• Resultatet av Nairos røntgen

    Jeg ringte veterinæren om mandag og fikk time i dag for røntgen. Så disse to døgnene har jeg brukt på å fortelle meg selv at det ikke kan være noe alvorlig, det er nok bare en muskelstrekk eller noe sånt.

    Dro tidlig fra jobb i dag, kjøreforholdene er mildt sagt utfordrende for tiden, så jeg ville ha god nok tid til å både komme meg hel hjem og hel tilbake til byen med Nairo i bilen.

    Kom oss inn til veterinæren, og han startet med å kjenne gjennom Nairo igjen. Han var helt enig i at Nairo ikke lenger har vondt i brystbeinet, og han fortsatte med å kjenne på forlabber, ryggrad, ribbein og bakbein. Fant ingenting unormalt og Nairo viste heller ikke noe tegn til smerte.

    Vi snakket litt rundt mulighetene, og ble enige om røntgen. Så Nairo ble dopa, kastet opp (som vanlig) og sovnet, og jeg ble forvist ut imens bildene ble tatt. Etter det som føltes som en evighet fikk jeg komme inn igjen, Nairo hadde da fått oppvåkningssprøyte, men han tok fremdeles livet helt med ro på røntgenbordet.

    Veterinæren viste meg bildene, viste at det ikke var noe galt med brystbeinet eller ribbeina, ikke noe galt med ryggen, men så kom vi til hoftene. Og der er det forkalkninger, antagelig med underliggende HD. Akkurat det jeg trodde det ikke var, for jeg var 100 % overbevist om at det ikke ville komme så brått.

    Nå får Nairo en kur på 4 sprøyter (1 i uka i 4 uker), men ikke spør meg om hva dette er. Muligens Cartrophen, se også her i Felleskatalogen. Vi skal i denne perioden prøve uten smertestillende for å se hva slags virkning sprøytene har på han, men har han for vondt kan han få smertestillende i tillegg. Så skal vi passe på å holde han i moderat og variert aktivitet.

    Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg tenker. Jeg vet at jeg er ekstremt lei meg, og jeg vet at jeg vil gjøre det jeg kan for at han skal ha det så godt som mulig. Samtidig sier fornuften min at jeg hele tiden skal ha hans livskvalitet som hovedfokus, mens hjertet mitt skriker at jeg ikke kan miste han.

    Nairo er akkurat nå ikke det minste fornøyd med tingenes tilstand, han bare går rundt og piper og sutrer og føler seg nok både full og fyllesyk. Ikke vil han ut, ikke vil han ha mat, ikke vil han ha vann, ikke vil han legge seg, ikke vil han ha kos. Jeg håper han klarer å slappe av i løpet av kvelden, så han får seg en god natts søvn. Usikker på om det samme gjelder for meg.

  • Sånn går det med Nairo

    Etter at vi var hos veterinæren om mandag, har Nairo fortsatt på smertestillende. Den siste tabletten i denne omgang får han til frokost i morgen.

    På den positive siden ser det ut som om smertene i brystbeinet nå helt er borte. Jeg får ihvertfall ikke noen synlig reaksjon fra han når jeg presser på brystbeinet, og det er bra. I tillegg spiser han normalt og gjør fra seg normalt, og det er jo også veldig bra.

    Men det går ikke like bra med bakbeina/bakparten hans. Han sliter mer og mer med å reise seg når han har sovet, han vil helst ikke sitte, han puster tungt/stønner når han legger seg, han vil ikke gå hverken opp i 2. etasje eller ned i kjelleren, og etter dagens 1,5 km tur på snøkledd grusvei på flatmark, stivnet han nesten med en gang vi kom hjem.

    Bildene er fra fredag. Da lå det så mye snø på veien at jeg ikke ville gå tur med han der, så vi tok langlina i hagen istedenfor. Og som dere ser, er han glad og fornøyd, venter på at jeg skal kaste ball (noe jeg selvsagt ikke gjør nå for tiden), og han beveger seg uhindret rundt i sitt tempo. Det samme på turen både i går og i dag, som sagt på flatmark i langline, han går akkurat dit han vil i den farten han vil, og jeg klarer ikke å se at han har vondt. Men disse dyrene er jo så flinke til å skjule smerter også, så jeg vet jo faktisk ikke hvor vondt han har når han går.

