• En innholdsrik lørdag

    Jeg hadde ingen cacheplaner i går. Denne helgen er det Earth Cache-helg med suvenir, og det er i utgangspunktet ikke en suvenir jeg absolutt MÅ ha. Samtidig er det alltid litt morsomt med en ny suvenir (statistikk, vet der 😉 ), og jeg måtte utom hytta en tur, derfor formet det seg en plan i hodet mitt.

    Jeg tok med meg Nairo og satt kursen mot den eneste Earth Cachen jeg ikke har tatt i Halden, den ligger ute på Remmen som er på vei mot hytta. Det sto noen der da jeg kom kjørende, men innen jeg fikk parkert og gått bort, var de dratt. Altså ingen mulighet for et samarbeid, og jeg som synes Earth Cacher er vanskelige! Men jeg studerte, tok bilder og prøvde å finne ut av spørsmålene, og dro så videre utover mot hytta.

    Det ble en stopp på veien for å ta en cache. En enkel og grei sak som jeg brukte mer tid på å gå til og fra bilen enn på å finne. Så ut på hytta, og jeg visste jeg kom til å bruke litt tid der, så jeg tok Nairo ut av bilen for å la han stå ute i hagen. Idet vi kom opp på toppen av trappa, reiste det seg et rådyr foran oss, maks 5 meter unna. Både Nairo og jeg ble så forfjamset at vi egentlig ikke rakk å reagere, men rådyret sprang på baksiden av hytta. Vi gikk mot der rådyret hadde ligget, for det er like ved der kjettingen til Nairo er fast i gjerdet. Samtidig som jeg ser rumpa til rådyret til høyre for meg, braker det til i småbuskene til venstre, og der spratt det nok et rådyr opp, 2 meter unna oss og akkurat der Nairos kjetting er. Utrolig moro! Men jeg valgte da å ta Nairo med inn på hytta. Ikke hans favorittsted, han har aldri blitt helt trygg der ute. Men jeg fikk gjort det jeg skulle, og så låste vi oss ut igjen.

    I en skog nord for hytta, mot Røsneskilen, ligger det noen cacher. Jeg har tatt noen av de før, nå ville jeg ta noen til. Så vi parkerte på toppen av Mørvikabakken og gikk rett inn på Kyststien derfra. Jeg gikk noe i disse skogene da jeg hadde Arkas, men det er så mye å utforske her!

    Den første cachen vi kom til var en klatrecache. Jeg hadde kanskje klart å klatre opp, men i disse jakttider (vi hadde refleksvester, begge to) ville jeg ikke la Nairo stå alene i tilfelle det kom en jakthund. Derfor fikk den cachen være i fred.

    Så kom vi til Kongegrava:

    Jeg vet jeg har vært her før, jeg tror jeg har tatt en cache her før. Veldig usikker.

    Vi tuslet videre. Fin natur, fine stier:

    En del bløte områder også, men det må vi regne(! :p ) med på denne tiden av året.

    Jeg hadde planer om en liten avstikker, for så å fortsette på det som hadde blitt en rundtur for oss. Men før jeg kom til den avstikkeren møtte jeg en mann med soppkurv, og vi ble stående og snakke om sopp og kommunepolitikk og skolevesenet og hytteliv og hummer og champagne. Dermed gikk tiden litt fra oss, og jeg bestemte meg derfor for å gå til avstikkeren og fortsette i den retningen. Da fikk vi allikevel en rundtur, men i motsatt retning og ikke flere cachefunn enn to på selve gåturen.

    Jeg glemte å sette på Endomondo da vi begynte å gå, men vi var ute i et par timer, og jeg vil tro vi gikk rundt 5 km. Deilig!

    Åh, nå holdt jeg på å glemme! Jeg skrev i velværeinnlegget i begynnelsen av måneden at jeg hadde returnert et par plagg, og at jeg skulle ha en annen størrelse i retur på det ene plagget. Den passet perfekt, og jeg brukte den for første gang i går. Ny turjakke!

    Jeg får alltid penger av mamma til bursdagen min, og dermed brukte jeg de på denne jakka. Den er i fargen Deep Teal, og som dere ser på bildet mitt, ser den ganske blå ut. Ser dere på produktbildet til RevolutionRace, ser den mer grønn ut. Ergo er den i den petrol-fargen som jeg har blitt så glad i, den mellomtingen mellom blått og grønt.

    Jeg vil absolutt være enig i at dette er en skalljakke som er både vind- og vanntett. Det vil si, det regnet ikke i går, så jeg vet ikke hvor vanntett den faktisk er. Men det blåste en del i går, og det merket jeg ikke noe til. Det står at den ventilerer/puster, det vil jeg ikke si meg helt enig i. Det ble knallvarmt å ha den på, selv med bare tynn fleece under. Heldigvis er det store ventilasjonsåpninger under ermene.

    Jeg bestilte først i str M da den skulle passe perfekt til meg ifølge størrelsestabellen deres. Det gjorde den forsåvidt, men da hadde jeg ikke hatt plass til tykkere fleece under. Så det er absolutt en kroppsnær passform, og jeg har ikke god nok plass under den til å bruke f.eks. en tykk ullgenser midt på vinteren. Men da har jeg andre jakker som passer bedre.

