• Det går bedre

    Og så er snart denne helgen over også. Er jo ikke mer enn noen timer siden jeg dro hjem fra jobb om fredag! Da dro jeg utom Svinesundparken og kjøpte memory foam-madrass til Nairo. Størrelse 60×120 cm, passer perfekt:

    Han har en god del ekstra å gå på på hver side. Dere husker sikkert hvor skeptisk han var til den nye, store kurven sin for et års tid siden. Jeg forventet samme reaksjon på madrassen, men der tok jeg helt feil. Jeg rullet ut madrassen på gulvet, han gikk oppå og la seg ned med en gang! Så nå veksler han mellom kurven, madrassen og gulvet, og virker strålende fornøyd.

    I går dro Eileif til Sverige og handlet, blant annet Omega3 og en olje med glukosamin til Nairo. Nairo fikk første runde med det i går kveld, blandet inn i våtfôr, og det gikk ned på høykant. Må bare passe på at han ikke blir for bløt i magen.

    Jeg dro til byen og handlet i går. Laken til den nye madrassen til Nairo og et par ting til meg. Så kjøpte jeg blomster til pappa, han skulle ha fylt 86 år om torsdag, så jeg var på kirkegården hos han i går. Kjøpte også blomster til mamma og satt hos henne en times tid. Ny runde med opplæring i smarttelefonbruk. Hun sliter med å treffe tastaturet når hun skal skrive sms, så det har hun stort sett ikke gjort siden jul. Men nå fikk hun en pekepenn, og da gikk det mye bedre.

    I formiddag gikk Nairo og jeg en tur langs veien. De siste to dagers vind og regn har gjort at så å si all snøen er borte:

    Heldigvis gjelder det også all isen! Gårdsplassen var så full av is i går morges at jeg var redd jeg ikke skulle komme meg opp på veien. Nå er det i all hovedsak bart.

    Det blåste bra i dag også, her er mister fluffbutt i med- og sidevind:

    Hentesveis? :p

    Vi prøver å variere underlag så mye som mulig, og nå gleder jeg meg til det blir tørt i skogen så vi kan gå litt der også.

    Så hvordan har det gått med Nairo siden røntgingen om onsdag? Vet dere, jeg synes det har gått over all forventning! Han begynner å bli seg selv igjen; en litt grinete, gammel gubbe som kjefter for det minste. Og det har jeg savnet, selv om det til tider er en ørliten smule irriterende 😉 Han kommer opp i 2. etasje og legger seg, han hopper opp i senga og opp i sofaen, men ber om hjelp når han vil ned (står bare og stirrer på oss). Jeg kan ikke si jeg har sett han halte noe særlig i løpet av helgen, men han sukker/stønner når han legger seg ned. I tillegg har han begynt å strekke seg skikkelig igjen, jeg har egentlig ikke lagt merke til at han sluttet med det, men når han gjorde det her om dagen, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sett en skikkelig strekk på lenge, og han har alltid vært flink til å strekke seg.

    Så alt i alt synes jeg dette ser positivt ut, og selv om jeg selvfølgelig gjerne skulle tatt forkalkningene for han og selv om jeg vet at han aldri kommer til å bli frisk, så er jeg lysere til sinns nå enn jeg var om onsdag og torsdag.

    Så vil jeg avslutte med et par spørsmål, gjerne til dere som har erfaring med hund med forkalkninger:
    – Jeg forventer ikke noen stor kuldeperiode igjen denne vinteren. Kanskje noen dager med noen få minusgrader, men ikke mange dager med tosifret minus. Bør jeg allikevel kjøpe et varmedekken til han for å holde hofta varm? Han har underull, men er ikke fullpelset for tiden.
    – Jeg skjønner at tiden med å kaste ball med han er over, både ute og inne. Men tennisballen er midtpunktet i livet hans, og jeg får så vondt i mammahjertet når jeg ser han går rundt og leter etter den. Bør han få den tilbake, så han ihvertfall har den? Eller må jeg gjøre meg hard? Gummileker bryr han seg ikke om, og alt som er laget av stoff eller tau tygger han i stykker.

  • En dag på Hvaler

    De fleste vil sikkert tilbringe tid på Hvaler på sommeren. Et skikkelig sommerparadis med alle sine strender og holmer. Å prøve å finne cacher der ute på sommeren ser jeg på som bare trøblete når det er så mye hyttefolk og turister der, selv om det absolutt er mulig. Men, mange færre mennesker å ta hensyn til på denne tiden av året, derfor dro Lisa, Raymond og jeg ut dit i går for å cache litt.

