Tag: Nairo

Formiddagstur langs Fv22

Formiddagstur langs Fv22

I dag hadde jeg ikke lyst til å styre med å finne ut hvor jakta er over, og jeg hadde heller ikke lyst til å gå tur i lysløypa på Prestebakke, den har jeg gått så mye i det siste. I tillegg ville jeg gå før reprisen på Stjernekamp, så da ble det formiddagstur langs Fv22. Og istedenfor å gå frem og tilbake, sa jeg til Eileif at han skulle kjøre etter oss når klokka ble 11, så fikk jeg se hvor langt vi kom.

Vi kom ikke engang utenfor innkjørselen før det første ordentlig gule treet lyste mot oss:

Litt lengre bort var det gult og grønt i skjønn forening. Og litt rødt, men ikke sånn rødt-på-trær-rødt:

Like på utsiden av brua i Svingen/Bråtorp, er det lett å se brofestene til den gamle brua:

Og det var høsttakkegudstjeneste i kirken “vår” i dag:

Like ved siden av kirken står det en minnestein med denne informasjonen:

Det står at det er en bauta, og det kan godt være at den riktige terminologien faktisk er bauta, men jeg synes den ser litt for stusselig ut til å være en bauta. Men fin er den!

Å gå langs asfalt er vel kanskje ikke det mest spennende for en hund. Men siden vi gikk lengre enn vi pleier, var det nok mye nye lukter for han uansett. Og det er jo gress og skog i grøftekanten så og si hele veien:

Glimt av mer vann fikk vi også, og jeg fant ut at bjørkestammer egentlig er ganske dekorative!

Før vi gikk ut hadde jeg et håp om at vi skulle komme oss ned til Elgåfossen før Eileif kom etter oss. Jeg somlet litt og kom meg ut av døra et kvarters tid senere enn planlagt, så vi rakk ikke ned til fossen. Men, jeg tror faktisk vi hadde klart det med et kvarter ekstra, så da vet jeg det til neste gang.

Hvor langt vi kom? Hit:

Og dit var det ca 4 km :)

Dobbelt lykketall!

Dobbelt lykketall!

Jeg vet ikke hvordan andre mennesker bestemmer hva deres lykketall er, men mitt lykketall kommer helt klart fra datoen jeg er født, den 4. Og når jeg i dag fyller 44 år, betyr det at jeg skal kose meg i et helt år med å være dobbelt lykketall i alder. Hurra!!! :D

Det er ingen hemmelighet at jeg er glad i å ha bursdag, men i forrige uke fikk jeg en påminnelse jeg kanskje kunne vært foruten:

Nei, jeg er nok ikke dårlig etter i dag, men jeg er heller ikke best etter i dag? Hva er da dette for noe? 44 er da ingen alder, så jeg går ikke med på at dette gjelder for annet enn akkurat denne melkekartongen ;)

Men, jeg kjenner jo av og til litt på det faktum at jeg ikke er i hverken 20-årene eller 30-årene lenger. Det er absolutt ingenting galt med 40-årene, jeg trives ganske bra her, men kroppen trenger litt ekstra i ny og ne. Så om helgen slo jeg til med den snodigste ansiktsmasken jeg noen sinne har prøvd:

Ser jo ikke på noen som helst måte bra ut ;) Masken kommer fra Camilla Pihl, fås kjøpt på Vita, og finnes også i panda-variant. Og i tilfelle du ikke ser det, jeg skal forestille en tiger :D

Det ble en minifeiring av bursdagen min om lørdag. Ikke at det var planlagt som noen feiring, men siden det ikke blir noen feiring sånn ordentlig, tar jeg lørdagen med i betraktningen. Ingrid Bjørnov kom til Halden med sitt show Steinway to Heaven, og to venninner og jeg kjøpte billetter allerede tidlig i år. Først spiste vi middag på Bryggerhuset:

Og så var det 80 minutter med latter, minner, ettertenksomhet og fantastisk pianospill på Brygga kultursal:

Nope, du vil ikke finne Ingrid Bjørnov på bildet uansett hvor lenge du leter, jeg tok bilde før showet begynte. Men uansett: dama må geniforklares! Jeg kommer aldri til å bli lei av hennes måte å betrakte både verden og hverdagen på.

