Tag: Kjæreste

Cachetur med ny GPS

Cachetur med ny GPS

For en stund siden fikk jeg beskjed fra banken min om at de ikke hadde lagret gyldig legitimasjon på meg. Det eneste de godtar som gyldig legitimasjon er pass. Jeg reiser aldri, så jeg har ikke noe gyldig pass, men det var ingen bønn, det måtte jeg skaffe meg. I dag hadde jeg time for nytt pass, og for å få det, måtte jeg identifisere meg. Gyldig identifikasjon hos politiet er førerkort eller bankkort med bilde. Jeg har bankkort med bilde fra banken min. Den samme banken som kun godtar pass som legitimasjon. Så for å få et pass, kan jeg altså identifisere meg med det banken ikke godtar som identifikasjon, som de har gitt meg. Hurra, for en logikk! :/ Når man i tillegg må kjøre 75 km én vei til nærmeste passkontor, blir det en dyr affære.

MEN! Man kombinerer selvsagt et sånt ærend med en cachetur! Og når man i tillegg har ny GPS, blir det ekstra moro :D Den gamle GPS’en fungerer fremdeles, men jeg synes den har blitt litt vel unøyaktig. I tillegg har den blitt hardere å trykke på. Ja, det er berøringsskjerm på den også (Garmin Oregon 550), men den reagerer ikke like godt som den gjorde når den var ny. Så da ble det en Garmin Oregon 700 på oss:

Jeg knotet noe veldig for å skjønne menyer og slikt. Men når jeg til slutt fikk endret menyoppsett til noe som lignet litt mer på den gamle, så gikk det så mye bedre. I bruk i dag har det gått bra. Jeg synes kanskje ikke at den er noe særlig mer nøyaktig enn den gamle, jeg fikk en del off på de fleste cachene i dag, akkurat som jeg har pleid med den gamle. Men jeg kan ikke dra noen konklusjon etter bare 15 cacher. Det jeg savner aller mest, er å se de åpne skattekistene når jeg har trykket “funnet” på en cache. Nå bare forsvant de fra kartet. Det finnes sikkert en innstilling for det, og jeg klarer helt sikkert å google meg frem til det, men hvis du vet hvordan, må du gjerne si ifra til meg :)

Så hvor gikk turen i dag? Jo, jeg tittet etter trailer i nærheten av passkontoret og fant den som heter Rundt Fugleleiken. Hele trailen er for lang til at vi kunne ha klart den i dag, men litt er bedre enn ingenting, så jeg overførte 30 cacher (inklusive noen som ikke er en del av trailen). Det var nydelig ved parkeringsplassen:

Og inn i skogen bar det. Fine stier og fin natur:

Det var mye åpen skog, og da ble det fryktelig varmt i dag:

Så varmt at vi ganske snart fant ut at å prøve oss på alle 30 cachene ble litt i overkant, så vi kuttet ned og endte med halvparten.

En bro sto midt i skogen, ikke en bekk i sikte:

Og vi gikk også forbi en veldig søt jettegryte:

Vi var på passkontoret en time før min tid. Jeg hadde hørt at det var mulig at de tok deg inn tidligere, så jeg registrerte at jeg hadde kommet, gikk inn på venterommet og rakk ikke engang å sette meg ned før mitt kønummer lyste på tavlen. Inn en dør, bort en gang, og der satt en politimann og ventet på meg. 10 minutter senere gikk jeg ut derfra igjen. Kjapt og greit, og kr. 450,- fattigere, bare fordi banken ikke har lagret gyldig legitimasjon på meg.

Dagens middag ble kjøpt like borti gata for passkontoret:

Og den ble spist sittende i bagasjen i bilen og på en stein på utsiden av bilen ;)

En liten oppdatering når det gjelder de nye turskoene mine! De fikk sin første ordentlige test i dag, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Kjenner nesten ikke at de er på foten, ikke antydning til gnagsår, veldig gode!