    Så for å være helt ærlig, så skifter jeg mellom to ytterpunkter. Når jeg ser han ute, koser seg og snuser, løfter høyt på bakbeina for å tisse, da er jeg glad og fornøyd og nesten ikke bekymret i det hele tatt, for han virker så frisk. Men når jeg ser han prøver å reise seg og gå, og bare blir stående fordi han ikke helt vet hvordan han skal plassere bakbeina, når jeg ser han halter avgårde helt til han “kommer igang” og dermed klarer å gå normalt, når jeg våkner på morgenen og ikke finner han i 2. etasje fordi han ikke orker å gå opp, da knekker jeg sammen i gråt fordi jeg er så redd for å miste den lille pelsdotten.

    Hva dette kan være, aner jeg ikke. Han er ikke røntget, så det kan jo være han har HD og har fått forkalkninger. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg ringer veterinæren i morgen og ber om røntging, for jeg må vite hva vi har med å gjøre.

  • 8 år siden henting

    Jeg skal være så ærlig og si at det har vært noen ganger den siste uka hvor jeg har vært redd for at jeg ikke skulle få skrive dette innlegget, men takk og pris så kan jeg gjøre det! Nairo har det bedre, mer om det til sist.

    I dag er det 8 år siden Eileif og jeg satt oss i bilen tidlig om morgenen og kjørte mot Malung i Sverige for å hente den lille pelsdotten vi bare hadde sett på bilder. Den lille vakre som hadde sjarmert meg i senk, og som jeg gledet meg så vanvittig til å hilse på!

    Hentingen gikk fint, turen hjem gikk helt greit med noen stopp for å tørke oppkast og en feilnavigering. Men hjem kom vi, og da jeg ringte mamma for å fortelle om nurket, bestemte nurket seg for at dette var det tryggeste stedet:

    Dagen etter var det trygt å sove i mammas fang:

    Her et bilde fra tre uker etterpå, hvor han utforsker hagen:

    Og her er han 3 1/2 måned gammel, og synes det er veldig moro å springe når vi er på tur:

    Det har vært 8 innholdsrike år med Nairo. Siden han er en engstelig liten gutt, har det vært mange vanskelige situasjoner, men jeg synes vi har en hund som fungerer godt for oss, og jeg tror også at han har et godt liv. Det er garantert mye vi kunne gjort annerledes, men sånn er det vel alltid? Ingen gjør alt perfekt med hundene sine, vel?

    At han har blitt en vakker, voksen gutt, er det ingen tvil om. Men han er ikke spesielt pen når han sier ifra at “ballen min får du aldri!” 😉

    Joda, han har sine pene sider også 😉

    Jeg vet jeg ikke kan håpe på 8 år til med denne vakre, slitsomme, morsomme, høylydte, tullete og hårete hunden, men jeg håper at de årene vi har igjen med han skal bli gode og innholdsrike og friske.

    Hva har skjedd siden søndag?
    Jeg dro på jobb i går med klumpen i halsen, og slet virkelig med å la han være alene hjemme hele dagen. Da jeg kom hjem var Eileif ute med han, og å se det glade fjeset være så lykkelig over snøen som har kommet, gjorde at jeg knakk totalt. En så stor lettelse å se han være i så mye bedre form, selv om han ikke hadde fått smertestillende på nesten et døgn.

    Jeg hadde bestemt meg for å kjenne på brystbeinet hans og se hvordan han reagerte, så vi fikk lagt han ned på siden, og da jeg trykket der det gjør vondt, kom han med en liten reaksjon som på langt nær var så ille som i forrige uke. Hurra, bedring! Samtidig klemte jeg på magen hans, den kjentes spent/stram ut og han skrek til, så jeg ringte veterinæren og fikk komme ned med en gang.

    Veterinæren var enig med meg når det gjaldt brystbeinet, men han fikk ingen reaksjon fra Nairo da han klemte på magen hans, og han kjente ikke noen stram mage heller. Jeg kjente også etter, og kjente ikke det samme som jeg kjente hjemme. Så ikke vet jeg hva det var akkurat der og da hjemme, men borte var det.

