• Vofsenegler

    Nå var det på høy tid å gjøre noe med neglene. 5 uker er egentlig litt for lenge mellom hver time hos Neglrommet, men det er egentlig helt greit for meg. For lakken i seg selv holder seg rimelig godt:

    Men som dere ser har neglene vokst ganske mye, og da er det ikke pent lenger.

    Det har jo vært mye fokus på Nairo i det siste (det går forresten veldig bra med han!), og jeg kjente at jeg ville ha et symbol for hundene mine på neglene denne gangen. Og siden jeg har hatt 3 hannhunder måtte det bli blå farge, og heldigvis hadde Neglrommet stensil med hundepoter. Dermed ble det slik:

    To poter på tre negler; en for Santo, en for Arkas og en for Nairo. Kun blå negler på den andre hånda. Og jeg er så fornøyd! Gutta mine jo <3

  • Pakke fra Amerika

    En ukes tid før Eileifs bursdag bestilte jeg gave til han fra Amerika. Jeg skjønte at den ikke ville komme i tide til bursdagen hans, men de siste dagene har jeg vært rimelig utålmodig. Spesielt siden jeg ikke har funnet noen måte å spore pakka på etter at den forlot USA.

    Men i dag lå den i postkassa, og Eileif lo godt da han fikk denne i hendene:

    1 050915 T-skjorte til EileifHan sa at det ikke ville være flaut å bruke den, så får vi se om jeg synes det er flaut å være i nærheten av han når han faktisk bruker den 😉

    Jeg klarte ikke helt å dy meg, og kjøpte en t-skjorte til meg selv også:

    2 050915 T-skjorte til megSelvsagt måtte årsaken til innkjøpet være med og posere. Så nå har jeg to Arkas-t-skjorter og en Nairo-t-skjorte, og burde vel egentlig ha en Santo-t-skjorte også. Det får bli neste prosjekt 🙂

  • Svisj, så var det fredag

    Denne uka har gått fort! Og det er jo ikke noe rart, siden jeg har vært på praksisplassen 3 dager allerede. Sommerfuglene i magen var representert i stort antall mandag morgen, men det har gått veldig bra hele uka. Dagene har gått med til å bli kjent, gjøre litt forefallende kontorarbeid, sånne ting man kan gjøre uten å trenge noe opplæring først, og andre småting. Klart jeg har vært sliten, jeg har vært så sliten at det å bevege på seg har vært en utfordring. Men jeg har ikke vært fysisk sliten, ikke sånn som man er etter å ha gått en mil i ulendt terreng eller andre fysisk krevende ting, og jeg kan heller ikke egentlig si at jeg har vært så veldig sliten i hodet. Vanskelig å forklare, men jeg har bare vært sliten. Forhåpentligvis går det seg til etterhvert 🙂

    Hjemmedagen om tirsdag gikk Nairo og jeg skogstur i Sverige, en fin tur på 5 km til Björnerödspiggen. I dag tok vi runden rundt Berby, noe over 4 km og grusvei hele runden. Håper på fint vær både i morgen og søndag også, så vi kan komme oss ut i skogen. Vår bil er ikke helt frisk for tiden, så mens vi venter på at den skal bli reparert er vi så heldige at vi fortsatt får låne bilen til mamma. Nå er hennes bil dessverre ikke noen stasjonsvogn, og da Nairo h-a-t-e-r å ikke kunne være i bilburet sitt, prøver jeg å begrense kjøringa med han (han klemmer seg ned på gulvet foran baksetet, helst med hodet inn under førersetet eller passasjersetet).

    Og så må jeg bare sende en liten bursdagshilsen opp til en sky. I dag er det 19 år siden min første hund ble født. Mammas lille gull, vakre Santo:

    1 130913 Santo stårDu kan lese mer om han hvis du klikker på navnet hans som kommer opp når du holder musepekeren over menyen Hundene over her 🙂 Gratulerer med dagen, gutten min!

