Tag: Vondt

Hypermobilitet, subluksasjon og mulig ligamentskade?

Hypermobilitet, subluksasjon og mulig ligamentskade?

Ved et par anledninger har jeg tidligere i år nevnt i bloggen at jeg har hatt problemer med en arm. Jeg har ikke villet skrive noe mer om det før jeg visste hva det var, og like før jul fikk jeg en mulig diagnose, som ikke engang er sikker. Men la meg gå tilbake til begynnelsen.

Tidlig i våres satt jeg og strikket, og skulle dra ut mer garn av nøstet. Jeg tok tak i garnet med venstre hånd og dro oppover og bakover, samme stilling som når man skal kaste noe fremover. Det kom et skikkelig knepp fra skulderleddet og det gjorde vondt. Ikke sånn gjennomtrengende, umenneskelig vondt, men absolutt vondt. Jeg gjorde en eller annen bevegelse med armen/skulderen som jeg ikke på noen måte kan beskrive, kjente at det kneppet igjen, og så var alt greit. Og alt dette tok vel maks 5 sekunder.

Dette skjedde et par ganger til, men da ute på tur. Den fjerde gangen er den jeg best kan beskrive, det var den dagen Lisa, Raymond og jeg var på tur i Aremark. Jeg har skrevet litt i det blogginnlegget om hva som skjedde, og det var den desidert verste gangen. Det gjorde altså så vondt, og tårene bare trillet. Skulderen hopper jo ikke helt ut av ledd, men nesten.

Den siste gangen det skjedde var en gang jeg skulle skifte klær etter en skogstur, da klarte jeg å glemme meg bort og hadde armen og skulderen i “feil” stilling. Klarte å stoppe det før det gikk helt galt.

Jeg fikk en legetime i slutten av oktober, og henvisning videre til MR. I henvisningen skriver legen følgende: “Har hatt hunder, og mange rykk i venstre armen. Venstre skulder er hypermobil. Kan subluksere ganske lett bakover og opp (- som ved kast). Dette har skjedd 5 ganger i løpet av 2018. Kapselskade/seneskade??”.

Jeg var på MR lørdag(!) 1. desember, og en ukes tid etterpå ringte legen meg med resultatet. Jeg fikk også tilsendt resultatet, og der står blant annet dette: “Noe avflatet acromion, normale struktur- og signalforhold i knokler og ledd. Knapt synlig subacromial bursa reaksjon, normale signalforhold i supraspinatus. Intet å merke ved biceps. Det er noe signaløkning i rotator intervallet. Funnet er uspesifikt, men kan være indirekte tegn på lokal ligamentskade. Resultat: Lokal ligamentskade i rotator intervallet?”.

Jeg skjønner ikke bæret av det meste her, men summa summarum står det jo at det er en mulig leddbåndskade. Og at disse hundene mine kan være årsaken til dette, er jo absolutt trolig, selv om jeg ikke har det minste vondt ved rykk fremover. Men det sier seg jo selv at det skjer ting inni der på sikt.

Så hva gjøres med dette? I utgangspunktet ingen ting. Men jeg er ikke interessert i å være mer hemmet i bevegelsene enn hva jeg må, så den ene sjefen min sendte en henvendelse til Bedriftshelsetjenesten for meg, og torsdag før jul var jeg for første gang hos osteopat. Og nå er det meg selv det er opp til, jeg må nemlig trene! Æsj og fysj! :p Så jeg velger å kalle det øvelser, for da føler meg jeg ikke så sporty ;)

Det er 3 forskjellige øvelser jeg skal gjøre, alle 3 finnes i denne videoen. Jeg testet selvfølgelig øvelsene hos osteopaten, bare for at jeg skulle få en bekreftelse på at jeg gjorde de riktig. Og på den øvelsen der jeg skal ligge på magen, kneppet det til i skulderen da jeg hadde armene rett ut til siden. Det går fint med armene skrått frem og skrått tilbake, men ikke rett ut. Så den får jeg ikke lov til å gjøre riktig ennå.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har vært superflink til å gjøre øvelsene mine, men jeg begynner å få inn en rutine nå. Og så skal jeg tilbake til osteopaten i slutten av neste uke, så får vi se hva han sier. Jeg skal ihvertfall gjøre så godt jeg kan på å få opp styrken i skulderen, for de smertene jeg hadde på turen i Aremark ønsker jeg ikke å oppleve igjen. Og det er også rimelig slitsomt å hele tiden måtte tenke etter hvilke bevegelser jeg ikke kan gjøre, spesielt når jeg er ute og går tur i skogen. Skal jeg ned en skrent og vil støtte meg, må jeg enten slippe armen før den kommer bakenfor skulderen, eller så må jeg støtte meg med høyre arm. Og det er ikke alltid terrenget og trærne gjør det så enkelt.

