• Nye turstøvler

    Jeg har vært ekstremt fornøyd med turstøvlene mine fra Crispi. Gode på foten, god passform, kan ikke huske å ha fått et eneste gnagsår av de (og jeg får gnagsår av det meste), de har holdt tett og de har vært lette i vekt. Nå sang de på siste verset og dessverre var de av en utgått modell, så jeg måtte finne noen nye.

    Var innom XXL for noen uker siden og prøvde en modell der, men den var altfor smal i foten. I tillegg er turstøvler generelt veldig dyrt, så et godt tilbud var jeg så absolutt på jakt etter. Og det fant jeg! Fjellsport.no har feiret bursdagen sin, og de hadde nedsatt pris på Crispi Valdres, så den ble puttet i handlekurven og om fredag kunne jeg hente pakken på posten:

    Og de var like pene i virkeligheten som på bilder på nett:

    Det har regnet litt her de siste dagene, så i dag var en perfekt dag å prøve de. Jeg måtte ta litt vedlikehold på den ene cacherunden min på Aspedammen, og der vet jeg det stedvis er vått i terrenget.

    Jupp, støvlene matcher buksa:

    Jeg bruker alt ifra 36 til 38 i sko, helt avhengig av type sko. De gamle støvlene mine var i 39, så jeg tok sjansen og kjøpte disse også i 39. De er nok litt for lange for meg. Passer perfekt i bredden, men litt lange i lengden. Samtidig tror jeg ikke jeg kunne gått ned til 38. Jeg tror at ved å legge i noen såler og ved å bruke de tykkeste strikkasokkene jeg har, går dette fint. For selv om jeg skled litt rundt inne i støvlene, så var det ikke antydning til gnaging noe sted.

    De sitter godt på foten og har god ankelstøtte. De har en stivere yttersåle enn jeg er vant med, men det er sånt som går seg til.

    Nairo var fornøyd med skogstur:

    Så fornøyd at han (som vanlig) ikke hadde tid til å titte i kameraet:

    (guri malla, for en lang snute han fikk i den vinkelen!)

    Og sånn bare for å ta det med, så tok Eileif og jeg middagen på Nellies i dag:

    Namnamnamnam!

  • Sånn har pelsdotten det

    Det gikk opp for meg at det er lenge siden jeg har skrevet en oppdatering om Nairo, det er jaggu på tide.

    Bilde fra januar

    Når det gjelder hofta/forkalkningene hans, merker vi ingenting til det. Absolutt ingenting. Det har ikke noe å si hvor han sover, han velger selv, og velger like ofte gulvet eller senga mi som sofaen eller kurven sin. Memory foam-maddrassen bruker han som hodepute eller tørkefille, han ligger ikke på den lenger. Ikke er han stiv når han står opp om morgenen, ikke er han stiv når han har sovet på dagen, ikke er han stiv etter leking, ikke er han stiv etter skogsturer.

    Bilde fra februar

    Nå skal det sies at vi ikke har gått hverken lange eller spesielt krevende turer, og det bør vi jo heller ikke gjøre. Samtidig merker jeg på han at han ikke blir sliten etter de turene vi faktisk går med han, så jeg lurer på om jeg skal pushe grensa bittelitt lenger for å se hvordan kroppen hans reagerer. Selvsagt uten å overdrive, for jeg vil jo ikke gå inn for at han skal få vondt, men jeg ønsker jo at han skal få noe ut av turene vi går også.

    Bilde fra mars

    Han fikk jo den sprøytekuren, og kan ikke få noen ny kur før i slutten av mai, men sånn som det ser ut nå og har sett ut de siste månedene, tenker jeg at han ikke trenger sprøyter.

    Helt siden vi fant ut om forkalkningene, har han hver kveld fått litt våtfôr iblandet Omega3-olje og olje med glukosamin samtidig som han får tørrfôr. Til å begynne med kastet han seg over våtfôret, men de siste ukene har han ikke vært spesielt interessert i å spise det. Og heller ikke har han spist noe særlig av tørrfôret, hverken på kvelden eller på morgenen.