Så hva har jeg gjort i dag, på selve dobbelt lykketall-dagen? Jo, jeg har tatt meg ferie ut uka, og jeg har takket alle de snille menneskene som har ringt, sendt meldinger og gratulert meg på Facebook. Etter å ha funnet en cache, gikk Nairo og jeg en tur på Prestebakke:

Været kunne vært betraktelig bedre, men vi var heldige og slapp unna regnet, det kom når vi kjørte hjem.

Eileif jobber overtid i dag, jeg er faktisk usikker på om han i det hele tatt kommer hjem før jeg går og legger meg. Jeg er barnslig nok til å si at jeg synes det er pyton å være alene på bursdagen min, det er liksom den ene dagen i året jeg ikke har lyst til å være alene. Det er sikkert noen av dere som nå tenker at jeg skal slutte å klage, Eileif har endelig en jobb å gå til, og jeg er selvsagt helt enig. Men akkurat denne overtiden kunne kommet alle de andre dagene denne uka, bare ikke i dag. Sånn ble det nå ikke, og jeg skal klare å leve med det :)

Nå skal jeg snart fortsette prosjekt hud, jeg har en date på badet med noen av mine favorittprodukter fra Ole Henriksen :D

Tilbake på Linnekleppen

Tilbake på Linnekleppen

Fredag kveld satt jeg og forberedte cachetur for Eileif, Nairo og meg selv på lørdag, da jeg plutselig fikk en melding fra Lisa (Willeikke) med spørsmål om jeg hadde tatt runden på Linnekleppen. Det hadde jeg ikke, og Eileif synes det var helt greit å ikke være med på tur, så jeg sa ja til Lisa og startet overføring av cacher til GPS’en.

Sist vi var på Linnekleppen var for 4 1/2 år siden, og da var det bare én cache der. I ettertid har det kommet en trail på 20 cacher pluss bonus, og jeg er jo ikke på noen som helst måte vanskelig å få med på trailer :) Lisa og jeg ble enige om at hun skulle komme hit lørdag formiddag, så skulle vi kjøre én bil oppover. Vi stoppet og tok to cacher før vi parkerte på den enorme parkeringsplassen, og så var det bare å følge streken på GPS’en og komme igang.

Det småregnet når vi kjørte oppover, men været skiftet og det tok ikke mange meterne før det var rimelig varmt. Typisk høstvær, og selv om jeg ikke er glad i å gå tur når det regner, så er det sånt vær jeg liker best; at dagen kan starte smådårlig, men bli helt fantastisk uten at man smelter i løpet av dagen.

Cachene lå som perler på en snor. Siden jeg gikk med Nairo, var Lisa så snill og krøp inn i alt av grantrær, furuer og einere og logget for oss begge:

Denne karen hadde fått noen flere tenner siden sist jeg var her:

Vi gikk forbi flere små tjern, noen litt mer i bakgrunnen enn andre, og noen rimelig utilgjengelige på grunn av myr:

Skravla gikk kontinuerlig på oss, jeg tror det var én gang i løpet av hele dagen som vi kanskje holdt tyst sammenhengende i et par minutter. Så du kan trygt si at praten gikk lett, og det var om alt fra geocaching til hund, fra seriøst til useriøst, fra mat til litt mer mat ;) Dagens største humoristiske innslag tror jeg må ha vært da jeg snakket om en hund som hele tiden har tunga hengende ut på siden, og Lisa trodde jeg snakket om et menneske. Det var forøvrig en av gangene vi ikke pratet på en liten stund, mest fordi vi var veldig opptatte av å le ;)

Lisa gjør de nødvendige forberedelsene på GPS’en for å finne den neste cachen:

Toppen ble nådd, og vi tok oss en velfortjent halvtimes pause. Utsikten her oppe er upåklagelig hvis man vil se langt:

Nå skal det sies at det ikke er stort å se på, for det er jo bare jorder og skog. Men, for oss som bor i de flate delene av både Norge og Sverige, så er det å komme seg opp i høyden og se langt å betrakte som luksus, så det gjør ikke meg noe særlig at man ikke ser noe annet enn trær.

