Tag: Tannlege

Pingle nok en gang

Pingle nok en gang

Til fredag skulle jeg hatt en tannlegetime. En sånn helt vanlig kontroll hos den helt vanlige tannlegen, en sånn time som jeg har en gang i året.

I forrige uke ringte de fra tannlegekontoret og lurte på om jeg kunne flytte timen til mandag 19., altså i dag. Jeg kjente stressnivået bygge seg opp, men sa ja. Kortere tid å grue seg på, på både godt og vondt. Men jeg prøvde å se positivt på dagen i morges, og nøt synet av den fine festningen vår på morgenen:

Den jekselen som jeg har hatt problemer med siden august i fjor, plager meg ikke veldig mye. Men jo, jeg kjenner daglig at den er der, så hele forrige uke tenkte jeg at jeg skulle spørre tannlegen om hun kunne dra den ut i dag. Den tanken hadde jeg også imens jeg satt på venteværelset, men idet jeg kom inn til den forhatte stolen, kjente jeg at nei, dette takler jeg ikke. Ikke tale om. Og det respekterer hun. Hun prøver å forklare meg at røttene på den ikke er vriene på noen som helst måte, at det vil gjøre mindre vondt enn jeg har det daglig, hun forklarer forskjellige muligheter som beroligende, lystgass, narkose osv. Hun forklarer også at tanna kan påvirke nabotanna. Og jeg er jo et fornuftig menneske, jeg forstår jo alle de logiske sidene ved dette, jeg forstår at jeg på ett eller annet tidspunkt må trekke den (selv om det faktisk er en mulighet for at den ramler ut helt av seg selv). Men den redselen overgår enhver fornuftige tanke. Er det ikke sånn det er med redsel da?

Jeg vet jo at edderkoppene som bor i Norge ikke er farlige på noen som helst måte, men jeg er redd de allikevel. Jeg vet at jeg ville vært sikret på aller tryggeste måte hvis jeg skulle prøvd meg i klatreparken, men jeg er redd høyden (redd for å falle) allikevel. Jeg gjør frivillig andre ting som involverer kortvarig smerte (voksing av hår, ta hull i ørene, gå en lang tur og få vondt i både bein og rygg), for jeg vet jo at det går over. Allikevel får ikke dette meg til å overvinne redselen og bli ferdig med det.

Det dette resulterer i, er å fortsette å ha ei tann som er ubehagelig, å måtte tenke etter hvordan jeg tygger, og å måtte fortsette å grue meg. I tillegg føler jeg meg dønn mislykket, det er et stort nederlag å være voksen og ikke takle noe jeg vet jeg må gjøre. Og det er ikke noen god følelse. Så hvis jeg skal ta frem min logiske tankegang, burde jeg legge fornuft og den såre følelsen av nederlag på én vektskål og redsel på den andre vektskålen, og så bestemme meg for hvilken vektskål som er tyngst.

Det gikk jo bra, jo!

Det gikk jo bra, jo!

Husker dere tannverken jeg hadde mot slutten av ferien min i fjor? Dere kan lese den historien her, her og her.

Før årets sommer en gang hadde jeg en ny kontrolltime hos spesialisten i Moss, og da ba jeg han om å ikke røre den vonde tanna, jeg hadde jo ikke turt å trekke den enda. Det lovte han, men det første han gjorde var å pirke borti for å se hvordan det sto til. Hadde jeg ikke hatt munnen full av instrumenter, hadde jeg reist meg opp og gått umiddelbart.

Men det den episoden resulterte i, var at jeg i hele sommer har gruet meg enda mer til kontrolltimen jeg skulle ha i dag. Tannlegeskrekken har blitt verre, og jeg har så mange ganger vært på nippet til å ringe og avbestille. Men før avbestillingsfristen gikk ut i går, bestemte jeg meg for å dra inn, men jeg skulle ta en prat med han før jeg satt meg ned i stolen.

Det er å dra det langt utenfor alle grenser å si at jeg gledet meg…

Så med gråten i halsen fortalte jeg om min opplevelse før sommeren, at den lille tilliten jeg hadde var borte, at jeg mange ganger hadde tenkt å avbestille dagens time, og at hvis han ikke lovet å ikke være borti tanna (for jeg har selvsagt ikke turt å trekke den enda), så kom jeg ikke til å sette meg ned i stolen.