    Bilde fra april

    Før helgen bestemte jeg meg for å ikke gi han våtfôr, bare tørrfôr (og da uten olje, for jeg kan aldri stole på at han spiser opp tørrfôret, og da vil han aldri få i seg riktig mengde av oljene), for å se hvordan han reagerer. Og han har spist veldig bra etter det. Ikke all maten, men det er heller ikke noe unormalt, han har aldri vært matglad. Så derfor tenker jeg at jeg dropper våtfôr og olje en stund, for å se hvordan kroppen hans reagerer på det. Eventuelt kan jeg prøve å gi han oljene på en brødskive eller noe sånt, for å se om det er våtfôret han ikke vil ha (rare hunden, alle hunder vil vel ha våtfôr?).

    Bilde fra mai

    Her må jeg bare skyte inn den merkelige spisevanen han har fått i det siste. Han spiser en tredjedel til halvparten av tørrfôret, så sitter han og ser på meg (jeg lager meg te samtidig). Da må jeg holde matskåla hans, så spiser han nesten alt som er igjen. Så sitter han og ser på meg igjen. Og da må jeg helle resten av maten over i hånda mi, så han spiser de siste 10-15 kulene. Og jeg ler like godt hver gang 😀

    Jeg tror Nairo har hatt forkalkninger (HD) i mange år, men det har ikke vært mulig for oss å oppdage siden vi har holdt han i jevn bevegelse. Selvfølgelig må jeg forvente mer stivhet etterhvert som han blir eldre, men jeg tror allikevel at han ikke er plaget i det daglige så lenge han ikke får muligheten til å holde seg for mye i ro. Derfor håper jeg så inderlig på en ikke for varm sommer, sånn at vi kan fortsette å holde han i bevegelse, og at vi dermed slipper flere sprøytekurer, slipper utstrakt tilskudd av oljer og slipper smertestillende (som han ikke har fått en eneste av siden alt dette startet).

    Så alt i alt har den bunnløse fortvilelsen jeg følte snudd til noe veldig positivt. Jeg er så klart mye mer på alerten og følger nøyere med på han for å se om jeg ser noe unormalt, men så lenge han oppfører seg sånn som han har gjort de seneste månedene, finnes det ingenting å være bekymret for. Nairo har det bra! 🙂

  • Runde i Torsnes

    Den første dagen i mai, fridag, fint vær uten temperaturer over 20 grader var meldt, hva gjør man? Jo, jeg fikk med meg Eileif og Nairo på cachetur. Ikke at sistnevnte måtte overtales, og førstnevnte var ganske lett å få med, han også 🙂

    Jeg har lenge hatt lyst til å gå Raymonds runde Dragontangen i Torsnes (Fredrikstad), og siden litt av den runden går langs hav og Eileif er veldig glad i hav (jeg og, altså), dro vi dit. Tok to cacher på vei dit, og så parkerte vi bilen og la i vei.

    Den følelsen når man går i nydelig skogsterreng og så åpner det seg der fremme og man ser havet, den følelsen altså!

    Hav og strand:

    Det finnes verre utsikter enn denne altså:

    Eileif og Nairo måtte sjekke ut denne brygga:

    Sjelefred og batterilading til tusen:

    Noen som kan fortelle hvorfor denne steinen ser ut som den gjør?

    Det var flere lignende steiner i området.

    Et siste glimt tilbake mot havet før turen gikk videre inn i skogen:

    Alle cachene ble funnet uten problemer, og vi fant også to andre cacher på vei hjemover. Dermed endte vi på 21 funn i dag, en god start på mai!

  • Caching i påskehelgen

    Selv om det totalt sett ikke har blitt ekstremt mange cachefunn denne påsken, så har jeg faktisk cachet hver dag fra onsdag til og med i går. Torsdag ble det jo noen få på vei til Nordens ark, så derfor starter vi med fredag.

    Langfredag:
    Denne dagen skulle være en hjemmedag med husarbeid (fy meg, husarbeid på langfredag!). Men etter å ha gjort halvparten av det husarbeidet jeg måtte gjøre, kriblet det i meg etter å få noen funn, så jeg tok meg en kjøretur i Hälle-området (ligger sånn ca mellom meg og Svinesund). 11 park&grabs var på runden jeg hadde sett meg ut, og jeg gadd ikke engang å skifte inn i turklær.