    Vi ble enige om fortsatt smertelindring, men i mindre dose. Nairo er fremdeles sløv og sover mye, men er helt klart mer “våken” enn i forrige uke. Så totalt sett er han i bedre form, selv om alt ikke er helt på stell ennå. Så det går fremover, og jeg puster litt lettere, selv om jeg ikke helt slapper av ennå.

  • De siste 10-11 dagene har vært tøffe

    Det er ingen tvil om at de siste 10-11 dagene har vært veldig annerledes og krevende, og jeg kjenner jeg er sliten. Men det er bare å bite tennene sammen og fortsette å gjøre så godt man kan.

    Eileif:
    Onsdag for halvannen uke siden ble Eileif forkjøla. To dager senere fikk han diagnosen leddgikt, og selv om det ble oppdaget veldig tidlig og legen mener det er veldig gode prognoser, så er det allikevel en lite hyggelig diagnose. Jeg vet Eileif grubler mye, og jeg grubler jo også. Nå er det umulig for meg å ta sorgene på forskudd, for jeg vet altfor lite om hva som kan skje, og det er helt sikkert bra siden jeg er ekstremt god til å ta sorgene på forskudd sånn generelt sett. Så jeg tenker at vi må ta eventuelle utfordringer når de dukker opp. Forkjølelsesmessig er han nesten bra, henger igjen litt hoste.

    Jeg:
    Lørdag for en uke siden satt min forkjølelse igang. Det er det samme nesten hvert år, den grenser til en influensa, så nå har jeg gått 8 dager med feber, og er rimelig sliten av det. Onsdag var vel den verste dagen med intense leddsmerter og -kramper, de er heldigvis borte, men erstattet av den evinnelige hosten. Jeg drar uansett på jobb i morgen, en uke borte er egentlig altfor lenge i forhold til hva jeg liker.

    Nairo:
    Det var om tirsdag han skrek da han skulle leke, og siden onsdag har han gått på smertestillende og vært veldig sløv.

    Jeg er jo glad for at han slapper av, for det gir kroppen hans en bedre sjanse til å heles. Men nå har vi levd i straks 8 år sammen en gutt som elsker å leke, og det er fryktelig uvant og vondt å se at han bare ligger der.

    Stort sett klarer han fint å hoppe opp på egen hånd, det vil si opp i sofaen eller opp i senga. Men veldig ofte ber han om hjelp for å komme seg ned, og det gjør så vondt i mammahjertet. Noen ganger er han helt fin når han reiser seg opp, men det er også ofte han bare blir stående og står lenge før han beveger seg et skritt eller to, fordi det gjør vondt. Når han først kommer igang, virker det ikke som om han har spesielt vondt. Det kan jo være hoftene, han er ikke HD-røntget.

    Nå fikk han den siste smertestillende for et par timer siden, så det skal bli uhyre spennende å komme hjem fra jobb i morgen og se hvordan formen hans er. Da skal jeg også prøve å trykke forsiktig på brystbeinet for å se om han responderer på samme måte som hos veterinæren om torsdag, eller om det ikke gjør vondt lenger. Må ærlig si at jeg gruer meg 🙁

  • Nairo har vondt

    Det blir ikke mye aktivitet på Nairo for tiden, siden jeg ligger mer eller mindre rett ut med vinterens forkjølelse/influensa. Feber til den store gullmedaljen, hostekulene er i ferd med å flytte lungene oppover i kroppen, leddene verker, kramper kommer og går, og jeg veksler mellom å holde på å renne vekk og på å fryse ihjel. Men det var ikke det dette skulle handle om.

    Om tirsdag la jeg meg ned på gulvet for å aktivisere Nairo litt. Hans svar på alle problemer er tennisball, så idet jeg tar tak i den, kaster han seg ned i vanlig lekeposisjon: forlabbene strukket ut foran seg og rumpa rett opp i været. Samtidig kommer han med et skrik, et tydelig smerteskrik. Jeg tenkte at han strakk en forlabb eller noe sånt, så jeg kjente og tøyde og bøyde litt, men ikke kunne jeg kjenne noe galt, og ikke ga han uttrykk for noe smerte når jeg tok på han.

