• Bohusleden fra Hälle til Spoltorp

    Nairo måtte til veterinæren for å få “svensketabletten” i dag. Da tenkte jeg at jeg samtidig skulle ta han med på en tur i Venås-området, jeg trengte et funn i dato-cache-kalenderen i dag. Men før jeg kom meg ut av døra, spurte Lisa om jeg ville være med og gå et stykke på Bohusleden istedenfor. Helt uten å cache. Jeg sa ja, mye mer koselig å gå tur sammen med noen enn alene. Så jeg kjørte til byen, fikk gitt Nairo tabletten, stoppet kjapt innom butikken, og dro så til Lisa. På vei til henne logget jeg en av hennes cacher, og vips så var dagens dato i boks.

    Mannen hennes kjørte oss til utgangspunktet. Jeg har skrevet Hälle, men det er egentlig ganske feil. Grunnen for at jeg har skrevet Hälle, er fordi vi startet gåingen fra den veien som går til Hälle, men vi startet mye nærmere Björnerød enn selve Hälle.

    Turen startet langs en myr, men det var lagt ut klopper mesteparten av veien, så det var aldri noen stor fare for å bli bløt på beina. Så gikk det over i litt fjell som underlag, før vi kom inn på en fin sti. Da vi kom til en bitteliten kulp, bare måtte Nairo drikke litt:

    Som vanlig er vi aldri sure på tur:

    Taktikken til fluesopp er jo å ikke bli spist, men de er jaggu fine allikevel:

    Ikke mye igjen av dette huset:

    Det var et så fantastisk vær i dag! Sol fra skyfri himmel, litt vind i de åpne partiene der vi fulgte grusvei og asfaltvei, men egentlig bare helt nydelig! Perfekt høstdag!

    Lisa fikk seg en ny venn:

    Nairo brydde seg faktisk ikke det minste om denne hesten, det var deilig, det!

    I disse traktene mistet vi den rødoransje merkingen, men vi kom oss etterhvert inn på riktig vei igjen. Der var det noen som hadde gått bananas med merking for både Bohusleden og Kyststien:

    Jeg lurte på om det var meningen at vi skulle gå sikksakk mellom trærne 😉

    Vi fant oss en fin liten plass å ta en pause på:

    Nairos form er nok ikke helt som den var etter den varme sommeren med veldig lite turer. Han er ikke den som legger seg ned frivillig når vi tar en pause, men er han sliten nok skjønner han at det er det eneste fornuftige. Så det gjorde han i dag:

    Og ikke bare bak meg, men også ved beina mine <3

    Vi begynte å nærme oss slutten, der kom vi over et infoskilt:

    Vi hadde ikke gått fra Krokstrand og vi skulle ikke gå til Strömstad, men til Spoltorp som var like rett rundt hjørnet. Der hentet Lisas mann oss igjen (med min bil), og jeg ba han pent om å kjøre hjem til de, for da trengte jeg å sitte og lande litt i baksetet. Første gang jeg har sittet i baksetet på min egen bil, men i dag var det bare deilig!

    Jeg brukte Endomondo på mobilen i dag, og det var egentlig veldig deilig å ikke ha klokka på armen. Lisas app (som jeg ikke aner hva heter) viste ca 9,5 km, min Endomondo viste nesten 11 km:

    Jeg har nok mer tro på at hennes er mer riktig for når jeg grovteller på kartet, kommer jeg til mellom 9 og 10 km. Selvfølgelig skulle jeg gjerne hatt det riktig, eller ihvertfall litt mer riktig, men hovedsaken for meg er at jeg kan se hele turen på et kart, og at jeg ikke går tom for strøm ett eller annet sted i løpet av turen.

    Uansett: Dette var en kjempefin tur som absolutt anbefales hvis du ikke er avhengig av å finne cacher. Men du er avhengig av en bil i hver ende, eller gå samme vei eller asfalt tilbake.

    Comments Off on Bohusleden fra Hälle til Spoltorp
  • Ferdig med Fugleleiken

    Vel, helt ferdig er jeg ikke, men så ferdig jeg gidder.

    Jeg visste at jeg hadde lyst til å gå en lengre tur i lettgått terreng i dag, og at Nairo skulle med. Grublet i noen dager på hvor jeg ville gå, og kom til å tenke på  trailen Rundt Fugleleiken som Eileif og jeg begynte på for et par år siden, som jeg ikke har fått fullført. Eileif skulle ikke være med, han er på nytt sykemeldt på grunn av ryggen, så jeg belaget meg på en tur for bare Nairo og meg. Men idet jeg dro hjemmefra sendte jeg en sms til Raymond for å høre om han ville være med, og det ville han. Tror jeg har blitt litt bortskjemt med å aldri gå på cachetur alene lenger, det er virkelig mer koselig å være flere.

    Det var ikke meldt regn i dag, men vi fikk en god skur på starten av turen. Men det la ikke noen demper på helhetsinntrykket, det var lett å gå og cachene fant vi uten større problemer.