Han beklaget, og han holdt det han lovet. Ikke i nærheten av tanna, som ikke bryr meg i hverdagen, bortsett fra når jeg kommer borti den.

Og hvordan gikk selve kontrollen? Jo, den gikk veldig fint! Han var fornøyd med tingenes tilstand, og jeg skal ikke tilbake før om et år. Hurra!

Om å feige ut

Om å feige ut

Den opprinnelige timen hos tannlegespesialisten var til tirsdag. Om tirsdag ringte de og sa at de måtte flytte den timen, og jeg kunne få en time førstkommende torsdag, det vil si i dag. Hodet mitt er ikke laget for endringer som gir meg kortere tid, forstå det den som kan, for akkurat denne turen til tannlegen er jo forsåvidt frivillig, og jeg burde jo tenkte at det var bedre å få det unnagjort. Jeg sa jo ja til timen, jeg hadde jo egentlig ikke noe valg, men samtidig skrek hver eneste hjernecelle at jeg ikke ville godta dette. 7 dagers mental forberedelse skulle plutselig puttes inn i under 48 timer.

Jeg har, bank i bordet og kryss i taket, ikke hatt det minste vondt etter at jeg satt igang med penicillinkuren, selv ikke etter at jeg tok den siste tabletten om tirsdag. Så egentlig var det en stemme i meg som sa at vi kunne droppe hele greia. Men jeg kjenner jo at det er noe rart inni der, så det var bare å dra innover i dag.

Og der jeg satt på venterommet, litt tidlig ute men allikevel ventende på overtid (sånn går det når man får en halvveis akuttime hos en spesialist som egentlig har full avtalebok det neste halve året), så tenkte jeg at okay, hvis han sier at han er enig i at tanna må trekkes, så skal jeg jaggu gjøre det. Bli ferdig med det. Jeg hadde høy puls, vondt i magen, dundrende hodepine og svette håndflater, men jeg klarte å bestemme meg for at dette skulle jeg bare klare, selv når beroligende tabletter ikke var aktuelt.

Så ble det min tur. Jeg forklarte hele hendelsesforløpet, hvor det gjorde vondt, hvordan det gjorde vondt, hva den andre tannlegen sa, at jeg hadde to netter så og si uten søvn, at jeg har gått på penicillin, og at jeg nå klarer meg uten smertestillende, men jeg kjenner at det er noe som ikke er helt riktig. Han tittet, tok bilder og tittet på de og tittet litt til i munnen min, og kunne så bekrefte at han var enig i den andre tannlegens konklusjon, tanna bør trekkes, og det kunne han gjøre med det samme. Og da rant det over for meg. Hikstegråten satt igang der jeg lå rett ut i den forhatte torturstolen, og jeg klarte bare å hulke frem at det klarer jeg ikke. Jeg feiga ut. Og ikke klarte jeg å slutte å gråte heller. Han ba meg ta kontakt hvis/når jeg får kvinnet meg opp, sa at jeg kunne få beroligende, og at vi også kan prøve lystgass, noe jeg aldri har prøvd før. Jeg hikstet takk og ja, og gikk.

Fader, så nedverdigende det er og så liten man føler seg når man ligger rett ut i en tannlegestol og gråter. Og fader så mislykket man føler seg når man er så redd at man ikke klarer å gjennomføre. Jeg vet jo at jeg må gjøre dette på ett eller annet tidspunkt, hadde jeg gjort det i dag, så hadde jeg vært ferdig med det. Men jeg vet at akkurat der og da, hadde ikke ti ville hester fått meg til å trekke den tanna. Kanskje en garanti om ti millioner kroner inn på konto hadde gjort susen, men det er jo utopi.