    Utover dagen la jeg merke til at han ikke ville legge seg ned. Eller jo, han ville legge seg, men han klarte ikke, det var tydelig noe som gjorde vondt. Jeg fortsatte å klemme og kjenne, men fant ingenting, og ikke sa han noe heller. Men det gjorde vondt å se at han hadde det så vondt, han ble jo bare stående rett opp og ned. Så jeg ringte veterinæren og fikk time klokka 9 dagen etter, altså i går.

    Resten av tirsdagen ble ikke noe koselig. Hver gang han prøvde å legge seg, reiste han seg opp igjen. Han klarte å få litt hvile hvis han la seg i senga si eller i sofaen, da de plassene er litt mykere. Og dette fortsatte gjennom hele natta. Han sov noe i senga mi, men det blir jo fort for varmt for han, og han klarte ikke legge seg på gulvet. Jeg våknet jo hver gang han sto og peste på gulvet, så vi sov dårlig, begge to.

    Vel fremme hos veterinæren i går, og Nairo var sitt sedvanlige nervøse jeg. Heldigvis er han utrolig tålmodig hos veterinæren, selv om han er redd, så han lot henne klemme og kjenne og dra, og heldigvis sa han også ifra hvor det gjorde vondt, nemlig i overgangen mellom ribbein og buk. Hun fant ikke noe annet, så vi ble enige om smertestillende i en uke og ro i 2-3 uker, og det var jeg helt fornøyd med.

    Nairo fikk den første smertestillende i går kveld, og da kom han fort til seg selv igjen. Jeg hadde fjernet tennisballen hans, vil ikke at han skal hoppe og sprette noe, men han fant frem tyggebeinet sitt og var veldig mye mer “til stede”. Og så fikk han også slappet av litt mer:

    Både Nairo og jeg sov godt i natt, men i morges la jeg merke til at han ikke ville legge seg igjen. Han skal bare ha smertestillende én gang om dagen, så den han fikk i går kveld hadde gått ut av systemet. Jeg satt meg på gulvet, og da kom han og la seg i fanget mitt, noe han normalt ALDRI gjør. Så jeg ble sittende der en stund, og da jeg fjernet meg, ble han liggende:

    Jeg var bare glad at han fikk litt hvile. Når han en stund senere skulle flytte på seg, ser jeg at han halter på det ene bakbeinet. Akkurat som om beinet hadde dovnet bort eller stivnet den stunden han hadde sovet. Jeg er jo hønemor de luxe og blir over gjennomsnittet bekymret når det er noe med disse små, så jeg tenkte hofter, rygg, prolaps, og alt mulig annet. Men jeg klarte å styre meg litt, og han klarte å legge seg ned og sove litt igjen:

    Det vil si; jeg må løfte han opp i sofaen. Men så lenge han finner en komfortabel liggestilling, kan jeg løfte han hvorsomhelst.

    Etter en stund ville han ned, og han ville ikke hoppe ned, så jeg løftet han. Og da ser jeg igjen at han halter på det ene bakbeinet. Så da ringte jeg direkt til veterinæren igjen, og var heldig og fikk en time i dag.

    En annen veterinær i dag, men han leste jo hva som ble gjort i går, og jeg forklarte hva som bekymret meg i dag. Han tok en grundig gjennomgang, han også, klemte og kjente, og Nairo ga uttrykk for smerte på nøyaktig samme sted som i går (brystbeinet), og ikke på noen flere steder. Det at bakbeinet sviktet/dovnet bort/haltet kan komme av at det gjør vondt i brystbeinet når han strekker bakbeinet på en spesiell måte, og at han derfor kompenserer ved å halte. For han halter ikke hele tiden, bare når han reiser seg opp etter å ha ligget en stund.

    Så vi ble enige om å øke smertelindringen bittelitt og se an over helgen. Forhåpentligvis har han på en eller annen merkelig måte bare fått seg en smell i brystbeinet (jeg aner ikke hvordan), og at han bare trenger en stund med hvile. Heldigvis spiser han som normalt, og han gjør fra seg som normalt, og det er jo veldig gode tegn! Og akkurat mens jeg skriver dette har han igjen funnet frem tyggebeinet sitt, så selv om jeg er bekymret, har han det ganske greit når de smertestillende fungerer.

  • 14 dager med blæh

    Fredag før påskeuka ble jeg syk. Ikke så rart egentlig, siden Eileif tidligere den uka hadde sovet 48 timer i strekk, bare avbrutt av hosting og inntak av febernedsettende.

