• Vondt i en labb

    Da Nairo og jeg gikk tur om søndag, var det bittelitt regn i lufta. Og da skjer det samme hver eneste gang: når vi kommer inn, får Nairo et raptusanfall. Total spinnvill løping rundt seg selv og hopp og sprett og bein i alle retninger 😀 Jeg tittet ikke på han, jeg sto i gangen og tok av meg skoene. Plutselig hører jeg at han skriker, så jeg går de to skrittene til innergangen og ser at han står med den ene forlabben i lufta, helt tydelig vondt.

    Jeg begynte å kjenne og klemme og finner ingenting galt, hverken i beinet, i poten eller i klørne, og han ga ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted når jeg kjente. Okay, han får slappe av en stund, så får vi se.

    Han begynner jo å bli en godt voksen gutt, så han sover/hviler en god del, og akkurat nå er jo det bra. For han er fremdeles veldig leken, og nå ville jeg ikke at han skulle begynne å herje.

    Han haltet litt resten av søndagen, men tro mer og mer ned på beinet, så da regnet jeg ikke med at det var noe alvorlig. Og jeg kjente på han med jevne mellomrom, fant ikke noe forskjell på de to forbeina, og han ga fremdeles ikke uttrykk for at det gjorde vondt noe sted. Ble allikevel enig med Eileif om at min bil skulle være hjemme i går (Eileif har friuke), i tilfelle Nairo ble dårligere over natta og de trengte å dra til veterinæren.

    Hønemor som jeg er, så måtte jeg sende en sms hjem i går for å høre hvordan det gikk, og da var han mye bedre enn på søndag, men fremdeles litt halting. Og jeg la merke til da vi gikk kveldsturen at han haltet litt når han gikk fort, men ikke når han hadde et lavere tempo. Jaja, bare å fortsette å holde han i ro.

    I dag hadde Eileif og Nairo gått en liten tur igjen, og de hadde avbrutt den da Nairo hadde haltet igjen. Men ikke noe tegn til halting etter at jeg kom hjem, og jeg kjenner fremdeles ikke noe galt. Så vi fortsetter å holde han i ro, og jeg er ganske sikker på at han bare har vrikket beinet. Vi vet jo alle hvor vondt det kan være.

    Begge bildene er forøvrig fra i dag, legg merke til tidenes sløveste tryne på det nederste bildet 😀

  • 9 år med Nairo

    I dag er det 9 år siden vi dro til Malung i Sverige og hentet hjem denne lille pelsdotten:

    Januar 2011

    Han lærte seg tidlig å vinke:

    Januar 2012

    Faktisk fikk jeg en gang tilsnakk fra ei fremmed dame i byen som påsto at Nairo måtte ha stått ekstremt mye alene ute i kjetting siden han gikk opp på to bein og vinket, han som så å si aldri har stått ute alene i hele sitt liv. Besserwisser-kjerring som skulle hatt så øra flagra!

    Han har fått smake milkshake:

    Januar 2013

    Vi har tatt noen dårlige selfier:

    Januar 2014

    Og Nairo har ødelagt utallige snøhauger:

    Januar 2015

    Herlighet, så mye snø vi hadde da!

    Jeg har tatt flere bilder av Eileif og Nairo som har blitt noen av mine favorittbilder:

    Januar 2016

    Vi har vært på massevis av turer, både korte og lange:

    Januar 2017

    Vi har opplevd både soloppganger, solnedganger og lav vintersol:

    Januar 2018

    Og i fjor opplevde vi vår største krise sammen, da Nairo hadde smerter i ukesvis:

    Januar 2019

    Da jeg skrev tilsvarende innlegg i fjor, var jeg oppriktig redd for at vi kom til å miste han. Kort tid etterpå forsvant smertene han hadde hatt i brystbeinet og vi fikk tatt røntgen og bekreftet forkalkninger i hofta. Selvsagt ikke en god beskjed, men fasit et år senere er at han har det veldig fint. Han fikk tilskudd i form av olje (omega-3 og glukosamin) en god stund etterpå, men det stoppet vi med da han sluttet å spise. Og pr i dag ser det ikke ut som han trenger det. Ingen halting eller stivhet i det hele tatt, uansett om han har gått langt eller om han har ligget lenge. Det eneste lille jeg av og til kan merke det på, er at han velger å legge seg når han venter på noe, istedenfor å sitte eller stå. Ellers er han seg selv, bortsett fra at han er en sur, “gammel” gubbe i større grad enn han var da han var yngre. Alt skal kjeftes på. Og jo, han har også blitt ekstremt matglad, noe han aldri har vært. For første gang i livet må jeg passe på at hunden min ikke blir overvektig, og det er uvant! Derfor gikk vi for en stund siden over på seniorfôr, og det fungerer bra.