    Nairo virket også strålende fornøyd med å være på tur, og vi var helt alene i skogen, bortsett fra alle vi ikke så da 😉

    Det ble dessverre en DNF i dag. Ikke en snøballs sjanse i helvete at vi klarte å finne den ene rakkeren, selv om vi tittet i en god radius på utsiden av GZ. Men det var fin utsikt der, da:

    Høydepunktet på turen var utkikkstårnet. Da var vi over halvveis, men det var der vi stoppet for en god pause og en matbit:

    Raymond ville selvsagt opp i tårnet, Nairo og jeg holdt oss godt plantet på bakken, det blåste mer enn bra nok der nede:

    En veldig fin og godt tilrettelagt plass med bålpanne, bålplass, gapahuk med ved og flere grupperinger med krakker:

    På den helt sørlige delen kom vi inn på den veien Eileif og jeg gikk da vi var her sist, så Raymond fikk et par funn der. Jeg endte med 28 funn i dag, slettes ikke verst. Og det ble antagelig i underkant av 9 km gåtur, ekstremt fornøyd med det!

  • Vestfjella i Aremark

    Det ligger en rekke cacher i Aremark jeg aldri har prøvd meg på. Først og fremst fordi jeg aldri har kjørt den veien, så fordi en del av de har sett vanskelige ut. Og jeg har jo ikke lyst til å prøve meg på vanskelige cacher alene. Så når Raymond forrige helg foreslo tur dit, var både Lisa og jeg med på notene med en gang, så i går tok vi turen dit.

    Et par kjappe stopp ved enkle cacher, så parkerte vi bilen for dagens skogstur. Vi startet på et fint lite tun, som blant annet hadde en fin gapahuk:

    Raymond er klar til å gå videre, og lurer på hvor vi blir av:

    Ikke lenge etterpå kom vi til en aldri så liten klatrecache. Altså, selv cachen var ikke bitteliten, men det var ikke høyt å klatre i det hele tatt, de høyeste av mine venner ville helt sikkert rukket den fra bakken. Men jeg ble kommandert opp, og uten det minste problem og med et smil om munnen fikk jeg logget:

    Eller…jeg logget ikke engang, jeg ga cachen til Raymond, som logget 🙂

    På vei til en cache var det en liten bekk som vi måtte over. Den var stor nok til at jeg ikke hadde spesielt lyst til å hoppe, men Lisa så en liten beverdemning, og den fungerte gull som bro:

    I tillegg til rester etter gamle boplasser, var det flere naturperler i denne skogen. En av de var dette lille stryket:

    Og vi måtte også innom restene etter ei gammel mølle, her representert med et fundament:

    Vi tok oss en pause her, og i tillegg til nydelig kake fra Lisa, hadde Raymond med seg rosa sjokolade. Rosa!

    Den var god! En mellomting mellom melkesjokolade og hvit sjokolade i smak, men litt søtere enn hvit. Raymond synes også den hadde en litt syrlig ettersmak, den kjente ikke jeg noe til.

    Videre til neste cache. Her var det en liten bro Lisa og Raymond kom seg over. Jeg vet ikke om broa var menneskeskapt, om det hadde vært bever på ferde her også, eller om naturen hadde laget den helt selv, men den fungerte fint:

    Jeg hadde ikke tenkt å prøve meg over der, jeg er litt pinglete på sånt, men siden denne cachen var litt av det vanskeligere slaget, ville jeg også hjelpe til, så jeg kom meg over ved hjelp av en utstrakt hånd fra Lisa. Det tok ikke mange sekundene etter at jeg var kommet over før cachen var funnet, og det var ikke jeg som fant den. Men det var så utrolig fint og fredfylt her!

    Neste stopp var en demning, og her fikk vi virkelig kjenne på vinden!

    For det blåste skikkelig i går, og det var egentlig bare bra, for vi merket ikke noe til hjortelusflua. I tillegg var sola fremme hele dagen, så det ble ikke kaldt heller.

    Raymond dristet seg over demningen, jeg holdt meg til å ta bilder av den:

    Den neste cachen ligger i forbindelse med en liten hule i fjellet. Raymond kom seg et godt stykke inn, langt nok til at vi ikke så han fra utsiden:

    Knapt så det er mulig å se han når han kom ut derfra også:

    Men han er med på bildet altså 🙂

    Siste stopp på denne skogsturen var et jakttårn på ei myr. På dette tidspunktet hadde min kropp begynt å streike, så jeg måtte kapitulere og sette meg på tørt land imens Lisa og Raymond gjorde jobben. Jeg prøvde å fungere som heiagjeng og komme med oppmuntrende tilrop, men jeg følte skikkelig på at jeg ikke hjalp til…

    Men de fant cachen, og de fikk også laget et aldri så lite provisorisk brosystem så de slapp å bli kliss våte på beina på vei tilbake.

    Så var det bare å komme seg til stien og tilbake til bilen. På vei mot stien skulle jeg ned en liten skrent, og siden jeg var sliten og hadde litt vondter i kroppen, var jeg ikke fokusert nok på hva jeg gjorde, så jeg skled og falt, og den vonde skuldra mi tok den verste støyten. Så da måtte jeg bare kaste inn håndkleet og be om to minutter imens jeg fikk samlet meg litt og tørket tårene, for det gjorde så himla vondt (og ja, jeg har nå bestilt legetime om en måneds tid for å få sjekket denne skuldra).