Skippertak både inne og ute

Skippertak både inne og ute

Da Eileif og jeg giftet oss, sa min forlover i sin tale til oss at jeg gjør mye i skippertak-metoden. Det har hun helt rett i, jeg er mye flinkere til å motivere meg til å gjøre store ting som tar lang tid sjeldent enn å gjøre små ting jevnlig. Egentlig ganske teit at jeg er sånn, og jeg kan jo selvsagt prøve å gjøre noe med det, men jeg synes det er et mye større tiltak å lette på ræva for 20 minutters jobb enn for 3 timers jobb.

Derfor blir denne første ferien min brukt til en del skippertak, i kombinasjon med litt koseligere ting. Her hjemme har jeg flere dager danset både tango og jive med støvsugeren, så nå skal det være minimalt med kingelvev igjen i huset. Fremover er det støvklut og vaskefille som skal få svingt seg, og når det er gjort skal jeg være sabla fornøyd med innsatsen min. Eileif er i all hovedsak stasjonert ute etter eget ønske, han kjøpte ny ryddesag for litt siden, og sammen med den nye gressklipperen holder han og duppedittene på med å få skikk på plen og hage. Men er været for dårlig til å holde på ute, så er han virkelig flink til å hjelpe til inne også!

I dag lot vi hus være hus og dro på hytta istedenfor. Det er nok å gjøre der ute også, det viktigste nå var å få fjernet mye gress (sånn at det går an å bevege seg der uten å bli gjennomvåt), en del småtrær (før de også stjeler utsikten vår) og en del ugress (som bidrar til at maurene tusler inn i hytta). Ser dere Nairo i busken?

Gressklipperen vi har på hytta er en elektrisk sak som jeg visste fra før er overraskende god til å være så liten. Selv dette høye gresset tok den med litt ekstra innsats, men Eileif mente at vi så absolutt skulle hatt med ryddesaga hjemmefra, så han hadde sin egen vri på hvordan å bruke en gressklipper i dag:

Jeg burde kanskje filmet, men teknikken var som følger: der gresset var for høyt og tykt, der løftet han gressklipperen opp og angrep gresset ovenfra istedenfor fra siden. Jeg holdt på å le meg ihjel! :D

Som nevnt før, så har ikke Nairo vært mye nok på hytta til å føle seg ordentlig trygg der. Derfor synes han det er helt greit å holde seg inne i busken sin, der føler han seg beskyttet, det er kjølig der, og han får allikevel fulgt med på hva som skjer. Tar ikke mange minuttene fra vi har kommet dit før han har laget seg et lite rede:

Men selv den mest sjenerte og skeptiske hunden klarer ikke holde seg i bakgrunnen når det finnes nyklippet gress å rulle seg i:

Og litt obligatorisk risting etterpå:

Ingen skal påstå at det ble fint etter oss der ute i dag. Men det ble uten tvil bedre, og jeg er stolt av innsatsen vi gjorde, alle tre. Nei, Nairo gjorde ikke stort annet enn det dere har sett bilder av, men mamma hjalp også til.

Det ble en snartur rett over den gamle Svinesundbrua etterpå, leke turister og ta bilde av fjorden er moro:

Det blir nok ikke noe særlig mer skippertak denne ferieuka, hvis jeg da ikke klarer å ta meg sammen og ta noen av disse halvtimesjobbene. Resten av uka skal ihvertfall gå med til geocaching, nytt pass (nei, jeg skal ikke ut og reise, men jeg må ha pass allikevel), en tur til veterinæren for svensketablett og et cacheevent.

Ulveholtet

Ulveholtet

Lettskyet og litt vind, det er jo perfekt turvær! Så tur ble det, og denne gangen til Ulveholtet, en runde et lite stykke nord for Halden sentrum. 25 cacher er jo ikke feil :)

Hele runden var blåmerket, både på trær og på varder:

Det ble nok litt varmere enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde heldigvis med oss nok vann, og Nairo finner jo vann når han trenger det, selv om drikkestillingen kanskje blir litt ubekvem ;)

Istedenfor å rygge opp igjen, så hoppet han videre uti, og måtte så hoppe og sprette litt for å komme seg tilbake til Eileif:

Stort sett alle cachene var lette å finne, men vi slet litt ekstra ved et par av de. På den ene begynte jeg å flytte på en stein, men fingeren min kom i klem og da hadde jeg ikke lyst til å håndtere den steinen noe mer:

Ironisk nok viste det seg litt senere at cachen lå akkurat bak den steinen ;)

Hele runden var stort sett godt tilrettelagt med bruer og klopper:

Siden det har vært så lite nedbør i det siste, var ikke myrområdene vi måtte over noe problem heller. Det største problemet i dag, hvis vi i det hele tatt kan kalle det et problem, var at det var mye vegetasjon inntil stien, så vi vasset hele tiden i vått gress og kratt. Noen steder var det faktisk såpass mye gress at Nairo ble borte under der. Så skal man gå denne runden, anbefales både vanntette sko og langbukser (glad jeg ikke tok shorts, som jeg hadde tenkt!).

En vakker liten bekk fikk et streif av sol på seg:

Det var flere hytter og koier langs stien også:

Og Nairo har helt tydelig et litt anstrengt forhold til kameraet ;)

Trær og sol og skyer og himmel:

Eileif leker gjemsel med meg ;)

Kanskje han prøver å gå i ett med blåmerkingen?

Om jeg har en hund som tigger? Nei, på ingen måte ;)

Når vi nærmet oss slutten, var Nairo tydelig sliten. Det er ikke ofte han legger seg når vi tar pauser, men det gjorde han når vi tok den siste lille pausen for dagen. Akkurat her var det veldig mye kråkesølv, og titter du nøye etter, kan du kanskje se at Nairo har pyntet seg med kråkesølv i skjegget:

Det står i cachebeskrivelsen at runden er på i underkant av 9 km. Jeg fikk 6,8 på Endomondo, og hvis jeg måler sånn grovt på kartet, kommer jeg også til rundt 6-7 km. Runden er uansett fin, i variert terreng fra tett skog til åpen skog til myr. Ingen vann, ingen utkikkspunkt, men stillhet og helt klart mulighet for å se dyr og fugler. Vi møtte et rådyr like før parkeringen, og en frosk fant ut at han skulle holde meg med selskap imens jeg logget en cache. Jeg var ikke spesielt glad for dette selskapet.

Runden anbefales!

Geocaching på Ramberget

Geocaching på Ramberget

Litt bortgjemt et sted sånn cirka mellom Näsinge og Krokstrand på svensk side ligger Ramberget. Et lite utkikkspunkt som jeg antagelig aldri hadde fått greie på eksisterer hvis det ikke hadde vært for geocachingen. I dag måtte vi bedrive litt harryhandling, og da er det aldri feil å finne en tur å gå samtidig, så Nairo får det han trenger og jeg får noen flere smil på kartet mitt.

Istedenfor å kjøre inn til parkeringen, forlot vi bilen ute ved den første cachen og gikk hele veien. Ikke at det ble så langt, totalt gikk vi såvidt over 4 km, men det var nettopp derfor det var greit å ikke kjøre helt inn, da hadde turen blitt stusselig.

Hele veien inn mot der vi kunne ha parkert, var det grusvei og 5 cacher:

Det er to forskjellige CO’er på de 7 cachene opp til toppen. Av de 5 på veien inn, var det en vi ikke fant. Ser at flere har hatt problemer med akkurat denne, så selv om jeg misliker å ha en ufunnet cache midt i en rekke, så bryr det meg ikke så veldig mye på akkurat denne.

Når vi så svinger inn på stien, er dette det første som møter oss:

Spor etter villsvin! Fysj!

Så kom vi til et par stigninger, hvorav den ene besto av en naturskapt steintrapp, opprinnelig laget for kjemper og troll. Men vi kom oss opp! Og ikke så langt fra sluttpunktet ligger det et lite tjern fullt av vannliljer:

Nairo var glad for muligheten til å drikke:

Og han prøvde å få tak i et vannliljeblad, men det var litt for brådypt til at han turte å strekke seg helt ut :)

Så kom vi oss helt opp, og selv om det ikke er mer å se enn hus og skog, så ser man ganske langt der oppe fra:

Obligatorisk familieselfie:

En kjempefin tur som absolutt anbefales, hvis man ser bort ifra villsvinsporene. 7 cacher totalt, hvorav 6 funn på oss. Klager ikke på det :)

Sukkersøt bryllupsdag

Sukkersøt bryllupsdag

For seks år siden, rundt på denne tiden av døgnet, nærmet vel middagen seg slutten. Det var mye igjen av kvelden, og vi hadde lagt noen fantastiske timer bak oss. Å gifte seg er stort, og det er nesten like stort å se tilbake på dagen ved hjelp av bilder og video (ta gjerne en titt på youtube-kanalen min for å se noen videoer). Måtte jeg aldri glemme!