    Januar 2020

    Jeg har aldri trodd at Nairo kommer til å bli en gammel hund, men fortsetter det sånn som det er nå, tror og håper jeg vi får ha han hos oss en god stund til. For helt ærlig, selv om kalenderen sier at det er 9 år siden vi hentet han, så føles det bare som her om dagen <3

  • Risikabel børsting

    Om torsdag fikk Nairo sitt årlige bad i badekaret. Ikke det morsomste vi gjør, og på ingen måte det morsomste han vet, men det må gjøres, og jeg er glad det ikke trengs å gjøres mer enn en gang i året.

    Etter bading må det børstes. Jeg pleier å gjøre det i flere omganger, den første når han er litt tørr, men før han tørker helt. Føler at jeg får ut flere floker på den måten.

    Vi satt oss på verandaen og børstet i vei. Hode, bryst, ører, rygg, bein, mage, lår, rumpe og til slutt: hale. Over hele kroppen hans børster jeg bort fra meg selv, men på undersiden av halen er det lettere å børste mot meg, det er sånn jeg alltid har gjort det. Og da skjedde det som aldri har skjedd før, og som plutselig gjorde børsteseansen risikabel. Børsten glapp, jeg klarte ikke å stoppe min egen hånd, og skaftet på børsten traff underleppa mi med full kraft:

    Jupp, en skikkelig verandaleppe. Okay, jeg lager ekstra trutmunn på bildet for at blåveisen skal synes best mulig, men det var en skikkelig kul altså. Nå, tre dager etterpå, er det bare litt blått igjen, heldigvis.

    Hva slags børste jeg brukte? Jo, for at dere skal være klar over at den potensielt kan være farlig, så tar jeg med et bilde av den også:

    Godt brukt over mange år på to hunder, begynner altså å bli voldelig på sine eldre dager. Vær forsiktige, folkens!

  • Oppsummering av den første apriluka

    Nå er det virkelig vår, dere! Greit, det er netter med frost, og jeg vet at det fortsatt kan komme kalde dager (og snø!), men det er april, fuglene kvitrer, trærne grønnes, blomstene titter frem og sola varmer skikkelig når den ikke er gjemt bak skyer. Her kommer en oppsummering av den første uka i april:

    Ukens høydepunkt:
    Her må jeg ta med to ting.
    1. Flere farger. For andre året blir dette prosjektet gjennomført, og mange av barna som er med, går på skolen “min”. Ta en titt på deres Facebook-side, der er det både bilder og videoer fra både i år og i fjor. Jeg var på skoleforestillingen om onsdag, og det var like fantastisk i år som i fjor.
    2. Jeg har vært smertefri i munnen hele uka! De siste tablettene tok jeg om søndag, etter det har jeg ikke hatt noe verking i det hele tatt, og det har vært en befrielse og en lettelse!

    Ukens nedtur:
    Hvis man kan kalle smerter for latterlige, så er smertene jeg har i hofta og nedover i beinet latterlige. Ingen problemer med å gå eller å ligge, da er jeg nesten smertefri. Men jeg kan hverken stå eller sitte særlig lenge om gangen, og i tillegg gjør det så infernalsk vondt når jeg skal reise meg opp at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gleder meg ekstremt til MR’en og å få resultatene fra den, så jeg deretter kan ta noen grep. Better the devil you know.

    Ukens savn:
    Egentlig ingenting.

