• Kontroll på sykehuset

    Jeg skulle hatt ettårskontroll på sykehuset i mars, etter operasjonen i mars i fjor og kontrollen i april i fjor, men de var litt på etterskudd, så kontrollen ble i dag:

    Det var akkurat som kontrollen i fjor; først sjekke blodtrykk i bein og armer, så på tredemølla i 10 minutter, og så sjekke blodtrykk igjen. Alle verdier var fine, det var ikke noe endring i trykket etter anstrengelsen på mølla, og jeg har ikke noe vondt ved anstrengelse (og det visste jeg jo). Så alt står bra til, alt fungerer som det skal, og hvis jeg bare kunne kuttet ut noen uvaner og blitt litt mer sunn, hadde det vært perfekt 😉 Men jeg er fornøyd, jeg, altså, selv om jeg forstår alvoret i situasjonen også.

  • Etterkontroll på sykehuset

    I dag er det 4 uker siden operasjonen, og det har gått bare bedre og bedre. Har ikke hatt noe vondt i høyre legg i det hele tatt, men både på den lille gåturen Eileif og jeg hadde for 2 uker siden og på en liten tur jeg hadde med Nairo i går, har jeg merket litt vondt i venstre legg. Sukk og stønn, jeg trenger ikke en runde til med dette liksom… Så jeg var veldig spent da jeg troppet opp på sykehuset for etterkontroll i dag:

    Kontrollen i dag skulle foregå på samme måte som forundersøkelsen jeg var på i februar, og tror dere ikke at sykepleieren som skulle være med meg i dag var den samme, utrolig hyggelige damen som passet på meg før og etter operasjonen! Det var så koselig å se henne igjen, og jeg gjorde mitt beste for å fortelle henne hvor godt ivaretatt jeg følte meg for 4 uker siden. I tillegg fikk vi skravlet enda mer, og det var også superhyggelig!

    Hun tok blodtrykk i begge beina pluss lyttet etter puls i begge føttene før jeg skulle opp på tredemølle i 10 minutter. Hun økte hellingen på den underveis, og jeg kjente ingenting i høyre legg (forrige gang var leggen ødelagt etter 400 meter). Men til min store overraskelse fikk jeg heller ikke vondt i venstre legg! Overlegen var innom et par ganger, og hun tittet igjen på bildene jeg tok med kontrastvæske i høst, og hun kunne ikke se noen grunn for hvorfor jeg skulle få vondt i venstre legg. Etter tredemølla var det ny runde med blodtrykk og puls, og både sykepleier og overlege var veldig fornøyd med alle tall. Så da er jeg fornøyd også, og så krysser jeg fingrene for at den vondten jeg har kjent i venstre legg bare har vært “hikke”, og at jeg nå bare kan gå så mye jeg vil for å få tilbake litt kondis. Takk for norsk helsevesen og de hvitkledde englene som jobber der!

  • Operasjon for å fikse leggen

    Om det kalles operasjon eller inngrep (eller noe helt annet) er jeg jaggu ikke sikker på, men mer om det senere.

    Jeg har jo snakket om denne vonde leggen min i evigheter, at jeg ikke kan gå i normalt tempo uten å få vondt, at jeg må gå i krabbefart og ta hyppige pauser. I april i fjor postet jeg dette innlegget, hvor vi trodde at vi hadde funnet løsningen, men det stemte jo ikke. I august i fjor postet jeg dette innlegget, da jeg hadde vært hos legen og blitt henvist til to undersøkelser. Den første var en kontrastvæskeundersøkelse i september:

    Og da resultatet fra den undersøkelsen kom tilbake, var det ikke noe vits i å gjennomføre den andre undersøkelsen, for svaret var helt klart og tydelig, jeg hadde åreforkalkning i pulsåren i lysken på høyre side. Årsaken er umulig å vite 100 % sikkert, men arv/gener og usunn livsstil er nok synderne uansett hvordan vi vrir og vender på det.