    Etter en kjapp ukeshandling på Kiwi, var vi hjemme igjen. Sendte avgårde svarene på Earth Cachen, og fikk de godkjent. Hurra! Resten av kvelden ble brukt til det sedvanlige: avslapping, se på Stjernekamp og strikke. En deilig og innholdsrik lørdag!

  • 46 år i dag

    Egentlig kunne jeg bare postet fjorårets innlegg igjen, for dagens innlegg blir ganske likt det jeg postet på bursdagen min i fjor 🙂 Jeg har ferie, Eileif er delvis sykemeldt og dermed hjemme i dag, og dermed ville jeg på tur. Jeg hadde lagt to planer helt avhengig av hvordan formen til Eileif var, men han mente han skulle klare en gåtur, og da ble det det. Så etter å ha pakket opp gaven fra han, som jeg visste hva var (brystkjede til festdrakten, hurra!), så dro vil til Skjeberg for å gå de to trailene Guslundåsen og Rundløype Trosset.

    Været var litt ustabilt i morges, men i all hovedsak hadde vi nydelig vær på turen:

    Det var mye bløte partier på stiene vi gikk i dag, men av og til var det nydelige skogsstier, og Nairo storkoste seg:

    Den store utfordringen i dag var at det var så mange stier å velge mellom, så det var flere ganger vi tok feil og flere ganger vi ikke fant stien i riktig retning, så de første cachene ble tatt litt hulter til bulter. Men tidlig på turen kom vi forbi denne nydelige grillhytta med tilhørende uteområde:

    Nesten litt rart at det ikke var folk her, det er jo høstferie.

    Cachene var veldig enkle å finne, og godt vedlikeholdt. Så vi kunne fokusere på turen og naturen, og det setter jeg stor pris på. Det ble også en avstikker til en cache for seg selv, og der var det en gammel husmannsplass:

    Hvis det på bildet over har vært døra inn i boenheten, må de som bodde der ha vært veldig små:

    Selv jeg hadde ikke kommet inn uten å bøye meg.

    Gutta mine var tålmodige, som vanlig. Ventet på meg hver gang jeg måtte ta en avstikker ut fra stien for å finne en cache:

    Det må vel sies at han med to bein er mer tålmodig enn han med fire bein, men jeg blir stadig imponert over Nairo også, altså.

    20 funn ble det på denne turen, helt perfekt!

    På vei hjem stoppet vi på en bensinstasjon, jeg skulle kjøpe boller og jeg hadde lyst på en is. Litt av en kombinasjon, sa damen bak kassa. Jupp, sa jeg, jeg har bursdag i dag, og jeg har lyst på boller og is. Dermed fikk jeg gratulasjoner av både henne og en mann på vei ut 😀

    Så skulle vi stoppe på Kiwi for å ukeshandle, og idet jeg rygger inn på parkeringsplassen oppdager Eileif at vi parkerer ved siden av min gode venninne C. Så da ble det en god bursdagsklem på meg og litt skravlings, før vi handlet og kom oss hjem.

    Og i år, som i fjor, var årets bursdagsmiddag tartar:

    Dette var lørdagskosen til mamma, pappa og meg da jeg var yngre, nå spiser jeg det vel nesten bare én gang i året. Og bra er vel forsåvidt det, for da rekker jeg å savne det mellom hver gang.

    Nok en strålende bursdag går mot slutten, og jeg skal bruke resten av kvelden på å gjøre meg klar til morgendagens utflukt, forhåpentligvis kommer det et blogginnlegg om det til søndag 🙂

  • Bilferie 2019 – dag 3

    Mandag 29. juli: Dyranut/Tinnhølen – Halden

    Det blåste greit gjennom natta, men vi blåste ikke bort. Det kom et par skikkelige regnskurer, men vi var tørre inne i teltet. Og det kom et par tordenskrall, men ikke ble vi truffet av lynet og ikke satt Nairo igang med bjeffing, som han pleier å gjøre når det tordner hjemme. Kanskje vi skulle flytte i telt på permanent basis?

    Denne mandagen var altså min feriedag nummer 13, og dermed har alle feriedagene blitt dekket av blogginnlegg. Bortsett fra nummer 11 og 12, som jeg kort har skrevet om på Facebook-siden til bloggen.

    Vi tok en rolig morgen denne dagen. Eileif har tydelig ikke godt av å ligge i telt, så det var helt innafor å ta frem stormkjøkkenet og lage te og kaffe, få tatt seg litt mer enn en kattevask, og ikke stresse med å pakke sammen. Derfor ble ikke første cache for dagen logget før rundt klokka 11:

    Vi kom til Geilo og fant et parkeringshus, og da fant vi ut at det var kjølig nok til at Nairo kunne sitte bittelitt i bilen imens vi tok en kjapp shoppingrunde. Det ble ikke handlet mye, men akkurat denne klarte jeg ikke motstå:

    Jeg har ei rumpetaske fra før, men denne er mindre og lilla og kostet bare kr. 150,-, så den var fin å ta med seg 🙂

    Så tok vi av veien vi hadde kjørt på en stund og satt nesa i retning Kongsberg. Stoppet ved Geilo Kulturkyrkje:

    Alltid spennende med litt annerledes kirkebygg, selv om jeg må si at jeg liker de mer tradisjonelle, selv om de også har stor spennvidde i utseende.