    Jeg fikk litt utsikt her og der:

    Her lurer jeg på om det er Bakke (norsk side) jeg ser:

    Man kan se mye rart på den svenske landsbygda, her er det en litt kreativ campingplass og en veldig kreativ campingvogn malt i ku-mønster:

    Og litt senere hadde jeg selskap imens jeg logget:

    Det ble 10 funn og 1 DNF den dagen, veldig fornøyd! Og for en varme!

    Påskeliljene her hjemme har forresten blomstret akkurat i tide:

    Påskeaften:
    Eileif skulle ut og fiske sammen med sønnen sin, så jeg ville ha med Nairo på tur. Dermed bestemte Raymond og jeg oss for å ta turen til Vardeåsen på Larkollen ved Rygge. Strålende sol den dagen også, nesten litt for varmt for Nairo (og det er ganske skremmende med tanke på at vi ikke er ferdige med april engang, skrekk og gru om vi får samme sommer i år som i fjor!). Runden var på rundt 6,5-7 km, og ganske tidlig gikk vi forbi et utkikkstårn som selvsagt bare Raymond gikk opp i:

    Jeg synes aldri jeg ser blåveis lenger, men i denne skogen var det tett i tett:

    Nydelig!

    Det begynner virkelig å grønnes nå, se på bjørkene:

    Litt over halvveis tok vi oss en liten pause ved et tjern:

    Dessverre går det en vei like på andre siden av tjernet, så stille var det ikke der. Men det var mye liv i vannet, og det var moro.

    Nairo ble tilbudt en Dentastix, men det ville han ikke ha:

    Og ikke ville han prøve å være fin på selfie heller:

    12 cacher lå på runden, og vi fant alle 12. Hurra!

    1. påskedag:
    Lisa og Raymond hadde en plan om å lete etter forventet vanskelige cacher under den nye Svinesundsbrua på svensk side. De vet vel at min tålmodighet ikke er av de beste når det gjelder cacher med høy D eller høy T eller både høy D og T, men jeg bestemte meg for å syte minst mulig og være med. Så vi begynte med noen få mysteryer, og av og til ser man ikke skogen for bare trær:

    Typisk pet-i-gran:

    Og ja, vi brukte lang tid på å finne den…

    Så ruslet vi over E6:

    Og ikke mange meterne senere åpenbarte brua seg:

    Det ble en del trasking frem og tilbake i dette området da vi blant annet skulle løse tre multier. Og til tider var terrenget ganske krevende, trodde vi ihvertfall helt til vi så trapper :p Men like blide:

    Det ligger mye skrot under brua…

    Men det er ganske spennende å stå under den og se opp:

    Da brua var under bygging fikk jeg og takket jeg ja til muligheten om å gå oppover buen (den hadde en provisorisk tretrapp under bygging). Gikk fra kjørebanenivå og et godt stykke oppover før høydeskrekken min stoppet meg, men jeg lever lenge på at jeg faktisk har gått på buen 😀

    Ved en av cachene møtte vi en buorm, ved en annen møtte vi denne karen:

    Vi gikk etter 11 cacher i går hvorav 1 var arkivert, jeg endte med 10 funn og 1 DNF, noe jeg er veldig, VELDIG fornøyd med med tanke på vanskelighetsgraden på flere av de cachene. Og jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen! 😀
    Så totalt ble det altså 33 nye smilefjes på kartet på disse tre dagene, og totalt i påska ble det 45 funn (47 funn hvis vi regner med palmehelgen), og det kan jeg ikke annet enn å si meg ekstremt fornøyd med.

    Her hjemme startet vi grillsesongen i går, det var godt, det!

    Jeg hadde egentlig tenkt å være med på månedens tur i regi av Geocaching Østfold i dag, men jeg kjente det var greit at siste dagen av påskeferien ble hjemmedag.

  • Hverdagssmil episode 1

    Jeg kommer nok aldri til å bli en optimist, men det går vel an å være positiv pessimist? Jeg prøver å bli litt mer bevisst på de små hverdagsgledene, og ingenting er vel bedre enn å dele smil med andre, så jeg gjør et forsøk.