    Vi hadde egentlig ikke noen plan, så det ble til at vi begynte i en ende og jobbet oss derifra. Raymond hadde tatt noen av cachene fra før, Lisa og jeg har vel tatt nøyaktig de samme cachene der ute.

    Starten ble ihvertfall en klatrecache, som jeg skulle prøve meg på:

    Men nei, jeg kom meg ikke langt opp før jeg skjønte at dette ikke kom til å gå. Nei, det var ikke veldig langt opp til cachen, men jeg følte meg ikke trygg nok. Derfor tro Lisa til:

    Vi var innom ikke mindre enn 3 julecacher, 2 av de fra 2015. Utrolig forseggjorte, alle tre!

    En veldig imponerende varde fikk vi også se:

    Og som vanlig er vi glade på tur:

    Helt ærlig, så hadde ikke jeg tittet så mye på kartet eller lest så mye om cachene på forhånd, så jeg var ikke forberedt på så mye gåing. Men gåing ble det, for å ta en multi, to tradisjonelle og en Earth. Her gjøres det litt forberedelser:

    Litt oppmuntring på veien:

    Og enda litt mer:

    Men så var det slutt på oppmuntringene. Min kropp streiket nesten umiddelbart, men selv om det verket både her og der, gikk det seg heldigvis til underveis.

    Det var veldig fine stier på vei utover:

    Så lenge vi holdt oss til stien, da. På ett tidspunkt mente både Raymond og Lisa at vi skulle følge en mindre sti. Jeg var ikke helt enig, men ga meg for flertallet. Det endte med mange høydemeter opp og like mange høydemeter ned pluss en halvtimes omvei, før vi var tilbake igjen der den opprinnelige stien kom ut fra skogen. Jaja, noe å le av 😉

    En vakker strand møtte oss:

    Det ble mye gåing oppe på svaberg og fjell. Heldigvis var det ikke spesielt glatt i går, og dermed gikk det an å nyte utsikten også:

    Det var et litt merkelig vær i går. Et par minus, til tider sol, vindstille i dalene og litt vind på toppene, disig som bare dét utover havet, og som dere ser på neste bilde, var det til tider vanskelig å se hvor hav og himmel møttes:

    Etter v.e.l.d.i.g mye gåing frem og tilbake, ble vi ferdige med alle fire cachene, og vi innvilget oss en deilig matpause:

    Dagen ble avsluttet med stort sett bare park&grabs, med unntak av en Earthcache til. Heldigvis bare 500 meter å gå til den 😉 Og så måtte vi opp på en liten topp til, god utsikt i denne lille vika:

    Legg merke til padlerne til venstre i bildet, det så ut som en kald fornøyelse!

    Det ble 18 funn på Lisa og meg, noen færre på Raymond. To Earth-cacher på én dag er ny kost for meg, og en av de andre cachene gjorde at jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen. Hurra! Mobilen til Lisa viste over en mil gåing totalt, og det kjentes sånn ut i kroppen både i går kveld og da jeg sto opp i dag. Heldigvis er de fleste vondtene borte, nå er jeg egentlig bare godt sliten 🙂

  • Bloggtørke

    Hei alle sammen! Joda, det er fremdeles liv i meg, og jeg har ikke glemt hverken adresse, brukernavn eller passord til bloggen, det bare blir ikke blogget for tiden. Finner liksom ikke noe å blogge om som kunne vært leseverdig.

    Allikevel må jeg jo ta dere med på de få tingene som har skjedd denne uka som kanskje er bittelitt leseverdig?

    Om mandag hadde jeg en feriedag igjen. Det ble den sløveste dagen på veldig lenge, jeg gjorde ytterst lite. Siden det fremdeles er jakt, og siden jaktkartet til Halden kommune ikke fungerer i år, blir det så å si ingen skogsturer for tiden. Jeg har ikke lyst til å havne mitt i et jaktlag, og jeg har heller ikke lyst til å møte løse jakthunder. Derfor ble det en liten tur langs veien om mandag:

    Været var ikke av det beste, men som dere ser fikk vi en åpning i skyene akkurat da vi var ute og gikk, og det var så vakkert!