    Vi tok en avstikker for å ta to cacher. Den første fant vi ikke noen god parkeringsplass ved, så den hoppet vi over, men den neste er jeg glad vi stoppet ved. Dette var en nedlagt kirkegård hvor de ivaretar en liten flekk av stedet ved hjelp av gjerder, port og en bauta:

    Den fikk et favorittpoeng av meg!

    Neste avstikker var opp til Imingfjell Turistheim:

    Her hadde vi også planer om en gåtur på vidda, men nok en gang satt Eileifs form en stopper for det. Så det ble bare en liten gåtur langs grusveien så Nairo fikk strekke på beina:

    Og mamma krevde en selfie av oss, så da fikk hun det:

    Som nevnt i et tidligere innlegg ble det en del kirker på denne turen. Uvdal stavkirke måtte vi innom:

    Her måtte vi betale for å komme på nært hold, noe vi ikke gadd, men vi fikk da et glimt av den allikevel.

    Vi var i Uvdal sentrum sånn cirka i tide for middag, og da vi fant en bensinstasjon som også solgte gatekjøkkenmat, var valget enkelt: fyll bensin og spis hamburger/biffsnadder:

    Neste kirke fascinerte mest på grunn av navnet:

    Skjønne kirke. Jeg forstår (skjønner :p ) at stedet heter Skjønne, men jeg synes nå det var litt artig allikevel 😉

    Nore stavkirke fikk også et besøk:

    Og så delte jeg ut nok et favorittpoeng til Numedalsbanen i Veggli:

    To togvogner brukt til selskapslokale i et lite sentrum. Moro!

    Vi stoppet også ved Flesberg stavkirke. Her så jeg at døra var åpen, så jeg listet meg inn og tok et bilde. Fant ut at jeg skulle liste meg gjennom de innerste dørene for å ta et ordentlig bilde, og plutselig er det noen som sier “Hei!” ved siden av meg. Jeg skvatt så ille at jeg nesten skrek! Men der var det altså ei hyggelig jente som satt og fortalte besøkende om kirken, og jeg ble siste besøk for dagen:

    Siste kirke på turen var Svene kirke:

    Et litt annerledes kirkebygg dette også, selv om det helt klart er mer tradisjonelt enn Geilo Kulturkyrkje.

    Vi nærmet oss Kongsberg, og jeg hadde sett meg ut en trail på 40 cacher pluss en bonus som jeg hadde lyst til å ta. Eileif hadde ikke lyst på en ny natt i telt, og siden klokka nå var over 17, var vi usikre på om vi skulle gå for trailen og komme sent hjem eller droppe trailen og dra rett hjem. Heldigvis for meg er Eileif veldig snill, så det ble trail. To av de ti første cachene hoppet vi over da jeg leste meg frem til at de sannsynligvis var borte og ikke var blitt erstattet av CO på de dagene som hadde gått siden jeg hadde skrevet ut turmalen fra cachetur.no. Og da vi kom til nummer 10 og oppdaget at den lå ved en fin liten rasteplass, bestemte vi oss for å ta en halvtimes pause der for å spise bittelitt og drikke litt kaffe og te:

    Og gi Nairo mat, selvsagt, som han ikke ville ha.

    Vi tok ti og ti cacher hver oss, og hele trailen gikk overraskende fort. Nummer 40 fant vi ikke, men bonusen ble funnet etter litt leting.

    Så hadde jeg lyst til å prøve på Norgesboksen i Kongsberg, men etter litt surring i sentrumsgatene uten å finne ut hvor vi kunne parkere i nærheten, droppet jeg hele boksen og vi satt kursen hjemover:

    Vi parkerte hjemme klokka 0030 tirsdag morgen, og hadde dermed vært på tur i 2 døgn og 14 timer. Planen var jo 4-5 dager på tur, men siden det ikke ble noen gåturer på vidda, tok jo hele turen kortere tid også.

    Fasit for den siste dagen ble 49 funn og 1 DNF, og hvis jeg ikke har regnet feil, ble det totalt 75 funn og 3 DNF på hele turen. Veldig fornøyd! I tillegg kom jeg i mål med sommerens utfordring: Mystery at the Museum.

    Det var godt å komme seg bort litt, og det var veldig spennende å få vært på og sett Hardangervidda. Klart jeg gjerne skulle gått litt oppå der også, men sånn ble det ikke, og det er helt greit. Jeg synes vel det var litt mer stas å være litt lavere i terrenget og se bratte fjellsider, store fosser og fjordarmer, men som en helhet synes jeg årets bilferie var veldig fin. Moro å se en ny del av landet!

  • Bilferie 2019 – dag 2

    Søndag 28. juli: Haukelifjell – Dyranut/Tinnhølen

    Etter en ganske god natts søvn våknet vi tidlig (eller; jeg våknet tidlig og vekket Eileif), og dermed var vi tidlig tilbake på veien. Første cache for dagen ble tatt allerede før klokka halv åtte, og det tok heller ikke lang tid før vi svingte av E134 og inn på Rv13 nordover. Og et veldig naturlig stopp ble derfor Låtefoss:

    Cachen lå litt oppi lia, og på vei opp ble jeg oppmerksom på en foss på andre siden av veien, like imponerende som Låtefoss:

    Nå har jeg ikke tittet veldig nøye på cachekartet etter at vi kom hjem, men hvis jeg ikke husker helt feil har den fossen også en cache.