    På vei til jobb her om dagen møtte jeg en buss, og fikk øye på en ungdom som satt med ansiktet godt klistret mot bussvinduet, dypt i søvn.

    Årets første sommerfugl:

    Festdrakten er ferdig lagt opp og passer perfekt!

    Et lite stykke himmel til en tier på jobb:

    Når Nairo ligger på ryggen og jeg koser han på magen, og så blir han lei og begynner å vinke med forlabbene:

    At det er fredag i morgen!

  • Rydding på Aspedammen

    I mitt absolutte nærområde er det ikke mange cacher jeg ikke har tatt. Er vel egentlig bare 3, og de har en såpass høy vanskelighetsgrad at jeg bare lar de være.

    Utvider jeg “nærområdet” mitt til å inkludere blant annet Aspedammen, stiller det seg litt annerledes. Der ligger det nemlig 10 cacher jeg ikke har tatt. To av de har jeg tittet etter men ikke funnet. En av de har jeg funnet, men ikke fått tak i. Fire av de er mysteryer som jeg for ikke veldig lenge siden fikk løst/fikk koordinatene til. Og de tre siste har jeg på en måte aldri tatt meg bryet med å dra til.

    I går ville Raymond og jeg gjøre noe med dette området. Om ikke rydde det 100 %, så ihvertfall finne de fleste, det vil si åtte av disse 10. I tillegg ville jeg ha med Nairo på skogstur, litt for å teste hofta hans og se hva han tåler.

    Vi møttes ved utgangspunktet for skogsturen, lot Nairo vente i min bil imens vi kjørte Raymonds bil til den første cachen, en av de jeg aldri har dratt til. Dessverre ble dette en bomtur og en soleklar DNF, vi tittet på alle logiske og ulogiske gjemmesteder, men fant ingenting.

    Videre til neste, den har jeg tittet etter før uten å finne. Vi surret litt nå også, men egentlig lå den helt åpenlyst, og den hadde vært utsatt for vær og vind og var egentlig bare et sørgelig funn. Men, den ble funnet!

    Den neste hadde en høy T-rating, og vi skjønte fort hvorfor da vi kom til en nesten loddrett fjellvegg, få meter fra parkeringen. Heldigvis for meg er ikke Raymond redd for en utfordring, så han mer eller mindre spratt opp og fant cachen i løpet av få minutter. I tillegg var dette en ensom cache, så jeg var veldig fornøyd med funn på den!

    Så dro vi tilbake til Nairo og la i vei på skogstur. Vi gikk langs en blåmerket løype jeg har gått mange ganger før, men det er veldig lenge siden sist.

    De fire mysteryene ble funnet rimelig enkelt og greit, heldigvis. Og Nairo lurte veldig på hva Raymond drev med når han beveget seg oppover i et tre:

    Den siste cachen på gåturen var en tradisjonell som jeg tidligere har funnet men ikke kommet meg opp til. Ikke var jeg lang nok i beina og ikke var jeg sterk nok i armene til å dra meg opp. Igjen: Raymond fikser det meste:

    Og dermed ble det 7 funn på meg i går, strålende fornøyd med det! Spesielt siden de også fylte en dato, nå nærmer matrisen min seg full 😀 De tre som er igjen for meg på Aspedammen er da den vi fikk DNF på, en ved et tjern/vann som helt sikkert blir en egen liten tur, og en som jeg har tittet etter før uten å finne, men som jeg nå tror jeg skal finne uten problemer, og dermed kan ta for å fylle en dato.

    Jeg var veldig spent utover ettermiddagen og kvelden i går for å se hvordan det gikk med Nairo. Han har (bank i bordet!) ikke vært noe stiv på lang tid, men med tanke på terrenget og hans iver i går, var jeg redd han hadde overanstrengt seg. Men nei, ikke antydning til stiv i går, og heller ikke i dag. Hurra!