Foto: Wenche Strand

Eileif og jeg prøver alltid å gi hverandre bryllupsdagsgaver som har å gjøre med hvilken bryllupsdag vi feirer. Noen år er helt klart lettere enn andre, i år var det jo egentlig lett, men også litt vanskelig. Sukkerbryllup. Blir ikke noe seriøse gaver av sånt ;) Men at vi tenker likt er det ingen tvil om! Her er det jeg fikk av Eileif:

Nam-nam-nam!

Og dette fikk Eileif av meg:

Nam-nam-nam!

Opprinnelig ønsket vi å lage middagen vi spiste i bryllupet til hver bryllupsdag, men det klarte vi bare å gjennomføre første året. Når jeg om fredag var på jakt etter gave, kom jeg over Toro-posen med Creme Brulee, og siden det var desserten i bryllupet vårt, var det veldig enkelt å ta den med seg. Så i morges laget jeg den ferdig, så har den stått i kjøleskapet resten av dagen, og så koste vi oss med dessert etter middagen:

Ikke like god som når man lager den fra bunnen, men absolutt spiselig. Og nå håper jeg at vi ihvertfall kan gjennomføre desserten hver bryllupsdag i årene som kommer :)

Elsker deg, mannen min! <3

Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg

Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg

Hei alle sammen!

12 dager uten livstegn fra meg, det er jo ikke noe hyggelig. Og jeg som i begynnelsen av 2017 lovte meg selv at jeg skulle bli flinkere til å blogge… Ida Wulff skriver i dette innlegget om “lavterskelblogging”, et uttrykk jeg likte med en gang og skal prøve å ta til meg. For jeg trenger ikke å ha de store tingene å blogge om for å faktisk skrive noen ord. Jeg MÅ ikke ha vært på en fin cachetur, jeg MÅ ikke ha opplevd noe utenom det vanlige, det MÅ ikke ha skjedd noe ekstraordinært i hverken positiv eller negativ retning for at jeg skal kunne blogge. Det er tross alt mest hverdager, og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle om akkurat de dagene.

På grunn av disse bloggløse dagene, får dette heller bli et oppsummeringsinnlegg. Beklager det, jeg tror dere er like lite glad i å lese de som jeg er i å skrive de, men da får dere ihvertfall en kjapp oversikt over hva som har skjedd i det siste.

Nairo:
Alt har gått bra etter at Nairo måtte operere ut den knekte tanna. Han har spist bra hele tiden, han fikk oppbløtt tørrfôr en ukes tid etterpå, og det gikk fint å slutte med smertestillende. Han hadde et lite sår på innsiden av leppa, der stingene satt, men det grodde også fint. Jeg kjenner jo til disse sårene selv etter å ha hatt en del sting i munnen, men vi måtte ringe veterinæren allikevel, for det er noe helt annet når det er noe galt med Nairo enn når det er noe galt med meg. Hønemor, vettu ;)
Helt siden noen dager før vi oppdaget tanna har Nairo slikket og slikket og slikket på den ene bakpoten sin. Jeg trodde at det kunne ha noe med tanna å gjøre, at han hadde blod i munnen og at han trodde det kom fra poten og dermed slikket. Men det ga seg ikke etter operasjonen, og jeg har klemt og bøyd og tøyd og kjent uten å finne noe. Så i går tok Eileif Nairo til veterinæren. De fant heller ingenting, og jeg fikk dermed bekreftet min andre mistanke, at Nairo har fått en mani. Så nå går han med potesokk inne, sånn at vi forhåpentligvis får brutt manien og sånn at slikkingen ikke får utvikle våteksem eller noe lignende.