    Cachen til Låtefoss ble funnet, og jeg beveget meg så langt utpå kanten som jeg turte:

    Fysj, det var langt ned! Eileif var ikke helt klar over hvor jeg var (han ble igjen i bilen), så jeg måtte ringe han fra toppen der 😉

    Det ble flere stopp enn de jeg nevner her i bloggen, men en av stoppene ga oss utsikt til nok en foss:

    Og en annen stopp ga oss denne utsikten:

    Så stoppet vi ved Norsk vasskraft og industrimuseum. Vi tok oss ikke tid til noe museumsbesøk, i tillegg var det for varmt til å la Nairo sitte i bilen, men vi var innom resepsjonen/suvenirbutikken, og fikk kjøpt oss eplemost:

    Har faktisk ikke åpnet noen av de ennå, men jeg gleder meg til å smake.

    Vi fikk en DNF denne dagen også, men det gjorde egentlig ingenting for det var selvbetjeningssalg av moreller der. Og er man i Hardanger-traktene, må man jo kjøpe moreller!

    Som nevnt, ble det en del kirker på denne turen. Her er utsikt fra Ullensvang kirke, har du sett noe så vakkert?

    Det holdt på å bli en DNF i Kinsarvik også, men jeg ga meg ikke og fant den heldigvis:

    Måtte ta en stopp ved Hardangerbrua, selv om vi ikke skulle kjøre over den, vi skulle over på Rv7:

    Og så kom vi til Eidfjord. Jeg kunne vist et bilde av det staselige hotellet der, eller utsikten fra hotellet, men her bare må jeg vise de håndlagede tre-varmerene:

    Vi kjørte forbi de på vei inn i sentrum, så jeg gikk en omvei bare for å få tatt bildet :p

    Vøringsfossen var et obligatorisk stopp. Jeg ga opp å finne cachen ved rasteplassen, men jeg gikk ned veien for å få tatt et bilde derfra:

    Så kjørte vi opp til hovedplatået, og da ble Eileif også med ut. Cachen ble funnet uten problemer, og så tuslet vi bort for å få panoramautsikt til fossen. Jeg slet noe veldig med høyden, men klarte å få knipset noen få bilder uten å få med gjerdet:

    Eileif tok en kjapp titt, og så holdt han seg på trygg grunn 😉

    En tur innom suvenirbutikken resulterte i caps til Eileif og kjøleskapsmagnet til meg:

    Vi kjørte innom Sysendammen:

    En massiv demning vi kunne ha gått over hvis vi ville, men det ville vi ikke :p

    Smått om senn kom vi oss til Dyranut, og førsteprioritet var å finne cachen:

    Da det var unnagjort, og med vissheten om at vi snart skulle ta av denne veien, bestemte vi oss for å spise middag på Dyranut. Veldig gode kjøttkaker, og veldig mye mat!

    Vi kjørte inn til vannet Tinnhølen:

    Planen var å gå en time eller to innover vidda herfra, men Eileif hadde såpass med smerter i leddene at han ville droppe det. Derfor kjørte vi sakte tilbake imens vi tittet etter teltplass. For selv om klokka langt ifra var leggedags, så ville vi ha en natt på vidda, og det var mange som tenkte som oss. Telt og bobiler hele veien, men god plass imellom alle. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi fant en fin plass:

    Og det tok ikke lang tid å sette opp teltet heller:

    Vi skal ikke påberope oss å være drevne i telting, men det er jo litt koselig, da:

    Det var varmt her også, men det blåste såpass at vi tok oss en liten rundtur i “nabolaget”, så Nairo skulle få strekt litt på beina også:

    Og årets nye profilbilde til Facebook ble tatt:

    Nairo sover ikke imens vi kjører bil, så han var fryktelig trøtt på dette tidspunktet. Allikevel ville han ikke gå glipp av noe, så han kjempet imot alt han klarte:

    Jeg fant meg en recliner:

    Jeg burde ha hentet en genser til hodepute, da hadde det vært helt perfekt! 😀

    Eileif gikk en tur til bilen for å hente noe, og da våknet Nairo:

    Kan.Ikke.Gå.Glipp.Av.Noe.

    En liten rusletur til like før solnedgang:

    Jeg hadde egentlig ikke noen forventninger til hvordan det skulle være på Hardangervidda. Joda, jeg har sett bilder og hørt hva folk sier, men jeg ble allikevel litt satt ut over hvor flatt det faktisk er. Og hvor åpent. Jeg er ikke akkurat vant til områder uten skog.

    Alle tre i ett bilde:

    Ikke lenge før vi skulle legge oss, begynte det å komme mørke skyer:

    Vi var derfor veldig spente på hvordan natta kom til å bli. Ville vi blåse bort? Ville teltet holde eventuelt regn borte? Ville vi bli truffet av eventuelt lynnedslag? Eller ville det gå veldig fint? Dag 3, og dermed feriedag nummer 13, kommer i neste uke.

    Fasit for dag 2 ble 14 funn og 1 DNF.