    Det er ikke dermed sagt at jeg skal pushe grensene hans i det uendelige, men det ga meg en god pekepinn om hva han tåler. Og turen i går var på under 5 km, men han la inn en del hopp og sprett på eget initiativ, noe jeg trodde kom til å være utslagsgivende for å bli stiv. Takk og lov for at jeg tok feil 🙂

  • Det går opp og ned, men mest opp

    I dag er det 3 1/2 uke siden Nairo ble røntget og vi fikk beskjed om at han hadde forkalkninger i hofta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig har gått opp og ned disse ukene! Det har vært dager hvor han virkelig har vært stiv og støl inne, men oppført seg som en valp da han kom ut:

    Det har vært dager hvor det har vært klin umulig å se at han har noen som helst problemer i det hele tatt.

    Og så var det tirsdag denne uka… Da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg ikke noe bjeffing innenfra, noe som er veldig utypisk Nairo. Han bjeffer ALLTID, uansett hvem av oss som kommer hjem. Da jeg låste meg inn, var det ingen hund som møtte meg logrende i gangen, også totalt utypisk Nairo. De eneste gangene det skjer, er når Eileif lager mat, for da er Nairo mer opptatt med å tigge enn å si hei til meg. Og da jeg gikk inn i stua for å se hva som foregikk, møtte jeg en hund som lå under stuebordet og bare logret. Han var ikke i stand til å reise seg og møte meg i det hele tatt, og Eileif (som er sykemeldt) sa at Nairo hadde vært sånn stort sett hele dagen.

    Med litt hjelp fra meg klarte Nairo å stable seg på beina og bli med meg ut i hagen. Jeg måtte bare prøve å få igang bakbeina hans. Og han tuslet rundt og spiste det lille han kunne finne av gress:

    Det var helt tydelig at han hadde vondt, og jeg lurte der og da på om turen til veterinæren dagen etter skulle bli han siste. Det viste seg også at han hadde vondt i magen, for det som kom ut var ikke på noen måte pent.

    Jeg slet veldig med å dra på jobb dagen etter, og jeg grina meg gjennom mesteparten av dagen. Sendte noen sms til Eileif, som mente at Nairo var noe bedre, men jeg var fremdeles veldig usikker på hvordan det skulle gå hos veterinæren, som egentlig bare var en tur ned for å få den 4. og siste sprøyta i kuren.

    Da jeg kom hjem for å hente Nairo, ble jeg møtt av bjeffing innenfra da jeg gikk ut av bilen. Og lengre kom jeg ikke før jeg knakk sammen. Låste meg inn, og ble møtt av en bjeffende, logrende og veldig glad Nairo, og ikke lenge etterpå sto han på bakbeina for å undersøke noe jeg hadde i hånda. Og jeg gråt og jeg gråt, for det var helt tydelig at problemene dagen før var borte.

    Kom oss til veterinæren, fortalte om hendelsen, og han var enig i at det var bra at det gikk så fort over. Kanskje Nairo hadde strukket seg feil, kanskje han hadde ligget galt, ikke godt å si. Men han fikk den 4. sprøyta, og kan nå tidligst få sprøyte igjen i overgangen mai-juni. Vi har fått med smertestillende hjem, og så får vi bare ta en dag ad gangen. Men sånn som han i all hovedsak ser ut nå, og har sett ut siden onsdag, så ser det igjen ut som om dette skal gå veldig bra. Jeg har egentlig ikke sett noen som helst tegn til at han har vondt de siste dagene, han strekker seg fint, han bruker ikke noe tid på å komme igang når han har ligget lenge, han vil leke og springe, og han har i dag på eget initiativ “gitt begge” (sitte bamse) for å få godbit.

    I går var vi jo på tur, og han storkoste seg:

    I dag har jeg vasket litt klær, og da er Nairo ofte med meg ned for å “hjelpe meg”. Jeg skulle sette igang en ny maskin like etter at Nairo hadde fått middagen sin. Middagen består blant annet av fiskeolje og hyaluronolje, og da vil Nairo ofte tørke seg etterpå, noe han fant ut han kunne gjøre i senga til Eileif:

    Han er nå søt, den lille pelsdotten <3

    Nå er jeg litt mer forberedt på at han kan ha dårlige dager uten at det betyr at slutten er nær. Jeg måtte bare få det sjokket om tirsdag først, før jeg innså at han nå har det sånn som jeg har det med ryggen min; noen dager er fryktelig dårlige, andre dager merker jeg ingenting.