    Det var en del sopp i skogen, Lisa fikk plukket litt. Men det var en del passopp også:

    Så kjørte vi videre til tre cacher langs en bomvei. Den første av disse var den første cachen for dagen som jeg fant før de to andre, var nesten en seier i seg selv, selv om det på ingen måte er noen konkurranse 😉

    Den innerste av disse tre cachene var et utkikkstårn, og veien inn til den besto av grus og hogstfelt og oppoverbakke. Det er ingen tvil om at den varme sommeren med altfor få skogsturer har gjort sitt på den lille formen jeg hadde, for det er lenge siden jeg har vært så dønn sliten som jeg var da vi kom opp til tårnet.

    Og siden jeg aldri i verden ville klare å gå opp i tårnet, la jeg meg ned på krakken:

    Og der ble jeg, imens jeg imponert så på at Raymond og Lisa klatret helt opp. Vel, at Raymond skulle komme seg opp var jeg aldri i tvil om, men Lisa har bittelitt høydeskrekk, så jeg synes hun var råtøff!

    Jeg fikk med meg litt utsikt over Aremarksjøen fra trygg grunn:

    På vei tilbake til bilen ble det plukket enda mer sopp. Denne gangen hadde vi ikke noe annet å bære i enn hetta på jakka til Lisa:

    Så var det tid for noen Field Puzzle-cacher. Det er cacher jeg som regel aldri prøver meg på, da følelsen av å være mislykket vil være så total hvis man står med cachen i hånda, men ikke på noen som helst måte klarer å få ut loggen. Men, tre hoder tenker som regel bedre enn ett, så da var det veldig greit å prøve seg i går.

    Den første cachen funderte vi på en god stund, før jeg plutselig får en idé. Og når det få sekunder etterpå viste seg at det var den riktige ideen, var jeg altså så glad at jeg brøt ut i et gledesbrøl. For en mestringsfølelse!!!

    Field Puzzle nummer to var det Lisa som skjønte. Også en finurlig sak, ganske enkelt genial. Og den tredje og siste for dagen jobbet Lisa og Raymond med en god stund før vi oppdaget at noe ikke var som det skulle, og vips så hadde vi loggboka i hånda. Lisa logget på stedet, og innen jeg hadde kommet meg hjem, hadde CO vært ute og rettet feilen.

    Vi avsluttet med en mystery som vi måtte kontakte en tidligere finner for å finne, vi var på rett sted, men vi fant rett og slett ikke cachen. Med litt hint fant vi den uten problemer 🙂

    Det ble en slitetur for meg, jeg hadde ikke sett for meg at formen var så dårlig, men en del bushing gjorde sitt til at jeg ble fortere sliten. Men, og dette er et stort MEN, det var en kjempefin tur med utrolig mye fin natur og veldig mange fine og forseggjorte cacher! Jeg har delt ut massevis av favorittpoeng, så jeg anbefaler absolutt cachene på vestsiden av Aremarksjøen!

    I tillegg ble jeg overrasket over denne vakre blomsten, sent i september:

    18 funn ble det i går, og jeg nærmer meg 3000 funn totalt. Jeg får vel begynne å tenke på hvilken cache som skal bli nummer 3000 🙂

  • Helgens hendelser

    Siden Eileif skulle jobbe natt til i dag, ville jeg ta med meg Nairo ut av huset i går, så Eileif kunne få sove lengst mulig. Som tenkt, så gjort, Nairo og jeg satt kursen mot Tvetervann igjen for å se om vi kunne finne de siste cachene jeg ikke har tatt i det området. Parkerte på anvist plass, gikk og fant den første cachen, og gikk tilbake til bilen for å ta med meg Nairo. Skulle samtidig gjøre klar GPS’en for neste cache, men nei, den var ikke der. Og det var heller ingen av de andre i dette området som jeg er 100 % sikker på at jeg overførte på morgenen. Grrr!

    Da var det bare å iverksette plan B, nemlig en mye kortere tur ikke så langt unna. Jeg hadde overført disse i tilfelle vi hadde ork til å ta de etter den lange turen, og heldigvis hadde de faktisk blitt med over. Skjønner ikke hvorfor noen ble overført og ikke andre, jeg gjorde jo nøyaktig det samme på alle!

    Vel, vel. Jeg parkerte, og vi begynte turen på rene autostradaen:

    Så gikk det over til delvis gjengrodd traktorvei, og den siste biten var det delvis gjengrodd sti. Men takket være cachene fant vi frem til gruvene:

    Dette var ikke lange turen, men jeg hadde mat til både Nairo og meg selv i sekken, så da tok vi en matpause før vi gikk tilbake. Veldig fornøyd gutt som fikk våtfôr:

    Jeg er som kjent ikke glad i å cache med mobilen, men jeg ville ha noen flere funn, og da måtte mobilen til pers. Så jeg fant ut hvor jeg ville kjøre, lastet ned og lagret de aktuelle cachene, og stolte på offlinemodus resten av dagen. Dette var i all hovedsak park&grab-cacher, og da går det stort sett greit med mobilen. Så jeg endte opp med 15 funn, og er veldig fornøyd med det. Suveniren for september ble også sikret, men jeg har ikke tenkt å ikke cache resten av måneden av den grunn 😉

    På vei hjem stoppet jeg ved min favorittrestaurant og kjøpte med meg mat som skulle bli middag et par timer senere:

    Det største problemet med god mat, er at den tar slutt! Men åh, som jeg koste meg!