    Denne uka var det tre datoer jeg manglet et cachefunn på, den første var om torsdag. Cachen jeg hadde sett meg ut ligger med en del boliger rundt seg, men jeg tror ingen så hva jeg holdt på med:

    Den neste dagen var i går, nok en gang boliger på alle kanter og også flere gående, men etter å ha ventet ut noen som skulle ha bilen ut av garasjen, fant jeg cachen og fikk logget og replassert før en mann dukket opp til fots:

    I dag fant jeg et lite område sør for Strömstad hvor jeg tenkte at Nairo og jeg kunne gå og ta cachene. Stoppet noen få ganger på vei dit, og idet jeg parkerte bilen for å ta ut Nairo hørte jeg et skudd. Sukk… Jakt her også, da blir det bare å droppe gåtur og heller kjøre og finne cacher. 9 funn i dag, ett funn mindre enn planlagt, men den siste fant jeg ikke noen logisk vei til, jeg tror jeg skulle vært på andre siden av en annen vei. Samme det, jeg har 8 flere funn enn i går og er fornøyd.

    Nairo måtte jo få strekke på beina, så vi kjørte til Dårskilds högar, som uansett ligger på vei hjem. Et par hundre meter før parkeringen kommer dette dyret hoppende over veien og videre ut på jordet:

    *ler* Nei, du ser ikke noe dyr, nei? Det er midt i bildet, og først var jeg helt sikker på at det var en hjort. Men fargen på pelsen lignet ikke på hjort i det hele tatt, det lignet mer på rein. Og reinsdyr har vi ikke her nede.

    Elg var det ikke, rådyr var det ikke. Og hvis det var en hjort, hvorfor så jeg ikke flere? Lever ikke de alltid i flokk?

    Vel, Nairo og jeg parkerte, og jeg fikk øye på en mann ved huset like ved siden av. Jeg spurte han om han visste om det var jakt i området i dag, men han var ikke sikker. Han hadde hørt skudd tidligere på dagen, men det var langt unna. Så jeg tok Nairo ut og begynte på runden vi har gått en del ganger før. Men jeg følte meg ikke trygg, var redd det skulle dukke opp noen med gevær i skogkanten, eller at en hund skulle komme løpende. Så det ble en runde så kort at jeg ikke vil kalle det tur engang. Nairo fikk gjort fra seg, dett var dett. Men vi fant litt høstfarger:

    På vei hjemover, ikke langt fra avkjørselen til Dårskilds högar, så vi hjorten (eller hva det nå var) igjen. Fremdeles alene, og fremdeles med en farge som ikke helt stemmer overens med hvordan andre hjorter ser ut. Så hvis ikke noen vet med sikkerhet, får jeg leve i uvisshet.

  • Perfekt bursdagsfeiring!

    Hipp hurra for meg, jeg fyller 45 i dag! 😀 Jeg har litt skrekk for at jeg nå er nærmere 50 enn 40, men jeg prøver å ikke bry meg for mye om det 🙂

    Eileif er sykemeldt ut uka, jeg har tatt meg tre feriedager siden det er høstferie på skolene. Så jeg spurte Eileif her om dagen om han ville være med på skogstur på bursdagen min, og det ville han. Hurra! Jeg fant en liten cachetrail på Tune i Sarpsborg, siden vi også ville innom Biltema. Men før vi kom oss avgårde, kom Eileif med bursdagsgaver til meg. Jeg fikk en eske med Melkehjerter (de er gode, de!) og et kort med en hel haug med penger i. Mannen er jo gal! Men jeg sparer til festdrakt, så jeg ble bare glad for det altså 🙂 Men tror dere ikke han kom med en gave til? Og jeg skjønte umiddelbart hva det var, og hadde nesten ikke lyst til å pakke opp. Joda, han hadde kjøpt nytt armbånd til meg:

    Jeg har savnet å ha på armbånd helt siden jeg mistet det forrige. Eileif har gitt meg to andre armbånd også, men det ene (et skinnarmbånd) har så dårlige magneter som lukkemekanisme, så det mister jeg også til tider, og det andre er så full i charms at det bare brukes til spesielle anledninger.

    Vi tok to kjappe park&grabs på vei inn til trailen, og så var det bare å rusle avgårde. Fine stier, og en del hogstfelt:

    Klopper og bruer over de våteste partiene var helt gull! Og selv om det regnet litt stort sett hele turen, var det en kjempefin tur i fint terreng. Og så var det så mange fine høstfarger:

    Godt skiltet var det også, og lett å finne frem selv om vi ikke fulgte blåmerkingen hele veien:

    Jeg har hørt om Appelsintoppen flere ganger, men aldri vært der. Og trailen tok oss ikke dit denne gangen, men en vakker dag skal jeg helt sikkert dit også.

