Tag: Tur

Overraskelser og en kjempefin tur

Overraskelser og en kjempefin tur

Egentlig skulle dagens innlegg bare handle om dagens tur. Men for å forklare alt om i dag, må jeg også ta med gårsdagen. Gårsdagen fortjener egentlig et eget innlegg, men siden jeg ikke hadde nett i går, og siden det ikke ble tatt noe særlig med bilder, får jeg heller bare slå dagene sammen. Sorry for det!

Det var jo en sabla vind i går, og på vei hjem fra jobb tenkte jeg at det ikke skulle forundre meg om vi ble nettløse i løpet av kvelden. Vel, så lenge trengte jeg ikke vente, nettet var borte allerede da jeg kom hjem :(

Overraskelser trenger nemlig ikke bare være positive, de kan også være negative. Og selv om det kanskje egentlig ikke var noen overraskelse at vi var uten nett, så kaller jeg det det allikevel.

Så satt vi der da, og tittet på halvbra tv-program og spilte spill som ikke trenger nett på nettbrettene. Så setter Nairo igang med et svare leven, og vi rakk å høre mellom bjeffene at det banket på døra. Eileif gikk og lukket opp, og der kom dagens desidert største overraskelse. Vår gode venn Stein Vegard, som vi ikke har sett på så fryktelig mange år, tok turen innom etter å ha vært og harryhandlet. Utrolig koselig å se han igjen og å få skravlet noen timer!

Nettet var fremdeles ikke tilbake da jeg våknet i dag tidlig. Ingen av oss bruker noe særlig mobilnett, så vi har ikke mye å gå på der. Men jeg fikk logget meg på Facebook og så at nettleverandøren vår hadde lagt ut melding om at det var en fellesfeil som kunne ta tid å rette. Da ble gode råd dyre, for jeg hadde ikke overført cachene for dagens planlagte tur! Og ja, jeg cacher ikke med mobilen mer enn jeg må. Løsningen ble å stikke en kjapp tur innom jobb, og så kom vi oss i retning Skjeberg/Sarpsborg og en runde rundt et vann.

Det var utrolig deilig å komme seg på tur med Nairo igjen, det har ikke blitt mye av det i sommer siden det har vært så varmt. Og dette var en nydelig tur på grusvei og sti, vakker natur og mye å se på. Ikke var det varmt i dag, og at vi fikk regn de siste par kilometerne av runden på totalt 6,5 km, gjorde ingenting.

Nairo dyppet potene i vannet:

Dessverre så jeg ikke noe til ruinene som denne infotavla forteller om:

Men jeg synes det er kjempefint at det blir informert om at det har vært bosetting i området!

Eileif venter tålmodig, Nairo vil bare videre:

Så kom vi til dagens første demning:

Nairo gir totalt blaffen i at Eileif og jeg leter etter cache ;)

Dagens selfie:

Mesteparten av turen gikk helt inntil vannet, noe jeg er veldig glad for. Det gir litt mer å se på enn bare trær:

Dagens andre demning:

Det var ikke mye dyreliv vi så i dag, men ved denne demningen så vi plutselig mange på en gang:

Særlig spennende var jo ikke disse vannymfene, eller hva de nå var ;)

Det var flere gammer og bålplasser underveis, dette var en av de virkelig forseggjorte:

En virkelig herlig tur! 13 nye funn, deilig sliten i kroppen, en fornøyd mann og en fornøyd hund. Kan ikke be om mer på en lørdag, spesielt ikke når nettet var tilbake da vi kom hjem :D

Cacheopprydding vest for Høiås

Cacheopprydding vest for Høiås

I turområdet vest for Høiås ligger det noen cacher jeg enten ikke har sett etter før eller som jeg ikke har funnet på tidligere turer. Det var meldt både lavere temperatur og vind i dag, så Nairo og jeg dro ut klokka 9, for å være sikre på at vi skulle slippe unna eventuell varme som skulle komme utover dagen.

Det ble to kjappe Park & Grabs (hvorav den ene fikk et favorittpoeng) før jeg parkerte på anvist parkeringsplass og vi tok beina fatt. Den første cachen lå ved en veldig spesiell stein, her lurer jeg på om lynet har vært på ferde. Så kom vi til en “rundkjøring”, og boksen var grei å finne. Så kom jeg til en boks jeg har tittet etter før uten å finne den. I dag holdt jeg på i en halvtimes tid og var i ferd med å gi opp, både sur og gretten, da jeg kom over noe mer som kunne stemme med hintet, og der var jaggu cachen også. Hurra, blått fjes gjort om til gult!

Den neste cachen gruet jeg meg til. Den har jeg tittet grundig etter to ganger før, uten hell. Humøret hadde steget siden jeg fant den forrige, men etter 10 minutter ga jeg opp og brukte det velkjente hjelpemiddelet “ring en venn”. Og med gode forklaringer klarte han (og hans kjære i bakgrunnen) å lose meg til riktig sted! Jeg fikk alt fra 12-17 meter off, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har funnet den tidligere?

Så var det tid for noen jeg ikke har sett etter før, og den første lå ved et idyllisk lite vann:

Å få både Nairo og meg til å se normale ut på selfier, er virkelig vanskelig!

Jupp, Eileif har kjøpt råååååsa caps til meg :D

Nario fikk slukket tørsten blant vannliljer:

Cachen her skulle være en klatrecache, men den hang langt nok ned til at jeg kunne bruke hjelpemidler jeg fant for å få den både ned og opp igjen.

