Tag: Prolaps

Mistanken ble bekreftet

Mistanken ble bekreftet

I formiddag tok jeg en telefon til legekontoret for å høre om når jeg kunne forvente å få resultatet fra MR’en i forrige uke. Legesekretæren kunne ikke gi meg noe tidsperspektiv, men hun skulle be legen ringe meg opp når resultatene var klare. Jeg ble derfor rimelig overrasket når legen ringte meg da jeg var på vei hjem fra jobb, heldigvis fant jeg kjapt et sted jeg kunne stoppe bilen.

Som overskriften sier, så fikk jeg bekreftet mistanken min. Jeg har fått en ny prolaps, og det er den som skaper trøbbel nedover i beinet. Prolapsen sitter mellom virvlene L5 og S1, det vil si helt nede ved halebeinet (S5 er den aller siste virvelen). I tillegg har den forrige prolapsen min (altså prolaps nummer 2) flyttet litt på seg, så den kan også skape litt trøbbel. Den sitter rett over den nye, det vil si mellom L4 og L5. Og ikke spør meg om hvor prolaps nummer 1 sitter, det husker jeg ikke, men den er også nedi der, antagelig over nummer 2.

Så hva gjør vi med dette? I utgangspunktet ingenting medisinsk. Hvis det ikke er det minste tegn til bedring over sommeren, kan det kanskje være aktuelt å vurdere operasjon. Med trykk på kanskje og vurdere. Dette er ikke noe som bekymrer meg pr i dag, da jeg er trygg på at dette fikser seg av seg selv. Ikke spør meg om hvor jeg får denne optimismen fra, jeg er  jo ikke akkurat kjent for å se lyst på ting ;) Jeg spurte legen om hva hans andre pasienter har av erfaring med fysioterapi og/eller naprapat i lignende tilfeller, og der hadde han vært borti alt fra bedring til forverring. Derfor bestemte jeg meg ganske umiddelbart for å droppe de planene akkurat nå, og heller se an. “Behandlingen” blir derfor å fortsette å gå så mye turer som mulig på mykt underlag, jeg husker jo fra forrige gang at det hjalp der og da, og det hjelper jo nå også. I tillegg hjelper det for å opprettholde muskulatur og stabilisere ryggen. Det jeg skal være oppmerksom på, er muskelsvinn i det vonde beinet, da må jeg ringe legen umiddelbart (det vil si at jeg må følge med på om det vonde beinet blir tynnere enn det gode, dette blogginnlegget kommer til å fungere som huskelapp for meg, merker jeg ;) ).

Hva tenker jeg om denne diagnosen? Jeg rakk å reflektere mye rundt dette de 20 minuttene det tok meg å kjøre hjem. Joda, det er jo forsåvidt alvorlig å ha 3 prolapser.

Det betyr jo at ryggen er svak, at det fortsatt begrenser hva jeg kan gjøre. Men sånn har jeg hatt det i mange år, så jeg er vant med det og det bryr meg ikke så mye at jeg må fortsette å ta hensyn til ryggen. Det har jeg jo allerede vært klar over at jeg må gjøre resten av livet. Det betyr også at jeg er disponert for å få flere prolapser. Det er jo ikke like hyggelig å tenke på, for det er jo vondt som fy når det står på.

MEN! Til tross for smerter, så er jeg egentlig ganske glad etter å ha fått denne diagnosen:

Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, jeg vet hva som er galt baki der, jeg velger som sagt å tro at dette går over av seg selv. Det er egentlig litt rart, for jeg har like vondt i dag som når jeg skrev innlegget i går, men jeg føler meg 100 ganger bedre allikevel, for nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde i går.

Vi har ikke lagt planer om noen store og tunge turer i sommer, og det tror jeg uansett at jeg bare kan glemme, ihvertfall så lenge jeg har såpass vondt som jeg har nå. Jeg får holde meg til småturene og heller prøve meg frem når jeg har retrettmuligheter, det vil si ikke legge ut på en langtur uten å ha mulighet til å gå en kort vei tilbake til bilen eller til kjørevei.

Det er psykisk tungt å ha vondt så lenge, men nå har humøret fått en oppsving igjen. Om jeg smiler like stort i morgen når jeg sliter med å reise meg igjen er et helt annet spørsmål, men jeg får ta med meg de lyspunktene jeg kan :)

Unødvendig oppdatering

Unødvendig oppdatering

Egentlig er det helt unødvendig av meg å skrive dette innlegget. Jeg kan ikke kalle det en ukesoppdatering, jeg har ikke nok å skrive om til at det ville være rettferdig. Og dere som har lyst til å lese om fine turer eller cacheopplevelser vil også bli skuffet. Hvis det er noen strikkeglade (eller heter det kanskje strikkegale?) som stikker innom her, er det heller ikke mye å melde om. Jeg er ferdig med den julegaven jeg holdt på med, men den ble altfor stor, så jeg må starte på nytt. Når jeg en eller annen gang kan strikke igjen.