Heldigvis har jeg ikke vondt i det daglige. Det er ømt noen dager etter en “hendelse”, men det går over. Og jeg er støl etter øvelsene jeg gjør, men det er jo bare rett og rimelig. Så jeg har det helt fint, ingen trenger å bekymre seg, jeg må bare tenke meg om litt når det gjelder bevegelse av venstre arm :)

Om å feige ut

Om å feige ut

Den opprinnelige timen hos tannlegespesialisten var til tirsdag. Om tirsdag ringte de og sa at de måtte flytte den timen, og jeg kunne få en time førstkommende torsdag, det vil si i dag. Hodet mitt er ikke laget for endringer som gir meg kortere tid, forstå det den som kan, for akkurat denne turen til tannlegen er jo forsåvidt frivillig, og jeg burde jo tenkte at det var bedre å få det unnagjort. Jeg sa jo ja til timen, jeg hadde jo egentlig ikke noe valg, men samtidig skrek hver eneste hjernecelle at jeg ikke ville godta dette. 7 dagers mental forberedelse skulle plutselig puttes inn i under 48 timer.

Jeg har, bank i bordet og kryss i taket, ikke hatt det minste vondt etter at jeg satt igang med penicillinkuren, selv ikke etter at jeg tok den siste tabletten om tirsdag. Så egentlig var det en stemme i meg som sa at vi kunne droppe hele greia. Men jeg kjenner jo at det er noe rart inni der, så det var bare å dra innover i dag.

Og der jeg satt på venterommet, litt tidlig ute men allikevel ventende på overtid (sånn går det når man får en halvveis akuttime hos en spesialist som egentlig har full avtalebok det neste halve året), så tenkte jeg at okay, hvis han sier at han er enig i at tanna må trekkes, så skal jeg jaggu gjøre det. Bli ferdig med det. Jeg hadde høy puls, vondt i magen, dundrende hodepine og svette håndflater, men jeg klarte å bestemme meg for at dette skulle jeg bare klare, selv når beroligende tabletter ikke var aktuelt.

Så ble det min tur. Jeg forklarte hele hendelsesforløpet, hvor det gjorde vondt, hvordan det gjorde vondt, hva den andre tannlegen sa, at jeg hadde to netter så og si uten søvn, at jeg har gått på penicillin, og at jeg nå klarer meg uten smertestillende, men jeg kjenner at det er noe som ikke er helt riktig. Han tittet, tok bilder og tittet på de og tittet litt til i munnen min, og kunne så bekrefte at han var enig i den andre tannlegens konklusjon, tanna bør trekkes, og det kunne han gjøre med det samme. Og da rant det over for meg. Hikstegråten satt igang der jeg lå rett ut i den forhatte torturstolen, og jeg klarte bare å hulke frem at det klarer jeg ikke. Jeg feiga ut. Og ikke klarte jeg å slutte å gråte heller. Han ba meg ta kontakt hvis/når jeg får kvinnet meg opp, sa at jeg kunne få beroligende, og at vi også kan prøve lystgass, noe jeg aldri har prøvd før. Jeg hikstet takk og ja, og gikk.

Fader, så nedverdigende det er og så liten man føler seg når man ligger rett ut i en tannlegestol og gråter. Og fader så mislykket man føler seg når man er så redd at man ikke klarer å gjennomføre. Jeg vet jo at jeg må gjøre dette på ett eller annet tidspunkt, hadde jeg gjort det i dag, så hadde jeg vært ferdig med det. Men jeg vet at akkurat der og da, hadde ikke ti ville hester fått meg til å trekke den tanna. Kanskje en garanti om ti millioner kroner inn på konto hadde gjort susen, men det er jo utopi.

Alle fornuftige fibre i meg vet at det hadde gått bra, ingen trenger å fortelle meg hverken det eller at jeg må slutte å være så redd for noe det egentlig ikke er nødvendig å være redd for. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss er redd for ett eller annet. Tenk deg at du MÅ gjøre det du er redd. Ville ikke du også prøvd å unngå det i det lengste, selv om du vet at det hadde vært bedre å bli ferdig med det? Jeg kan ikke tenke meg at jeg er den eneste som tenker sånn. Nei, det er ikke logisk. Nei, det er ikke fornuftig. Men sånn er det å være redd, ihvertfall for meg.