Så gikk jeg videre til nok en klatrecache. Fikk fort øye på den og prøvde også å klatre opp, men skjønte fort at det ble for høyt for meg. Så da får jeg bare leve med at det ligger en ulogget cache blant mange gule smilefjes på kartet mitt.

Den siste cachen på gåturen var ved en stor stein som Nairo ble løftet opp på før han fikk beskjed om å posere:

Utrolig nok ble han faktisk sittende ;)

Vi passerte også myrull uten å se en eneste myr i nærheten:

Tilbake til bilen, og så ble det 4 relativt kjappe Park & Grabs før vi dro hjem. 12 funn, 3 nye Hidden Creatures-suvenirer, 4 km gåtur hvor det faktisk var nydelig å kjenne at jeg frøs litt innimellom på grunn av skyer og vind, og deilig å se en sliten Nairo nå i ettermiddag. Ikke at 4 km er så mye, men det har blitt få ordentlige turer på han i det siste på grunn av varmen, så 4 km var nok for han i dag.

Spåtind-helgen 2018

Spåtind-helgen 2018

Sist helg var det ENDELIG klart for årets Spåtind-helg! Vi koste oss så masse der for to år siden at det var ingen tvil om at vi skulle oppover i år igjen. Egentlig skulle Eileif jobbe hele helgen, han er igang med sommerjobben sin (som er på sin normale jobb), men han fikk fri. I tillegg tok jeg meg en feriedag på fredag, så vi dro bare et par timer etter at Eileif kom hjem fra nattjobbing. Planen hans var å sove i bilen på vei oppover, men jeg kan allerede nå avsløre at det ikke gikk spesielt bra. Ikke på grunn av min kjøring (heldigvis!), men fordi han ble kvalm når han lukket øynene.

For to år siden kjørte vi E6 både til og fra. Denne gangen hadde jeg lyst til å ta en annen vei oppover siden vi hadde bedre tid, så da falt valget på Fv4, over på Rv34, så Rv245 til Dokka, og så den siste biten opp. Hvorfor jeg ville kjøre småveier? Altså hallo! Man er da geocacher! :p

Fine rasteplasser synes jeg ikke vi har så mange av i Norge. Dette var en av de bedre:

En kjapp stopp i Røykenvik:

Kirker prøver jeg også å få med meg på tur, og det ble et par stykker denne gangen. En av de var Hov kirke:

Et stykke før denne kjørte vi forbi en sportsbutikk som jeg ikke rakk å stoppe ved. Tvers over veien for Hov kirke ser jeg en ny sportsbutikk, så vi kjørte de få meterne ned til den. Det viste seg at dette var en typisk småstedbutikk, med både leker, dameklær og sportsutstyr i samme butikk, moro! På utsiden hang det sommerdunjakker til nedsatt pris, så både Eileif og jeg fant oss en hver:

Dette var i tillegg jakker man kan pakke ned i en medfølgende liten pose, og senere på kvelden fikk vi erfare at de varmet veldig godt!

Imens Eileif står for å betale jakkene, får jeg øye på et olaskjørt. Den som hang der var i str. 36, så jeg spurte om de hadde i flere størrelser, noe de dessverre ikke hadde. Men damen sa at de var litt store i størrelsen og hadde godt med stretch, så jeg tok sjansen og prøvde, og det satt som et skudd! Jeg skal jaggu leve lenge på at jeg har et olaskjørt i str. 36 altså!

Eileif er jo over gjennomsnittet interessert i WWII, så det ble obligatorisk med en stopp ved et minnesmerke på Haga:

På Dokka fylte vi bensin, og jeg fikk øye på en hundebutikk, som jeg selvsagt måtte innom. Og Nairo fikk noen nye godbiter:

Tyggebeinet som ligger oppe på posene fikk han ett av om helgen, det falt sånn middelmådig i smak. Tyggebeina til høyre er favoritten hans, så de vet jeg går ned på høykant. Godbitene til venstre har han ikke fått smake enda, blir spennende å se reaksjonen.

Så rullet vi inn på Spåtind, og jeg følte meg hjemme fra første sekund. Jeg hadde mailet med hotellet på forhånd og fått klarsignal for å telte samme sted som for to år siden:

Det var nydelig vær og litt vind, helt perfekt!

Det var Meet&Greet-event på hotellet i kveldinga, så vi gikk og registrerte oss. Møtte flere i crewet som jeg husker godt fra for to år tilbake, moro! Og i tillegg til å hente det vi hadde kjøpt, fikk vi også goodiebag:

Goodiebag’en var det hvite nettet, og oppe i det var det informasjon om helgen, kart, reklamebrosjyre, lanyards med nick, godis, ballonger, kulepenner og buffer. I tillegg fikk vi hver vår blå tekniske t-skjorte på søndagen. Den grønne t-skjorta kjøpte vi til Eileif, og coinen kjøpte vi til samlingen på korktavlen på kjøkkenet :)

Eileif valgte så å gå og legge seg, han hadde ikke sovet på rundt 36 timer. Jeg ble igjen på hotellet for å delta på nybegynnerkurs i cachetur.no:

Et utrolig bra kurs holdt av Gorgon Vaktmester! Jeg kunne en god del av det han fortalte om, men jeg lærte også veldig mye, og har allerede begynt å ta i bruk noe av det jeg lærte.