    Nok et hogstfelt, legg merke til hvor ivrig Nairo er på å å komme seg videre, det er lett å se det på bakbeina hans:

    Her skulle jeg likt å vite hva både Eileif og Nairo tenker:

    Eileif ser ut som han er i en helt annen verden, og jeg tror Nairo lurer på om vi ikke skal gå videre snart 🙂

    Måtte jo ta en bursdagsselfie også 🙂

    Vi stakk som sagt innom Stopp på Tunejordet og fikk shoppet litt på XXL (tannbørste og håndkle til Nairo og vaskemiddel til turtøy), og så innom Biltema (spylervæske, søppelposer til Eileifs bil, luftfrisker til min bil, dekkpumpe, og stropper som trengs til en cache jeg har), og så dro vi hjem. Og siden jeg prøver å la Eileif få noen dager hvor han slipper å lage middag, så var i dag en fin dag å ordne det, jeg ville ha tartar:

    I tillegg har jeg også spist ett av to kakestykker Eileif kjøpte da han var innom butikken 🙂

    Jeg har hatt en superherlig dag, gjort det jeg liker aller best og spist noe av det beste jeg vet. Og fått så mange koselige gratulasjoner at jeg er rent overveldet. Perfekt bursdagsfeiring!

  • Bohusleden fra Hälle til Spoltorp

    Nairo måtte til veterinæren for å få “svensketabletten” i dag. Da tenkte jeg at jeg samtidig skulle ta han med på en tur i Venås-området, jeg trengte et funn i dato-cache-kalenderen i dag. Men før jeg kom meg ut av døra, spurte Lisa om jeg ville være med og gå et stykke på Bohusleden istedenfor. Helt uten å cache. Jeg sa ja, mye mer koselig å gå tur sammen med noen enn alene. Så jeg kjørte til byen, fikk gitt Nairo tabletten, stoppet kjapt innom butikken, og dro så til Lisa. På vei til henne logget jeg en av hennes cacher, og vips så var dagens dato i boks.

    Mannen hennes kjørte oss til utgangspunktet. Jeg har skrevet Hälle, men det er egentlig ganske feil. Grunnen for at jeg har skrevet Hälle, er fordi vi startet gåingen fra den veien som går til Hälle, men vi startet mye nærmere Björnerød enn selve Hälle.

    Turen startet langs en myr, men det var lagt ut klopper mesteparten av veien, så det var aldri noen stor fare for å bli bløt på beina. Så gikk det over i litt fjell som underlag, før vi kom inn på en fin sti. Da vi kom til en bitteliten kulp, bare måtte Nairo drikke litt:

    Som vanlig er vi aldri sure på tur:

    Taktikken til fluesopp er jo å ikke bli spist, men de er jaggu fine allikevel:

    Ikke mye igjen av dette huset:

    Det var et så fantastisk vær i dag! Sol fra skyfri himmel, litt vind i de åpne partiene der vi fulgte grusvei og asfaltvei, men egentlig bare helt nydelig! Perfekt høstdag!

    Lisa fikk seg en ny venn:

    Nairo brydde seg faktisk ikke det minste om denne hesten, det var deilig, det!

    I disse traktene mistet vi den rødoransje merkingen, men vi kom oss etterhvert inn på riktig vei igjen. Der var det noen som hadde gått bananas med merking for både Bohusleden og Kyststien:

    Jeg lurte på om det var meningen at vi skulle gå sikksakk mellom trærne 😉

    Vi fant oss en fin liten plass å ta en pause på:

    Nairos form er nok ikke helt som den var etter den varme sommeren med veldig lite turer. Han er ikke den som legger seg ned frivillig når vi tar en pause, men er han sliten nok skjønner han at det er det eneste fornuftige. Så det gjorde han i dag:

    Og ikke bare bak meg, men også ved beina mine <3

    Vi begynte å nærme oss slutten, der kom vi over et infoskilt:

    Vi hadde ikke gått fra Krokstrand og vi skulle ikke gå til Strömstad, men til Spoltorp som var like rett rundt hjørnet. Der hentet Lisas mann oss igjen (med min bil), og jeg ba han pent om å kjøre hjem til de, for da trengte jeg å sitte og lande litt i baksetet. Første gang jeg har sittet i baksetet på min egen bil, men i dag var det bare deilig!