    God helg, alle sammen! Håper dere har noen koselige planer i det vakre høstværet 🙂

  • Når damene løper

    I årevis har jeg hørt om hannhunder som tar helt av hvis det er løpske tisper i nærheten. Hannhunder som stikker av på tur, som hopper over gjerder, som knuser ruter både i vinduer og i dører, som ikke spiser, som ikke sover, som bare stresser. Og jeg har tenkt: stakkars hundeeier som må leve med dette maset, og stakkars hannhund som ikke får noe ro på flere uker. Jeg har ikke skjønt hvor heldig jeg har vært med mine gutter, det skjønner jeg nå.

    Santo var ikke noe problem når damene rundt han hadde løpetid. Vi bodde på et relativt lite boligfelt, men det lå nok av hus rundt omkring, og det var hunder nesten over alt. Han fikk tyvparret seg én gang, men da sto han bundet fast ute, og den søte lille tispa hadde stukket av hjemmefra.

    Arkas var heller ikke noe problem på dette området. Nå bodde aldri han sånn til at det var mengder med tisper rundt han, men han hadde jevnlig omgang med ei tispe, og det gikk alltid veldig fint.

    Nairo er derfor et kapittel for seg selv. Nå bor vi jo landlig til, og det er langt mellom husene, men i de nærmeste husene vet jeg det bor 6 hunder. Jeg vet at to av de er tisper, jeg tror to til er tisper, og så vet jeg ikke hva de to siste er. Og selvsagt er det ei tispe som bor nærmest. Jeg tror hun er Border Terrier, det ligner ihvertfall veldig, og hun er ei herlig lita jente på 1 år. Virkelig omgjengelig, kvikk og sosial, og jeg synes hun er supersøt. Det synes Nairo også!

    I rettferdighetens navn må jeg forklare at Nairo har tatt tak rundt det meste med forlabbene sine. Og da mener jeg i dette tilfellet ikke på en sånn søt, ekorn-aktig måte, for det gjør han jo også, men jeg mener mer på den amorøse måten. Min teori er at han har overproduksjon av testosteron pga testikkelen som ligger i buken. Men selv om han alltid har vært litt overamorøs, så har det foregått uten lyd, og det har vært lett å bryte adferden ved å ta han bort fra kilden til den amorøse oppførselen.

    I går kveld fikk jeg bekreftet at den supersøte nabotispa har løpetid, og det forklarer det vi har vært gjennom de siste dagene. Eksempler på Nairos liv i det siste: Står opp, setter seg ved utgangsdøra og sutrer og uler (normalt sover han til langt utpå ettermiddagen hvis det ikke skjer noe). Blir sliten, og legger seg. Spretter opp hvis jeg så mye som leer på en pekefinger (Skal vi ut??? Skal vi ut??? Skal vi ut???). Spiser enda mindre enn normalt (noe som innebærer at han nå stort sett ikke spiser i det hele tatt). Står midt på stuegulvet og bjeffer for å få oppmerksomhet. Bruker mesteparten av kvelden på å sitte ved døra og ule.

    Selvsagt får han turer. Siden jeg fremdeles er dårlig, blir det ikke de lengste turene dessverre. Selvsagt driver med med hjernetrim, men hvis jeg trodde han normalt hadde kort konsentrasjonsevne, så er den enda kortere nå. Det virker som om lukta av denne nydelige nabojenta har satt seg fast i nesa hans og vi vet jo alle hvor opphengte vi blir selv, når det er vi som har en spesiell lukt i nesa 😉

    Jeg har fått tips om hva jeg kan gjøre i en Finsk Lapphund-gruppe på FB, både av aktivisering og mosjon, men også på det mer medisinske planet. Og ta ikke dette som syting og klaging, jeg har selv valgt meg hannhund, og jeg må bare gjøre det beste ut av det.

    Og hvis jeg ser på det med et glimt i øyet, så har jo Nairo og jeg det like ille. Han tar av fordi han har lyst på ei fin dame, jeg tar av fordi han tar av 😉

  • Tårer og hjertevarme

    Jeg visste på forhånd at dagen i dag kom til å bli spesiell, men hvor spesiell den ble var jeg ikke klar over før i ettermiddag. Dagen startet med det årlige veterinærbesøket med Nairo, men det skal få sitt eget innlegg en av de nærmeste dagene. Etter å ha hentet Eileif når han var ferdig med sitt møte, dro vi og kjøpte en bukett roser, og så gikk turen til kirkegården. Min kjære pappa skulle ha fylt 80 år i dag hvis han hadde fått leve, og en nydelig bukett røde roser er det minste jeg kan gi til han, når jeg ikke lenger har mulighet til å gi noe annet.