Alle fornuftige fibre i meg vet at det hadde gått bra, ingen trenger å fortelle meg hverken det eller at jeg må slutte å være så redd for noe det egentlig ikke er nødvendig å være redd for. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss er redd for ett eller annet. Tenk deg at du MÅ gjøre det du er redd. Ville ikke du også prøvd å unngå det i det lengste, selv om du vet at det hadde vært bedre å bli ferdig med det? Jeg kan ikke tenke meg at jeg er den eneste som tenker sånn. Nei, det er ikke logisk. Nei, det er ikke fornuftig. Men sånn er det å være redd, ihvertfall for meg.

Så nå er det bare å vente og se hva som kommer først: 1. At tanna ramler ut helt av seg selv. 2. At jeg kvinner meg opp nok til å få gjort det. 3. At jeg får så vondt at jeg skjønner at jeg må gjøre det, uansett hvor redd jeg er. 4. At noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

Nok en dårlig natt

Nok en dårlig natt

Om tirsdag ringte jeg tannlegespesialisten i Moss og har fått en time der om 2 uker. Hurra for at jeg kvinnet meg opp til det, dumt at det ikke var noe ledig før. Både tirsdag og i går gikk dagene greit, jeg gjør ikke noe som får pulsen opp i takt, men spiser smertestillende og tar livet med ro.

I går kveld fikk jeg ikke sove. Det er noe som skjer meg veldig sjeldent, og i går hadde det ikke noe med smerter å gjøre. Alt var egentlig bra når jeg la meg. Men jeg fikk bare ikke sove. Sto opp, skravlet litt med Eileif som ennå ikke hadde lagt seg, og gikk og la meg igjen. Og vips, der kom smertehelvetet tilbake. Intense smerter som befinner seg i trekanten som går fra haka opp til tinningen, ned til undersiden av kjeven under øret og frem til haka igjen. De er ikke konstante, men går i ujevne bølger som slår pusten ut av meg når de dukker opp. Ingen gradvis opptrapping heller, det går fra levelige smerter til nesten uutholdelige på et sekund eller to.

Jeg forsøkte igjen å stable meg opp i senga for å prøve å sitte og sove, men det hjalp ikke, så jeg tok med meg dyne og pute og flyttet til sofaen. Men smertene var så intense at jeg ikke engang kunne sitte, jeg måtte opp og gå. Så i absolutt hele natt har jeg gått i sirkler på enten stuegulvet eller på kjøkkengulvet. Rundt og rundt og rundt. Ble svimmel og byttet retning. Rundt og rundt og rundt.

Forsøkte med en kald klut, og det hjalp bittelitt, nok til at jeg forsøkte å sove igjen. Fikk ikke sove, forsøkte med kluten igjen, og da ble smertene bare verre. Opp og gå igjen. Etterhvert som det lysnet trodde Nairo at vi skulle få besøk når jeg gikk rundt på kjøkkenet, så for å unngå bjeffinga hans, måtte jeg holde meg til runder i stua.

Noen minutter før klokka 5 i morges avtok det litt igjen, så jeg satt meg i sofaen, fant en stilling jeg kunne leve med en liten stund og tenkte for meg selv at hvis jeg bare klarte å holde meg der en halvtimes tid, så kunne jeg like gjerne stå opp. Vips, så ringte vekkerklokka klokka 6, og jeg var overlykkelig over at jeg faktisk hadde fått sove en time!

Nei, ingen god natt. Helt klart en forferdelig natt igjen.

Jeg hadde time hos frisøren klokka 8 i morges, derfor skulle jeg så tidlig opp. Den dårlige natta gjorde at jeg nok ikke så helt ut som meg selv, det var det første frisøren kommenterte når jeg kom inn døra hos henne (jeg har hatt samme frisør i veldig mange år, så vi kjenner hverandre godt). Hun gjentok for hver gang jeg fikk en smerteri at jeg måtte få gjort noe med dette, så når jeg var ferdig hos henne, ringte jeg tannlegekontoret jeg bruker her i byen og forklarte situasjonen. Jeg er overbevist om at det er betennelse i betennelsen eller noe sånt (jeg er da ikke hverken lege eller tannlege!), for jeg kjenner jo i hele kroppen at det er noe galt. De var enige med meg og ba meg komme innom for å hente resept på penicillin.