  • Bilferie 2019 – dag 1

    Lørdag 27. juli: Halden – Haukelifjell

    Fredag kveld gikk Eileif ut i ferie, og lørdag klokka 1030 kjørte vi ut fra gårdsplassen. Målet for dagen var Haukelifjell, og planen var å ta Moss-Horten-ferja og så kjøre inn på E134. Men det var altfor varmt til å la Nairo sitte i bilen på dekk i en halvtime, og jeg tar han ikke med opp, derfor valgte vi Oslofjordtunnelen og dermed var vi rett på E134.

    Jeg hadde laget en tur på cachetur.no med veldig mange flere cacher enn vi kom til å stoppe ved, men bedre å ha med for mange i GPS’en enn for få 😉 Derfor ble stoppene litt spontane, utifra hvilke jeg faktisk hadde lyst til å ta og hvor lenge det var siden forrige stopp. Hadde vi begge vært like ivrige på cachinga hadde det nok blitt vesentlig flere stopp, men jeg får jo ta litt hensyn når Eileif ikke synes det er like moro som meg.

    Den første cachen vi stoppet ved fikk faktisk et favorittpoeng av meg, og det gjorde også denne:

    Det var ikke noe spesielt med cachen, men jeg falt totalt for den gamle skolebygningen!

    Vi måtte også stoppe i Morgedal, Cradle of modern skiing:

    Selv om vi har kjørt E134 flere ganger, oppdager man alltid noe nytt når man skal ta cacher underveis. Noen cacher blir arkivert, nye blir lagt ut. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at vi aldri kommer til å gå tomme for cacher å ta langs den veien.

    Det ble veldig mange kirker på denne turen, Vinje kyrkje var en av de første og også en veldig spesiell kirke:

    Jeg likte både fargen, de sorte og hvite detaljene og formen på kirken. I tillegg var cachen enkel og grei, sånt liker jeg 🙂

    Vi brukte god tid videre, men til slutt kom vi oss opp på fjellet, og da dukker jo det ene motivet opp etter det andre. Dette er tatt ved en cache:

    Og dette er tatt ved en annen cache:

    Vi endte faktisk opp med å sette opp teltet få meter fra nok en cache, for da var klokka blitt såpass mye at det var helt greit å krype i soveposen:

    Tannpuss utenfor teltet:

    Selv om veien går ikke mange meterne bak ryggen min, så var vi veldig fornøyde med denne teltplassen:

    Natta!

    Nairo var også klar for senga:

    Det ble 12 funn og 1 DNF den første dagen på tur. Og denne delen av turen var liksom mer som en transportetappe, da det var veien rundt Hardangervidda som var hovedmålet for turen, og også å komme oss ordentlig opp på vidda. Derfor var jeg fornøyd med 12 funn, og sovnet uten de største problemene.

  • 2 døgn besøk på feriedag 7 og 8

    Om torsdag, mer eller mindre klokka 10, rullet (rygget) det en bobil inn på gårdsplassen vår. Eileif var på jobb, så Nairo og jeg tok imot Heidi, Tore og Jen, som skulle være her i 2 døgn. Hurra!

    Egentlig kunne vi vel sittet og skravlet til Eileif kom hjem fra jobb, men Heidi og Tore hadde brukt det siste halvannet døgnet på å logge alle Halden på kartet-cachene, bortsett fra én. Den har jeg funnet, så de ønsket hjelp, derfor luftet jeg Nairo og lot han være hjemme, og så dro vi på cachetur med bobilen. Nå var det såpass lenge siden jeg hadde funnet akkurat denne cachen, så jeg hadde ikke noe klart minne av hvor den var, men heldigvis fant vi den, og dermed kan de være strålende fornøyde med at hele den geoarten består av gule smilefjes. Jeg mangler fremdeles én som var borte i fjor, men nå er den tilgjengelig igjen, så det gjelder bare å sette seg i bilen og få logget den.

    Så dro vi til sentrum. Først fikk de logget en jeg har tatt for lenge siden, så logget de min virtuelle. På vei tilbake til bilen fikk vi tatt en mystery som jeg har tittet etter uten å finne og en annen mystery som jeg ikke rekker opp til. Så kjørte vi i retning hjem, da fikk de logget (hvis jeg husker riktig) 4 cacher til.

    Eileif var kommet hjem da vi kom hjem, og han hadde med ferdigpizza, noe vi alle satt stor pris på! Resten av kvelden gikk til skravling og atter skravling, vi går aldri tom for samtaleemner!

    Eileif dro på jobb igjen i går morges. Vi andre satt kursen mot Strömstad for shopping:

    Vi fikk sett en svensk elg:

    Som forøvrig er helt lik norske elger 😉

    Og vi klarte å komme oss helt inn til Strömstad uten et eneste cachestopp 😉

    Det gikk brått noen timer før vi satt kursen hjemover igjen, men da ble det en liten omvei. Først innom en kirkecache jeg har fra før, så ned til en cache jeg ikke hadde logget, og da vi kom frem, husket jeg hvorfor jeg ikke har logget den, jeg rakk rett og slett ikke opp. Men nå er den også et fint smilefjes 🙂

    Eileif var nok en gang kommet hjem fra jobb da vi kom hjem, og ikke lenge etterpå satt vi kursen mot Nellies place. Eileif og jeg fikk nemlig en middagsinvitasjon dit i julegave av Heidi og Tore, det har blitt tradisjon at vi spiser der når de er på besøk. På vei ned måtte vi selvsagt stoppe så de fikk logget nok en svensk cache 😉

    Nydelig mat, gutta ville ikke se på fotografen:

    Og det ville jaggu ikke Heidi heller:

    Så hjem igjen for litt avslapping. Jeg blir alltid stappmett av porsjonene på Nellies, så jeg orker ikke store utskeielser rett etter å ha spist der.