    Jeg kom meg greit igjennom den helgen, rimelig sliten etter cachedagen med Lisa, men ikke verre enn at arbeidsdagene i påskeuka gikk forholdsvis bra. Fikk gjort det jeg måtte, og det var jeg veldig fornøyd med.

    Helligdagene i påska hanglet jeg litt, mye hosting, men jeg koste meg på tur både på skjærtorsdag og påskeaften. Og første påskedag følte jeg det virkelig som om jeg var på tur oppover igjen. Men så våknet jeg med feber andre påskedag, og jeg ankom mammas bursdagsfeiring med tidenes hostekule.

    Første dag tilbake på jobb tirsdag var jeg i god form, men ikke helt klar for å jobbe igjen:

    Og feberen kom jaggu tilbake utover dagen.

    Dagen etter var været slik jeg følte det, grått:

    Og i dag toppet det seg igjen. Dro på jobb for å få unna noe som egentlig ikke kunne vente, men fikk ikke logget inn på pc’en på grunn av en fellesfeil, og endte opp med å kaste inn håndkleet relativt tidlig. Kom hjem meg en verkende og skjelvende kropp, og la meg faktisk til å sove før middag, etter å ha tatt nok en tablett.

    Jeg skjønner at jeg kanskje ikke har hørt nok på kroppen og ikke latt meg selv få slappe av nok til at denne runden med forkjølelse skulle få blomstre skikkelig og dermed bli borte. Men hodet mitt takler ikke helt det å være borte fra jobb, og da sliter jeg med å slappe av nok også. Nå skal Eileif jobbe hele helgen, så jeg må ut med Nairo, men jeg håper jeg klarer å gire ned nok til at jeg blir meg selv igjen, for nå er jeg lei. Og sliten.

  • Nede for telling

    Her i huset er vi nede for telling for tiden. Ja, ikke Nairo da, og det er jo ekstremt frustrerende for han å være full av energi når hverken Eileif eller jeg orker å sysselsette han noe særlig.

    Eileif var hjemme fra jobb i 4 dager for 2 uker siden. Da var det delvis omgangssyken, og han var ikke særlig fornøyd med livet. I slutten av forrige uke var det en forkjølelse som ble kastet på han, og nå er han sykemeldt ut uka. Det går mye i soving på sofaen:

    Jeg begynte jo også å hangle om helgen, og jeg har holdt meg stabilt dårlig siden det. Er noen timer på jobb hver dag da jeg heller vil det enn å være bare hjemme, men kjenner jeg fort blir sliten. Fremdeles er det litt feber pluss bihuler og hals som krangler, men satser på at jeg er noenlunde oppe og går igjen til helgen, så jeg får jobbet litt og tatt litt ferie i vinterferien neste uke.

    Det er jo ikke noe rart man blir syk for tiden, sola varmer og det er plussgrader på dagen, men finner man ikke le når man er ute, er det skikkelig surt i vinden. På kvelden snør og sludder det og det er minusgrader på natta, og så setter man igang med ny runde dagen etter. Nå sier langtidsvarselet at det skal bli jevnt kaldt fremover, men det hjelper jo ikke når man allerede er syk.

    Hvordan er det hos dere, har dere sluppet unna forkjølelse og influensa?

  • Sjukling på tur

    Arbeidsdagen var ikke gammel om fredag da jeg skjønte at jeg var i ferd med å bli syk. Det er egentlig bedre å bli syk tidlig i uka, for høyt tempo og adrenalinnivå kan hjelpe til med at det ikke bryter skikkelig ut hos meg, men nå var det engang fredag, og det var helt tydelig ingen vei utenom. Heldigvis (og bank i bordet!) virker det som om det holder seg til lett feber, bihulene og halsen, men lørdagsplanene om en multirunde til fots med Lisa måtte helt klart skrinlegges.

    Men, Lisa er ikke tapt bak en stol, så hun var kjapp med å lage og videreformidle en plan B til meg: kjørecachetur! Og å sitte stille i en bil for så å hoppe ut av nevnte bil i noen minutter av gangen, det klarer jeg selv om jeg ikke er mitt sedvanlige jeg.