Fikk gjort noen andre ærender, hentet resepten pluss en ekstra resept på sterkere smertestillende jeg kan ta på natta, og kom meg etterhvert hjem. Så nå håper jeg antibiotikaen hjelper, sånn at jeg får sove om nettene og at jeg kommer meg på jobb til uka.

Det er sikkert flere av dere som vil pushe meg til å trekke denne tanna istedenfor å vente til timen hos spesialisten. Men jeg er fremdeles der at jeg heller vil ta en operasjon til for å prøve å redde den enn å trekke, selv om det betyr 2 ukers venting. Det er antagelig teit av meg, og det er antagelig også bare å utsette det uunngåelige, men jeg er så livende redd for å trekke at jeg bare må prøve.

Dårlig start på siste ferieuke

Dårlig start på siste ferieuke

De siste 2-3 ukene har jeg hatt litt tannverk. I utgangspunktet var det bare en murring som jeg ikke engang tok smertestillende for. For en ukes tid siden økte det litt i intensitet, og jeg måtte ta noen små doser smertestillende, men fremdeles helt ok. Men, jeg ville få det sjekket, så om onsdag ringte jeg tannlegen og fikk time dagen etter. Min vanlige tannlege er i svangerskapspermisjon, så jeg fikk time hos hennes samarbeidspartner, en mann jeg aldri har vært hos før.

Som et lite sidespor må jeg bare nevne at i løpet av de siste 18-19 årene, etter at jeg turte å gå til tannlegen etter et opphold på 7 år, så har jeg hatt ekstremt mange forskjellige allmennpraktiserende tannleger. De har kommet og gått som perler på en snor, og for meg med tannlegeskrekk er ikke det noe særlig godt. Å hele tiden måtte forklare hva det er som gjør meg redd, hvorfor jeg trenger beroligende for den minste ting, å måtte venne meg til nye måter tannlegen jobber på (ikke at det er så mange måter å holde på inne i en munn på, men noen vil gjerne forklare, andre vil at du prøver å si ja eller nei samtidig som du har så mye instrumenter i munnen at det egentlig ikke skulle vært mulig å prate, noen vil at du skal løfte en hånd, andre vil gjerne småprate).

Vel, jeg satt meg i tannlegestolen torsdag tidlig ettermiddag, og pussig nok hadde jeg ikke hatt smerter i det hele tatt den dagen. Han pirket og dyttet, han banket på tenner, han tittet og han tok bilde. Og da viste det seg at det er den hersens tannkjøttbetennelsen min som lager trøbbel for meg igjen. For den jekselen jeg har vondt i har nå en lomme mellom seg og tannkjøttet hele veien ned og til undersiden av røttene, der sitter det betennelse og tanna er løs. Han sa vi kunne dra den ut med det samme, jeg takket pent nei og forklarte at det er noe jeg må kvinne meg opp til, jeg må komme til et punkt hvor det for meg ikke finnes noen andre alternativer enn å trekke.

Jeg har trukket 9 tenner i løpet av livet. Tre av de da jeg var så ung at de la meg i narkose, så de gikk fint. Tre andre som også forsåvidt har gått greit, men de tre resterende har jeg ikke gode minner om, og spesielt en av de, hvor jeg ble kommandert tilbake i tannlegestolen da jeg hadde betalt for meg, for de så at jeg var i ferd med å gå i bakken.

Helgen har forsåvidt gått greit, har tatt litt smertestillende, men ikke vært nevneverdig plaget. Hadde litt vondt når jeg skulle legge meg i går, så jeg tok smertestillende, stelte meg, la meg og leste litt, og når jeg slukket lyset og la meg til for natten, var det et inferno av smerter som kom som kastet på meg. Det var bare å stå opp igjen og sette seg i stua, Eileif var en snill ektemann (det er han forsåvidt alltid, men man trenger det jo litt ekstra når man ikke har det godt) og hentet sterkere smertestillende til meg. Disse tablettene gjør alltid at jeg sovner, så jeg var ved godt mot selv om jeg hadde lyst til å kappe av meg kjeven. For smertene har nå forplantet seg ut fra selve tanna, og sitter litt mer “all over the place”.