    Dermed ble jeg henvist til sykehuset Østfold Kalnes for forundersøkelse 7. februar:

    Her var det først måling av puls og blodtrykk i beinet (både min lege ved en tidligere anledning og sykepleieren hadde problemer med å finne pulsen i foten min), så var det opp på tredemølle i 10 minutter (det tok 400 meter før jeg hadde skikkelig vondt, og det var uten noe særlig helling på mølla, og også i et helt greit tempo), og så ny måling av puls og blodtrykk. Overlegen kom inn og tittet på resultatene, og hennes konklusjon var at det måtte inn en stent i pulsåren. Mulig også en støttestent mot venstre, men det måtte tas “på sparket” under operasjonen/inngrepet. Blodfortynnende må jeg gå på resten av livet i tillegg.

    To dager senere var det tid for en fastende blodprøve hos min fastlege:

    Og så var det bare å vente på innkalling til operasjon/inngrep. Den kom overraskende fort, og om fredag måtte jeg på Haldenklinikken for å ta en ny blodprøve:

    Det sto ingenting i brevet om at jeg måtte være fastende til den blodprøven, men ifølge sykepleieren skulle jeg ha vært det. Men det var ikke tid til å gjøre noe med det, så blodprøven ble tatt og det ble notert at jeg ikke var fastende.

    Helgen gikk med til å prøve å roe meg selv ned, for jeg må være ærlig og si at jeg gruet meg. Jeg er ganske flink til å krisemaksimere, så det var mange scenarioer som fløy gjennom hodet mitt, men skogsturen med Eileif og Nairo om lørdag hjalp godt til å få tankene over på noe annet.

    I går morges var det bare å holde seg unna alt som kan spises og drikkes, komme seg i dusjen, og så dro vi innover til Kalnes. Eileif dro hjem igjen da det var unødvendig at han skulle sitte på parkeringsplassen i 6-8 timer, jeg tuslet inn og satt meg til å vente. Det tok ikke lang tid før en veldig koselig sykepleier hentet meg, og jeg fikk egen seng på overvåkningsrommet:

    Hun gjorde meg klar, og så ble det litt venting før jeg ble kjørt til operasjonsrommet. Der ble det lokalbedøvelse, og så var selve operasjonen/inngrepet unnagjort på veldig kort tid, og det eneste jeg merket var bedøvelsessprøyta og de to gangene jeg fikk kontrastvæske. Utover det var det ikke noe vondt eller ubehagelig, takk og pris! Og de trengte heller ikke legge inn støttestent, det greide seg med en stent på 3,5 cm.

    Ble så kjørt ned til overvåkningsrommet igjen, der jeg skulle ligge flatt i 2 timer uten å løfte hodet eller beina, sånn at blødningen i pulsåra skulle stoppe. Litt sliten her:

    De to timene gikk rimelig sakte av gårde, med jevnlige sjekk av blodtrykk og blødning, men da klokka var 13, kunne jeg få sette meg opp med litt assistanse og så endelig spise litt. Og dette var et herremåltid:

    Så var det opp og gå litt, litt flere sjekk av blodtrykk og blødninger, og etter nesten to timer til ble legen ringt på for å skrive meg ut. Da ramlet datasystemene ned, så hun fikk ikke skrevet meg ut, men jeg fikk lov til å dra hjem allikevel 😀 Og jeg må også si at den hvitkledde engelen som passet på meg i disse 4 timene var verdt sin vekt i gull og enda litt mer. Rolig og behagelig, veldig koselig å prate med (og vi var innom mange temaer!), og veldig oppmerksom på hver lille ting.

    Kvelden i går gikk helt fint, tok livet med ro og gikk og la meg ganske tidlig. Var mer sliten enn jeg egentlig ville innse, men det var nok mye anspenthet som forsvant ut av kroppen. Eileif er hjemme og passer på meg, og lar meg nesten ikke gjøre noe som helst på egen hånd <3 Men i dag har gått veldig bra, ikke noe blødninger siden i går kveld (og da var det bare et par dråper), men jeg har tatt det rolig i dag også. Går litt rundt omkring, har tatt en dusj, og ellers bare slapper av.

