileif og jeg fant vår første cache, og det var denne:

    Nei, dere ser den ikke på bildet, da 😉 Men siden vi ikke ante hva vi så etter, og siden GPS’en på mobilen nektet å bli med meg ut i terrenget, brukte vi relativt lang tid på å finne denne cachen, som egentlig er ganske så lett. Denne cachen har jeg i senere tid adoptert.

    Vi fikk litt blod på tann, så vi dro umiddelbart videre til denne:

    Eller, bildet er tatt på vei inn til cachen. Ganske så mye mer snø da enn vi har nå, og jeg husker vi måtte grave frem cachen. Denne cachen har jeg også i ettertid adoptert.

    Vi klarte ikke dy oss, men dro ut igjen dagen etter. Da ble det denne:

    En installasjon vi ikke fikk sett så mye av på grunn av snøen, men Eileif synes jo det er veldig interessant med rester fra krigens dager.

    Vi tok også en cache her:

    Hadde det ikke vært for alle trærne, kunne det sett ut som om vi var mye høyere oppe enn vi var. Men det er på et sted få kilometer over grensa her hjemmefra.

    Og så tok vi denne:

    Jupp, Elgåfossen. I skikkelig vinterskrud. Den har jeg også adoptert.

    Det har jaggu blitt mange minneverdige stunder på disse 9 årene, men det er noe spesielt med de første uansett.