    Kvelden ble tilbragt foran tv’en og Stjernekamp. For første gang i historien prioriterer jeg Stjernekamp foran Skal vi danse, ene og alene fordi jeg ikke aner hvem flesteparten av deltakerne i Skal vi danse er. Nå er det flere i Stjernekamp jeg heller ikke vet hvem er, men allikevel prioriterer jeg sånn i år. Uvant!

    Da Eileif kom hjem i morges gikk han rett og la seg, han skulle tilbake på jobb i ettermiddag. Igjen ville jeg få Nairo ut så Eileif kunne få sove, men værvarselet i dag fristet ikke til noen langtur i skogen, så det ble noen kilometer langs hovedveien. Og når det regner, så kler man seg deretter; nemlig i regndress og gummistøvler. Dummeste jeg har gjort på lenge, nå har jeg to schwære og nesten blødende gnagsår bak på hver hæl. Fytti svarteste granskauen, så vondt det gjør! 🙁

    Ellers har jeg hatt en skikkelig sløv søndag, som ble toppet med gårsdagens Skal vi danse og en stor bolle popcorn:

    Jeg visste jo hvem som røk ut, men jeg synes det er moro å se på uansett. Og så fikk jeg strikket litt samtidig, på neste pinne skal jeg starte felling. Skummelt!

    Hva har dere gjort i helgen?

  • Tilbake på Torsø i går

    Jeg nekter å bruke fine høstdager på noe som helst annet enn å være ute i naturen (så langt det lar seg gjøre), så i går dro Nairo og jeg tilbake til Torsø og nesten samme område som vi var forrige helg. I går var det en frem-og-tilbake-tur med 14 cacher som sto på planen, og etter en delvis vellykket parkering nesten helt utenfor veien, som også gjorde at førerdøra på bilen ikke ville stå oppe av seg selv, la vi i vei på lettgått grusvei:

    Ikke stort å si om turen utover mot havet, cachene var stort sett greie å finne, været var helt fantastisk og etter noe over 3 kilometer var vi fremme ved havet og den siste cachen:

    Det var ikke noe naturlig sted å sette seg ned, så vi satt oss på gresset ved vannkanten:

    Helt stille, bare lyden fra en og annen båt. Terapi!

    Selfietime med Nairo er jo alltid en utfordring:

    Litt lettere å ta bilde av bare han:

    Så tuslet vi tilbake samme vei, og endte opp på rundt 7 km tur. Helt nydelig!

  • En runde i skog og ved hav

    Skal jeg få med meg Eileif på cachetur, må det ikke være altfor mange cacher, det bør ikke inneholde bushing, og turen bør helst gå langs mange vann eller ved havet. I dag fikk jeg til den nesten perfekte utgaven av en sånn cachetur, nemlig på Torsø i Fredrikstad. 20 cacher langs svaberg og på sti, og stort sett greit å gå hele veien. Deilig! Det er nå “min” sommer starter, og jeg håper hele høsten blir full av klare dager med oppholdsvær, så vi kan få gått masse turer.

    Et lovende glimt av hav:

    Og så kom den vakre utsikten:

    Vakre mannen min <3

    Og en obligatorisk selfie:

    Vi er gode på å ta pauser underveis. Ikke nødvendigvis fordi vi trenger pause, men fordi det er godt å sette seg ned og nyte inntrykkene og utsikten.

    Det regnet da vi dro hjemmefra, og vi hadde noen dramatiske skyer over oss da vi gikk tur også:

    Men ikke en eneste regndråpe kom på hele turen, det var bare nydelig hele veien!

    Jeg er ikke spesielt romantisk av meg, men av og til slår jeg på stortromma:

    Awww :p

    Den ene klatrecachen på turen kunne jeg fint tatt selv, men Eileif tok jobben. Bildet kaller jeg “klatrer i motlys” 😉

    Nå nærmet vi oss den siste cachen ved vannet, og jeg ville gjerne spise før vi forlot den fine utsikten. Det blåste litt surt, men allikevel var det helt nydelig å bare sitte:

    Nairo fikk litt våtfôr, og så ville han selvsagt ha purke, han også:

    “Hva er det du sier, mamma? Påstår du at jeg tigger???”:

    Selvsagt fikk han purke 😉

    Han likte seg ikke ved havet i dag. Normalt er havet noe som ikke bryr han, men i dag var han stressa og søkte hele tiden innover mot skogen. Jeg aner ikke hvorfor, og det var ikke mulig å få han til å slappe helt av. Men han skal ha stjerne i boka for å forsøke helt selv imens vi lunsjet:

    Ikke mye å fortelle om fra turen vekk fra havet og tilbake mot bilen. Men undersiden av trær kan så absolutt være vakre, og dette minnet meg om Aragog (Harry Potter-fans, er dere med?):

    En virkelig deilig dag på tur i nydelig vær, herlig terreng og de skjønneste gutta mine som turselskap. Kan ikke bli bedre! <3

  • Event og gult område

    I går var det den internasjonale geocachingdagen, og i den anledning hadde Lisa fått publisert et event i Strömstad. Så i god tid før det dro jeg ned til henne, så vi kjørte sammen inn til eventstedet. På veien møtte vi denne staselige karen:

    Jeg synes egentlig ikke at elg er noe pent dyr, men de er jaggu majestetiske!