Jeg kjenner jeg begynner å bli sløv, går og legger meg igjen, og 10 minutter senere er jeg tilbake til utgangspunktet, vondt som juling. Tenker at jeg kanskje må la være å ligge flatt, så vi stabler dyner og puter i senga og jeg prøver å ligge sånn halvveis sittende, men det hjalp ikke det minste. Det er enklere å sitte mer oppreist i sofaen, så da var det bare å flytte alt ned i stua og gjøre et nytt forsøk. Joda, det hjalp jo litt, men ikke nok. Så i hele natt, siden jeg la meg siste gang ved halv ett-tiden, har jeg sovet/døst av i bolker på 10, 20 og 30 minutter, før jeg har våknet igjen på grunn av smerter og har vært nødt til å sette meg helt opp. Jeg har til tider vært på grensen til panikk fordi jeg ikke har klart å slippe unna smerteriene, men jeg følte jeg ikke kunne ta mer smertestillende.

Våknet klokka fem og lå i halvdøs en times tid før jeg sto opp. Og jeg skal ikke påstå at smertene er borte når jeg sitter oppreist eller står/går, men de er på alle mulige måter levelige da, så det var en lettelse å komme seg opp, selv om jeg var dønntrøtt.

Dagen i dag har gått i berg- og dalbane, men jeg har absolutt vært bedre. Klarte til og med å sove helt flatt på sofaen en liten stund, det var deilig!

Så sier du helt sikkert at dette må være mer enn nok for at jeg skal ringe tannlegen. Vel, jeg har nå lært i dag at det er ikke det. Bare tanken på beroligende tabletter, bedøvelsesprøyter som gjør vondt når de stikkes, følelsen av tanga rundt tanna, kjenne knasingen og bendingen når han skal ha den ut, gjør at jeg blir fysisk kvalm og får vondt i magen. Så nei, jeg har ikke ringt. Tenkte at jeg kanskje skulle ringe spesialisten i Moss, ikke at tanntrekking er hans felt, men han har tross alt mer peiling på betennelsen, men jeg har ikke klart å gjøre det heller. Fornuften i meg sier selvsagt at jeg skal ringe, det er jo det eneste logiske jeg kan gjøre. Redselen i meg sier at jeg skal vente til det går over, eller til det blir så ille at jeg svimer av og noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

Det patetiske er at jeg nå til en viss grad selv er skyld i at den siste ferieuka mi blir ødelagt. Den lange gåturen vi hadde planer om utgår jo selvsagt, hvis nå ikke tanna ramler ut av seg selv i natt. Kjøreturen med kanskje en overnatting i telt utgår helt sikkert også. Og vips, så var ferien over og det er 20 uker til neste ferie. Bare dét burde vært motivasjon nok, men bare de med samme tannlegeskrekk som meg klarer å sette seg inn i den ulogiske tankegangen som dukker opp.

Oppdatering på bil- og tannlegefronten

Oppdatering på bil- og tannlegefronten

Bilen ble ferdig reparert om fredag. Selvsagt var det mer enn bare dynamoen det var noe galt med, så det ble noen flere tusenlapper enn jeg satt pris på. Men jeg satt stor pris på hurtigheten til verkstedet!

Var på kontroll hos tannlegen i dag. Han var veldig fornøyd med hvordan det ser ut etter operasjonene, og det er bra! Men hvor smertene mine kommer fra, nei det aner han ikke. Han tok et stort røntgenbilde, og kunne ikke se noe som helst som kunne forårsake smertene. Så vi ble egentlig enige om å se det an, og at det antagelig bare er rester etter all julinga munnen min fikk fra 4. januar til 7. februar. Blir det verre, ringer jeg inn til de. Ellers skal jeg tilbake til kontroll i begynnelsen av juni.

Pussig nok var i går første gang jeg ikke trengte å ta tabletter mer enn 2 ganger i løpet av dagen. Og i dag har jeg også så langt bare tatt 2 ganger, så kanskje smertene sakte men sikkert er på vei tilbake. Jeg håper ihvertfall det. Og jeg har bestemt meg for at jeg vil ut på en litt mer ordentlig tur til lørdag hvis det blir fint vær. For nå er jeg dritt lei av å sitte hjemme eller bare gå på småturer. Jeg får heller bare ta med meg et lager av tabletter. Har også tenkt et par ganger at jeg er sjeleglad for at det ikke var i år jeg ga meg selv utfordringen med 100 turdager, for det hadde jeg aldri klart!