    Ukens hverdagsøyeblikk:
    Er nødt til å dele dette i tre:
    1. Nairo og jeg dro til Gårdsbutiken i går, og da gikk vi en liten tur på jordene. Nairo fikk springe i langlina, og da koser han seg virkelig:

    2. I tillegg fikk jeg endelig hilst på den nye gårdskatten, og hun er SÅ vakker!

    3. Det er vel ikke hverdagslig med geocachingevent, men nå i april kan jeg nesten kalle det hverdagslig da det er 5 eventer på 2 uker i nærområdet mitt. Det første var på festningen i dag, og det kom enda flere enn de som er med på dette bildet:

    Jeg må også ta med et bilde av denne sjarmerende gutten, som forhåpentligvis skal bli førerhund når han blir stor:

    En mer rolig og kosete valp skal man jaggu lete lenge etter!

    Ukens Nairo:
    Det virker som om Nairo gjør det han kan for å se koko ut på bilder for tiden. Denne gangen tror jeg han setter rekord i tunge :p

    Ukens shopping:
    Jeg har kjøpt ny lystett gardin til verandadøra, den får dere se bilde av når den henger på plass.

    Ukens strikketøy:
    Jeg holder fortsatt på med den første av tre julegaver, og de vil jeg ikke vise frem. Jeg er snart ferdig, og da tror jeg at jeg tar meg en pause og strikker noe lettvint en stund.

    Ukens naturbilde:
    Det ble tatt på festningen i dag:

    I kveld venter finalen i MasterChef Australia. Så kommer tre dager med litt jobbing, og så skal jeg ha påskeferie! 😀

  • Valpelukt og pirayatenner

    Pufflingens har for tiden sitt C-kull, og jeg er så heldig at jeg har fått komme på besøk! Jeg sier jo aldri nei til å hilse på valper, jeg kunne ærlig talt bodd på et gulv i nærheten av ei valpekasse! Så her kommer et bildedryss, og jeg holder meg til å bruke de navnene som Pufflingens bruker istedenfor de lange, vanskelige stamtavlenavnene 🙂

    Mini-Miko:

    Godt med melk fra mamma Muffy:

    Karhu vasker snuta etter maten:

    Mini-Miko er en staselig gutt:

    Ser ikke ut som Guldis likte det hun tygde på:

    Guldis er jo bare vakker:

    (imens jeg sitter her og laster inn bilder, kommer valpelukta tilbake i nesa mi <3 )

    En målrettet Calluna:

    Bakholdsangrep fra Karhu:

    Carex er like målrettet som søsteren:

    Fluffy valpepels på Carex:

    Guldis har fått øye på noe:

    At lapphundene har noen snodige sovestillinger, er det ingen tvil om. Her er enten Calluna eller Carex:

    Mamma Muffy la seg i gangen, helt inntil ytterdøra, og da ville Mini-Miko være med. Ser dere valpen?

    Siden sist jeg var på besøk her, har de fått en ny hund, nemlig Briza:

    I tillegg har de katter, og en av de har kattunger nå. Her er en av de vakre skapningene, som pussig nok er en uke eldre enn valpene, men selvsagt mye mindre:

    Har du lyst til å lese mer om katteoppdrettet, kan du gå inn til Pixlingens.

    Og til sist må jeg jo ta med godjenta mi Sally:

    Hun satt på fanget mitt størsteparten av dagen, og jeg skulle så gjerne tatt henne med hjem og hatt henne på fanget her også. Jeg er glad i de fleste hundene jeg treffer, og jaggu er jeg glad i noen hunder jeg aldri har truffet også, men noen sniker seg litt lengre inn under huden min enn andre, og Sally er en av de. Men, skal jeg være helt dønn ærlig, kunne jeg fint kommet hjem med 4-5 hunder i dag jeg altså, hvis jeg kunne ha gjort som jeg ville 😉

    Tusen takk for noen herlige timer, Katharina! Jeg setter stor pris på at jeg får komme på besøk når du har valper, og jeg skulle gjerne sett at vi ble flinkere til å treffes når du ikke har valper også 🙂

  • Glimt fra dagen

    Er det ikke sånn at toppbloggerne viser hva de gjør i løpet av en dag? Med sånne rosenrøde, overeksponerte, pent oppstilte bilder? Om jeg har noen ambisjoner om å bli toppblogger? Absolutt ikke! Derfor viser jeg dere glimt fra min dag med dårlige bilder og tilhørende kommentarer. Underholdende? Antagelig ikke. Morsomt? Kanskje for meg. Interessant? Kan jeg ikke tenke meg.