    Vel fremme i Strömstad hadde vi litt tid før eventet skulle starte, så vi rakk å ta en cache først. Og Lisa er veldig glad i denne “skulpturen”:

    Så var det eventtid. Værmeldingen var ikke av de beste, men det kom ikke regn så lenge eventet varte, og mye folk kom det også. Og det var stor stas med den aller yngste og nyeste geocacheren i området, bare 5 dager gammel og med eget nick og premiumkonto fra fødselsdagen:

    Hun sov godt gjennom eventet, og selv om hun ikke gjorde noe som helst annet enn å sove, var det vanskelig å rive blikket vekk fra henne. Så liten og så vakker! <3

    En annen geocacher hadde lagt ut en ny cache som ble publisert ved eventslutt, og vi fikk alle lov til å logge event-FTF på den. Stas!

    Så dro Lisa og jeg inn til Ullerøy. Målet var å bli ferdig med alle cachene der inne, vi hadde ikke så mange igjen, men det var en alene som vi måtte gå til, og så det som gjensto av en WT, pluss 3 vi kunne kjøre til. Den første hadde en fin utsikt:

    Så parkerte vi for å gå det vi manglet av trailen. Vi valgte å ta de i synkende rekkefølge, og det var vel det dummeste vi gjorde i hele går, for starten ble en bratt og lang bakke som for meg ble så tung at jeg holdt på å se mannen med ljåen! “Se, en krakk!” sa jeg til Lisa:

    Men neida, her skulle det ikke stoppes ved noen krakk, nei :p

    Cachene ble funnet, og jeg kom meg oppover. Etter en stund havnet vi også ved en gapahuk:

    Eller…gapahuken lå vel 30 meter bort fra der vi skulle gå, men jeg SKULLE se på gapahuken. Og legge meg ned!

    Akkurat der og da gadd jeg ikke bry meg det minste om hverken papir eller møkkete puter, jeg bare måtte ned i horisontalen et lite øyeblikk 😀

    Vi var også innom det jeg regner med er rester etter krigen, og Lisa beseirer som vanlig det meste:

    (da Eileif så dette bildet, så han bare den lyse overdelen og var overbevist om at det var meg. Ikke første gang noen tar feil av Lisa og meg, men at mannen min ikke skulle se at det ikke var meg, hadde jeg ikke trodd :p )

    Vi fikk regn på turen i går. Skikkelig pøsregn. Men blide er vi allikevel:

    Ja, jeg logger cache. Nei, jeg tisser ikke:

    Så ble vi ferdige med gåturen og satt kursen mot de tre siste cachene. De lå i tilknytning til hytteområder og uten egnede parkeringsplasser, så på alle tre ble Lisa i bilen for å flytte seg hvis nødvendig, og jeg stakk ut og fant cacher. Fint var det, selv i ruskeværet:

    Nå visste vi at Ullerøy var gult og fint på kartet, så da var det bare å dra hjemover. Men først måtte vi stille sulten, og da passet det bra at McDonalds nettopp har åpnet nytt på Svinesundparken. Maten smakte nøyaktig som på alle andre McDonaldser jeg har vært på, men det fancye der ute er selvbetjeningsbestilling.

    Jeg hadde sms’et litt med Eileif på ettermiddagen, og jeg var derfor klar over at vi hadde vært uten strøm hjemme på grunn av problemer i en trafo nedi gata. Jeg hadde håpet at det skulle vært rettet innen jeg kom hjem, men nei. Og siden jeg var tørst på te, var det bare å sette igang stormkjøkkenet:

    Vannet hadde ikke engang begynt å småboble før strømmen kom tilbake :p

  • Overraskelser og en kjempefin tur

    Egentlig skulle dagens innlegg bare handle om dagens tur. Men for å forklare alt om i dag, må jeg også ta med gårsdagen. Gårsdagen fortjener egentlig et eget innlegg, men siden jeg ikke hadde nett i går, og siden det ikke ble tatt noe særlig med bilder, får jeg heller bare slå dagene sammen. Sorry for det!

    Det var jo en sabla vind i går, og på vei hjem fra jobb tenkte jeg at det ikke skulle forundre meg om vi ble nettløse i løpet av kvelden. Vel, så lenge trengte jeg ikke vente, nettet var borte allerede da jeg kom hjem 🙁

    Overraskelser trenger nemlig ikke bare være positive, de kan også være negative. Og selv om det kanskje egentlig ikke var noen overraskelse at vi var uten nett, så kaller jeg det det allikevel.

    Så satt vi der da, og tittet på halvbra tv-program og spilte spill som ikke trenger nett på nettbrettene. Så setter Nairo igang med et svare leven, og vi rakk å høre mellom bjeffene at det banket på døra. Eileif gikk og lukket opp, og der kom dagens desidert største overraskelse. Vår gode venn Stein Vegard, som vi ikke har sett på så fryktelig mange år, tok turen innom etter å ha vært og harryhandlet. Utrolig koselig å se han igjen og å få skravlet noen timer!