Bare for å ta med et bilde, så tar jeg med dette fra turen om lørdag:

God mandagskveld!

Så sto jeg der og gråt

Så sto jeg der og gråt

Jeg er jo ferdig med tre operasjoner i munnen, og i dag skulle jeg ha et ikke-kirurgisk inngrep. Jeg var ikke helt sikker på hva det innebar, så jeg gruet meg nok litt ekstra. Smertene etter forrige ukes operasjon har vært overkommelige, og selv om jeg nå synes jeg har gått på smertestillende lenge nok, så er det ihvertfall godt at tablettene virker.

Så lå jeg der i tannlegestolen, bedøvelsene ble satt (og jeg h.a.t.e.r de sprøytestikkene), og musikken fra headsettet runget i ørene mine. Tannlegen holdt for det meste på med fortenner, og så beveget han seg bakover til det området som ennå ikke har blitt operert. Jeg stusset litt over dette siden jeg har time for det området om 3 uker, men tenkte at han vet jo hva han driver med.

Etter å ha gapt i litt under en time var han endelig ferdig, og han tok stingene fra forrige operasjon. Så gikk vi ut til skranken, og jeg sier at da sees vi i slutten av februar. Hvorpå han svarer at den operasjonen kan vi bare droppe, da han i dag fikk skrapt bort såpass mye at operasjon ikke er nødvendig.

Så da stor jeg der og gråt. Og gråt. Og gråt. I pur lettelse over at jeg nå er ferdig, i lykkerus over at smertene blir borte før jeg hadde trodd. Takk og pris for at det var sent på dagen og stort sett alle tannleger, assistenter og pasienter hadde gått hjem, for jeg klarte ikke å stoppe å gråte.

Smertene er selvsagt der fremdeles, og det tar nok tid før de forsvinner helt. I tillegg er isingen helt forferdelig, og i motsetning til for 4 1/2 år siden, da det bare iset når jeg fikk i meg noe kaldt, så iser det nå også av varme ting, ihvertfall på enkelte tenner. Men nå kan jeg ihvertfall få satt ordentlig igang med den rette tannkremen og det rette munnskyllevannet for å bli kvitt isingen så fort som mulig, selv om det kan ta mange måneder.

Jeg er ferdig! Ingen flere operasjoner på forhåpentligvis veldig lenge! Kontroller hos spesialisten blir det selvsagt, og vanlige timer hos den vanlige tannlegen, men jeg er ferdig! Det er så absolutt verdt noen tårer!

Livstegn

Livstegn

Hei alle sammen! Joda, det er fremdeles liv i meg. Hadde det vært interessant å blogge om og å lese om smerter og smertestillende tabletter, kunne jeg ha blogget opptil flere ganger om dagen. Men det er ikke det minste interessant, derfor er det rimelig stille fra meg for tiden. For det er ikke stort annet som skjer, bortsett fra jobbing, selvsagt.

Denne helgen har jeg vært innenfor husets fire vegger siden jeg kom hjem fra jobb om fredag, med unntak av at jeg sto på dørtrammen i noen sekunder to ganger i går. Kjenner jeg er ekstremt rastløs og jeg lengter noe forferdelig ut, men jeg tør ikke, er redd smertene tar totalt overhånd. Så da har jeg fått gjort bittelitt husarbeid av det lette slaget, og vasket en haug med maskiner med klær i tillegg til en runde håndvask av klær.

Eileif er heldigvis flink og tar Nairo ut på tur i helgene. I dag kom det til og med litt snø, men siden gradene stort sett holder seg på plussiden, har det ikke blitt liggende. Men et lite snøbilde fra kjøreturen forrige helg kan jeg jo ta med:

Ny uke starter i morgen, og jeg ønsker dere alle en fin uke! Min neste tannlegetime er til tirsdag, og det er jaggu nest siste gang.