    Det er snart 30 år siden han døde, og sorgen og savnet ligger alltid der, som en litt skarp diamant i hjertet mitt. Jeg har levd uten pappa i 3/4-deler av livet mitt, og kjenner jo egentlig ikke til noe voksent liv med han, allikevel kommer jeg alltid til å savne han. Og at slike merkedager som i dag er litt mer vanskelig å takle, kommer til syne med tårer på graven hans. Gratulerer med dagen, pappa! Glad i deg!

    Av grunner jeg ikke lenger husker, tok jeg vare på litt av pelsen til både Santo og Arkas. Ikke mye, bare nok til å fylle hvert sitt Norgesglass. Etter at jeg fikk Nairo, har jeg jo blitt kjent med utrolig mange koselige lapphundeiere, og en av de er Nøve. Hun spinner garn selv, blant annet av lapphundull, og på lapphundspesialen på Biri i august fikk hun en pose med Nairo-ull pluss det jeg hadde etter Santo og Arkas. Håpet var at hun kunne spinne garn av det, men ikke bare gjorde hun det, hun tilbød seg til og med å strikke for meg. Snakk om hjertevarme!

    Og i dag, da humøret ikke var helt på topp, da dukket det en pakke opp i posten (snille postmannen hadde satt den fast til postkassa med strikk da den ikke passet i postkassa), og hva lå i den? Jo, hjertevarme til tusen og tilbake:

    1 070213 Vanter og blomst i hundegarn

    Strikkede votter, strikkede pulsvarmere og en heklet blomst! Og sentimentale meg brast ut i gråt for andre gang i dag. Både fordi Nøve er så snill og gjør dette, men også fordi dette blir så spesielt for meg, det er jo ull etter hundene mine! Det mørke garnet er en blanding av Arkas og Nairo, det lyse garnet er Santo. Mammas lille gull, mammas lille engel og mammas lille vakre.

    Kjære Nøve: å si tusen takk dekker ikke hvor mye dette betyr for meg, men jeg finner ingen andre ord. Tusen hjertelig takk, snille du!

  • Snarsmon

    I dag var planen å gå en runde rundt Elgåfossen, men da vi kom ned på parkeringsplassen, så jeg at elva hadde gått over sine bredder, noe som gjorde det umulig å gå der. Etter å ha knurra litt for meg selv, kom jeg til å tenke på Snarsmon, og mente å huske at det ikke var langt å kjøre ned dit.

    Sist vi gikk der var Nairo bare 5 måneder gammel, og der er ordentlig moro å se på bildene fra den turen og se hvor liten han var. Legg for eksempel merke til den tynne lille halen hans, den røper tydelig at han ikke var gamle krabaten 🙂

    Store deler av veien inn til Snarsmon går ved siden av et vann, og det var vakkert der i dag!

    At de nydelige høstfargene går mot slutten og vi nå går inn i noen måneder med nakne løvtrær, er ingen hemmelighet. Men noen busker og trær tviholder på bladene sine, og det gir vakre motiver:

    Vi fikk enda mer sol på tilbakeveien, og det er nesten så det frister å hoppe uti. Men bare nesten altså 🙂

    Nairo er som kjent ikke noe glad i å svømme, men han har alltid likt å plaske i vannet. Og SÅ glad blir man over å få hoppe og sprette litt:

    Den første hunden min, Santo, var blanding av to spisshundraser. At Finsk Lapphund er en spisshund er det ikke noe tvil om, for Nairo er like glad i å grave som Santo var 🙂

    Og man trenger så absolutt ikke å se søt ut mens man graver!

    Jeg fikk han til å gå ut i vannet igjen etter den graveraptusen, så fikk han ihvertfall vasket av seg litt sand. Men det blir nok en runde med børsten etterpå ja 😉

    Hadde en deilig høstsol i ansiktet mesteparten av veien tilbake til bilen:

    En fin liten tur på 4,18 km som vi i dag brukte 54 minutter på å gå. På vei hjemover kjørte vi forbi et hjemmelaget skilt det sto Snarsmon på også, så jeg tror det går an å gå dit fra fler kanter. Men vi gikk den “offisielle” veien i dag.