Etterpå var det Kahoot-quiz, og wifi’en til hotellet knakk nesten sammen. Med 56 nick deltakende, er det kanskje ikke så rart. Men jeg fikk kommet meg inn på spillet, og etterhvert som vi kom oss utover i de 30 spørsmålene, krøp jeg stadig oppover på resultatlista. En stund lå jeg faktisk på topp 5, men de siste 6-7 spørsmålene ble for vanskelige for meg, og jeg endte på 7. plass. Litt skuffa, men allikevel veldig fornøyd med å være såpass høyt oppe.

Etter en tålelig grei natt, startet lørdagen med frokost og matpakkelaging på hotellet, før vi dro avgårde på dagens fjelltur. Men det ble selvsagt et par stopp på veien, blant annet ved en cache ved denne gamle, velholdte bua:

Det var fint vær og ikke altfor varmt da vi parkerte ved Feplassen:

Vårt mål var derimot hverken Spåtind eller Ølsjøli, men Jomfruslettfjellet, og det skulle være sti hele veien frem. Og sti var det, men den var rimelig gjengrodd og til tider vanskelig å følge siden merkingen heller var så som så:

Men fint var det der, og vi fulgte et vann med mye vak:

Da vi kom frem til første cache, fant vi ut at vi droppet turen opp til toppen, så det ble hit men ikke lenger:

Litt dumt siden jeg hadde gledet meg til en tur opp over tregrensa, men det var bedre å snu og ha krefter igjen til resten av dagen enn å slite oss helt ut bare for å komme opp. Neste gang får jeg heller satse på en kortere tur.

Vi gikk et lite stykke tilbake og fant oss en fin plass for å nyte litt medbragt. Og Nairo fikk selvsagt også mat, og fortsatte tiggingen etterpå:

Og innimellom hørte han noe nede i lyngen:

Nairo har jo på seg selen konstant på sånne helgeturer, og det klør naturligvis litt etterhvert. Eileif er mester i å klø på den rette måten, Nairo blir helt salig:

Et par stopp til, så var vi tilbake ved teltet, og da var det på høy tid å komme seg på hovedeventet. Årets logg”duk”:

Ved hotellet var det kiosksalg, GiNo hadde stand, og selvsagt var geosport på plass:

Og det ble litt shopping hos sistnevnte:

Rosa hoodie til meg (bryllupsdagspresang fra Eileif, siden genseren er laget av bomULL ;) ), kamotape, klistremerker til cacher, kjøleskapsmagnet, og et pet-rør med loggbok og blyant (på billigsalg til alle handlende kunder). I tillegg fikk vi lanyard og handlevognpoletter med på kjøpet.

Det var også aktiviteter på plassen. Bueskyting (som jeg ikke prøvde meg på, selv om jeg helt klart burde ha gjort det), kaste pet-rør på stikka (som jeg prøvde meg på, og feilet stort), og cache-bingo, som gjorde at jeg fikk pratet med veldig mange ukjente :) For dere som ikke vet hva cache-bingo er, så får man utlevert et ark med mange forskjellige “challenges”, og så er det om å gjøre å finne cachere som har utført/oppfylt disse challengene. De skal da skrive nicket sitt på en challenge, og man har ikke lov til å bruke samme nick på flere challenges, og heller ikke skrive sitt eget nick. Jeg fikk fylt mitt ark, men vant ingenting i premieutdelingen og heller ikke i loddtrekningen. Men det var moro å være med!

Vi tok livet med ro og holdt Nairo med selskap en stund, og fikk logget to nypubliserte cacher, før det så var tid for festmiddag. Veldig god mat, og en god køordning gjorde at dette gikk knirkefritt!

Helt klart på tide med litt søvn etter dette, men akkurat i dag, med sol og vindstille vær, viste det seg at det å legge seg skulle by på problemer. For knotten var helt ekstremt innpåsliten, og vi måtte gå rundt på plassen for å i det hele tatt få pusset tennene! Kom oss inn i teltet uten å slippe inn så altfor mange knott, og jeg klarte å ta et bilde ut gjennom nettingvinduet på kortsiden. Ser dere det står tykt i tykt i knott på utsiden og oppe på teltduken?

Natt til søndag begynte det å regne. Selvsagt ikke det mest morsomme når man ligger i telt, men vi var tørre i teltet, og vi slapp knotten:

Vi spiste frokost og jeg fikk tatt meg en dusj. Planen var å delta på CITO-eventet, men siden det var to timer til det begynte, og vi var ferdig nedpakkede, fant vi ut at vi dro hjemover istedenfor. Jeg visste jo at det kom til å bli en del stopp på turen, så selv om vi valgte E6 hjem, kom det til å ta litt tid ;)

Ved en av cachene ble vi overfalt idet vi parkerte bilen:

Denne mammaen hadde fått trillinger, og de var ikke det minste redde! Bilen ble tygget på, buksa mi ble tygget på, og fingrene mine ble tygget på. De hadde ingen planer om å la oss være i fred, så jeg fant ut at jeg heller lot cachen være i fred, og vi dro videre.

Norgesbokser vil jeg gjerne ha med meg. I planleggingsfasen hadde jeg ikke fått med meg at det var en av de på Dokka, så da måtte jeg jo ha med meg den i Brumunddal istedenfor. Og ikke langt fra denne bygges det som etter sigende skal bli verdens høyeste trehus:

En stopp på bolleland er også obligatorisk:

Og cachen der ble selvfølgelig også logget.

Vi var hjemme kl. 1630, strålende fornøyde med nok en veldig trivelig helg på Spåtind. All ære til arrangørene/crewet, de gjør en formidabel jobb, og de er i tillegg superkoselige, alle sammen. Jeg håper inderlig det blir ny eventhelg om to år, jeg kommer!