    I morgen skal jeg til fastlegen for en ny blodprøve, så blir jeg innkalt til sykehuset for en kontroll om 4 uker, og så igjen om 1 år. Og forhåpentligvis er det ikke lenge til jeg kan begynne å gå ordentlige turer igjen, og bygge opp litt kondis sånn at jeg kan få gjort mitt store mål for året: gå en mil uten å krepere underveis. Som jeg gleder meg!

  • Dårlige nyheter, men det kunne vært verre

    I lengre tid har Eileif til tider vært plaget med vonde og hovne ledd, spesielt i hendene, men også litt i føttene. Ved noen få anledninger har han også mistet styrken i hendene, men det har vært veldig midlertidig.

    Ikke lenge før jul dro han på eget initiativ til fastlegen sin (imponerende til å være mann, ikke sant?), det ble tatt noen blodprøver, og Eileif skulle få svar så snart som mulig.

    En av de siste dagene før jul ringer helsesekretæren på legekontoret og sier at blodprøvene ga utslag på revmatisme, og legen ville snakke med Eileif i romjula. Ikke akkurat den mest hyggelige beskjeden å få før jul.

    Etter samtalen i romjula ble det sendt henvisning til spesialist, og ikke mange dager inn på nyåret fikk han beskjed om å møte opp på Sykehuset Østfold Moss fredag 18. januar. Jeg spurte Eileif om jeg kunne få være med, og det sa han heldigvis ja til.

    Vi var ute i god tid om fredag. Ingen av oss har vært på Moss sykehus før, og jeg forventet både glatte veier og rushtrafikk. Men vi var på plass 45 minutter før timen, fant oss parkeringsplass, fikk registrert at han var kommet og fant frem til venteværelset på revmatologisk avdeling uten problemer.

    En relativt ung spesialist hentet oss, og jeg kjente at jeg gikk rett inn i sekretær-modus med en gang. På forhånd var jeg både spent og nervøs, og også litt redd, men da jeg merket at jeg kunne dra nytte av mine evner til å ta til meg informasjon, behandle informasjonen på en logisk og fornuftig måte, skrive ned informasjonen, og rett og slett bare behandle de fakta vi fikk, ble jeg veldig mye roligere, og jeg fikk den følelsen av at “dette takler vi, uansett”.

    Etter litt muntlige forklaringer tok legen oss med til ultralyd. Han var en utrolig behagelig lege som forklarte alt, var rett på sak og veldig ærlig. Så han forklarte også hva han så etter da han tok ultralyd av alle leddene på hendene til Eileif. Til slutt så vi også det han så etter, selv om vi helst ikke ville se det, så diagnosen er leddgikt. Nå vil jeg presisere at legen måtte gå over alle leddene to ganger, noe som vil si at dette ble oppdaget veldig tidlig, og han har derfor stor tro på at dette skal gå veldig bra.

    Tilbake på kontoret, mer informasjon om hva som skjer videre, både når det gjelder oppfølging fra han, men også fra fastlegen til Eileif. Så direkte til røntgen og blodprøver på sykehuset, og innom sykehusapoteket for å hente ut resepter på ikke mindre enn tre medisiner. Hovedmedisinen bruker lang tid på å virke, så han går også på en annen, mer hurtigvirkende medisin, som gradvis skal trappes ned samtidig som hovedmedisinen begynner å virke. Begge disse er immundempende. I tillegg går han på en medisin som skal dempe eventuelle bivirkninger.

    Leddgikt er selvfølgelig ikke det minste moro. Rett og slett dårlige nyheter. Men, som sagt, dette ble oppdaget veldig tidlig, så jeg har for en gangs skyld fått på meg min positive hatt og tror at dette går veldig bra. Hovedsaken er at Eileif klarer å fungere i hverdagen og har minst mulig smerter, eventuelle andre utfordringer som følger med dette får vi bare ta på strak arm.