Eileif:
Helt siden årsskiftet har jo Eileif gått på kurs for å ta lastebilsertifikatet. For en stund siden besto han teoriprøva, og om torsdag besto han oppkjøringa. Hurra! Flinke mannen min, jeg er så stolt av han! Nå gjenstår to teoriprøver og oppkjøring på trailer/lastebil med henger (jeg kan ikke den korrekte terminologien), så er han ferdig. Dette blir så bra!

Meg:
I april synes jeg det var lenge til skoleslutt. Så kom mai, og så var mai slutt. Det er nettopp sånn mai føltes, hele måneden var over før jeg rakk å registrere at den hadde begynt. Nå er vi allerede over halvveis i juni, og til onsdag er det siste skoledag for elever og deltakere på begge jobbene mine. Dagene er ekstremt hektiske begge steder, jeg burde egentlig ha klonet meg selv og jobbet 100 % x 2. Det er naturlig å konkludere med at jeg er sliten for tiden, og det er nok også en av årsakene til at det blir lite blogging. Kveldene blir stort sett brukt til å la internett og tv underholde meg istedenfor å bruke kortsluttede hjerneceller på å skrive noe.

I dag har jeg vært på geocachingevent. Ei cachevenninne ville feire bursdagen sin med å ha event på verandaen sin, og samtidig fikk hun publisert en hel haug med cacher. Men aller først fikk jeg en FTF på en cache andre geocachingvenner publiserte til bursdagsbarnet, hun hadde allerede fått pre-logget den før publisering.

Sola stekte og det var en skikkelig sommerdag i dag. Katten hos bursdagsbarnet gikk motvillig med på litt kosing i sola:

Og hunden til andre cachevenner søkte skygge under bordet, fornuftig!

Siden det skulle være event-FTF’er på cachene som ble sluppet i dag, benyttet jeg sjansen til å øke min FTF-beholdning litt til. Så etter eventet ble det en liten kjøretur og litt gåing/bushing sammen med noen andre, før jeg satt kursen hjemover. Dermed endte jeg med 8 nye funn i dag, fordelt på denne måten: 1 event, 4 tradisjonelle, 1 multi og 2 letterboxer. 6 av disse ble FTF’er. Slettes ikke verst, og en veldig fin lørdag.

I morgen skal Eileif og jeg utveksle gaver, og jeg lover å blogge om både hva og hvorfor :)

Pasienten har det bra

Pasienten har det bra

Etter en del sutring i går kveld, fikk vi en god natt. Nairo har sovet på gangen utenfor soverommet mitt, det er der han stort sett alltid sover, selv om han har tilgang til så og si hele huset. Jeg var oppe en tur i natt, da sutret han litt etterpå, men sovnet veldig fort igjen. Så det virker som om både morfinen og det smertestillende/betennelsesdempende gjør jobben sin, og bra er det!

Det kom ikke på tale at han skulle være alene hjemme i dag, så jeg har vært hjemme fra jobb. Nairo har stort sett sovet, han er nok sliten, og så blir han nok litt sløv av morfinen. Men han har spist all maten han har fått, og vi har selvsagt også vært ute en liten tur:

Han fikk gjort fra seg, og alt var normalt der også. I tillegg kom vi over en ihjelkjørt hare, Nairo måtte jo få lukte på den.

Her ser det ut som om han gir uttrykk for hvor kjedelig han synes operasjoner er ;)

Nå i kveld har han invitert til lek ved å hente sin elskede tennisball, så jeg tror det går veldig fint med han. Takk og pris!

I morgen har Eileif fri fra kurs, så da får jeg dratt på jobb.

Og som et lite PS! må jeg nevne til dere som venter på bokomtale for mai at det kommer ikke. Jeg strever fremdeles med boka jeg begynte på i april, den er virkelig tunglest!