Nairo forsøkte å sjarmere både andre hunder på området, og Lisa, ved å stå på to og vinke:

Og tårnet sto på nøyaktig samme plass som sist, og det er fremdeles ikke besøkt av meg:

Tro meg, jeg skal ikke opp i det!

Første gangen jeg var på Linnekleppen, gikk vi samme vei opp og ned. Trailen som har kommet tar oss med på en rundtur, og det setter jeg stor pris på. Så vi tuslet videre, og kom snart til nok et lite tjern, dette med vannliljer både helt ved oss og borte i andre enden:

Og plutselig dukket det opp en liten hytte midt i skogen, uten noen form for skilting:

Jeg tok bilde av hytta i en veldig merkelig vinkel, så det ser jo ut som et dukkehus! Men jeg kan love at det var for mennesker i vanlig størrelse altså :)

Det ble 8 km på tellerverket når vi var tilbake ved bilen og den siste cachen var funnet. En veldig fin tur som anbefales! Det venstre kneet mitt, som begynte å tulle med meg for et par år siden og som har vært bra i ihvertfall halvannet år, begynte å tulle litt igjen mot slutten av turen. Så nå blir det støttebandasje en stund fremover igjen, i håp om at det ikke utvikler seg mer.

På vei hjemover var det meningen at vi skulle ta noen P&G’s, men det endte opp med at vi stoppet ved en finurlig Field Puzzle. Der ble vi vel sittende i rundt en times tid (om det ikke var mer) før vi fant løsningen og endelig fikk tak i loggen. En helt fantastisk cache som jeg gjerne skulle vist dere bilder av, men sånt gjør man bare ikke. Men skal dere til Aremark og er klare for å bruke litt tid på en cache, søk opp cachene til Yarnslayer og finn den som ligger få meter fra veien og er en Field Puzzle. Du vil ikke angre!

8 timer etter at vi dro herfra, var vi tilbake på gårdsplassen. Tusen takk igjen for en herlig tur, Lisa, dette må vi gjøre flere ganger!
Jeg vet at jeg er dårlig på å spørre andre cachere om vi skal dra ut sammen, jeg har jo Eileif som stort sett alltid blir med meg, selv om han kanskje ikke har kjempelyst til å cache. Jeg lover å prøve å bli flinkere til å spørre, for det er jo utrolig moro å cache sammen med andre som er på samme nivå som meg, både når det gjelder kondisjon og interesse. Og skulle noen ha lyst til å dra med meg ut på tur, så er det bare å spørre! Det er en stor sannsynlighet for at jeg sier ja, så sant jeg ikke har andre planer (noe jeg har de to kommende helgene).

Elgåbekken er en saga blott

Elgåbekken er en saga blott

Ved et par anledninger i sommer har jeg villet vise frem den vakre Elgåfossen, Østfolds høyeste uregulerte fossefall. Men den har ikke vært mye å vise frem, så den ble omdøpt til både Elgåbekken, Elgådryppet og Østfolds mest patetiske foss:

I dag gikk Nairo og jeg en runde rundt fossen, og nå kan vi konstatere at Elgåbekken er en saga blott, fossen er tilbake i sin skjønneste prakt:

Veldig godt at det har kommet litt regn i det siste, så fossen ser ut som den skal:

Nairo er ikke kjempehappy for å stå så nært fossen, men han taklet det veldig bra og sto i ro så jeg fikk tatt noen bilder:

I morgen skal vi holde oss unna veien, ihvertfall i en periode. Ladies Tour of Norway kommer forbi oss, heldigvis er det ingen hevebro her, så de slipper å bli stoppet slik som de ble i Fredrikstad i dag ;)

Kjøretur rundt Vänern

Kjøretur rundt Vänern

Planen min om en lengre gåtur i skogen denne uken ble rimelig fort forkastet da disse smertene satt igang. Ikke noe vits i å få opp pulsen når man ikke er i form. Men å sitte hjemme hver eneste dag den siste ferieuka, og ikke se noe annet enn disse fire veggene og noen få kilometer med asfalt på hver side av tomta, nei det var ikke aktuelt. Okay, man kan bli sliten av å kjøre bil også, men ikke på den samme måten som når man går mange kilometer. Så da ble det til at vi tidlig i går satt oss i bilen for å kjøre Vänern rundt. Vänern er Sveriges største innsjø og den ligger ikke avskrekkende langt fra oss. Samtidig tar det sin tid å kjøre rundt den, spesielt når man skal finne noen cacher samtidig. Ja, for du trodde vel ikke vi la ut på biltur uten noen cacher på planen? ;)

Jeg tok i bruk Cachetur.no for å planlegge kjøringen. Har brukt Cachetur noen ganger før og vet sånn noenlunde hvordan jeg skal få til det jeg trenger, og cachene plukket jeg ut på kartet til Geocaching. Målet var aldri å ta mange cacher, men etterhvert som jeg sjekket de beregnede totalene på Cachetur, så jeg at det var mulig for meg å sette ny personlig rekord i antall kommuner på én dag. Så jeg kastet på noen ekstra kommuner for å ha litt å gå på, men siden jeg ikke dyttet inn flere enn én cache pr kommune i 7 av kommunene og siden jeg heller ikke kvalitetssikret tilgjengeligheten og funnstatistikken på enkelte av cachene, tok det ikke lang tid på turen før vi fant ut at rekorden ikke kom til å bli satt. Og det er helt greit! Men jeg fikk et nytt län (fylke) i går, og det er jeg storfornøyd med!

Men la oss starte på morgenen. Det var meldt litt regn utover dagen, noe vi ikke brydde oss stort om. Hvis varselet hadde stemt. Men nei, vi fikk regn allerede før vi kom til Kornsjø…

Og ikke bare lett sommerregn, men dundrende høststormregn. Jaja, det kunne vel ikke holde på sånn hele dagen?

Vår første stopp var ved en gammel skanse, men der ble det en DNF. Så vi kjørte videre til en rasteplass med utsikt over en innsjø og en vakker rødmalt kirke. Jeg kunne selvsagt vist dere bilde av dette, men blomsterdekorasjonen på rasteplassen var mye mer interessant og uvanlig:

Okay da, så får dere se utsikten også :)

Vi gikk aldri bort til kirken, så jeg vet ikke om det var noen kirkegård der, men vi så en kirkegård rett over veien fra der vi sto også. Litt uvanlig med en kirke som ikke ligger sammen med kirkegården?

Siden Nairo selvsagt var med, hadde vi lyst til å gå litt med han. Ikke noen lang tur, men han må jo få bevege noe på seg når det blir en lang dag i bil. Så jeg hadde sett meg ut 5 cacher i en trail som lå passende til fra E18. Men det viste seg at de hadde bygget en ny E18 akkurat i dette området, så vi slet først veldig med å finne frem til skogsområdet der trailen går. I tillegg hadde regnet kommet tilbake. Så det endte med at vi bare gikk til den første av disse cachene:

Etter å ha kommet oss gjennom Karlstad i enda mer øs pøs vær:

og tatt en obligatorisk tur-selfie:

stoppet vi ved et busskur og tok et kjapt funn der. Det vil si, det var ikke så kjapt som ønskelig, for jeg gikk de 100 meterne bort til skuret, oppdaget at jeg ikke rakk opp, gikk 100 meter tilbake til bilen for å hente Eileif, så 100 meter til skuret, logge cachen, og så 100 meter tilbake til bilen. Dagens ekstratrim ;)