    Bittelitt senere dro vi til trailen min på Prestebakke (Eileif var ikke i form, så han ble hjemme med Nairo). Jeg tenkte en fin liten kveldstur på en times tid, hvor jeg fikk tatt vedlikehold samtidig.

    Dessverre endte det med to timer med til dels regn, skrekkelig mye flått og frustrerende leting etter cacher som var borte. Men nå er alt på stell igjen, og trailen kan forhåpentligvis nytes noen år til. Jen var ihvertfall fornøyd med kveldstur:

    Vi fortsatte skravlinga litt til, før gjespene ble så store at det bare var å finne sengene våre.

    Nairo har i all hovedsak oppført seg eksemplarisk disse to dagene, og i morges var ikke noe unntak. Å gi begge (sitte bamse) og vinke gjør han gladelig for en godbit:

    Så vinket vi besøket avgårde, de skulle mer eller mindre dra rett hjem. Men jeg vet det har blitt noen cachestopp på veien 😉

    Tusen takk for besøket! Det er alltid en fryd å ha dere her, og jeg gleder meg til neste gang vi sees, uansett om det blir her eller der <3

  • Ferieplanene gikk i vasken

    I alle disse årene Eileif og jeg har vært kjærester, har jeg aldri hatt muligheten til å dra til hans barndoms trakter på utsiden av Tromsø. Årsakene er mange, men i all hovedsak er det grunnet økonomi og jobbing. I år er derfor det første året hvor vi begge har ferie og også har råd til å dra oppover, og allerede i vinter satt jeg igang planleggingen. Selvsagt skulle vi kjøre (får ikke meg til å putte en hund i bagasjerommet på et fly), og jeg koste meg med å finne cacher å ta oppover langs E6 med prioritet på kjappe funn på steder hvor Nairo kunne strekke på beina pluss noen Norgesbokser her og der, så skulle jeg ihvertfall overføre alle cachene på øya han kommer fra (om jeg skulle prøve meg på alle var en helt annen sak) pluss andre interessante cacher i selve Tromsø, vi skulle ta en dagstur bortom Finnmark (få med meg det fylket før det forsvinner) og også innom Finland (hvor Eileif og Nairo skulle stå igjen i Norge så vi slipper styret med rabiesvaksine), og så skulle vi kjøre østkysten av Sverige hjemover med fokus på fine cacher og kjappe funn på rasteplasser pluss noen virtuelle. Jeg gledet meg som en liten unge til hele turen! Maks tre uker, kjøringen opp og hjem skulle være en like stor del av ferien som selve besøket der oppe.

    Perioden jeg kan ta ferie er jo spikret hvert år, sånn egentlig. Ikke de to første ukene etter skoleslutt og ikke de to siste ukene før skolestart. De fire ukene som gjenstår kan jeg sjonglere stort sett som jeg vil. Eileif får jo tildelt ferie, og da han i våres fikk greie på når han fikk sine uker, var nedturen stor. Vi får én (1) uke ferie sammen… Jeg vet at det er helt normalt å ha det sånn, men jeg ble skikkelig lei meg uansett. Og det er ikke en snøballs sjanse i h… at vi kan kjøre opp og ned på en uke, det hadde ikke blitt noen trivelig ferie for noen av oss.

    Så da var det bare å tenke nytt. Hvor hadde vi lyst til å dra? Jeg har lyst til å se hele Norge, og så lenge det er fin natur og noen cacher her og der, er jeg fornøyd. Derfor ville jeg at Eileif skulle bestemme område, og hans eneste respons var “Hardangervidda”. Okay, hvordan skal vi løse det? Med 4-5 dager til rådighet? Ingen av oss har hverken helse eller kondisjon til å traske i oppoverbakker i timesvis for å virkelig oppleve Hardangervidda. Vi kan selvsagt kjøre bilveiene rundt, men da får vi heller ikke opplevd Hardangervidda på en ordentlig måte.

    Derfor hadde det vært fint med litt tips fra dere, hvis det er noen innom her som kjenner til Hardangervidda. Finnes det noe sted vi kan kjøre til, parkere og tusle innover og tilbake på en dag, hvor det ikke er “turist-tilstander”, hvor det ikke bare går i oppoverbakker men hvor vi allikevel får følelsen av vidda, hvor det er mulig å finne en teltplass ikke langt fra bilen uten å måtte dele plassen med en haug med andre? Eller har dere noen andre forslag til steder som passer disse kriteriene og som ligger innenfor en dags kjøring fra helt sør i Østfold? Forekomster av cacher er underordnet, da jeg alltids skal finne noen aktuelle på kartet uansett hvor vi reiser. Alt vi ønsker oss er noe som kan minne om litt ferie sammen.

  • Sprinkelet i Fredrikstad

    I går var det jo nesten lørdag, selv om det var søndag. Vanlige søndager holder jeg meg stort sett hjemme eller ihvertfall kun i nærområdet, men søndager som later som om de er lørdager kan jeg godt tilbringe ute.