Denne helgens geocaching

Denne helgens geocaching

Jeg prøver å få fylt tomme datoer i datomatrisen når jeg har mulighet, og om fredag hadde jeg en tom dato. Det var stekvarmt, og jeg har ingen park&grabs jeg ikke har tatt på vei hjem fra jobb. Men for ikke lenge siden kom det en superenkel multi i festningen, så det ble en kjapp stopp for å logge den. Vel, den kjappe stoppen kunne ha vært kjappere hvis jeg hadde cachet med GPS’en, for jeg surret litt der jeg gikk med mobilen. Men jeg fulgte magefølelsen, og da begynte også mobilen å samarbeide, heldigvis.

Alle de lange trailene i Rakkestadfjella skal arkiveres, dessverre. Så i går hadde jeg lyst til å få tatt noe av det jeg manglet der oppe, og spurte for et par dager siden i en av gruppene på Facebook om det var noen som hadde lyst til å være med. Ei dame var klar som bare dét, og jeg hentet henne på morgenen og satt kursen nordover. Den opprinnelige planen var å ta en runde helt nord blant trailene (mye er allerede arkivert), men jeg hadde ikke fått med meg at bommen vi måtte gjennom bare tok poletter. Dermed var det bråstopp. Heldigvis hadde jeg en plan B, så vi kjørte helt sør blant trailene, parkerte bilen og la i vei. Nairo var med. Jeg var dog veldig usikker på om jeg burde tatt han med, for det var meldt varmt, og det er lite vann å kjøle seg ned i nå i denne varmen. Så jeg tok med over 4 liter vann i ryggsekken og satset på at det skulle gå bra.

Det tok ikke lang tid før vi faktisk kom til et vann, men det var umulig for Nairo å komme seg ned til det:

Vannliljer var det også her:

Stort sett lå cachene som perler på en snor, og kilometerne gikk radig unna. Men vi tok oss mange småpauser for å få i oss vann, og ikke minst å få vann i Nairo. I en litt lengre pause fikk han en dentastix, da la han seg i en uttørket grøft og spiste:

Antagelig var det litt kjølig i bakken.

En av cachene lå i en festlig fjellsprekk, det ser jo ut som om fjellet er stablet dit manuelt:

Vi svingte så av denne trailen og gikk inn på en kort trail vestover. Der møtte vi fort en fin, nylaget bro:

Og en ett år gammel gapahuk:

Med en fin bålplass:

Det var et vann til høyre for bildet over, men det var det ikke mye igjen av nå.

Nairo klarte også å legge seg ned litt her:

Så kom vi inn på en del av den ene trailen som jeg har gått tidligere. Hun jeg gikk sammen med hadde ikke tatt disse, men det var fryktelig varmt og vi var slitne, så hun sa det var greit at vi bare gikk forbi disse og ned til bilen igjen. 5 km transportetappe, men jeg må si det gjorde litt vondt i sjela mi å vite at vi gikk forbi masse cacher hun kunne logget.

Det sto igjen 3 park&grabs jeg ikke hadde tatt tidligere, som vi tok på vei til bilen. Og Nairo fikk endelig kjølt seg ned litt, han bare sto helt stille og nøt:

12 kilometer gåing, 31 nye funn. Slettes ikke dårlig på en veldig varm dag, men det var en fin tur i strålende godt og trivelig selskap. Takk for turen!

For en stund siden var jo Lisa, Raymond og jeg på tortur-tur og måtte DNF’e en cache. Vi har i ettertid fått et hint fra CO, så i dag ville vi gjøre et nytt forsøk. Opp i høyden, over kampesteiner:

Jeg skal ikke påstå at det ble veldig lett, selv med et hint fra CO, men det ble helt klart lettere, og så glade ser 3 cachere ut når man har funnet en 4,5/4,5:

De andre cachene i denne trailen inn mot den vi fant i dag har Lisa funnet tidligere. Raymond og jeg har ikke funnet de, så Lisa tok seg tid til å være veiviser (og til tider bittelitt villeder ;) ). Sandtak er ekstremt tungt å gå i!

Og ikke mindre enn to ganger måtte vi forsere disse bakkene som gjør at man tar ett skritt frem og to tilbake, sånn føles det ihvertfall:

Det hjalp selvsagt ikke at det var stekvarmt i dag også…

En av cachene skulle kunne tas ved å bøye ei bjørk, men denne bjørka har vokst seg stor og sterk, så Raymond klatret opp i nabograna og logget derfra istedenfor:

Raymond og jeg forlot så Lisa, hun dro hjem og vi dro for å besøke en cachekompis som skulle gi bort noen fuglekasser. På vei dit stoppet vi for å logge en av hans finurlige cacher, og så var det  til gårsplassen hans. Men der var ingen hjemme, og det sto ingen fuglekasser på utsiden av garasjen, som han hadde sagt. Jeg hadde spøkt med at vi kanskje kom til å få problemer med å finne frem, at vi kanskje måtte DNF’e eller bruke hjelpemiddelet “ring en venn” (dvs ring CO), og det var nettopp dette jeg måtte gjøre. Han beklaget så mye, ringte til sin frue, og hun var hjemme på 10 minutter. Og Raymond og jeg fikk fuglekasser :)

7 funn i dag, hvorav to av de ga meg nye funn på D/T-matrisen, så jeg er superfornøyd med helgen, selv om den har vært ille varm.