    God onsdag til alle mine kjære lesere!

  • Svar på noen spørsmål

    I min selvkomponerte Dag 41 av utfordringsinnleggene, ba jeg jo om spørsmål fra dere. Flere av dere ba om et innblikk i bokhylla mi, og det skal jeg lage et eget innlegg om. Men først vil jeg ta for meg de andre spørsmålene jeg fikk, selv om det ikke var så mange.

    Carina Josefine spurte: Blir din neste hund, hvis du skal ha flere hunder, av samme rase som Nairo? (Hvis du har tenkt noe på det)
    Mitt svar: Det jeg med sikkerhet kan si, er at jeg ikke skal ha fler av de rasene jeg har hatt før Nairo. Min første hund var blanding av Finsk Spets og Grå Elghund, og jeg skal hverken ha den blandingen mer eller en av de to rasene. Maken til bjeffende enmannshund skal man lete lenge etter. Men vakre raser, begge to! Forrige hund var en Border Collie, og jeg har blitt av den oppfatningen at skal man ha den rasen, bør man helst bo på gård med dyr hunden kan gjete, eller være hjemmeværende så man kan trene så og si hver dag. Ikke misforstå, jeg savner Arkas hver eneste dag, men rasen krever så mye at jeg vet jeg ikke kan gi en slik hund det den trenger og skal ha.
    Men, tilbake til spørsmålet ditt, om jeg vil ha Finsk Lapphund igjen. Pr i dag kan jeg med hånden på hjertet si at det vet jeg ikke. I teorien, i rasebeskrivelsen av Finsk Lapphund, så passer rasen meg som hånd i hanske. Lettlært, vennlig, ivrig, modig, rolig. Og det var det jeg ønsket meg, en hund jeg kan trene sånn smått med for moro skyld, som kan omgås mennesker, som vil være med på tur. Nairo er kun 10 måneder, og mye kan selvsagt forandre seg, men sånn jeg har opplevd han så langt er at han ikke er spesielt glad i å trene hvis det krever konsentrasjon over mer enn 2,5 minutter og han er redd for de fleste. Gå tur er han derimot veldig villig til.
    Jeg vet at han er en engstelig hund i utganspunktet, og skal derfor ikke dra alle over samme kam og påstå at det er slik rasen er. For jeg vet jo det er flere som driver aktivt med FL’ene sine innen flere typer hundesport. Og jeg leser jo også i blogger at andres FL’er er kjempeglad i mennesker.
    Men jeg vil ikke gi noe endelig svar før Nairo har vært voksen noen år og jeg ser hvordan han er når tenåringshormonene er ute av kroppen og når han forhåpentligvis har blitt kvitt mer av “usj, dette er nytt så derfor er det skummelt”-tankegangen. For fremdeles er jo Finsk Lapphund den perfekte rasen for meg, i teorien.

    Tove spurte: Hva regner du som ditt største talent/ er du best på? Hva skulle du ønske du var god på?
    Mitt svar: Jeg er best på å holde orden. Ikke sånn at det er null rot hos oss til enhver tid, men jeg elsker oversikter, system i ting og lister av alle slag. Og så vil jeg påstå at jeg er en god lytter.
    Jeg skulle ønske jeg var god til å legge bort bekymringer, til å være litt mer spontan og til å lage mat, så min kjære mann slapp å lage middag hver eneste dag. Og så skulle jeg ønske jeg var flinkere til å takle utfordringer og forandringer. Og å gjøre en lang historie kort, det er jeg ordentlig dårlig på 😉

    Det kommer som sagt et eget innlegg om bokhyllene, lesevaner og bokanbefalinger, men det tar jeg en annen dag 🙂

    {minsignatur}

    Comments Off on Svar på noen spørsmål
  • Dag 5 – Noe du savner

    Her velger jeg å tolke dagens “oppdrag” med et vidt spekter, som både omfatter noe og noen.

    Selvfølgelig savner jeg pappa. Det er nå over 28 år siden han døde, og sorgen er selvsagt ikke altoppslukende og hjerteskjærende. Men jeg savner han sårt allikevel.