    Vi tilrettelegger alt vi kan, han styrer selv om han vil hoppe opp og ned fra sofa og seng, han spiser normalt og stort sett så gjør han fra seg som normalt. Jeg ber han ikke lenger gjøre triks jeg antar kan forårsake smerte, men velger han å gjøre tilsvarende bevegelse selv, kan jeg jo ikke stoppe han før han allerede har gjort det.

    Igjen: jeg tror dette kan gå fint lenge, men antagelig knekker jeg totalt sammen igjen neste gang han har en dårlig dag.

  • Helg og nesten ferie

    Nå er det over en måned siden forrige cachetur, og selv om jeg har cachet jevnt og trutt i hele den perioden, så har det bare blitt en om dagen på de datoene jeg manglet funn. Så nå har jeg skikkelig abstinenser, og det ville jeg gjøre noe med i går.

    Ingen av de jeg spurte hadde mulighet til å være med, og jeg hadde ikke lyst til å kjøre langt alene, så jeg valgte en nærtur, det vil si en av Lisas runder som jeg ikke har fullført. Jeg hadde et håp om å gå et par-tre kilometer for å se hvordan hofta til Nairo reagerte. Men på grusveien mot parkeringsplassen møtte jeg en mann med løs hund, og på vei innover for å ta cacher kom vi til et hus/en gård. Jeg aner ikke om det var hunder der, men jeg ville ikke friste skjebnen, derfor snudde vi der. Da ble det med 3 cacher, men 3 er jaggu mer enn 1, så jeg er fornøyd.

    Lettgått terreng, grusvei hele den biten vi gikk:

    Og selv om det ikke ble lange turen, var Nairo fornøyd med å lese noen nye aviser:

    Samtidig som Nairo og jeg gikk tur, var Eileif på Nordby og handlet. Og snill som han er, hadde han kjøpt et par overraskelser til meg <3

    At jeg er glad i bamser, er ingen hemmelighet. At jeg har blitt glad i rosa, er heller ingen hemmelighet. Så da han kom over luftfrisker til bilen som både var bamse og rosa, måtte han bare kjøpe den:

    Mistenker at den lukter veldig syntetisk, men pytt pytt, det er jo en rosa bamse! 😀

    Eileif vet hvor glad jeg er i Snapple, så han hadde jaggu kjøpt med to av de også:

    Tror ikke jeg har smakt Fruit Punch før, den ble faktisk i søteste laget. Men Kiwi Strawberry er kjempegod, og den skal få kose seg litt til i kjøleskapet før jeg gyver løs på den.

    Kvelden ble tilbragt i sofaen med Hver gang vi møtes på TV. Nairo sluknet også i sofaen:

    I dag har vært en utrolig sløv dag. Eileif og Nairo prøvde å gå en skogstur i nabolaget, men skytetrening på en gård satt en effektiv stopper for det (Nairo får lettere panikk når det skytes). Jeg har ikke gjort noe særlig annet enn å la meg underholde av FailArmy på YouTube, hatt en halvtimes egenpleie på badet og vasket et par maskiner med klær.

    Nå venter to arbeidsdager, og så er det jaggu ferie. Skolene her nede har vinterferie, så da bevilger jeg meg tre dager hjemme, og det skal bli så godt!

  • Vofsenegler

    Nå var det på høy tid å gjøre noe med neglene. 5 uker er egentlig litt for lenge mellom hver time hos Neglrommet, men det er egentlig helt greit for meg. For lakken i seg selv holder seg rimelig godt:

    Men som dere ser har neglene vokst ganske mye, og da er det ikke pent lenger.