    Nettet var fremdeles ikke tilbake da jeg våknet i dag tidlig. Ingen av oss bruker noe særlig mobilnett, så vi har ikke mye å gå på der. Men jeg fikk logget meg på Facebook og så at nettleverandøren vår hadde lagt ut melding om at det var en fellesfeil som kunne ta tid å rette. Da ble gode råd dyre, for jeg hadde ikke overført cachene for dagens planlagte tur! Og ja, jeg cacher ikke med mobilen mer enn jeg må. Løsningen ble å stikke en kjapp tur innom jobb, og så kom vi oss i retning Skjeberg/Sarpsborg og en runde rundt et vann.

    Det var utrolig deilig å komme seg på tur med Nairo igjen, det har ikke blitt mye av det i sommer siden det har vært så varmt. Og dette var en nydelig tur på grusvei og sti, vakker natur og mye å se på. Ikke var det varmt i dag, og at vi fikk regn de siste par kilometerne av runden på totalt 6,5 km, gjorde ingenting.

    Nairo dyppet potene i vannet:

    Dessverre så jeg ikke noe til ruinene som denne infotavla forteller om:

    Men jeg synes det er kjempefint at det blir informert om at det har vært bosetting i området!

    Eileif venter tålmodig, Nairo vil bare videre:

    Så kom vi til dagens første demning:

    Nairo gir totalt blaffen i at Eileif og jeg leter etter cache 😉

    Dagens selfie:

    Mesteparten av turen gikk helt inntil vannet, noe jeg er veldig glad for. Det gir litt mer å se på enn bare trær:

    Dagens andre demning:

    Det var ikke mye dyreliv vi så i dag, men ved denne demningen så vi plutselig mange på en gang:

    Særlig spennende var jo ikke disse vannymfene, eller hva de nå var 😉

    Det var flere gammer og bålplasser underveis, dette var en av de virkelig forseggjorte:

    En virkelig herlig tur! 13 nye funn, deilig sliten i kroppen, en fornøyd mann og en fornøyd hund. Kan ikke be om mer på en lørdag, spesielt ikke når nettet var tilbake da vi kom hjem 😀

  • Cacheopprydding vest for Høiås

    I turområdet vest for Høiås ligger det noen cacher jeg enten ikke har sett etter før eller som jeg ikke har funnet på tidligere turer. Det var meldt både lavere temperatur og vind i dag, så Nairo og jeg dro ut klokka 9, for å være sikre på at vi skulle slippe unna eventuell varme som skulle komme utover dagen.

    Det ble to kjappe Park & Grabs (hvorav den ene fikk et favorittpoeng) før jeg parkerte på anvist parkeringsplass og vi tok beina fatt. Den første cachen lå ved en veldig spesiell stein, her lurer jeg på om lynet har vært på ferde. Så kom vi til en “rundkjøring”, og boksen var grei å finne. Så kom jeg til en boks jeg har tittet etter før uten å finne den. I dag holdt jeg på i en halvtimes tid og var i ferd med å gi opp, både sur og gretten, da jeg kom over noe mer som kunne stemme med hintet, og der var jaggu cachen også. Hurra, blått fjes gjort om til gult!

    Den neste cachen gruet jeg meg til. Den har jeg tittet grundig etter to ganger før, uten hell. Humøret hadde steget siden jeg fant den forrige, men etter 10 minutter ga jeg opp og brukte det velkjente hjelpemiddelet “ring en venn”. Og med gode forklaringer klarte han (og hans kjære i bakgrunnen) å lose meg til riktig sted! Jeg fikk alt fra 12-17 meter off, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke har funnet den tidligere?

    Så var det tid for noen jeg ikke har sett etter før, og den første lå ved et idyllisk lite vann:

    Å få både Nairo og meg til å se normale ut på selfier, er virkelig vanskelig!

    Jupp, Eileif har kjøpt råååååsa caps til meg 😀

    Nario fikk slukket tørsten blant vannliljer:

    Cachen her skulle være en klatrecache, men den hang langt nok ned til at jeg kunne bruke hjelpemidler jeg fant for å få den både ned og opp igjen.

    Så gikk jeg videre til nok en klatrecache. Fikk fort øye på den og prøvde også å klatre opp, men skjønte fort at det ble for høyt for meg. Så da får jeg bare leve med at det ligger en ulogget cache blant mange gule smilefjes på kartet mitt.

    Den siste cachen på gåturen var ved en stor stein som Nairo ble løftet opp på før han fikk beskjed om å posere:

    Utrolig nok ble han faktisk sittende 😉

    Vi passerte også myrull uten å se en eneste myr i nærheten:

    Tilbake til bilen, og så ble det 4 relativt kjappe Park & Grabs før vi dro hjem. 12 funn, 3 nye Hidden Creatures-suvenirer, 4 km gåtur hvor det faktisk var nydelig å kjenne at jeg frøs litt innimellom på grunn av skyer og vind, og deilig å se en sliten Nairo nå i ettermiddag. Ikke at 4 km er så mye, men det har blitt få ordentlige turer på han i det siste på grunn av varmen, så 4 km var nok for han i dag.