Istedenfor å kjøre rett sørover i Kristinehamn, fortsatte vi noen kilometer til på E18 for å komme inn i Örebro län. En kort gåtur langs en halvveis igjengrodd skogsvei resulterte i mitt første funn i dette länet, nå mangler jeg bare 16 län. Ting tar tid, men vi har det ikke travelt :)

Vi kjørte så tilbake til Kristinehamn for å ta sørover, og fant ut at vi begynte å bli sultne. Vips, der var det en BurgerKing, og vips så hadde vi en SnackPack (eller hva det nå heter) hver:

Dette var for sent til å kalles lunsj og for tidlig til å kalles middag, men vi var mette til langt etter middagstid!

Så hadde jeg tatt med nok en gåtur, en trail som gikk nedom selve Vänern (for vi så skuffende lite til innsjøen mens vi kjørte). Men klokka var blitt mye, vi var bare halvveis rundt sjøen, og været var fremdeles veldig ustabilt, så vi kjørte til den første av cachene og tok den:

Noen kirker måtte jeg ta med i planleggingen, og neste cache lå ved en av disse, Hassle kyrka. En vakker hvit kirke med cachen godt plassert utenfor kirkemurene, akkurat sånn det skal være:

Været fulgte etter oss, virket det som:

Like utenfor Lidköping ligger Skälvums kyrka, bygget i 1379. Og for en kirke!

Jeg tror ikke jeg har klart å få med på bilde hvor fin denne var i sin enkelhet, så jeg må ta med noen ekstra bilder. Denne steinen står lent inntil tårnet, dere kan skimte den til høyre på bildet over:

Døra var også helt fantastisk!

Og så må jeg bare ta med en av gravsteinene:

Jeg tok meg ikke tid til å prøve å finne ut hva som sto der, men jeg synes jeg kan skimte årstallet 1928 midt på til høyre. Og antagelig må dette ha vært en høyt utdannet person siden gravstøtten ligner på en bok liggende på et podium.

Den siste cachestoppen for dagen var ved en artig liten sak som heter Good Ol’ Shoe. Ingen bilder, vil ikke spoile noe :)

8 funn og 1 DNF er helt greit for en sånn dag. Skulle gjerne tatt flere, men da hadde vi ikke vært hjemme før i dag.

Vi kjørte rett gjennom Trollhättan og videre ut til E6 ved Uddevalla. Uddevallabroen er alltid verdt å ta bilde av:

Vi bestemte oss spontant å stoppe ved Torp köpcentrum. Ikke at det var noe spesielt vi skulle ha, men bare for å titte. Hva vi kom ut derfra med? Jo, smertestillende (det går en del av de for tiden), diverse tyggesnacks til Nairo, og “middag” i form av hver vår sandwich fra Subway:

Jeg orket ikke engang å spise opp hele min, men tok resten til frokost i dag.

Vi var hjemme 12 timer og 15 minutter etter at vi kjørte hjemmefra, og da hadde vi tilbakelagt 556 kilometer i bilen. Det var skuffende mye regn, vi så skuffende lite av Vänern, men vi så mange fine plasser og hadde en fin dag totalt sett. Deilig å være ute av huset og oppleve litt!

Rishaugen

Rishaugen

Fredag er handledag, og da er det veldig lett å kombinere handlingen med tur, ihvertfall når man har ferie. Normalt er det Eileif som handler, men jeg blir selvsagt med når vi skal gå tur, og ihvertfall når det er cacher å finne ;)

Etter en kjapp stopp på Storsenteret, kjørte vi til Hov for å gå den lille cacherunden på Rishaugen. For meg er Rishaugen avlastningssenteret som ligger nede på Iddesiden, men tydeligvis heter åsen bak senteret også Rishaugen. Og etter å ha fulgt veipunktet kom vi inn på en fin sti i til dels tett skog. Men det var også en god del nedfallstrær der:

Husker dere spillet Pinnespill? Der man slipper en haug med pinner på bordet og så skal man plukke de opp, en etter en, uten at de andre pinnene rører på seg. Det er sånn jeg følte det gjennom denne skogen. Ikke at jeg skulle prøve å plukke opp trærne altså, men det så like rotete ut ;)

Så kom vi frem til det første av to utkikkspunkter. Her ser man Idd skole til høyre i midten:

Kiwiposen var ikke vår, den var full med ved og klar til bruk i den lille bålplassen like utenfor bildet når bålforbudet er over.

Jeg måtte jo ha Nairo opp på bordet, for det fineste man har setter man på bordet, ikke sant? ;)

På vei til neste utkikkspunkt lyste dette treet grønt mot meg:

Lenge mellom hver gang man ser så grønn mose!

På baksiden av treet kunne man antagelig få seg en historieleksjon:

Og ved det neste utkikkspunktet kan vi skimte Iddebo litt til venstre for midten:

Siden vi valgte å parkere lengre vekk enn parkeringskoordinatene viste, fikk vi en tur på nesten 4 km, inklusive en del gåing på asfalt. 6 cacher og alle ble funnet uten nevneverdige problemer. En god fredag! Handling ble så gjennomført (av Eileif, imens jeg passet på Nairo med gjennomtrekk i bilen), og resten av dagen har vært deilig sløv :)

Cachetur med ny GPS

Cachetur med ny GPS

For en stund siden fikk jeg beskjed fra banken min om at de ikke hadde lagret gyldig legitimasjon på meg. Det eneste de godtar som gyldig legitimasjon er pass. Jeg reiser aldri, så jeg har ikke noe gyldig pass, men det var ingen bønn, det måtte jeg skaffe meg. I dag hadde jeg time for nytt pass, og for å få det, måtte jeg identifisere meg. Gyldig identifikasjon hos politiet er førerkort eller bankkort med bilde. Jeg har bankkort med bilde fra banken min. Den samme banken som kun godtar pass som legitimasjon. Så for å få et pass, kan jeg altså identifisere meg med det banken ikke godtar som identifikasjon, som de har gitt meg. Hurra, for en logikk! :/ Når man i tillegg må kjøre 75 km én vei til nærmeste passkontor, blir det en dyr affære.

MEN! Man kombinerer selvsagt et sånt ærend med en cachetur! Og når man i tillegg har ny GPS, blir det ekstra moro :D Den gamle GPS’en fungerer fremdeles, men jeg synes den har blitt litt vel unøyaktig. I tillegg har den blitt hardere å trykke på. Ja, det er berøringsskjerm på den også (Garmin Oregon 550), men den reagerer ikke like godt som den gjorde når den var ny. Så da ble det en Garmin Oregon 700 på oss:

Jeg knotet noe veldig for å skjønne menyer og slikt. Men når jeg til slutt fikk endret menyoppsett til noe som lignet litt mer på den gamle, så gikk det så mye bedre. I bruk i dag har det gått bra. Jeg synes kanskje ikke at den er noe særlig mer nøyaktig enn den gamle, jeg fikk en del off på de fleste cachene i dag, akkurat som jeg har pleid med den gamle. Men jeg kan ikke dra noen konklusjon etter bare 15 cacher. Det jeg savner aller mest, er å se de åpne skattekistene når jeg har trykket “funnet” på en cache. Nå bare forsvant de fra kartet. Det finnes sikkert en innstilling for det, og jeg klarer helt sikkert å google meg frem til det, men hvis du vet hvordan, må du gjerne si ifra til meg :)

Så hvor gikk turen i dag? Jo, jeg tittet etter trailer i nærheten av passkontoret og fant den som heter Rundt Fugleleiken. Hele trailen er for lang til at vi kunne ha klart den i dag, men litt er bedre enn ingenting, så jeg overførte 30 cacher (inklusive noen som ikke er en del av trailen). Det var nydelig ved parkeringsplassen:

Og inn i skogen bar det. Fine stier og fin natur:

Det var mye åpen skog, og da ble det fryktelig varmt i dag:

Så varmt at vi ganske snart fant ut at å prøve oss på alle 30 cachene ble litt i overkant, så vi kuttet ned og endte med halvparten.