    Vi stolte på at værvarselet var riktig da det sto at regnet skulle gi seg ved 10-tiden, og kjørte til Sprinkelet i Fredrikstad. Her er det to trailer, og vi skulle gå for den lengste, som i så fall ville gi meg 27 nye funn (26 i trailen og 1 utenom).

    Etter å ha knotet litt for å finne parkeringsplassen jeg hadde sett meg ut, kom vi oss avgårde sånn ca kl. 11. Og det tok ikke lang tid før den ene etter den andre cachen var funnet, logget og plassert tilbake på plassen sin. Her var det tydelig at fokus skulle være på turen og naturen, ikke på å måtte lete seg halvt ihjel etter cacher, og det er akkurat sånn jeg vil ha det på tur i skogen:

    Vi hadde det ikke travelt, og pauser er vi glade i, så da ble det en bollepause:

    Nairo storkoste seg på tur:

    Ikke for varmt og litt vind på toppene gjorde dette perfekt for han. I tillegg var det kjølig og vått der regnet har kommet til i det siste, så han fikk kjølt seg ned nedenfra også.

    Noen steder var det lagt ut bruer over små elver, denne var av det finere slaget:

    Mot slutten av runden gikk vi forbi Røde kors-hytta, og her var det flere som tok seg en pause:

    Derfor tok ikke vi oss pause der, men fortsatte til de siste cachene. Underveis fant vi oss et fint og ensomt sted å sette oss ned litt igjen, og jeg forsøkte på nok et familiebilde:

    “Guttungen” vil ikke være med på bilde! :p

    Vi startet med cache nummer 14 i trailen, dermed var denne utsikten over Fredrikstad noe av det siste vi så på turen:

    Nå blir bildet ganske lite i bloggen, men langt baki der, og nesten på midten av bildet, kan dere se Fredrikstadbrua. Vi hadde heller ikke problemer med å se pipene på Borregaard i Sarpsborg, og hadde vi hatt med oss kikkert, kunne vi sikkert ha sett Høiås-masta i Halden også.

    27 funn på ca 9 kilometer med nydelig og variert natur, en kjempefin runde! Og værvarselet holdt det det lovet, vi fikk regn først på vei hjem igjen 😀

  • Området ved Naverstad kyrka

    Eileif, Nairo og jeg har vært ved Naverstad kyrka før, da var det kun én cache der, og etter å ha funnet den, tok vi oss en gåtur i området.

    Her om dagen ble det publisert 5 nye cacher der, og selv om FTF’ene har gått, dro vi ned dit i dag for å finne cachene og gå en ny tur. Vi stoppet og tok en annen relativt ny cache på veien, og så la vi i vei på apostlenes hester.

    På vei til en tradisjonell gikk vi forbi denne benken uten utsikt:

    Selv om temperaturen i utgangspunktet ikke var veldig høy i dag, så ble det varmt nok å gå:

    Neste stopp var en enkel og grei multi, før vi gikk videre på fine skogsstier:

    Neste stopp var en tradisjonell, og her måtte vi lete en god stund. Eileif hadde gitt opp litt, så han satt seg ned og tok en pust i bakken imens jeg fortsatte å lete. Og plutselig hørte jeg han rope bak meg at han hadde funnet cachen. Hurra!

    Så var det ned til kirketrappene som går fra vannet og opp i retning kirken:

    Her var det en litt verre multi, og jeg trodde en stund at vi hadde gjort feil på enten oppgavene eller utregningene (eller begge deler), så vi prøvde et annet alternativ, men skjønte fort at det også var feil. Sendte en sms til en cachevenn og fikk bekreftet at det første alternativet mitt var rett. Fortsatte å lete der, og idet jeg hører at jeg får en sms med mer tips, finner jeg cachen. Hurra her også!

    Siste cache for dagen var selve kirkecachen, og den var det Eileif som fant. En vakker og veldig gammel kirke:

    Og jeg blir så fascinert når jeg ser kirkespiret står et helt annet sted enn på taket av kirken! Er ikke så mange steder jeg har sett det, men dette er altså en av de.

    Det jeg trodde skulle bli en liten cachetur endte opp med 3 timer, så både Nairo, Eileif og jeg har vært rimelig sløve resten av dagen. Det er ikke langt å gå, men det er mye opp og ned. Men området anbefales så absolutt!

  • Kjøretur med cacher og gåtur uten cacher

    I går skulle Lisa holde CITO i Strömstad, og siden det var min eneste og siste mulighet for å få vårens CITO-suvenir, var det ingen tvil om at jeg skulle delta. Det var heller ingen tvil om at jeg skulle finne noen flere cacher, så jeg la opp en kjøretur med 23 cacher, uten det minste håp om å finne alle. Men alltid greit å ha noen i bakhånd 🙂

    Dro hjemmefra ved 9-tiden, da hadde jeg to timer før eventet skulle starte. Den første cachen, som var en av de jeg hadde minst håp om å finne, fant jeg i løpet av sekunder. Cache nummer to rakk jeg ikke opp til. Cache nummer tre fant jeg ikke noen god parkeringsplass til. Cache nummer fire var det folk ved. Så joda, starten var god, men det fortsatte ikke like bra.