Operasjon på Nairo

Operasjon på Nairo

I går kveld skulle jeg pusse tennene til Nairo. Han er ikke det minste glad i det, men han godtar det og sitter stille mens jeg holder på. I går fikk jeg pusset på den ene siden, og når jeg begynte på den andre siden trakk han hodet tilbake og gikk fra meg. Jeg trodde det bare var nykker, så jeg ropte han tilbake, han kom og satt seg ned og jeg forsøkte igjen. Samme resultat, han rykket tilbake. Og da fikk jeg øye på blod på tannbørsten. Fikk Eileif ut på kjøkkenet til meg og ba han holde Nairo mens jeg tok på meg hodelykta og fikk tittet inn i munnen hans, og der så jeg tydelig tegn på at den ene jekselen oppe hadde knekt. Huff! Jeg har ikke sett noen tegn på at han har hatt vondt i munnen, han har spist som normalt. Det eneste unormale jeg har sett de siste dagene er at han har slikket seg mye på labbene, men der har jeg ikke funnet noe galt uansett hvor mye jeg har kjent og klemt. Antagelig har han slikket fordi han har hatt blod i munnen og har trodd det har kommet fra en labb.

Jeg ringte veterinæren i dag og fikk time klokka 14, så jeg dro hjem fra jobb og hentet Nairo og så tilbake til by’n. Det var ikke mange sekundene veterinæren måtte titte før hun var helt enig i min konklusjon, og hun ville ha han rett på operasjonsbordet for å fjerne tanna. Så da var det sprøyte på Nairo og så satt vi en stund på et lite rom mens vi ventet på at sprøyta skulle virke. Nairo kastet opp like før han la seg ned, og jeg ble sittende og se på pusten hans. Jeg rett og slett hater sånne situasjoner, jeg får assosiasjoner til den siste turen til veterinæren med Arkas, og jeg vet også at noen av mine venner som har Finsk Lapphund har hatt problemer når hundene deres har blitt lagt i narkose/skal våkne opp igjen etter narkose. Så når veterinæren kom innom oss for å sjekke og jeg sa at jeg var bekymret for pusten hans, fikk jeg beskjed om å gå. Og jeg skjønte jo da at min nervøsitet påvirket Nairo, så det var bare å gjøre som damen sa.

Det var ikke godt å sette seg i bilen og se kobbelet ligge ved siden av meg…

Jeg dro på jobb igjen, men oppdager mens jeg sitter i bilen at jeg jo ikke har med meg jobbnøklene. Gikk allikevel opp og fikk en kollega til å låse opp kontoret mitt. Jeg visste at jeg ikke fikk gjort noe som krevde konsentrasjon, men jeg fikk ihvertfall ryddet litt og kastet en del papirer. Så hadde jeg ikke lenger ro på meg til å sitte der, så jeg dro på butikken og kjøpte meg litt mat. Dyreklinikken skulle ringe meg når jeg kunne få hente han, men det kom ikke til å skje før tidligst klokka 16 og antagelig ikke før ved 17-tiden, så jeg måtte prøve å få i meg noe mat.

Så jeg kjørte tilbake til Dyreklinikken, spiste litt, tittet på klokka, spiste litt til og lurte på hva jeg skulle gjøre for å få tiden til å gå uten å bekymre meg halvt ihjel. Akkurat i dag hadde Dyreklinikken besøk av en representant fra Royal Canin, så jeg endte med å skravle hund med henne i over en time. Veldig hyggelig, og veldig takknemlig for selskapet!

Jeg trodde jeg skulle hente en fortsatt neddopet hund da de ropte meg inn klokka fem, men han var rimelig våken der han satt i buret, full av blod:

Stressa var han også, det er han jo alltid hos veterinæren, men det varmet langt inn i hjerterota da han logret da han så meg! Jeg fikk med meg tabletter fra veterinæren pluss resept på andre medisiner. Tanna var ute, det hadde gått helt fint, og såret var sydd igjen med selvoppløsende tråd. Så da var det en kjapp tur innom apoteket for å hente ut resepten, og så var vi hjemme like etter klokka 18.

Nairo er nå i kveld fryktelig sliten, fryktelig stressa og fryktelig urolig. Han synes antagelig det er ekkelt å drikke, for han går til stadighet til vannskåla, men det er ikke mange dråpene han får i seg om gangen. I skrivende stund har han faktisk lagt seg ned, men han har altså gått frem og tilbake og pepet frem til nå. Og jeg har så vondt av han!