    Det har jo vært mye fokus på Nairo i det siste (det går forresten veldig bra med han!), og jeg kjente at jeg ville ha et symbol for hundene mine på neglene denne gangen. Og siden jeg har hatt 3 hannhunder måtte det bli blå farge, og heldigvis hadde Neglrommet stensil med hundepoter. Dermed ble det slik:

    To poter på tre negler; en for Santo, en for Arkas og en for Nairo. Kun blå negler på den andre hånda. Og jeg er så fornøyd! Gutta mine jo <3

  • Det går bedre

    Og så er snart denne helgen over også. Er jo ikke mer enn noen timer siden jeg dro hjem fra jobb om fredag! Da dro jeg utom Svinesundparken og kjøpte memory foam-madrass til Nairo. Størrelse 60×120 cm, passer perfekt:

    Han har en god del ekstra å gå på på hver side. Dere husker sikkert hvor skeptisk han var til den nye, store kurven sin for et års tid siden. Jeg forventet samme reaksjon på madrassen, men der tok jeg helt feil. Jeg rullet ut madrassen på gulvet, han gikk oppå og la seg ned med en gang! Så nå veksler han mellom kurven, madrassen og gulvet, og virker strålende fornøyd.

    I går dro Eileif til Sverige og handlet, blant annet Omega3 og en olje med glukosamin til Nairo. Nairo fikk første runde med det i går kveld, blandet inn i våtfôr, og det gikk ned på høykant. Må bare passe på at han ikke blir for bløt i magen.

    Jeg dro til byen og handlet i går. Laken til den nye madrassen til Nairo og et par ting til meg. Så kjøpte jeg blomster til pappa, han skulle ha fylt 86 år om torsdag, så jeg var på kirkegården hos han i går. Kjøpte også blomster til mamma og satt hos henne en times tid. Ny runde med opplæring i smarttelefonbruk. Hun sliter med å treffe tastaturet når hun skal skrive sms, så det har hun stort sett ikke gjort siden jul. Men nå fikk hun en pekepenn, og da gikk det mye bedre.

    I formiddag gikk Nairo og jeg en tur langs veien. De siste to dagers vind og regn har gjort at så å si all snøen er borte:

    Heldigvis gjelder det også all isen! Gårdsplassen var så full av is i går morges at jeg var redd jeg ikke skulle komme meg opp på veien. Nå er det i all hovedsak bart.

    Det blåste bra i dag også, her er mister fluffbutt i med- og sidevind:

    Hentesveis? :p

    Vi prøver å variere underlag så mye som mulig, og nå gleder jeg meg til det blir tørt i skogen så vi kan gå litt der også.

    Så hvordan har det gått med Nairo siden røntgingen om onsdag? Vet dere, jeg synes det har gått over all forventning! Han begynner å bli seg selv igjen; en litt grinete, gammel gubbe som kjefter for det minste. Og det har jeg savnet, selv om det til tider er en ørliten smule irriterende 😉 Han kommer opp i 2. etasje og legger seg, han hopper opp i senga og opp i sofaen, men ber om hjelp når han vil ned (står bare og stirrer på oss). Jeg kan ikke si jeg har sett han halte noe særlig i løpet av helgen, men han sukker/stønner når han legger seg ned. I tillegg har han begynt å strekke seg skikkelig igjen, jeg har egentlig ikke lagt merke til at han sluttet med det, men når han gjorde det her om dagen, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sett en skikkelig strekk på lenge, og han har alltid vært flink til å strekke seg.

    Så alt i alt synes jeg dette ser positivt ut, og selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle tatt forkalkningene for han og selv om jeg vet at han aldri kommer til å bli frisk, så er jeg lysere til sinns nå enn jeg var om onsdag og torsdag.

    Så vil jeg avslutte med et par spørsmål, gjerne til dere som har erfaring med hund med forkalkninger:
    – Jeg forventer ikke noen stor kuldeperiode igjen denne vinteren. Kanskje noen dager med noen få minusgrader, men ikke mange dager med tosifret minus. Bør jeg allikevel kjøpe et varmedekken til han for å holde hofta varm? Han har underull, men er ikke fullpelset for tiden.
    – Jeg skjønner at tiden med å kaste ball med han er over, både ute og inne. Men tennisballen er midtpunktet i livet hans, og jeg får så vondt i mammahjertet når jeg ser han går rundt og leter etter den. Bør han få den tilbake, så han ihvertfall har den? Eller må jeg gjøre meg hard? Gummileker bryr han seg ikke om, og alt som er laget av stoff eller tau tygger han i stykker.