    Jeg brukte Endomondo på mobilen i dag, og det var egentlig veldig deilig å ikke ha klokka på armen. Lisas app (som jeg ikke aner hva heter) viste ca 9,5 km, min Endomondo viste nesten 11 km:

    Jeg har nok mer tro på at hennes er mer riktig for når jeg grovteller på kartet, kommer jeg til mellom 9 og 10 km. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt det riktig, eller ihvertfall litt mer riktig, men hovedsaken for meg er at jeg kan se hele turen på et kart, og at jeg ikke går tom for strøm ett eller annet sted i løpet av turen.

    Uansett: Dette var en kjempefin tur som absolutt anbefales hvis du ikke er avhengig av å finne cacher. Men du er avhengig av en bil i hver ende, eller gå samme vei eller asfalt tilbake.

    Comments Off on Bohusleden fra Hälle til Spoltorp
  • Ferdig med Fugleleiken

    Vel, helt ferdig er jeg ikke, men så ferdig jeg gidder.

    Jeg visste at jeg hadde lyst til å gå en lengre tur i lettgått terreng i dag, og at Nairo skulle med. Grublet i noen dager på hvor jeg ville gå, og kom til å tenke på  trailen Rundt Fugleleiken som Eileif og jeg begynte på for et par år siden, som jeg ikke har fått fullført. Eileif skulle ikke være med, han er på nytt sykemeldt på grunn av ryggen, så jeg belaget meg på en tur for bare Nairo og meg. Men idet jeg dro hjemmefra sendte jeg en sms til Raymond for å høre om han ville være med, og det ville han. Tror jeg har blitt litt bortskjemt med å aldri gå på cachetur alene lenger, det er virkelig mer koselig å være flere.

    Det var ikke meldt regn i dag, men vi fikk en god skur på starten av turen. Men det la ikke noen demper på helhetsinntrykket, det var lett å gå og cachene fant vi uten større problemer.

    Nairo virket også strålende fornøyd med å være på tur, og vi var helt alene i skogen, bortsett fra alle vi ikke så da 😉

    Det ble dessverre en DNF i dag. Ikke en snøballs sjanse i helvete at vi klarte å finne den ene rakkeren, selv om vi tittet i en god radius på utsiden av GZ. Men det var fin utsikt der, da:

    Høydepunktet på turen var utkikkstårnet. Da var vi over halvveis, men det var der vi stoppet for en god pause og en matbit:

    Raymond ville selvsagt opp i tårnet, Nairo og jeg holdt oss godt plantet på bakken, det blåste mer enn bra nok der nede:

    En veldig fin og godt tilrettelagt plass med bålpanne, bålplass, gapahuk med ved og flere grupperinger med krakker:

    På den helt sørlige delen kom vi inn på den veien Eileif og jeg gikk da vi var her sist, så Raymond fikk et par funn der. Jeg endte med 28 funn i dag, slettes ikke verst. Og det ble antagelig i underkant av 9 km gåtur, ekstremt fornøyd med det!

  • Vestfjella i Aremark

    Det ligger en rekke cacher i Aremark jeg aldri har prøvd meg på. Først og fremst fordi jeg aldri har kjørt den veien, så fordi en del av de har sett vanskelige ut. Og jeg har jo ikke lyst til å prøve meg på vanskelige cacher alene. Så når Raymond forrige helg foreslo tur dit, var både Lisa og jeg med på notene med en gang, så i går tok vi turen dit.

    Et par kjappe stopp ved enkle cacher, så parkerte vi bilen for dagens skogstur. Vi startet på et fint lite tun, som blant annet hadde en fin gapahuk:

    Raymond er klar til å gå videre, og lurer på hvor vi blir av:

    Ikke lenge etterpå kom vi til en aldri så liten klatrecache. Altså, selv cachen var ikke bitteliten, men det var ikke høyt å klatre i det hele tatt, de høyeste av mine venner ville helt sikkert rukket den fra bakken. Men jeg ble kommandert opp, og uten det minste problem og med et smil om munnen fikk jeg logget:

    Eller…jeg logget ikke engang, jeg ga cachen til Raymond, som logget 🙂

    På vei til en cache var det en liten bekk som vi måtte over. Den var stor nok til at jeg ikke hadde spesielt lyst til å hoppe, men Lisa så en liten beverdemning, og den fungerte gull som bro:

    I tillegg til rester etter gamle boplasser, var det flere naturperler i denne skogen. En av de var dette lille stryket:

    Og vi måtte også innom restene etter ei gammel mølle, her representert med et fundament:

    Vi tok oss en pause her, og i tillegg til nydelig kake fra Lisa, hadde Raymond med seg rosa sjokolade. Rosa!