    99 av 100 dager våkner jeg 20 minutter før klokka ringer, og da står jeg opp. I dag var en av de få dagene hvor jeg sov til klokka ringte, og selv om jeg ikke har dårlig tid da, så mister jeg jo de 20 minuttene jeg er vant til, og dermed føles det som om jeg har forsovet meg.

    Kom meg på jobb og tente lysene på juletreet i kontorvinduet mitt:

    Måtte også dokumentere soloppgangen over festningen:

    Noen må ha kaffe for å komme igang med dagen, jeg må ha te:

    Lunsj er også viktig, og jeg vil presisere at jeg hadde pålegg på knekkebrødene, det var bare så pinlig å skulle ta med seg kameraet inn på personalrommet at jeg tok bildet før jeg gikk dit:

    Veldig glad i skjerfet mitt i dag! Brrr!

    Ikke like glad i dugging på brillene.

    I løpet av arbeidsdagen hilset jeg også på tre hunder. En jeg ikke er sikker på rasetilhørighet, så en Collievalp og en Finsk Lapphund. Og han het ikke Nairo! Alltid artig å møte rasen “min”, ekstra artig når det er like på utsiden av jobben. En snill og god gutt som bare ville ha kos. Valpen ville også ha kos, men på en mye mer valpete måte.

    Hjem. Vil ikke skrape is. Vil ikke skrape is. Vil ikke skrape is. Må skrape is…

    Et glimt av solnedgangen over Iddesletta:

    Snille mannen min som lager middag til meg hver dag!

    I tillegg sørger han for at det er varmt når jeg kommer hjem. Men det er alltid godt med en dusj for å få litt ekstra varme i kroppen:

    Og så var det strikking og TV:

    Og nå skal jeg straks fortsette med strikking og TV, men det gidder jeg ikke å ta bilde av, for da har jeg jo allerede lagt ut dette innlegget.

    Denne formen for blogging er vel ikke akkurat noe jeg har planer om å fortsette med, men hvis dere absolutt insisterer….nei, dere gjør ikke det, nei? Så rart! :p

  • Helgens to turer

    I går ville jeg sjekke om det var mulig å komme seg over det veldig våte partiet jeg ikke kom meg over da jeg oppdaget runden for en stund siden. Hvitveis møtte oss da vi kom bort til Elgåfossen:

    Ikke kjempemye vann i fossen nå, men nok til at den er like vakker som alltid:

    Det virket risikabelt å gå over det våte partiet nå også, men jeg prøvde og klarte! Ba Nairo om å holde seg bak meg for å slippe at han skulle dra meg over ende, og det gikk fint. Hørte litt plasking innimellom, så det var tydelig at han ikke bare gikk på plankene:

    Kom bort til der naturstien svinger bort fra elva, fant nok en gang ikke ut hvor den går videre (mistenker det er opp på veien på svensk side, da jeg har sett infotavler der oppe også), så vi gikk direkte tilbake mot fossen.

    Hadde ikke gått mange meter før jeg blir oppmerksom på to løse hunder som kommer mot oss. Siden Nairo er den han er, og jeg prøver å få til så lite stressende hundemøter som mulig, gikk jeg ut av veien og ropte to ganger til personen som kom luntende bak om ikke vedkommende kunne kalle inn hundene sine, men nei. Så det ender med at jeg har en illsint Nairo mellom beina (han gikk dit selv) og to hunder som står helt inntil oss og bjeffer, den ene bare 20-30 cm fra Nairos ansikt. Eieren tusler mot oss og får tilslutt den ene hunden i kobbel, samtidig som vedkommende lurer på hvorfor jeg ikke slipper hunden min. Jeg forklarer at han er en usikker hund som reagerer med sinne, og får tilbake at vedkommende hadde holdt på med hund i mange tiår og aldri har sett en løs hund sint. Noe som er fullt mulig, men når jeg ikke aner hvordan lynnet til fremmede hunder er og det ikke er kontrollerte omgivelser, så slipper jeg ikke Nairo løs. I tillegg, som jeg også påpekte til hundeeieren, er det båndtvang nå. Nei, båndtvang var bare noe tull, fikk jeg til svar, det skulle vært forbudt med båndtvang.