    Selvfølgelig savner jeg Santo. Nå fikk jeg aldri den nære kontakten med han, både fordi jeg bare levde sammen med han i 2 1/2 år og fordi han var en enmannshund, men han var min første hund og gullgutten min.

    Og selvfølgelig savner jeg Arkas. Nå er det straks 3 år siden han døde, og fremdeles kan jeg gråte høyt og skrikende etter han. Han kommer alltid til å være mammas lille engel.

    Det skal vel egentlig ikke være mulig å savne noe jeg aldri har hatt, så den lista skal jeg hoppe over. Men jeg savner også å ha en hytte som er i orden (selv om det ikke er lenge igjen til vi er der), jeg savner Haugesund, jeg savner venner jeg ikke ser så mye lenger og jeg savner bryllupsplanleggingen og spenningen over å vente på bryllupsdagen.

    {minsignatur}

  • Badedag!

    Nairo er snart et halvt år, og det var på tide med det første badet. Ikke sånn moro-bad i sjøen, men vasking i badekaret. Hadde han klart å trekke konklusjoner, hadde han sikkert trodd at dette var vår hevn for at han tygget på en av mine pumps i går. Og jeg er fristet til å si at det er hevn, men jeg hevner meg aldri på et dyr. Badet var planlagt til i dag lenge før jeg fant skoen min i går.

    Mine to forrige hunder har godtatt å bli badet. De har ikke storkost seg, men de har heller ikke hatet det som pesten. Siden Nairo er en smule engstelig, visste vi at dette antagelig ikke kom til å bli moro, og vi fikk rett:

    Han skalv som et aspeløv og pep faktisk også. Men hva i alle dager skal man gjøre da? Jeg vet ikke hvordan man skal gjøre en sånn seanse til noe moro når han ikke engang er mottakelig for godbiter.

    At han allerede har en del pels er vi jo klar over, men det var litt ekstra moro å se hvor tynn halen hans ble 🙂

    Sjamponering og skylling gikk egentlig ganske radig unna, og Nairo ble veldig mye mer fornøyd så snart vi løftet han ut av badekaret:

    Nå var han veldig mye mer interessert i godbiter, så tørkingen gikk som en lek. Tynn nakke og store ører har han også gitt 🙂

    E og Nairo gikk så ned, og jeg visste at her kom det en skikkelig tørkeraptus:

    Det er egentlig ganske snodig at hunder mener de kan slikke seg tørre:

    Men han er jo flink da og sørger for å tørke mellom tærne også 😉

    Og han er så fin så 🙂

    Nå har jeg gredd gjennom pelsen hans en gang, og venter med siste runde til han er helt tørr. Halen hans har antatt nye dimensjoner, den er så stor og fluffy at det er en fryd! Og Nairo ble fornøyd med en tyggepinne, så nå er vi alle glade igjen 🙂

    Bildene kan dere også se i denne mappen.

    {minsignatur}

  • Mammabekymringer

    Okay, så er jeg ikke mamma i ordets rette forstand. Men jeg har ansvar for et liv som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og da anser jeg meg selv for å være mamma 🙂

    Bekymringer følger alltid med disse små. At man oppdrar de ordentlig, at de får i seg nok og riktig mat, at de er beskyttet mot ting som er farlige og at de er friske.

    Flått er et stort problem sommerstid. På mine tidligere hunder har jeg brukt ExSpot, men dette er tross alt kjemikalier, eller på godt norsk: gift. Ja, det har fungert bra og hundene har hatt minimalt med flått, men jeg kjenner jeg er mer og mer motvillig til å gi dette til min hund. Kom derfor over et mer naturlig produkt, Petwise, som skal sprayes inn mot huden hver tredje dag. Nå kan det være at vi har sprayet for lite, men så langt har det ikke fungert særlig bra. Jeg har dog ikke lyst til å gi opp riktig ennå, så vi fortsetter å spraye hver tredje dag og øker mengden betraktelig, og så ser vi om vi kan få slippe å fjerne mer flått av han. For han er ikke spesielt villig til å ligge stille i mer enn 5 sekunder gitt 😉

    Tannfelling er ikke nødvendigvis noe problem. Alt har gått smertefritt så langt, og hvis jeg ikke har oversett noe, er det nå kun to valpetenner igjen, nemlig to hjørnetenner, en oppe og en nede. Den oppe kan gi oss litt hodebry, for der har den varige tannen begynt å komme, men valpetannen sitter fremdeles. Vi leker med draleker og han får tyggebein og lignende, men enn så lenge vil ikke valpetanna slippe taket. Så vi får bare følge med og gjøre det vi kan, og håpe at tanna forsvinner før den varige tannen får feilstilling.