En bro sto midt i skogen, ikke en bekk i sikte:

Og vi gikk også forbi en veldig søt jettegryte:

Vi var på passkontoret en time før min tid. Jeg hadde hørt at det var mulig at de tok deg inn tidligere, så jeg registrerte at jeg hadde kommet, gikk inn på venterommet og rakk ikke engang å sette meg ned før mitt kønummer lyste på tavlen. Inn en dør, bort en gang, og der satt en politimann og ventet på meg. 10 minutter senere gikk jeg ut derfra igjen. Kjapt og greit, og kr. 450,- fattigere, bare fordi banken ikke har lagret gyldig legitimasjon på meg.

Dagens middag ble kjøpt like borti gata for passkontoret:

Og den ble spist sittende i bagasjen i bilen og på en stein på utsiden av bilen ;)

En liten oppdatering når det gjelder de nye turskoene mine! De fikk sin første ordentlige test i dag, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd! Kjenner nesten ikke at de er på foten, ikke antydning til gnagsår, veldig gode!

Skippertak både inne og ute

Skippertak både inne og ute

Da Eileif og jeg giftet oss, sa min forlover i sin tale til oss at jeg gjør mye i skippertak-metoden. Det har hun helt rett i, jeg er mye flinkere til å motivere meg til å gjøre store ting som tar lang tid sjeldent enn å gjøre små ting jevnlig. Egentlig ganske teit at jeg er sånn, og jeg kan jo selvsagt prøve å gjøre noe med det, men jeg synes det er et mye større tiltak å lette på ræva for 20 minutters jobb enn for 3 timers jobb.

Derfor blir denne første ferien min brukt til en del skippertak, i kombinasjon med litt koseligere ting. Her hjemme har jeg flere dager danset både tango og jive med støvsugeren, så nå skal det være minimalt med kingelvev igjen i huset. Fremover er det støvklut og vaskefille som skal få svingt seg, og når det er gjort skal jeg være sabla fornøyd med innsatsen min. Eileif er i all hovedsak stasjonert ute etter eget ønske, han kjøpte ny ryddesag for litt siden, og sammen med den nye gressklipperen holder han og duppedittene på med å få skikk på plen og hage. Men er været for dårlig til å holde på ute, så er han virkelig flink til å hjelpe til inne også!

I dag lot vi hus være hus og dro på hytta istedenfor. Det er nok å gjøre der ute også, det viktigste nå var å få fjernet mye gress (sånn at det går an å bevege seg der uten å bli gjennomvåt), en del småtrær (før de også stjeler utsikten vår) og en del ugress (som bidrar til at maurene tusler inn i hytta). Ser dere Nairo i busken?

Gressklipperen vi har på hytta er en elektrisk sak som jeg visste fra før er overraskende god til å være så liten. Selv dette høye gresset tok den med litt ekstra innsats, men Eileif mente at vi så absolutt skulle hatt med ryddesaga hjemmefra, så han hadde sin egen vri på hvordan å bruke en gressklipper i dag:

Jeg burde kanskje filmet, men teknikken var som følger: der gresset var for høyt og tykt, der løftet han gressklipperen opp og angrep gresset ovenfra istedenfor fra siden. Jeg holdt på å le meg ihjel! :D

Som nevnt før, så har ikke Nairo vært mye nok på hytta til å føle seg ordentlig trygg der. Derfor synes han det er helt greit å holde seg inne i busken sin, der føler han seg beskyttet, det er kjølig der, og han får allikevel fulgt med på hva som skjer. Tar ikke mange minuttene fra vi har kommet dit før han har laget seg et lite rede:

Men selv den mest sjenerte og skeptiske hunden klarer ikke holde seg i bakgrunnen når det finnes nyklippet gress å rulle seg i:

Og litt obligatorisk risting etterpå:

Ingen skal påstå at det ble fint etter oss der ute i dag. Men det ble uten tvil bedre, og jeg er stolt av innsatsen vi gjorde, alle tre. Nei, Nairo gjorde ikke stort annet enn det dere har sett bilder av, men mamma hjalp også til.