  • Spåtind-helgen 2018

    Sist helg var det ENDELIG klart for årets Spåtind-helg! Vi koste oss så masse der for to år siden at det var ingen tvil om at vi skulle oppover i år igjen. Egentlig skulle Eileif jobbe hele helgen, han er igang med sommerjobben sin (som er på sin normale jobb), men han fikk fri. I tillegg tok jeg meg en feriedag på fredag, så vi dro bare et par timer etter at Eileif kom hjem fra nattjobbing. Planen hans var å sove i bilen på vei oppover, men jeg kan allerede nå avsløre at det ikke gikk spesielt bra. Ikke på grunn av min kjøring (heldigvis!), men fordi han ble kvalm når han lukket øynene.

    For to år siden kjørte vi E6 både til og fra. Denne gangen hadde jeg lyst til å ta en annen vei oppover siden vi hadde bedre tid, så da falt valget på Fv4, over på Rv34, så Rv245 til Dokka, og så den siste biten opp. Hvorfor jeg ville kjøre småveier? Altså hallo! Man er da geocacher! :p

    Fine rasteplasser synes jeg ikke vi har så mange av i Norge. Dette var en av de bedre:

    En kjapp stopp i Røykenvik:

    Kirker prøver jeg også å få med meg på tur, og det ble et par stykker denne gangen. En av de var Hov kirke:

    Et stykke før denne kjørte vi forbi en sportsbutikk som jeg ikke rakk å stoppe ved. Tvers over veien for Hov kirke ser jeg en ny sportsbutikk, så vi kjørte de få meterne ned til den. Det viste seg at dette var en typisk småstedbutikk, med både leker, dameklær og sportsutstyr i samme butikk, moro! På utsiden hang det sommerdunjakker til nedsatt pris, så både Eileif og jeg fant oss en hver:

    Dette var i tillegg jakker man kan pakke ned i en medfølgende liten pose, og senere på kvelden fikk vi erfare at de varmet veldig godt!

    Imens Eileif står for å betale jakkene, får jeg øye på et olaskjørt. Den som hang der var i str. 36, så jeg spurte om de hadde i flere størrelser, noe de dessverre ikke hadde. Men damen sa at de var litt store i størrelsen og hadde godt med stretch, så jeg tok sjansen og prøvde, og det satt som et skudd! Jeg skal jaggu leve lenge på at jeg har et olaskjørt i str. 36 altså!

    Eileif er jo over gjennomsnittet interessert i WWII, så det ble obligatorisk med en stopp ved et minnesmerke på Haga:

    På Dokka fylte vi bensin, og jeg fikk øye på en hundebutikk, som jeg selvsagt måtte innom. Og Nairo fikk noen nye godbiter:

    Tyggebeinet som ligger oppe på posene fikk han ett av om helgen, det falt sånn middelmådig i smak. Tyggebeina til høyre er favoritten hans, så de vet jeg går ned på høykant. Godbitene til venstre har han ikke fått smake enda, blir spennende å se reaksjonen.

    Så rullet vi inn på Spåtind, og jeg følte meg hjemme fra første sekund. Jeg hadde mailet med hotellet på forhånd og fått klarsignal for å telte samme sted som for to år siden:

    Det var nydelig vær og litt vind, helt perfekt!

    Det var Meet&Greet-event på hotellet i kveldinga, så vi gikk og registrerte oss. Møtte flere i crewet som jeg husker godt fra for to år tilbake, moro! Og i tillegg til å hente det vi hadde kjøpt, fikk vi også goodiebag:

    Goodiebag’en var det hvite nettet, og oppe i det var det informasjon om helgen, kart, reklamebrosjyre, lanyards med nick, godis, ballonger, kulepenner og buffer. I tillegg fikk vi hver vår blå tekniske t-skjorte på søndagen. Den grønne t-skjorta kjøpte vi til Eileif, og coinen kjøpte vi til samlingen på korktavlen på kjøkkenet 🙂

    Eileif valgte så å gå og legge seg, han hadde ikke sovet på rundt 36 timer. Jeg ble igjen på hotellet for å delta på nybegynnerkurs i cachetur.no:

    Et utrolig bra kurs holdt av Gorgon Vaktmester! Jeg kunne en god del av det han fortalte om, men jeg lærte også veldig mye, og har allerede begynt å ta i bruk noe av det jeg lærte.

    Etterpå var det Kahoot-quiz, og wifi’en til hotellet knakk nesten sammen. Med 56 nick deltakende, er det kanskje ikke så rart. Men jeg fikk kommet meg inn på spillet, og etterhvert som vi kom oss utover i de 30 spørsmålene, krøp jeg stadig oppover på resultatlista. En stund lå jeg faktisk på topp 5, men de siste 6-7 spørsmålene ble for vanskelige for meg, og jeg endte på 7. plass. Litt skuffa, men allikevel veldig fornøyd med å være såpass høyt oppe.