    Den var god! En mellomting mellom melkesjokolade og hvit sjokolade i smak, men litt søtere enn hvit. Raymond synes også den hadde en litt syrlig ettersmak, den kjente ikke jeg noe til.

    Videre til neste cache. Her var det en liten bro Lisa og Raymond kom seg over. Jeg vet ikke om broa var menneskeskapt, om det hadde vært bever på ferde her også, eller om naturen hadde laget den helt selv, men den fungerte fint:

    Jeg hadde ikke tenkt å prøve meg over der, jeg er litt pinglete på sånt, men siden denne cachen var litt av det vanskeligere slaget, ville jeg også hjelpe til, så jeg kom meg over ved hjelp av en utstrakt hånd fra Lisa. Det tok ikke mange sekundene etter at jeg var kommet over før cachen var funnet, og det var ikke jeg som fant den. Men det var så utrolig fint og fredfylt her!

    Neste stopp var en demning, og her fikk vi virkelig kjenne på vinden!

    For det blåste skikkelig i går, og det var egentlig bare bra, for vi merket ikke noe til hjortelusflua. I tillegg var sola fremme hele dagen, så det ble ikke kaldt heller.

    Raymond dristet seg over demningen, jeg holdt meg til å ta bilder av den:

    Den neste cachen ligger i forbindelse med en liten hule i fjellet. Raymond kom seg et godt stykke inn, langt nok til at vi ikke så han fra utsiden:

    Knapt så det er mulig å se han når han kom ut derfra også:

    Men han er med på bildet altså 🙂

    Siste stopp på denne skogsturen var et jakttårn på ei myr. På dette tidspunktet hadde min kropp begynt å streike, så jeg måtte kapitulere og sette meg på tørt land imens Lisa og Raymond gjorde jobben. Jeg prøvde å fungere som heiagjeng og komme med oppmuntrende tilrop, men jeg følte skikkelig på at jeg ikke hjalp til…

    Men de fant cachen, og de fikk også laget et aldri så lite provisorisk brosystem så de slapp å bli kliss våte på beina på vei tilbake.

    Så var det bare å komme seg til stien og tilbake til bilen. På vei mot stien skulle jeg ned en liten skrent, og siden jeg var sliten og hadde litt vondter i kroppen, var jeg ikke fokusert nok på hva jeg gjorde, så jeg skled og falt, og den vonde skuldra mi tok den verste støyten. Så da måtte jeg bare kaste inn håndkleet og be om to minutter imens jeg fikk samlet meg litt og tørket tårene, for det gjorde så himla vondt (og ja, jeg har nå bestilt legetime om en måneds tid for å få sjekket denne skuldra).

    Det var en del sopp i skogen, Lisa fikk plukket litt. Men det var en del passopp også:

    Så kjørte vi videre til tre cacher langs en bomvei. Den første av disse var den første cachen for dagen som jeg fant før de to andre, var nesten en seier i seg selv, selv om det på ingen måte er noen konkurranse 😉

    Den innerste av disse tre cachene var et utkikkstårn, og veien inn til den besto av grus og hogstfelt og oppoverbakke. Det er ingen tvil om at den varme sommeren med altfor få skogsturer har gjort sitt på den lille formen jeg hadde, for det er lenge siden jeg har vært så dønn sliten som jeg var da vi kom opp til tårnet.

    Og siden jeg aldri i verden ville klare å gå opp i tårnet, la jeg meg ned på krakken:

    Og der ble jeg, imens jeg imponert så på at Raymond og Lisa klatret helt opp. Vel, at Raymond skulle komme seg opp var jeg aldri i tvil om, men Lisa har bittelitt høydeskrekk, så jeg synes hun var råtøff!

    Jeg fikk med meg litt utsikt over Aremarksjøen fra trygg grunn:

    På vei tilbake til bilen ble det plukket enda mer sopp. Denne gangen hadde vi ikke noe annet å bære i enn hetta på jakka til Lisa:

    Så var det tid for noen Field Puzzle-cacher. Det er cacher jeg som regel aldri prøver meg på, da følelsen av å være mislykket vil være så total hvis man står med cachen i hånda, men ikke på noen som helst måte klarer å få ut loggen. Men, tre hoder tenker som regel bedre enn ett, så da var det veldig greit å prøve seg i går.