Det ble en snartur rett over den gamle Svinesundbrua etterpå, leke turister og ta bilde av fjorden er moro:

Det blir nok ikke noe særlig mer skippertak denne ferieuka, hvis jeg da ikke klarer å ta meg sammen og ta noen av disse halvtimesjobbene. Resten av uka skal ihvertfall gå med til geocaching, nytt pass (nei, jeg skal ikke ut og reise, men jeg må ha pass allikevel), en tur til veterinæren for svensketablett og et cacheevent.

Ulveholtet

Ulveholtet

Lettskyet og litt vind, det er jo perfekt turvær! Så tur ble det, og denne gangen til Ulveholtet, en runde et lite stykke nord for Halden sentrum. 25 cacher er jo ikke feil :)

Hele runden var blåmerket, både på trær og på varder:

Det ble nok litt varmere enn jeg hadde sett for meg. Vi hadde heldigvis med oss nok vann, og Nairo finner jo vann når han trenger det, selv om drikkestillingen kanskje blir litt ubekvem ;)

Istedenfor å rygge opp igjen, så hoppet han videre uti, og måtte så hoppe og sprette litt for å komme seg tilbake til Eileif:

Stort sett alle cachene var lette å finne, men vi slet litt ekstra ved et par av de. På den ene begynte jeg å flytte på en stein, men fingeren min kom i klem og da hadde jeg ikke lyst til å håndtere den steinen noe mer:

Ironisk nok viste det seg litt senere at cachen lå akkurat bak den steinen ;)

Hele runden var stort sett godt tilrettelagt med bruer og klopper:

Siden det har vært så lite nedbør i det siste, var ikke myrområdene vi måtte over noe problem heller. Det største problemet i dag, hvis vi i det hele tatt kan kalle det et problem, var at det var mye vegetasjon inntil stien, så vi vasset hele tiden i vått gress og kratt. Noen steder var det faktisk såpass mye gress at Nairo ble borte under der. Så skal man gå denne runden, anbefales både vanntette sko og langbukser (glad jeg ikke tok shorts, som jeg hadde tenkt!).

En vakker liten bekk fikk et streif av sol på seg:

Det var flere hytter og koier langs stien også:

Og Nairo har helt tydelig et litt anstrengt forhold til kameraet ;)

Trær og sol og skyer og himmel:

Eileif leker gjemsel med meg ;)

Kanskje han prøver å gå i ett med blåmerkingen?

Om jeg har en hund som tigger? Nei, på ingen måte ;)

Når vi nærmet oss slutten, var Nairo tydelig sliten. Det er ikke ofte han legger seg når vi tar pauser, men det gjorde han når vi tok den siste lille pausen for dagen. Akkurat her var det veldig mye kråkesølv, og titter du nøye etter, kan du kanskje se at Nairo har pyntet seg med kråkesølv i skjegget:

Det står i cachebeskrivelsen at runden er på i underkant av 9 km. Jeg fikk 6,8 på Endomondo, og hvis jeg måler sånn grovt på kartet, kommer jeg også til rundt 6-7 km. Runden er uansett fin, i variert terreng fra tett skog til åpen skog til myr. Ingen vann, ingen utkikkspunkt, men stillhet og helt klart mulighet for å se dyr og fugler. Vi møtte et rådyr like før parkeringen, og en frosk fant ut at han skulle holde meg med selskap imens jeg logget en cache. Jeg var ikke spesielt glad for dette selskapet.

Runden anbefales!