    Jeg kjente at jeg ble mer og mer sint, men ville ha Nairo vekk fra situasjonen. Samtidig fikk jeg så mange både direkte og indirekte uttalelser mot meg om at jeg var en dårlig hundeeier, at jeg ikke helt klarte å slippe vedkommende uten å forsvare meg. Jeg prøvde å forklare kort og konsist at vedkommende ikke hadde noen forutsetning for å vite Nairos reaksjonsmønster, da vedkommende ikke har møtt oss før og ikke kjenner hans bakgrunn. Jeg er den første til å si at jeg ikke har gjort alt rett med Nairo, det er det ingen tvil om, men jeg bedriver ikke passeringstrening eller hilsing på vilt fremmede hunder i et område jeg ikke har kontroll.

    Mye ble sagt av oss begge. Noe av det siste vedkommende konstaterte var at det måtte være Border Collie i Nairo, hvorpå jeg svarte at det ikke finnes en dråpe Border Collie i han, og sa god helg og gikk videre.

    Den siste biten tilbake til bilen var jeg så sint og fortvilet at jeg hadde bare lyst til å gråte. Samtidig lurte (og lurer) jeg veldig på hvor mye dette satt oss tilbake i passeringstreningen, for i det siste har det egentlig gått veldig bra når Nairo har fått den avstanden han har trengt.

    I dag ville jeg derfor gå tur i et område hvor det var minst mulig sjanse for å møte på mennesker og hunder, og valgte derfor en tur som går fra inngangsdøra og ned til Stenen i Enningdalselva via private og nesten-private veier.

    Det var ytterst blandet vær i dag, og akkurat da jeg tok dette bildet hadde vi både sol og en liten regnskur:

    Veien vi valgte går via grusvei, så traktorvei/hogstfelt og så over på sti den siste biten ned til elva:

    Selv om jeg visste at det ikke var veldig mye vann i elva siden jeg så i går at det var lite vann i fossen, er det alltid spennende å se hvor høyt elva går i forhold til brua:

    Ingen problemer å gå over i dag, men vi skulle ikke den veien, vi skulle tilbake et lite stykke. Men først ville jeg teste ut noen filtre på kompaktkameraet. En stein ute i elva ble motivet, og jeg fikk testet både mykt filter og nøkkelhullfilter og en haug andre. De to som ble mest morsomme/interessante var tilt shift-filteret, som egentlig ikke blir så synlig på dette bildet, men siden jeg vet hvordan det originalt ser ut, er det lettere for meg å se endringen:

    og pop-kunst, hvor grønnfargene nesten ser giftige ut:

    Og Nairo sitter (nesten alltid) tålmodig ved siden av meg og venter:

    Noen meter bortenfor testet jeg effekten som heter dramatic, og det ble da dramatisk nok. Ser dere ansiktet i skyene?

    Eileif mente at det ligner på He-Who-Must-Not-Be-Named 🙂

    En ting som aldri slår feil når våren kommer, er at vi ikke lenger har hund, vi har ku/sau/geit:

    Så tuslet vi opp igjen, fulgte Kyststien i retning Berby, og like før vi skulle svinge av og gå i retning hjem, ble jeg oppmerksom på dette i en liten bekk:

    Voksenfrosken gjemte seg under eggene da jeg knipset bilder. Tenk så mye frosk det blir snart!

    Det var deilig å få en god tur i skogen i dag, så ikke hele helgen ble ødelagt av gårsdagen.

    Husk å følge meg på Instagram hvis du er der, der legger jeg av og til ut bilder som ikke havner her i bloggen. Trykk på Instagram-ikonet i menyen til høyre, eller trykk her: PilarisKjersti2.

  • Lapphundspesialen på Kongsberg 2014

    I går var det tid for årets lapphundspesial på Kongsberg igjen. For 2 år siden var det nettopp her jeg første gang var på en lapphundspesial, og selv om det har blitt mange fler på forskjellige steder etterpå, så trives jeg aller best her. Det var mange jeg savnet i år, dere vet hvem dere er. Og jeg håper våre veier krysses snart på en annen spesial!