    Tidlig på runden ble det en kirkecache, aldri feil:

    Og man blir ganske god til å leke gjemsel når man driver med geocaching:

    Jeg er veldig glad for at Lisa er høyere enn meg:

    Men av og til, og spesielt når jeg får uventet hjelp av snøfonner, klarer jeg det helt selv 🙂

    Selv om formen ikke var helt på topp, så var det ingenting å si på humøret hos noen av oss:

    Og funnene raste inn hos oss begge, selv om Lisa var snill og stoppet ved en god del hun har logget før, som jeg ikke har logget. I tillegg var vi innom noen ordentlig fine installasjoner, som jeg ikke vil legge ut spoilerbilder av. Men jeg delte ut noen favorittpoeng da jeg logget. Siste stopp for dagen ble enda en kirkecache:

    Og jeg er glad vi ga oss tidlig, jeg var hjemme ved halv fem-tiden.

    Jeg har nesten sluttet å bruke den lille cacheboka mi når jeg er ute på tur, jeg bruker Drafts/Field notes på GPS’en istedenfor. Derfor har jeg aldri helt kontroll på hvor mange jeg finner (og det er jo ikke i det hele tatt frustrerende! 😉 ), så jeg ble ordentlig sjokkert når jeg oppdaget at jeg hadde 44 funn i går! Det er slettes ikke dårlig etter 6 timer på veien og en form som absolutt kunne vært bedre! Og jeg nærmer meg allerede 100 funn i år, noe som på alle måter er like sjokkerende. Kan bli interessant å summere opp dette cacheåret om 11 måneders tid 😉

    Kvelden ble veldig rolig, og jeg spanderte på meg det beste is-merket som finnes:

    Jeg trenger aldri lære meg hvilke smaker jeg liker best, for jeg synes det kommer nye kombinasjoner hver eneste gang jeg vil ha en ny boks. Og det er ytterst få av de som ikke er gode 😉

  • Juletre, og julaften med nogo attåt

    Jeg er ekstremt kresen på juletrær. De skal være i rett høyde, ha en jevn helling utover fra topp til bunn, de skal være lubne, og de skal være tette. Og det skal være vanlig gran. Punktum finale. Plasttre har aldri vært et alternativ, da det selvsagt også skal lukte grantre i huset. Så hva i himmelens land skjedde i år???

    Jeg har egenhendig, på eget initiativ, kjøpt et falskt juletre. Jeg!!! Spør meg ikke hvorfor, jeg aner ikke hvilke argumenter jeg har brukt ovenfor meg selv engang.

    Lekkert? Nja, not so much. Til og med Nairo ser skeptisk ut:

    Hvordan resultatet ble? Det kommer, det kommer 🙂

    Utover kvelden lille julaften kjente jeg at formen var nedadgående, men jeg satset alt jeg hadde på at det var ekstremt kortvarig.

    Litt av årets julepynt:

    Da jeg våknet julaften var det ingen tvil om at jeg var blitt dårlig. Feber og sår hals. Så konklusjonen min må være: ha aldri ferie, man blir alltid syk uansett.

    Etter at Eileif hadde hentet mamma, tok han med Nairo ut for en tur. Der møtte de en løs hund, og selv om de hadde vært borti hverandre, trodde Eileif at det hadde gått fint. Nairo hadde haltet bittelitt på vei hjem, så jeg tok en sjekk, men fant ikke noe galt.

    Advarsel! Potensielt ekkelt bilde følger etter neste avsnitt! Scroll fort forbi hvis du vil lese hvordan resten av julaften gikk.

    En liten halvtime før middagen var ferdig, oppdager jeg noen blodflekker på gulvet, og da var det bare å sjekke Nairo igjen. Og joda, oppe på toppen av høyre frambein var det et hull:

    Ikke mer enn 2-3 mm i diameter, oppdaget vi etter å ha fått vasket bort en haug med blod og klippet litt pels. Jeg har ikke vært borte i sånt før, så jeg følte det var helt riktig med en telefon til veterinærvakta. Hun forklarte meg hva jeg skulle gjøre, og Nairo overrasket igjen med å være tålmodigheten selv, så nå skyller vi og passer på at det holder seg åpent og fri for smuss, og det går kjempefint. Bank i bordet, ikke noe problem så langt, og det virker ikke som han har noe vondt.