    Den første cachen funderte vi på en god stund, før jeg plutselig får en idé. Og når det få sekunder etterpå viste seg at det var den riktige ideen, var jeg altså så glad at jeg brøt ut i et gledesbrøl. For en mestringsfølelse!!!

    Field Puzzle nummer to var det Lisa som skjønte. Også en finurlig sak, ganske enkelt genial. Og den tredje og siste for dagen jobbet Lisa og Raymond med en god stund før vi oppdaget at noe ikke var som det skulle, og vips så hadde vi loggboka i hånda. Lisa logget på stedet, og innen jeg hadde kommet meg hjem, hadde CO vært ute og rettet feilen.

    Vi avsluttet med en mystery som vi måtte kontakte en tidligere finner for å finne, vi var på rett sted, men vi fant rett og slett ikke cachen. Med litt hint fant vi den uten problemer 🙂

    Det ble en slitetur for meg, jeg hadde ikke sett for meg at formen var så dårlig, men en del bushing gjorde sitt til at jeg ble fortere sliten. Men, og dette er et stort MEN, det var en kjempefin tur med utrolig mye fin natur og veldig mange fine og forseggjorte cacher! Jeg har delt ut massevis av favorittpoeng, så jeg anbefaler absolutt cachene på vestsiden av Aremarksjøen!

    I tillegg ble jeg overrasket over denne vakre blomsten, sent i september:

    18 funn ble det i går, og jeg nærmer meg 3000 funn totalt. Jeg får vel begynne å tenke på hvilken cache som skal bli nummer 3000 🙂

  • Helgens hendelser

    Siden Eileif skulle jobbe natt til i dag, ville jeg ta med meg Nairo ut av huset i går, så Eileif kunne få sove lengst mulig. Som tenkt, så gjort, Nairo og jeg satt kursen mot Tvetervann igjen for å se om vi kunne finne de siste cachene jeg ikke har tatt i det området. Parkerte på anvist plass, gikk og fant den første cachen, og gikk tilbake til bilen for å ta med meg Nairo. Skulle samtidig gjøre klar GPS’en for neste cache, men nei, den var ikke der. Og det var heller ingen av de andre i dette området som jeg er 100 % sikker på at jeg overførte på morgenen. Grrr!

    Da var det bare å iverksette plan B, nemlig en mye kortere tur ikke så langt unna. Jeg hadde overført disse i tilfelle vi hadde ork til å ta de etter den lange turen, og heldigvis hadde de faktisk blitt med over. Skjønner ikke hvorfor noen ble overført og ikke andre, jeg gjorde jo nøyaktig det samme på alle!

    Vel, vel. Jeg parkerte, og vi begynte turen på rene autostradaen:

    Så gikk det over til delvis gjengrodd traktorvei, og den siste biten var det delvis gjengrodd sti. Men takket være cachene fant vi frem til gruvene:

    Dette var ikke lange turen, men jeg hadde mat til både Nairo og meg selv i sekken, så da tok vi en matpause før vi gikk tilbake. Veldig fornøyd gutt som fikk våtfôr:

    Jeg er som kjent ikke glad i å cache med mobilen, men jeg ville ha noen flere funn, og da måtte mobilen til pers. Så jeg fant ut hvor jeg ville kjøre, lastet ned og lagret de aktuelle cachene, og stolte på offlinemodus resten av dagen. Dette var i all hovedsak park&grab-cacher, og da går det stort sett greit med mobilen. Så jeg endte opp med 15 funn, og er veldig fornøyd med det. Suveniren for september ble også sikret, men jeg har ikke tenkt å ikke cache resten av måneden av den grunn 😉

    På vei hjem stoppet jeg ved min favorittrestaurant og kjøpte med meg mat som skulle bli middag et par timer senere:

    Det største problemet med god mat, er at den tar slutt! Men åh, som jeg koste meg!

    Kvelden ble tilbragt foran tv’en og Stjernekamp. For første gang i historien prioriterer jeg Stjernekamp foran Skal vi danse, ene og alene fordi jeg ikke aner hvem flesteparten av deltakerne i Skal vi danse er. Nå er det flere i Stjernekamp jeg heller ikke vet hvem er, men allikevel prioriterer jeg sånn i år. Uvant!