    I går oppdaget jeg en kul under haka hans. Selvsagt var det en flått der, men når den var fjernet, var det fremdeles en ganske stor kul der, større enn hva en normal flått blir. Nairo ga ikke uttrykk for at det var vondt når vi tok på denne kulen, og den var klart avgrenset til å sitte i eller rett under huden. Pessimist som jeg er, tenker jeg jo de verste tingene med en gang, men klarte å pense over til andre mulige diagnoser før jeg freaket helt ut. E hentet bilen vår i morges og tok en tur innom dyrlegen med det samme, og de mente at dette antagelig bare var hårsekken til et av værhårene under der, og at vi derfor bare skal følge med på den, men at det ikke er noe farlig pr i dag. Det skal også sies at kulen har minsket i omfang siden i går, og det er jo bra.

    Dyrlegen mente også at han er for tynn. Nå gir vi han mat to ganger om dagen, og han er like lite interessert i mat nå som han var når han fikk mat tre ganger om dagen. Han ender med å spise totalt omtrent halvparten av det han burde spise i løpet av en dag, og jeg er jo totalt enig i at det er for lite og at han er for tynn. Spørsmålet nå er om vi skal håndfôre han (da spiser han som regel litt mer), eller om vi skal prøve oss frem til andre typer fôr. Skal vi gå over til å gi mat fler ganger om dagen igjen, eller skal vi la maten stå nede hele tiden. Her hyler jeg høyt etter tips og erfaringer da jeg bare har hatt småspiste hunder før også og ikke klart å finne noen god løsning. Jeg er klar over at det finnes like mange løsninger som det finnes hunder, men jeg er så åpen for forslag og tips som det går an å være.

    En annen bekymring jeg har for tiden er testiklene hans, eller rettere sagt en manglende testikkel. Jeg har lest side opp og side ned om dette, og noen steder står det at hvis en testikkel ikke har ramlet ned allerede ved 8 ukers alder, så vil den ikke komme. Andre steder står det at testikler har ramlet ned så sent som ved ett års alder. E hørte om dette hos veterinæren i dag, og de sa at hvis den ikke har ramlet ned ved 6 måneder, så vil den ikke ramle ned. Nå er det uvesentlig for meg hvor mange testikler han har. Men hvis det viser seg at han lider av kryptorchisme, vil det si at han ikke kan brukes til avl og han kan heller ikke stilles ut. Nå var ikke det derfor vi kjøpte hund, men det er trist å miste muligheten, ihvertfall så lenge jeg har hatt lyst til å prøve på å stille ut. I tillegg anbefales det at testikkelen opereres ut i slike tilfeller da sjansen for å utvikle kreft er høyere hvis den får ligge i bukhulen.

    Og så er det denne redselen hans da. Veterninæren hadde reagert på det i dag, og sagt at så mye redsel på en valp ikke er normalt. Vi visste jo fra begynnelsen av at han er engstelig. Men i løpet av de 3 og noe månedene vi har hatt han, har vi sett enorm bedring. Ja, han trenger litt ekstra tid når det er snakk om nye steder og nye mennesker, og selvsagt er ikke dette optimalt. Men jeg føler meg uansett som en elendig hundeeier. Dyrlegen snakket om å bruke DAP-halsbånd på han, og da spør jeg igjen: er det noen av dere som har erfaring med dette? Jeg vet at det hjelper for noen hunder og er nyttesløst på andre, men jeg er ute etter erfaringer og synspunkter allikevel.

    Jaja, sånn er det å være mor. Men det er veldig koselig også da, og det bringer så utrolig mye glede og latter inn i huset.

    {minsignatur}