Hot chicks on a hot day in Rådeskogen

Hot chicks on a hot day in Rådeskogen

Det er antageligvis galskap og en smule uansvarlig å legge i vei på en lengre skogstur når gradestokken er oppe i 30 grader, men det var lenge siden Lisa og jeg hadde vært på tur, vi hadde begge lyst på gåtur og mange cacher, og da ble det WT’en i Rådeskogen i går. Men først måtte vi stoppe og finne cachen ved Tomb kirke, man kjører liksom ikke forbi en kirkecache:

Så gikk vi igang med gåturen. WT’en er på ca 60 cacher, i underkant av 2 mil. Og den starter ved Tomb videregående, der man blant masse annet finner denne minnebautaen:

Den stakkars damen døde på sin 41-årsdag.

Terrenget var veldig lettgått, og en blanding av grusveier, traktorveier og skogsstier. Og det var veldig godt skiltet hele veien:

Tømme sko må også til, det er IKKE godt å gå med barnåler i skoene!

Det tok ikke lang tid før vi ble veldig enige om å droppe den øverste halvdelen av WT’en, det var rett og slett for varmt. Men, som jeg pleier å si, da har jeg en grunn til å komme tilbake til området, og det er aldri feil :)

Vi gikk inn i et naturreservat:

Og selv om det selvsagt er veldig trist å se nedbrent skog, så er det noe dekorativt over de døde trærne også:

I tillegg legger jo en brann til rette for ny vekst i området.

Apropos trær, jeg måtte opp i ett av de. Hadde ikke treet vært så klatrevennlig som det var, og hadde cachen hengt høyere oppe, hadde jeg nok takket nei, men akkurat her var det lett å ta klatrejobben:

Smiler også gitt :)

Cachen løsnet fra tråden sin, så jeg måtte holde meg fast med beina for å kunne bruke begge hendene til å knyte den fast igjen. Og om det var utmattelsen etter dette eller noe helt annet som gjorde at jeg endte opp med å se ut som jeg gjør på det neste bildet, nei det aner jeg ikke:

Men det ser jo bare helt rart ut! :p

Det var en liten avstikker til en cache ved en gapahuk, og vi stakk selvfølgelig bortom:

Veldig deilig med et kvarters pause i skyggen! Og en veldig fin gapahuk, men en stor vedstabel på utsiden også. Håper inderlig ingen tar den i bruk!

Så kom vi til en veldig stor bronsealderrøys, moro!

Og rett etter den var det en veldig godt tilrettelagt rasteplass:

Med et tilhørende utkikkstårn. Ser du Lisa?

Hun hadde tenkt å prøve seg helt opp, men det stoppet på andre avsats. Jeg hadde antagelig bare kommet til første, hvis jeg hadde prøvd. Men jeg holdt meg klokelig på bakken:

Ved den siste cachen hadde vi selskap av denne enormt store flokken av unger:

Mammaen fulgte godt med fra sivet til høyre, og ble med ungene sine inn i sivet rett frem. Jeg gikk inn i et siv på motsatt side, og ble bare brent to steder av brennesle.

9,5 km og 37 funn (og en litt irriterende DNF), og ekstremt godt å komme seg tilbake til bilen og aircondition! De siste ca 30 cachene skal få ligge til en kjøligere dag. Men det var en fin tur med mye å se på og lettgått terreng.

Tilbake i Halden ville jeg ha sushi til middag, og vi stakk en tur på Tistasenteret mens sushien ble laget. På vei tilbake for å hente sushien, gikk vi forbi fontenen ved biblioteket, og der stoppet Lisa:

Resten av kvelden ble ekstremt sløv, det tar virkelig på å gå såpass langt i en sånn varme. Nå ser det ut som varmen avtar fra tirsdag, og det skal bli en fornøyelse!

Ulveholtet er erobret!

Ulveholtet er erobret!

Det er godt man har en porsjon stahet, for i dag ville Eileif, Nairo og jeg gjøre oss ferdige med cachene ved Ulveholtet. For min del var det fjerde gang tilbake dit, og nå er det faktisk greit. Hvis det ikke kommer flere cacher der, da… ;)

Denne gangen gikk vi i motsatt retning og tok cachene i synkende rekkefølge. Ikke helt hvordan OCD’en min vil ha det, men heller det enn å måtte hanskes med myra en gang til. Så vi fikk en strekning på et par kilometer langs den eldste runden før vi kunne begynne å logge de nyere cachene.

Selvsagt måtte vi ta noen bilder her ved elva igjen:

En veldig fornøyd Nairo som fikk både drukket og vasset:

Det var et praktfullt vær i dag! Nesten litt for varmt for lang gåtur, men helt nydelig!

Denne elven var det ikke noen bro over. Gutta valgte å krysse midt i, jeg holdt meg på steinene nede til venstre:

Cachene var greie å finne, og det setter jeg stor pris på. Vi tok oss en matpause ved dette idylliske tjernet:

Noen ender var ikke helt fornøyde med at vi var der, men de sluttet å kvekke når vi satt oss ned og holdt oss i ro.

Nairo fikk våtfôr, vi spiste hjemmelagede baguetter. Men tror dere ikke Nairo ville ha mer enn bare sin mat da?

Du tigger vel ikke, Nairo?

Joda, han fikk selvsagt baguett også ;)

Når vi forlot det fine matpauseområdet, slet vi mer med å finne sti. Det ble litt bushing, og det tar på kreftene. I tillegg begynte vi etterhvert å nærme oss myra igjen, og selv om det på langt nær var like ille som sist, synes vi det ble litt vel slitsomt, og gledet oss egentlig mer og mer til å komme tilbake til bilen.