    Hadde fremdeles ganske god tid, så jeg bestemte meg for å gå etter 4 mysteryer som lå på rekke og rad i det jeg antok var ulendt terreng. Det vil si, hadde jeg giddet å betale for parkering, hadde det sikkert ikke vært like ulendt. Men jeg fant en parkeringsplass på en grusvei og labbet i vei til den første, som jeg fant uten problemer. Ser på GPS’en at det bare var 170 meter bushing til neste, så jeg gikk i den retningen også. Da det var 100 meter igjen, hører jeg at det knaker foran meg, så jeg tverrstopper og ser ei elgku 30 meter foran meg. Sier til meg selv at nå skal jeg vente litt, og der kom jaggu kalven også, som jeg vil tro kanskje var 2 uker gammel. Okay, snu deg rundt og kom deg kjappere enn svint tilbake til bilen! Det gikk fint, altså 🙂

    Hadde fremdeles litt tid, så da ble det en enkel tradisjonell ved en ekstremt populær campingplass:

    Så var det på tide med CITO, med utgangspunkt i et lite grøntområde i Strömstad sentrum:

    Vatvedt fikk fylt søppelsekken sin umiddelbart:

    Himmel og hav, som jeg lo! Men jeg fikk plass 😀

    Tok følge med Vatvedt og Raymond et stykke før Vatvedt hadde andre ting å gjøre, så Raymond og jeg fortsatte et stykke til. Var ikke så mye søppel vi fant, men vi plukket alt vi så. Gikk forbi ei mor med ei lita datter som matet en svane og en haug med måker. Like i nærheten satt en lettere bedugget fyr og forbannet de for å mate måkene. Jaja.

    Jeg tok med meg søppelsekken og kjørte til avtalt sted for å sette den fra meg. Da kommer en mann bærende på et brett med brusbokser, og jeg så han tittet fra sekken til meg, tilbake til sekken og så på meg igjen. Og han så ikke blid ut, så jeg stoppet bilen, rullet ned vinduet og fortalte at jeg satt sekken på utsiden av søppelkassene fordi vi har vært en gjeng som har ryddet, og sekkene skal hentes om 10 minutter. Da ble han blid igjen 🙂

    Så kjørte jeg videre for å finne noen flere cacher. Første stopp var en easy peasy mystery, men jeg klarte ikke finne noen vei til en tradisjonell like i nærheten, så den droppet jeg. Dro så videre til nok en tradisjonell, men selv 20 minutters leting hjalp ikke, så den måtte jeg DNF’e.

    Nok en lett mystery var neste stopp, med masse trær i skogen:

    Så var det en challenge. Parkerte bilen og går mot der jeg får noenlunde nullpunkt og leter meg halvt ihjel, men finner ingen ting. Ser at jeg hele tiden har 5-6 meter på GPS’en, men selv da jeg har gitt opp og er ved bilen igjen har jeg 5-6 meter, så jeg bestemmer meg for å inspisere litt til, og der var den jaggu. Hurra! Challengen har jeg vært kvalifisert for i over et halvt år.

    Nå har jeg egentlig 8 cacher igjen på lista mi, men den ene leta jeg etter for et par uker siden uten å finne, så den gadd jeg ikke se etter. En annen fant jeg ikke noen parkering til, og 4 var det et godt stykke å kjøre til, så jeg bestemte meg for å gå for 2 som mer eller mindre lå på veien hjem, selv om jeg måtte ut og gå litt for å komme til de. Begge disse to var enkle og greie tradisjonelle, og dermed endte jeg opp med 9 funn og 1 DNF totalt. Ikke den beste uttellingen, men, som alltid, bedre enn 0 funn 🙂

    I dag var Nairo min førsteprioritet, og jeg grublet lenge på hvor jeg skulle gå med han. Å gå cachetur med han innebærer at jeg må kjøre langt, og det gidder jeg ikke på en søndag (les: dag før jobb), derfor fant jeg ut at jeg skulle gå en runde vi ikke har gått på mange år. Det er flere grunner til akkurat det; jeg ble lei runden, jeg har to cacher der (og jeg foretrekker å gå til mine egne cacher når jeg må vedlikeholde, ikke ellers), jeg har hørt rykter om at det av og til befinner seg løse hunder der, og brua jeg må over var i lang tid ekstremt utrygg. Brua ble fikset i fjor, og jeg tenkte derfor at jeg tar sjansen. Runden det er snakk om går rundt Berby gård, og det var nydelig der i dag:

    Og se så fin den nye brua har blitt:

    Utsikt nordover:

    Og sørover:

    Laksefisket startet for noen få dager siden, men beklageligvis har de funnet sykdom på laksen, derfor var det ytterst få fiskere å se. Jeg møtte noen få pluss en hund i bånd, så turen gikk smertefritt. Fint vær med litt vind og en ørliten skur solregn mot slutten:

    Joda, jeg er fremdeles så bleik at jeg blir utvasket i motlys :p

    Nesten 5 km, og Nairo var ikke det minste sliten. Han synes nok det var litt varmt, men det var ingen uforsvarlig temperatur å gå tur i, så det gikk fint. Nå må jeg få tatt den fryktede turen i badekaret med han snart så vi får av mest mulig underull.