Tilbakeblikk på forrige uke

Tilbakeblikk på forrige uke

Ukens høydepunkt:
Helt klart at torsdagens operasjon ble utsatt. Med så mye smerter jeg hadde tidlig i forrige uke, klarte jeg ikke helt å mobilisere krefter til å gå gjennom en helg til med smerter, så jeg er veldig takknemlig for at tannlegen foreslo utsettelsen.

Ukens nedtur:
Smerter.

Ukens savn:
Jeg må si sjokolade igjen. Jeg har stort sett ingen problemer med å se andre spise sjokolade, eller å gå forbi sjokolade på bordet eller i butikkhyllene, men enkelte dager blir søtsuget overveldende. Jeg tør ikke prøve å spise sjokolade, men jeg prøvde meg på et glass Oboy, og det fungerte fint så lenge jeg lot melka bli litt temperert! Hurra! :)

Ukens Nairo:
Veldig ofte må jeg opp en tur i løpet av natta. Nairo sover aldri i senga på natta, det blir for varmt for han, men når jeg kryper under dyna igjen, hopper han gjerne opp sammen med meg, legger seg helt inntil beina mine og gjerne med hodet oppe på foten eller leggen min. Og det er SÅ koselig!

Ukens shopping:
Det er faktisk 14 dager siden jeg kjøpte dette, men jeg må bare vise dere:

Kjøpt på Clas Ohlson for under kr. 200,- og til helt enkel hverdagsbruk er det helt fenomenalt! Veldig lite lyd lekker ut, og lyden i ørene er super for et så billig headset. Anbefales!

Ukens strikketøy:
Jeg jobber fortsatt for å strikke opp disse nøstene jeg kjøpte en liten stund før jul, og nå er jeg i gang med det siste prosjektet med disse fargene:

Dere skal få se alt jeg har strikket med disse nøstene når dette er ferdig og alt har blitt vasket og presset.

Ukens naturbilde:
Siden det ikke blir noen gåturer på meg for tiden, må jeg ta et bilde fra gårsdagens kjøretur:

Tiddelibom!

Endrede planer

Endrede planer

Som nevnt i går har den siste uka vært helt forferdelig. Smerter ut av en annen verden gjorde at jeg lå stort sett hele helgen, og mandag morgen ringte jeg tannlegekontoret for å få noen tips og råd. Det har hjulpet litt utover uka, men smertefri har jeg absolutt ikke vært.

Eileif og jeg kom inn til Moss en time før oppsatt tid i dag, så jeg skulle få tatt en tablett. Da tok en av tannpleierne meg til side og kom med følgende forslag: siden jeg skulle ha operasjon både i dag og til mandag, og siden jeg har hatt så mye smerter den siste uka, så kunne vi droppe dagens operasjon, gjennomføre mandagens operasjon, og så finne en ny tid for den jeg skulle hatt i dag.

Det er jo å bare utsette “lidelsene”, men det passet meg helt ypperlig. Hadde jeg kunnet ta operasjon i dag og utsatt den jeg skal ha til mandag, hadde det også vært helt ypperlig. Men to operasjoner så tett opptil hverandre var helt utenkelig for meg, så jeg er veldig glad for forslaget, selv om det betyr flere dager å grue seg til.

Så det eneste tannlegen gjorde i dag, etter ønske fra meg, var å fjerne alle stingene etter den første operasjonen. Det vil si at jeg kan klare å tygge litt myk mat i helgen, og det skal bli så godt! For det går mye i flytende føde for tiden, noe jeg begynner å bli rimelig lei. Som i dag, blomkålsuppe:

Det er ikke noe i veien med blomkålsuppe, jeg har spist mine liter av det opp igjennom årene, men man blir rimelig lei når man bare spiser suppe, potetmos, biola, yoghurt og shakes.

Selv om jeg nå får en pustepause, så er jeg på ingen måte smertefri. Så helgen blir helt klart av det stille og rolige slaget. Kanskje få gjort litt forefallende husarbeid av det helt enkle slaget, og ellers ta det helt med ro og knaske smertestillende.