Men, vi hadde tid nok til å nyte naturen og sette pris på sånne små kunstverk som dette:

Det ble hyppigere pauser mot slutten, men av en eller annen grunn ville ikke Nairo sitte sammen med oss:

Ifølge kartet er dette Milorghytta:

Da vi hadde logget den siste cachen vi manglet, var vi tilbake ved elva vi ikke klarte å krysse sist vi var her. I dag gjorde vi som sist, vi bushet langs elva tilbake til den blåmerkede løypa som den eldste cacherunden går ved, og gikk den siste biten tilbake til bilen på god sti. Totalt 9 km i til dels krevende terreng, og både Eileif og jeg kjenner det godt i kroppen. Men! Jeg er strålende fornøyd med å ha fullført, og at alle cachene ved Ulveholtet nå er smileys på mitt kart :)

Fjellrunden og Soverkollen på Bakke

Fjellrunden og Soverkollen på Bakke

Dette innlegget skulle vært postet i går, men vi mistet nettet like etter at jeg hadde skrevet det ferdig.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: det er utrolig hvor mange nye steder geocaching tar meg til!

Da denne runden ble publisert, skulle Eileif og jeg til Ulveholtet. Hadde jeg vært litt mer spontan av meg, kunne vi tatt denne runden istedenfor, fått noen FTF og en fin tur, istedenfor det mislykkede forsøket vi endte opp med. Men, det gjorde jo at jeg hadde en tur å gå i dag, og det er jo bra! Eileif skulle egentlig vært med, men kneet hans krangler litt, så han ble hjemme, og Nairo og jeg skulle utforske nytt terreng.

Jeg visste på forhånd at Kyststien og Karl 12s vei gikk her, men jeg visste ikke hvor. Og at det fantes en runde som heter Fjellrunden og en topp som heter Soverkollen, hadde jeg ikke det minste anelse om.

Skilt er aldri feil:

Og la meg si det med en gang: hele turen var ekstremt godt merket; runden i gult og turen til toppen i rødt. Veldig bra!

Det var god fart i elva vi fulgte en stund:

Og Nairo var klar for topptur:

Spor etter steinbrudd var det på så og si hele turen:

Og selv om deler av turen gikk på grusvei, var det også deler med helt tydelig anlagt vei:

Terrenget på hele denne turen var utrolig variert, kan ikke huske sist jeg opplevde så store skiftninger på så kort tid. Plutselig var vi inne i eventyrskog med få trær og myk skogbunn:

Og så: utsikt. Her i retning hjem, helt innerst i fjorden:

Her i motsatt retning, inn mot Halden. Ser du nøye etter, kan du skimte Nexans-tårnet til høyre i bildet, like til høyre for den andre tretoppen:

Og her: rett frem, hvor vi ser Krokstrand på svensk side til venstre, Bakke camping i midten, og Bakke opptreningssenter til høyre:

Vinke til Lisa ;)

Nairo mistet ørene sine på vei opp ;)

Så gikk vi samme vei tilbake, ned fra toppen, og inn på resten av runden igjen. Det var noen veldig våte og sølete partier, men ikke verre enn at vanlige turstøvler holdt vannet unna.

Gamle boplasser er godt merket og forklart i hele Idd og Enningdalen:

Jeg reagerte på fornavnet, stemmer det at Brynhild tidligere var et mannsnavn?

Uansett: han har fått juletreet midt i stua:

Etter at den siste cachen var funnet, fulgte jeg stien på kartet mitt ned til hovedveien, og gikk de få hundre meterne tilbake til bilen på asfalt.

Dette er en runde jeg anbefaler uansett om du driver med geocaching eller ikke. Mye historie, nydelig og variert natur, og fantastisk utsikt; mer kan man vel ikke be om på en tur ut? Bortsett fra cacher som gjennomgående er enkle å finne, det er alltid en bonus for oss som vil finne disse små boksene ;)

 

Läckö-Kinnekulle-event og fantastiske Hindens rev!

Läckö-Kinnekulle-event og fantastiske Hindens rev!

Tror dere ikke jeg har blitt dårlig igjen! Eller, egentlig ble jeg jo aldri frisk fra den runden som startet fredagen før påskeuka, så det er vel mer riktig å si at jeg har blitt dårligere. Om fredag ble jeg tettere enn vanlig, med dotter i både nesa og ørene og hodet. MEN! Det skulle ikke få legge noen demper på lørdagen, for denne lørdagen har jeg gledet meg til lenge!

Det var nemlig tid for det årlige eventet Läckö-Kinnekulle i Lidköping, på sørenden av innsjøen Vänerns bredd. Og dit skulle Lisa og jeg, det var bestemt og skrevet i stein for mange uker siden. Så med febernedsettende innabords kjørte jeg hjemmefra halv syv, og ramlet rett inn i et tåkehav som sola snart skulle fjerne:

For vi fikk et fantastisk vær i går, det kommer dere ikke til å ha noen problemer med å se på bilderaset som kommer i dette innlegget :)

Mesteparten av kjøreturen til Lidköping var transportetappe, men noen stopp ble det selvsagt ;) Blant annet på en rasteplass som kan skilte med intet mindre enn et fly som severdighet:

Og at man får se mye rart og pussig når man cacher, er det ingen tvil om. For eksempel en plog, av alle ting:

Det ble en del kirker i går, og jeg må si at dette var en av de mer snodige og ikke minst vakre kirkene jeg noen sinne har sett, nemlig Håle Tängs kyrka:

Eventplassen var en skole, og vi hadde ingen problemer med å finne frem:

Det var godt skiltet både ute og inne, lett registrere seg og hente forhåndsbestilte ting, lett å finne cachebutikken, forelesningsrommene hvis man hadde meldt seg på slikt, og lett å finne loggboka. For er man på en skole, er det logisk hva som skal brukes som loggbok:

Vi fikk også en goodiebag, veldig koselig!