Så nå er det bare å vente og se hva som kommer først: 1. At tanna ramler ut helt av seg selv. 2. At jeg kvinner meg opp nok til å få gjort det. 3. At jeg får så vondt at jeg skjønner at jeg må gjøre det, uansett hvor redd jeg er. 4. At noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

Nok en dårlig natt

Nok en dårlig natt

Om tirsdag ringte jeg tannlegespesialisten i Moss og har fått en time der om 2 uker. Hurra for at jeg kvinnet meg opp til det, dumt at det ikke var noe ledig før. Både tirsdag og i går gikk dagene greit, jeg gjør ikke noe som får pulsen opp i takt, men spiser smertestillende og tar livet med ro.

I går kveld fikk jeg ikke sove. Det er noe som skjer meg veldig sjeldent, og i går hadde det ikke noe med smerter å gjøre. Alt var egentlig bra når jeg la meg. Men jeg fikk bare ikke sove. Sto opp, skravlet litt med Eileif som ennå ikke hadde lagt seg, og gikk og la meg igjen. Og vips, der kom smertehelvetet tilbake. Intense smerter som befinner seg i trekanten som går fra haka opp til tinningen, ned til undersiden av kjeven under øret og frem til haka igjen. De er ikke konstante, men går i ujevne bølger som slår pusten ut av meg når de dukker opp. Ingen gradvis opptrapping heller, det går fra levelige smerter til nesten uutholdelige på et sekund eller to.

Jeg forsøkte igjen å stable meg opp i senga for å prøve å sitte og sove, men det hjalp ikke, så jeg tok med meg dyne og pute og flyttet til sofaen. Men smertene var så intense at jeg ikke engang kunne sitte, jeg måtte opp og gå. Så i absolutt hele natt har jeg gått i sirkler på enten stuegulvet eller på kjøkkengulvet. Rundt og rundt og rundt. Ble svimmel og byttet retning. Rundt og rundt og rundt.

Forsøkte med en kald klut, og det hjalp bittelitt, nok til at jeg forsøkte å sove igjen. Fikk ikke sove, forsøkte med kluten igjen, og da ble smertene bare verre. Opp og gå igjen. Etterhvert som det lysnet trodde Nairo at vi skulle få besøk når jeg gikk rundt på kjøkkenet, så for å unngå bjeffinga hans, måtte jeg holde meg til runder i stua.

Noen minutter før klokka 5 i morges avtok det litt igjen, så jeg satt meg i sofaen, fant en stilling jeg kunne leve med en liten stund og tenkte for meg selv at hvis jeg bare klarte å holde meg der en halvtimes tid, så kunne jeg like gjerne stå opp. Vips, så ringte vekkerklokka klokka 6, og jeg var overlykkelig over at jeg faktisk hadde fått sove en time!

Nei, ingen god natt. Helt klart en forferdelig natt igjen.

Jeg hadde time hos frisøren klokka 8 i morges, derfor skulle jeg så tidlig opp. Den dårlige natta gjorde at jeg nok ikke så helt ut som meg selv, det var det første frisøren kommenterte når jeg kom inn døra hos henne (jeg har hatt samme frisør i veldig mange år, så vi kjenner hverandre godt). Hun gjentok for hver gang jeg fikk en smerteri at jeg måtte få gjort noe med dette, så når jeg var ferdig hos henne, ringte jeg tannlegekontoret jeg bruker her i byen og forklarte situasjonen. Jeg er overbevist om at det er betennelse i betennelsen eller noe sånt (jeg er da ikke hverken lege eller tannlege!), for jeg kjenner jo i hele kroppen at det er noe galt. De var enige med meg og ba meg komme innom for å hente resept på penicillin.

Fikk gjort noen andre ærender, hentet resepten pluss en ekstra resept på sterkere smertestillende jeg kan ta på natta, og kom meg etterhvert hjem. Så nå håper jeg antibiotikaen hjelper, sånn at jeg får sove om nettene og at jeg kommer meg på jobb til uka.

Det er sikkert flere av dere som vil pushe meg til å trekke denne tanna istedenfor å vente til timen hos spesialisten. Men jeg er fremdeles der at jeg heller vil ta en operasjon til for å prøve å redde den enn å trekke, selv om det betyr 2 ukers venting. Det er antagelig teit av meg, og det er antagelig også bare å utsette det uunngåelige, men jeg er så livende redd for å trekke at jeg bare må prøve.