For der kommer vi egentlig til kjernen av problematikken, nemlig denne lite fungerende kroppen. Og det er vel i all hovedsak det dette innlegget kommer til å handle om. For i skrivende stund har jeg gått med daglige smerter minst ett sted i kroppen hver eneste dag i 4 måneder og 3 dager. Først bare i munnen etter operasjonene, så kom beinet med smerter de siste ukene før munnen ble bra, og nå er det beinet. Hele tiden, hver dag.

Se for deg at du våkner uthvilt og i fin form på morgenen. Du blir liggende i så mange sekunder det tar deg å forstå at du må komme deg opp, uansett om det er fordi du er tørst, fordi du må på do eller fordi du skal på jobb. Og idet du prøver å bevege på deg, kommer smertene.

Se for deg at du kommer hjem fra jobb og vil sette/legge deg lettere henslengt i sofaen for å slappe av. Niks, helt umulig, da det ikke finnes en eneste sitte-/liggestilling i verden som ikke gjør vondt.

Men se allikevel for deg at du har fått satt deg ned og funnet den stillingen som gjør minst vondt. Du har kanskje fått en ørliten pustepause, sett på et favorittprogram på TV eller oppdatert deg på Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter eller spilt et spill. Så må du opp igjen, og innen du har fått satt begge beina i gulvet, skjærer smertene gjennom beinet, fra rumpa og ned til under fotsålen. Å rette deg opp må du gjøre mens du går fremover, samtidig som du må gå så sakte at de imaginære nålene inne i låret ditt ikke tar overhånd. I tillegg føles det som om alle store muskler i lår og legg blir revet i fillebiter, og sener og nerver blir dratt både nedover og oppover samtidig.

Det er dette jeg lever med hver eneste dag. Å ja, jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det veldig mye verre enn meg. Veldig mange lever med kroniske smerter de aldri blir kvitt, og de har min fulle medfølelse. Men jeg kan bare sammenligne med mine egne, tidligere erfaringer og opplevelser, og for meg er dette ganske langt ned mot bunnen i den berømmelige bøtta. Hvis de verste smertene jeg noensinne har opplevd er en 10’er på skalaen, så vil jeg si at den konstante smerten jeg har gjennom dagen, og som bare forsvinner når jeg sover eller når jeg går en passe lang tur, er på en 4’er. Smertene når jeg skal reise meg opp er en 8’er. Ikke noe rart at jeg har lyst til å bli sittende i den relativt ubekvemme stillingen og leve med 4’er-smertene.

Jeg var på MR om tirsdag, og venter nå i spenning på resultatene. Siden jeg denne gangen ikke har vondt i ryggen, så ligner det på ingen måte på smertene jeg hadde da jeg hadde prolaps for 13-14 år siden. Men smertene nedover i beinet, 4’er-smertene, er veldig like isjias-smertene jeg er vant til å ha, og derfor er det nærliggende å tro at jeg har en ny prolaps eller at det er en av de gamle prolapsene har flyttet mer på seg. Men, jeg er ingen lege, så derfor venter jeg på å høre fra nettopp en som er utdannet til å tolke MR-bilder.

Hva jeg skal gjøre med svaret jeg får avhenger jo selvsagt av nettopp svaret jeg får. Ved forrige prolaps ble det ikke gjort noe som helst annet enn at jeg fikk muskelavslappende tabletter, og så måtte det gå over av seg selv. Jeg har fortrengt hvor lang tid det tok, og det irriterer meg litt nå, jeg skulle gjerne hatt en pekepinn om hvor lenge jeg kan forvente å ha det på denne måten, selv om det selvsagt er individuelt og forskjellig fra gang til gang. Kiropraktor har jeg ikke lyst til å gå til, jeg synes alt de gjør bare høres skummelt ut. Fysioterapeut kanskje? Eller naprapat? Jeg får jo noen “følgefeil” på grunn av disse smertene også, skuldrene og skulderbladene er fulle av knuter fordi jeg sjelden får slappet av.

Okay, dette ble sutring på høyt nivå. Eller som jeg liker å kalle det (for å ikke høres ut som en sutrekjerring), informasjon om tingenes tilstand. Eileif har hatt god bruk for bullshitfilteret sitt i disse månedene, jeg tror ikke han lenger hører når jeg skriker i en smerteri. Jeg er ikke ute etter hverken medlidenhet eller tips, selv om jeg selvsagt tar imot begge deler ;) Jeg vil bare at dere skal vite at jeg er her, selv om det ikke skjer stort som er bloggverdig.

Og så kan jeg jo avslutte med noe som går an å kalles for Ukens Nairo:
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt. Han har kant på begge sengene sine som han gjerne har hodet oppe på når han sover, og da vi hadde den gamle sofaen lå han gjerne med hodet på armlenet eller oppe på mine bein. Han har også alltid vært glad i å ligge mellom/under kontorstolene våre når vi begge sitter foran hver vår pc, og der er det stor mulighet for å hvile hodet på stolbeinene. I dag dro han det enda lenger, se bare her:

Han har hodestøtte, han har lagt begge forlabbene i spenn mot hjulet på stolen, den ene baklabben ligger i spenn mot den andre stolen og den andre baklabben ligger under beinet på den andre stolen. Og SOM han koste seg! :D