Vi ble ikke så lenge på eventet, Lisa hadde sett seg ut en trail hun hadde veldig lyst til å gå. Og siden jeg hadde bestemt meg for å ikke la forkjølelsen være til hinder for noe, ble jeg selvsagt med. På vei dit ble det noen stopp til, blant annet ved en gammel og utrolig vakker vindmølle:

Og noen kirker til, men så var vi fremme ved Hindens rev:

Og er det noe jeg anbefaler dere, så er det å ta en nærmere titt på dette området/denne cachetrailen og dra dit hvis dere har mulighet. For dette kommer helt klart opp på min topp 10 liste over cacheopplevelser!

Vi gikk hele veien ut uten å logge en eneste cache, vi ville cache oss tilbake til bilen. Derfor ble det enklere å ta bilder på vei ut, og for en utsikt!

Det var flere ganger jeg glemte at det var en innsjø vi gikk langs og faktisk var på vei ut i, for Vänern er så stor at det er lett å innbille seg at det er hav.

Stien var stort sett fin skogssti, med noen partier med småstein:

Denne spesielle bygningen måtte vi også forbi:

Jeg tok meg ikke tid til å lese så mye om den, men vi måtte jo signere gjesteboka:

Og etter ca 4 km var vi der ute. Helt ytterst ved det som virket som verdens ende:

Altså, jeg har sett land ende i vann før, men siden denne biten land vi gikk på var så smal, så ble det helt spesielt. Og jeg vet ikke om dere klarer å se det på neste bilde, men bølgene rullet inn mot land fra hver sin side:

Så i likhet med at land dannet en trekant eller en spiss ytterst, så dannet også bølgene det. Helt fantastisk fascinerende!

Lykkelig Lisa:

Og vi kunne som sagt ikke bedt om bedre vær. Angret veldig på at jeg ikke hadde tatt med speilreflekskameraet, men jeg skal ta med meg Eileif og Nairo hit en vakker dag, og da blir det enda mer bilder. Men noen bra bilder får jeg til med kompaktkameraet også:

Det ble noen pauser her og der mens vi cachet oss tilbake mot bilen, og jeg rakk knapt å legge kameraet ned i lomma:

Fremdeles veldig lykkelig Lisa:

Dette er et naturreservat, og da lar man jo alt av vegetasjon være i fred. Dette treet så like mye dødt ut som levende, og jeg synes det var veldig vakkert!

Det var helt klart på tide med middag når vi var ferdige med turen, så vi kjørte rett tilbake til Lidköping sentrum og fant fort en BurgerKing. Nam!!!

Vi bestemte oss så for å sette kursen hjemover, med noen få stopp der det passet seg. Det passet seg veldig godt med S:t Nicolai kyrka i sentrum, en vakker og stor kirke med en veldig finurlig cache:

Til og med steinleggingen på fortauene var vakker her!

Sola fulgte oss hjemover også, og to trøtte, slitne, fornøyde og fnisete jenter hadde sola midt i ansiktet i lengre tid:

Og Uddevallabron var også vakker i solnedgang:

16 timer etter at jeg forlot gårdsplassen var jeg tilbake i den. Dønn sliten, men ekstremt fornøyd etter en fantastisk og nesten ubeskrivelig dag. Selvsagt veldig, veldig fornøyd med 44 nye funn, men turen ut på Hindens rev kommer uten tvil til å stå igjen som den mest fantastiske cacheopplevelsen på lenge. Og hvis man ser bort ifra at jeg var tettere enn det jeg normalt er, så var hele dagen på alle måter helt perfekt, med nydelig vær, herlig selskap med skravling og latter, så og si bare godt vedlikeholdte cacher, og koselige møter med andre cachere både på eventet og ute ved cacher. Snakk om å få ladet batteriene!

Mission aborted – Ulveholtet

Mission aborted – Ulveholtet

To ganger tidligere har jeg vært på Ulveholtet, den samme runden begge gangene. Ikke lenge etter at jeg var der sist, kom det en ny runde med cacher på utsiden av den opprinnelige runden, og dit ville Eileif, Nairo og jeg i dag. I et vakkert vårvær med fuglekvitter og skyfri himmel.

Jeg hadde selvsagt lest cachebeskrivelsen og visste at den første delen av runde var myr. Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning, er årstiden vi er i. Joda, det var frosne tuer å gå på, men ikke alle tuer var frosne, og da gikk det som det måtte gå, Eileif tråkket gjennom like etter den første cachen, og var allerede da gjennomvåt i beina. For selv med vanntette støvler, blir man våt i beina når vannet trenger inn fra over støvleskaftene.

Men vi fortsatte. Selv om jeg ikke visste hvor stor myra var, så visste jeg jo at den skulle ta slutt. Og Eileif sa selv at det var det samme for han om vi fortsatte eller snudde, så da ville jeg fortsette.