    Så da ble det julemiddag hos oss også. Nydelig kalkun som vanlig:

    Legg merke til at glassbjellene som i fjor hang i den nederste gardinstanga i år har totalt overtatt den øverste gardinstanga, og det er knapt så jeg har plass til noen flere.

    Mamma måtte skjære opp mer kalkun underveis i middagen. Hun og Nairo har aldri blitt noen perlevenner, men jeg skal love dere han er glad i henne når hun lager mat:

    Etter litt rydding og avslapping i hver vår sofa/stol, var det høy tid for pakker. Nairo var også klar for pakker:

    Og som dere ser, ble ikke treet så aller verst. Det er jo ingen tvil om at det er av plast, men utifra mine kriterier så scorer det ganske høyt på lista. Det kunne vært bredere ned mot bunnen og det kunne absolutt vært tettere, men til den prisen er det helt greit. Så får vi se om jeg får abstinenser etter et ekte tre neste jul, eller om dette blir tatt frem igjen 🙂

    Nairo fikk gaven sin, og han er en racer på å pakke opp:

    Og vi tre tobeinte fikk også så mye fint! Jeg fikk så masse som jeg ønsket meg! Og så fikk jeg masse annet som passet perfekt, så det har vært en nytelse å gå gjennom alt igjen i dag og rydde det på plass.

    Det tok litt tid før Eileif skjønte hva den siste gaven han fikk var:

    Men det var en dobbel hengekøye til turbruk, noe han har sagt lenge at han ønsker seg.

    Husker dere i våres, når jeg sa at jeg la vekk strikketøyet for sommeren? Det var en blendahvit løgn, for jeg har strikket som besatt i hele sommer for å bli ferdig med ikke mindre enn 4 julegaver, og her er mamma sin:

    Trekantskjerf og pulsvanter, akkurat som jeg har strikket til meg selv før. De tre andre settene gikk til jentene i Grillkløveret, her er fargene de har fått:

    Jeg har festet på et ørlite hjerte som det står Made with love på.

    I dag har Eileif kjørt hjem mamma, og ellers har det vært sløvings på høyt nivå. To halvdårlige filmer har vi sett, og vi har forspist oss på restene fra middagen i går. En perfekt 1. juledag!

    Håper dere alle hadde den perfekte feiringen i går, uansett hva perfekt er for dere, og at dere får en fortsatt god jul!

  • En veldig rolig helg

    Jeg har vært flink jente denne helgen og tatt livet helt med ro. Det har nesten gjort fysisk vondt i kroppen av å ikke kunne gå ut og nyte det fantastiske høstværet disse to første dagene i oktober, men jeg fant ut at det var bedre å ta det rolig nå og forhåpentligvis få noen fine turdager mot slutten av neste uke, enn å pushe meg nå og kanskje måtte ligge rett ut i ferien min.

    Så jeg har brukt helgen til å bruke opp internett opp til flere ganger, jeg har sett både dønn kjedelige tv-program og veldig bra tv-program, jeg har spist nydelig mat som mannen min har laget, jeg har dyttet i meg både c-vitaminer og e-stoffer, og jeg har strikket.

    Jeg har også prøvd å få av Nairo en haug med pels, han røyter noe så inn i granskauen for tiden. Nå ser jeg i sosiale medier at veldig mange lapphunder røyter nå, men jeg tror ikke Nairo har røytet så ille før noen gang. Eller så er det jeg som har fortrengt det 😉 Det er ikke noe unormalt at hunder flasser når de røyter, men nå ser det ut som noen har strødd mel bak på ryggen hans, helt ned mot halefestet. Han er tørr i pelsen, han klør, og han blir dritt lei meg når jeg drar ut dotter som sitter halvveis fast.

    Men han og jeg hadde en kjempefin liten treningsøkt tidligere i kveld! Bare litt triks-trening på kjøkkengulvet, men han hadde en utrolig fokus i kveld, helt ulikt han. Var nesten vondt å stoppe mens leken var god, men det er det som er hemmeligheten ved å trene med han. Strekker jeg strikken litt for langt, blir han kranglete og utålmodig.

    Og så fikk vi en nydelig solnedgang i kveld:

    1-021016-solnedgangGod søndagskveld, alle dere fine leserne mine 🙂

    Følg gjerne Facebook-siden til bloggen!