Nå blir det myk mat en ukes tid, og så får vi bare ta resten som det kommer og tilpasse medisinene så godt vi kan. Stakkars lille gutten min, jeg håper så inderlig at han ikke har gått med denne tanna særlig lenge. Helt utrolig hvor flinke de er til å skjule smerte!

Tvetervann

Tvetervann

Rett over grensa til Sarpsborg fra Halden ligger det flere geocachingtrailer. Det er ikke lenge siden vi var i dette området og tok en fin trail, i dag dro vi tilbake for å ta en annen trail, nemlig trailen ved Tvetervann. Vi kunne tatt noen andre cacher som det er naturlig å ta samtidig, men i dag konsentrerte vi oss bare om trailen, og så kan vi dra tilbake en annen gang og ta de som gjenstår.

Og jeg drar så gjerne tilbake, for dette var en fin tur! Den første delen av trailen følger vannet, med åpen og fin skog:

Egentlig er ikke runden så lang at man trenger å ta matpauser (nesten nøyaktig 7 km), men vi ville nyte været i dag, og dermed tok vi oss opptil flere pauser langs vannet, det vil si i løpet av de første 7-8 cachene.

Sånn ser det ut når gutta mine later som om de er uvenner:

Og selv om maten var enkel, så var den veldig god i disse omgivelsene:

Familieselfie!

Når vi tok av fra vannet, fulgte vi grusvei tilbake til bilen. Ikke det beste jeg vet å gå på, men veldig enkelt å forflytte seg på:

Det er 19 cacher i trailen, og alle ble funnet. I tillegg fikk vi sett mengder av fugl i nesten alle størrelser, og en hel haug med små buormer. En deilig tur som absolutt anbefales! Jeg hadde forventet å møte på folk underveis, men vi møtte to damer med hver sin hund (den ene på parkeringsplassen, den andre like etter at vi begynte å gå), og ellers var det folketomt og helt stille. Nydelig! Beinet fungerte også bra, og sånne bekreftelser er godt å få.

Cachehelg

Cachehelg

I går tok vi turen til Ullerøy i Sarpsborg for å gå to trailer der. Ryggen og beinet fungerte bra, men det blåste opp og ble utrygt for regn, så vi avbrøt etter første trail og gikk direkte til bilen. Idet Nairo hopper inn i bilen kommer de første regndråpene, snakk om flaks! Jeg tok ikke et eneste bilde på hele turen, så derfor ikke noe eget innlegg. Men runden Høst-tur og de andre cachene man kommer innom på denne runden anbefales så absolutt! Så får vi heller dra tilbake og ta den andre runden en annen gang. 23 nye smil på kartet :)

I dag var også planen å gå tur, men det regnet hele formiddagen, så vi gjorde det om til kjøretur. Nå må man jo ut av bilen for å logge cacher, men det er uansett mindre vått enn å gå flere kilometer. Noen små gåturer ble det allikevel, Nairo må jo få bevege på seg. Det første stedet han fikk bli med ut var i Ertekroken:

Idyllisk og fint, lett tilgjengelig, og en interessant demning rett bak ryggen min.

Vi kjørte videre, og cachene ble plukket som perler på en snor. De fleste i dag var ganske lette, noen måtte vi surre litt etter, og så var det denne ved Lindtjern i Aremark:

En imponerende gapahuk med gigantisk bålplass. Noen burde avholde event her! Cachen her var ordentlig finurlig og artig, så den anbefales også!

Vi hadde håpet å få logget noen flere cacher, men klokka begynte å nærme seg event i Tistedal, så da kjørte vi direkte dit. Selv om vi kom akkurat ved eventstart, så var det allerede godt med folk der. Og det ble også servert kake!

Dette eventet var også ved en gapahuk, og den ligger ordentlig idyllisk til ved Femsjøen:

Vi koste oss, skravla, spiste kake, og konstaterte at vi ikke hadde flaksa med oss i loddtrekningen.

Så satt vi kursen hjem, 11 smilefjes rikere og totalt har jeg nå kommet meg over 1600 funn. En deilig helg, selv med til dels dårlig vær. Hovedsaken er jo at man gjør noe man liker, uansett vær :)