Vi fant 5 cacher og kom til en elv som helt klart var i vårstemning. En fin elv på alle måter, men ikke like fin å ta seg over. Her gikk stien/traktorveien:

Og der hadde ikke jeg lyst til å gå over, da hadde jeg også garantert blitt våt på beina. Vasse var selvsagt en mulighet, jeg har vasset over elver før, jeg, men det var strøm her, og om jeg er livredd for å falle på land, så er jeg enda mer livredd for å falle i vann.

Vi forsøkte å se både oppstrøms og nedstrøms, om det var noen andre mulige steder å krysse, men vi fant ingenting. Så vi satt oss rett og slett ned akkurat der, og grublet litt. Nairo sa blæh til hele elva:

For han ville over, og han kom seg over uten problemer! Men siden vi da hadde bestemt oss for å snu, måtte han over en gang til:

Men det å snu bød også på problemer, for vi hadde på ingen måte lyst til å gå samme veien tilbake, over myra. Så jeg tittet litt på kartet og litt på terrenget rundt oss, og fant ut at vi kunne gå opp på åskammen bakerst i bildet over, og følge elva bakover mot høyre, da ville vi komme ut på den blåmerkede stien som den eldste cacherunden følger. Og som tenkt, så gjort. Det ble jo litt bushing ut av det, men heldigvis var det åpen skog med bare lav vegetasjon, og det er mye bedre enn myr.

Ikke lenge etterpå får vi øye på blåmerkingen et stykke foran oss. Tilfeldigvis sto vi da ved en bitteliten bålplass, og så lenge vi hadde med oss mat (riktignok bare baguett og purke, ikke noe bålmat), så satt vi oss rett ned der for å spise. Og selvsagt hadde vi med mat til Nairo også:

Jeg har vært dårlig på å ta bilder av Nairo i det siste, men i dag hadde jeg med meg speilrefleksen, så her kommer et lite bilderas av han. Er det mulig å få noe av din mat, Eileif?

Ikke forstyrr imens jeg tigger, mamma!

Lukter jeg tiur?

(vi hørte flere tiurer!!!)

Jeg ser ingen skumle fugler, heldigvis!

Rett der borte er blåmerkingen, den vannrette stokken dere ser midt i bildet er rekkverket på en liten bro:

Men vi hadde det ikke travelt, nå som vi visste at det bare var et par kilometer tilbake til bilen, og i godt og tørt terreng. Så vi satt litt til.

5 funn, noe over 3 km, og veldig lang tid. Men vi skal tilbake! Enten gå den samme veien midt på vinteren, når det er en halv kilometer tele i bakken, eller gå motsatt retning, og når vi kommer til den siste cachen vi ikke har logget, kan vi skrå i samme retning som vi gjorde i dag, men på andre siden av elva. Da kommer vi til samme sti som vi gikk til i dag.

Ikke helt den cachedagen i skogen som jeg ønsket meg, og som Nairo hadde fortjent etter lang tid med veldig få skogsturer og enda færre langturer. Men det kommer garantert flere muligheter, og det er ikke lenge til all snø og is er borte, selv i skyggepartiene i skogen. Hurra!

Fra Hogdal til Dynekilen og tilbake

Fra Hogdal til Dynekilen og tilbake

Mellom Hogdal og Dynekilen (mellom Strömstad og Nordby) ligger det en liten cachetrail. Jeg har lest litt logger siden de kom ut, og har sett at selv garvede cachere har hatt problemer med noen av cachene, så jeg har ikke hatt den runden høyt oppe på min må ta-liste. Men i går hadde Eileif og jeg lyst til å gå en tur sammen, og fordi vi fremdeles hoster på oss både magemuskler og brokk, ville vi ikke gå noen tung og lang runde. I tillegg var gårsdagen en tom dato i cachekalenderen min, så jeg fant ut at vi kunne gå denne runden, og om jeg bare fant én cache, så var det helt greit.

Den første delen av turen var ikke stort å skryte av. Fin skogsvei, ja så absolutt, men den ligger få meter fra E6, så bråket fra trafikken sto for det meste av underholdningen. Men cacher fant jeg, så jeg var fornøyd uansett.

Fra Dynekilen og opp igjen til Hogdal var det en drøm å gå. Bare se her:

Heldigvis trengte vi ikke å gå over denne brua, og ikke hadde noen av oss gått over den nå heller, da den mangler planker på midten:

Men jeg håper noen reparerer den en vakker dag, for det hadde vært moro å sett hvordan det ser ut på den lille øya. Hvis jeg tør å gå over, da…

Nairo koste seg i finværet:

Og det gjorde jaggu vi tobeinte også, selv om de to små bakkene vi måtte opp nesten tok knekken på oss.

Infoskilt er alltid moro å lese:

Herlighet så vakkert det er, selv med is på fjorden!

Jeg er ikke helt sikker på hva de ser etter, men fine er de der de står <3

Nairo var tørst, så han gnagde i vei på isen:

Kan ikke tenke meg det var veldig godt, blanding av snø og brakkvann ;)

Selv om vi fulgte cacher, så er det også kjekt med skilt:

Trailen besto av 13 cacher, hvor jeg fant 9, DNF’et 3 og hoppet over 1 som ingen hadde funnet på veldig lenge. I tillegg lå det en annen cache like ved parkeringen, så det ble 10 funn i går. Veldig fornøyd! Det betyr at jeg for første gang siden jeg startet med caching hadde over 100 funn i løpet av en måned, i min lille verden er det helt vanvittig!
I tillegg har jeg så langt i år funnet flere cacher enn jeg fant noen av de 5 første årene, så ikke vet jeg hvordan resten av året kommer til å gå, men det virker som om det kan bli et rekordår på mange måter. Moro!