    Natt til i går blåste det såpass at jeg måtte sove på sofaen for Nairo sin skyld. Ikke den mest optimale oppladningen når jeg skulle stå opp klokka 0415 etter bare 6 timers søvn, men det gikk jo på et vis. En litt vel rolig start gjorde at jeg ikke kom meg avgårde før klokka 0550, men heldigvis var føret bedre enn i fjor, og jeg var fremme på utstillingsplassen allerede ved 0830-tiden.

    Det var meldt regn og regn fikk vi. Heldigvis ikke like ille som på Lygna i august, men det er allikevel utrolig kjedelig når alt blir vått og bikkjene blir gjørmete og fulle i sand. Og selv om vi alle synes det var kjedelig med snøværet på Kongsberg i fjor, så foretrekker jeg faktisk det været fremfor regn.

    Jeg tok over 150 bilder i går, men kun et fåtall gikk gjennom “kvalitetssjekken” i dag. Jeg har lagt ut alle i et offentlig album på Facebook, men noen av de må jeg jo vise frem her også.

    Ei dame kommenterte at disse to så ut som hunder på boks 😉 La meg presisere at disse to bor sammen og hadde det veldig bra i buret sitt 🙂

    1 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Storm og NovaStorm (Schanderulvens Storm Jr) og Nova (Lapinlumon Harmaasukka)

    Det er ikke bare alvor på utstillinger, man skal ha det moro også! Det er disse to et levende bevis på, man lar da ikke muligheten til snølek gå fra seg når man har lapphund!

    2 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Marianne og Molly leker i snøenMolly (Fjällfarmens Amie)

    Lapphundene er heldigvis en ganske lettstelt rase som ikke skal styles og ordnes med i det vide og brede før utstilling. Men en liten omgang med børsten må selvsagt til 🙂

    3 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Storm børstesStorm (Schanderulvens Storm Jr)

    Denne gutten er krypt i likhet med Nairo, så utstilling for han betyr å titte på og bjeffe til de andre hundene 🙂

    4 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - TerhoTerho

    Her får Nova litt kos mens de venter på deres tur foran dommeren:

    5 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Lapinlumon HarmaasukkaNova (Lapinlumon Harmaasukka)

    Det var fler som ville ha kos mens de ventet:

    6 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Marianne og MollyMolly (Fjällfarmens Amie)

    Skjønneste Molly!

    7 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Molly(jeg vet jeg har sagt det før, men det kan ikke sies for ofte: jeg så Molly første gang i valpekassa ved siden av valpekassa til Nairo da vi hentet han, og jeg falt totalt for henne. Er SÅ glad for at jeg har fått muligheten til å følge med på henne!)

    Et typisk utstillingsbilde. Som vanlig har jeg klart å stille meg slik at vi stort sett bare ser rumper. Men det er fine rumper da! 😉

    8 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Beste tispeklasseBeste tispeklasse

    Mange hunder fikk nye kompiser i går:

    9 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Molly og LupinMolly (Fjällfarmens Amie) og Lupin (Rognebergtrollet’s Fanki, Svensk Lapphund)

    Og mange hunder møtte slekta si. Disse to vakre jentene er halvsøstre, og de er også halvsøstre til Nairo. Alle tre har Fidelis Homohominilupus som pappa, men de er altså fra tre forskjellige mammaer. Molly er 5 dager yngre enn Nairo, Warja er litt over 10 måneder eldre enn Nairo:

    10 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - Molly og WarjaMolly (Fjällfarmens Amie) og Warja (Fjällfarmens Warja)

    Og så har vi denne lille jenta da, som er så sukkersøt at man nesten kunne spist henne opp:

    11 220314 Lapphundspesialen på Kongsberg - ModjiModji (Lapinlumon Ilonpisara)

    Nairo fikk også lekt litt med Molly, noe både han og jeg satt stor pris på! Og for en respekt han fikk for henne når hun ble lei av at han var litt vel nærgående! :p

    Etter utstillingen var jeg med på generalforsamlingen i klubben. En helt ny opplevelse for meg, men absolutt interessant. Og veldig mye enklere å høre på diskusjoner istedenfor å lese de.