    Da Eileif kom hjem i morges gikk han rett og la seg, han skulle tilbake på jobb i ettermiddag. Igjen ville jeg få Nairo ut så Eileif kunne få sove, men værvarselet i dag fristet ikke til noen langtur i skogen, så det ble noen kilometer langs hovedveien. Og når det regner, så kler man seg deretter; nemlig i regndress og gummistøvler. Dummeste jeg har gjort på lenge, nå har jeg to schwære og nesten blødende gnagsår bak på hver hæl. Fytti svarteste granskauen, så vondt det gjør! 🙁

    Ellers har jeg hatt en skikkelig sløv søndag, som ble toppet med gårsdagens Skal vi danse og en stor bolle popcorn:

    Jeg visste jo hvem som røk ut, men jeg synes det er moro å se på uansett. Og så fikk jeg strikket litt samtidig, på neste pinne skal jeg starte felling. Skummelt!

    Hva har dere gjort i helgen?

  • Tilbake på Torsø i går

    Jeg nekter å bruke fine høstdager på noe som helst annet enn å være ute i naturen (så langt det lar seg gjøre), så i går dro Nairo og jeg tilbake til Torsø og nesten samme område som vi var forrige helg. I går var det en frem-og-tilbake-tur med 14 cacher som sto på planen, og etter en delvis vellykket parkering nesten helt utenfor veien, som også gjorde at førerdøra på bilen ikke ville stå oppe av seg selv, la vi i vei på lettgått grusvei:

    Ikke stort å si om turen utover mot havet, cachene var stort sett greie å finne, været var helt fantastisk og etter noe over 3 kilometer var vi fremme ved havet og den siste cachen:

    Det var ikke noe naturlig sted å sette seg ned, så vi satt oss på gresset ved vannkanten:

    Helt stille, bare lyden fra en og annen båt. Terapi!

    Selfietime med Nairo er jo alltid en utfordring:

    Litt lettere å ta bilde av bare han:

    Så tuslet vi tilbake samme vei, og endte opp på rundt 7 km tur. Helt nydelig!

  • En runde i skog og ved hav

    Skal jeg få med meg Eileif på cachetur, må det ikke være altfor mange cacher, det bør ikke inneholde bushing, og turen bør helst gå langs mange vann eller ved havet. I dag fikk jeg til den nesten perfekte utgaven av en sånn cachetur, nemlig på Torsø i Fredrikstad. 20 cacher langs svaberg og på sti, og stort sett greit å gå hele veien. Deilig! Det er nå “min” sommer starter, og jeg håper hele høsten blir full av klare dager med oppholdsvær, så vi kan få gått masse turer.

    Et lovende glimt av hav:

    Og så kom den vakre utsikten:

    Vakre mannen min <3

    Og en obligatorisk selfie:

    Vi er gode på å ta pauser underveis. Ikke nødvendigvis fordi vi trenger pause, men fordi det er godt å sette seg ned og nyte inntrykkene og utsikten.

    Det regnet da vi dro hjemmefra, og vi hadde noen dramatiske skyer over oss da vi gikk tur også:

    Men ikke en eneste regndråpe kom på hele turen, det var bare nydelig hele veien!

    Jeg er ikke spesielt romantisk av meg, men av og til slår jeg på stortromma:

    Awww :p

    Den ene klatrecachen på turen kunne jeg fint tatt selv, men Eileif tok jobben. Bildet kaller jeg “klatrer i motlys” 😉

    Nå nærmet vi oss den siste cachen ved vannet, og jeg ville gjerne spise før vi forlot den fine utsikten. Det blåste litt surt, men allikevel var det helt nydelig å bare sitte:

    Nairo fikk litt våtfôr, og så ville han selvsagt ha purke, han også:

    “Hva er det du sier, mamma? Påstår du at jeg tigger???”:

    Selvsagt fikk han purke 😉

    Han likte seg ikke ved havet i dag. Normalt er havet noe som ikke bryr han, men i dag var han stressa og søkte hele tiden innover mot skogen. Jeg aner ikke hvorfor, og det var ikke mulig å få han til å slappe helt av. Men han skal ha stjerne i boka for å forsøke helt selv imens vi lunsjet:

    Ikke mye å fortelle om fra turen vekk fra havet og tilbake mot bilen. Men undersiden av trær kan så absolutt være vakre, og dette minnet meg om Aragog (Harry Potter-fans, er dere med?):

    En virkelig deilig dag på tur i nydelig vær, herlig terreng og de skjønneste gutta mine som turselskap. Kan ikke bli bedre! <3