    Etter en tålelig grei natt, startet lørdagen med frokost og matpakkelaging på hotellet, før vi dro avgårde på dagens fjelltur. Men det ble selvsagt et par stopp på veien, blant annet ved en cache ved denne gamle, velholdte bua:

    Det var fint vær og ikke altfor varmt da vi parkerte ved Feplassen:

    Vårt mål var derimot hverken Spåtind eller Ølsjøli, men Jomfruslettfjellet, og det skulle være sti hele veien frem. Og sti var det, men den var rimelig gjengrodd og til tider vanskelig å følge siden merkingen heller var så som så:

    Men fint var det der, og vi fulgte et vann med mye vak:

    Da vi kom frem til første cache, fant vi ut at vi droppet turen opp til toppen, så det ble hit men ikke lenger:

    Litt dumt siden jeg hadde gledet meg til en tur opp over tregrensa, men det var bedre å snu og ha krefter igjen til resten av dagen enn å slite oss helt ut bare for å komme opp. Neste gang får jeg heller satse på en kortere tur.

    Vi gikk et lite stykke tilbake og fant oss en fin plass for å nyte litt medbragt. Og Nairo fikk selvsagt også mat, og fortsatte tiggingen etterpå:

    Og innimellom hørte han noe nede i lyngen:

    Nairo har jo på seg selen konstant på sånne helgeturer, og det klør naturligvis litt etterhvert. Eileif er mester i å klø på den rette måten, Nairo blir helt salig:

    Et par stopp til, så var vi tilbake ved teltet, og da var det på høy tid å komme seg på hovedeventet. Årets logg”duk”:

    Ved hotellet var det kiosksalg, GiNo hadde stand, og selvsagt var geosport på plass:

    Og det ble litt shopping hos sistnevnte:

    Rosa hoodie til meg (bryllupsdagspresang fra Eileif, siden genseren er laget av bomULL 😉 ), kamotape, klistremerker til cacher, kjøleskapsmagnet, og et pet-rør med loggbok og blyant (på billigsalg til alle handlende kunder). I tillegg fikk vi lanyard og handlevognpoletter med på kjøpet.

    Det var også aktiviteter på plassen. Bueskyting (som jeg ikke prøvde meg på, selv om jeg helt klart burde ha gjort det), kaste pet-rør på stikka (som jeg prøvde meg på, og feilet stort), og cache-bingo, som gjorde at jeg fikk pratet med veldig mange ukjente 🙂 For dere som ikke vet hva cache-bingo er, så får man utlevert et ark med mange forskjellige “challenges”, og så er det om å gjøre å finne cachere som har utført/oppfylt disse challengene. De skal da skrive nicket sitt på en challenge, og man har ikke lov til å bruke samme nick på flere challenges, og heller ikke skrive sitt eget nick. Jeg fikk fylt mitt ark, men vant ingenting i premieutdelingen og heller ikke i loddtrekningen. Men det var moro å være med!

    Vi tok livet med ro og holdt Nairo med selskap en stund, og fikk logget to nypubliserte cacher, før det så var tid for festmiddag. Veldig god mat, og en god køordning gjorde at dette gikk knirkefritt!

    Helt klart på tide med litt søvn etter dette, men akkurat i dag, med sol og vindstille vær, viste det seg at det å legge seg skulle by på problemer. For knotten var helt ekstremt innpåsliten, og vi måtte gå rundt på plassen for å i det hele tatt få pusset tennene! Kom oss inn i teltet uten å slippe inn så altfor mange knott, og jeg klarte å ta et bilde ut gjennom nettingvinduet på kortsiden. Ser dere det står tykt i tykt i knott på utsiden og oppe på teltduken?

    Natt til søndag begynte det å regne. Selvsagt ikke det mest morsomme når man ligger i telt, men vi var tørre i teltet, og vi slapp knotten:

    Vi spiste frokost og jeg fikk tatt meg en dusj. Planen var å delta på CITO-eventet, men siden det var to timer til det begynte, og vi var ferdig nedpakkede, fant vi ut at vi dro hjemover istedenfor. Jeg visste jo at det kom til å bli en del stopp på turen, så selv om vi valgte E6 hjem, kom det til å ta litt tid 😉

    Ved en av cachene ble vi overfalt idet vi parkerte bilen:

    Denne mammaen hadde fått trillinger, og de var ikke det minste redde! Bilen ble tygget på, buksa mi ble tygget på, og fingrene mine ble tygget på. De hadde ingen planer om å la oss være i fred, så jeg fant ut at jeg heller lot cachen være i fred, og vi dro videre.

    Norgesbokser vil jeg gjerne ha med meg. I planleggingsfasen hadde jeg ikke fått med meg at det var en av de på Dokka, så da måtte jeg jo ha med meg den i Brumunddal istedenfor. Og ikke langt fra denne bygges det som etter sigende skal bli verdens høyeste trehus:

    En stopp på bolleland er også obligatorisk:

    Og cachen der ble selvfølgelig også logget.

    Vi var hjemme kl. 1630, strålende fornøyde med nok en veldig trivelig helg på Spåtind. All ære til arrangørene/crewet, de gjør en formidabel jobb, og de er i tillegg superkoselige, alle sammen. Jeg håper inderlig det blir ny eventhelg om to år, jeg kommer!