    Kom meg avgårde ved 19-tiden, og parkerte hjemme klokka 2130. En halvtime etterpå hadde jeg slukket lyset og var allerede i drømmeland i senga mi. 40 mil og 15 1/2 time tar på, men det er verdt det på alle måter. Selv om været som sagt var elendig, så kan man ikke annet enn å kose seg sammen med hyggelige mennesker og nydelige hunder. Og jeg gleder meg allerede til neste år!

  • Tørking av hundegodis

    I forbindelse med triksvideoene jeg har lagt ut, har jeg ved et par anledninger nevnt at Nairo var ekstremt gira da vi filmet. Årsaken til dette er at jeg hadde hjemmetørket godis til han, og dette var noe han satt så stor pris på at han omtrent spiste opp fingrene mine for å komme til godbitene jeg holdt i hånda. Jeg har nå tørket en ny runde med godis, og det er ikke så vanskelig som jeg trodde selv om resultatet sikkert kunne blitt både finere og jevnere.

    Vår lokale slaktebutikk Bergstrøm kjøtt og delikatesse tar vare på avskjær og lignende (les her for mer info om innhold) og lager noen ganger i året hundemat av dette. Siden jeg må være litt pirkete på at Nairo får i seg nok av alt i det lille han spiser hadde jeg mer lyst til å lage godis av dette enn å bruke det til fullfôr.

    1 181213 171213 Tørking av hundegodisJeg tok en passende kladd med fôr (ser ut og oppfører seg som farse) og la mellom to remser bakepapir. Så kjevlet jeg dette ut så jevnt som mulig. Første gangen ble “leivene” 3-4 mm tykke, i går ble de 1-2 mm tykke:

    2 181213 171213 Tørking av hundegodisEtter å ha fjernet det øverste bakepapiret var det inn i ovn på 150 grader, og der sto de i 1 time/1 time og 15 minutter, hele tiden med ovnsdøra på gløtt. De tykke som jeg laget forrige gang sto først inne i 1 time og 45 minutter på 125 grader og så i 30-45 minutter på 150 grader, da uten ovnsdøra på gløtt. Jeg har ikke varmluftsovn.

    Siden jeg ikke klarer å få “leiven” 100 % jevn blir også resultatet ujevnt. Og ovnen steker sikkert heller ikke helt jevnt. Men etter avkjøling og oppdeling ble resultatet i går slik:

    3 181213 171213 Tørking av hundegodisNoen biter som fremdeles er litt myke og så går det jevnt over til “potetgullcrispy”. Nairo er like glad i alle konsistenser 🙂

    Forrige gang holdt dette seg i ca en uke i lufttett boks. Jeg vet ikke om det kanskje er mulig å fryse dette igjen og ta opp ved behov, men her i huset øker treningsmotivasjonen flere hundre prosent når dette er tilgjengelig, så vi får brukt opp det meste før det blir dårlig 😉

    PS! Det l-u-k-t-e-r mens det står i ovnen :p

  • Høyre-venstre og rulle

    Nå er det en stund siden forrige triks-video, så her kommer en til, denne gangen med to triks.

    “Høyre-venstre” er en utvidet variant av “gi labb”. Nairo kan stort sett forskjell på høyre og venstre, men jeg må innrømme at jeg er usikker på om det er fordi jeg flytter min hånd mot den labben han skal gi eller om han faktisk gjenkjenner ordene. Jeg ser ikke godt nok på videoen om jeg flytter hånda mi til å avgjøre det. Men samtidig ser jeg at han korrigerer seg selv, så kanskje han hører litt på ordene også?

    “Rulle” er nettopp det det høres ut som, nemlig rulle rundt på gulvet.


    Jeg måtte le første gangen jeg så videoen, for jeg var ikke klar over hvor mange kroppssignaler jeg gir han når jeg sier “rulle”. Jeg trodde jeg stort sett bare gjorde den lille håndbevegelsen, men jeg synker sammen i kroppen og hodet mitt bytter også stilling. Så her er jeg ganske sikker på at han ser mer på kroppen min enn at han hører på hva jeg sier, spesielt siden jeg har merket at han ikke vil rulle hvis jeg står oppreist og ber han om det.