Dårlig start på siste ferieuke

Dårlig start på siste ferieuke

De siste 2-3 ukene har jeg hatt litt tannverk. I utgangspunktet var det bare en murring som jeg ikke engang tok smertestillende for. For en ukes tid siden økte det litt i intensitet, og jeg måtte ta noen små doser smertestillende, men fremdeles helt ok. Men, jeg ville få det sjekket, så om onsdag ringte jeg tannlegen og fikk time dagen etter. Min vanlige tannlege er i svangerskapspermisjon, så jeg fikk time hos hennes samarbeidspartner, en mann jeg aldri har vært hos før.

Som et lite sidespor må jeg bare nevne at i løpet av de siste 18-19 årene, etter at jeg turte å gå til tannlegen etter et opphold på 7 år, så har jeg hatt ekstremt mange forskjellige allmennpraktiserende tannleger. De har kommet og gått som perler på en snor, og for meg med tannlegeskrekk er ikke det noe særlig godt. Å hele tiden måtte forklare hva det er som gjør meg redd, hvorfor jeg trenger beroligende for den minste ting, å måtte venne meg til nye måter tannlegen jobber på (ikke at det er så mange måter å holde på inne i en munn på, men noen vil gjerne forklare, andre vil at du prøver å si ja eller nei samtidig som du har så mye instrumenter i munnen at det egentlig ikke skulle vært mulig å prate, noen vil at du skal løfte en hånd, andre vil gjerne småprate).

Vel, jeg satt meg i tannlegestolen torsdag tidlig ettermiddag, og pussig nok hadde jeg ikke hatt smerter i det hele tatt den dagen. Han pirket og dyttet, han banket på tenner, han tittet og han tok bilde. Og da viste det seg at det er den hersens tannkjøttbetennelsen min som lager trøbbel for meg igjen. For den jekselen jeg har vondt i har nå en lomme mellom seg og tannkjøttet hele veien ned og til undersiden av røttene, der sitter det betennelse og tanna er løs. Han sa vi kunne dra den ut med det samme, jeg takket pent nei og forklarte at det er noe jeg må kvinne meg opp til, jeg må komme til et punkt hvor det for meg ikke finnes noen andre alternativer enn å trekke.

Jeg har trukket 9 tenner i løpet av livet. Tre av de da jeg var så ung at de la meg i narkose, så de gikk fint. Tre andre som også forsåvidt har gått greit, men de tre resterende har jeg ikke gode minner om, og spesielt en av de, hvor jeg ble kommandert tilbake i tannlegestolen da jeg hadde betalt for meg, for de så at jeg var i ferd med å gå i bakken.

Helgen har forsåvidt gått greit, har tatt litt smertestillende, men ikke vært nevneverdig plaget. Hadde litt vondt når jeg skulle legge meg i går, så jeg tok smertestillende, stelte meg, la meg og leste litt, og når jeg slukket lyset og la meg til for natten, var det et inferno av smerter som kom som kastet på meg. Det var bare å stå opp igjen og sette seg i stua, Eileif var en snill ektemann (det er han forsåvidt alltid, men man trenger det jo litt ekstra når man ikke har det godt) og hentet sterkere smertestillende til meg. Disse tablettene gjør alltid at jeg sovner, så jeg var ved godt mot selv om jeg hadde lyst til å kappe av meg kjeven. For smertene har nå forplantet seg ut fra selve tanna, og sitter litt mer “all over the place”.

Jeg kjenner jeg begynner å bli sløv, går og legger meg igjen, og 10 minutter senere er jeg tilbake til utgangspunktet, vondt som juling. Tenker at jeg kanskje må la være å ligge flatt, så vi stabler dyner og puter i senga og jeg prøver å ligge sånn halvveis sittende, men det hjalp ikke det minste. Det er enklere å sitte mer oppreist i sofaen, så da var det bare å flytte alt ned i stua og gjøre et nytt forsøk. Joda, det hjalp jo litt, men ikke nok. Så i hele natt, siden jeg la meg siste gang ved halv ett-tiden, har jeg sovet/døst av i bolker på 10, 20 og 30 minutter, før jeg har våknet igjen på grunn av smerter og har vært nødt til å sette meg helt opp. Jeg har til tider vært på grensen til panikk fordi jeg ikke har klart å slippe unna smerteriene, men jeg følte jeg ikke kunne ta mer smertestillende.

Våknet klokka fem og lå i halvdøs en times tid før jeg sto opp. Og jeg skal ikke påstå at smertene er borte når jeg sitter oppreist eller står/går, men de er på alle mulige måter levelige da, så det var en lettelse å komme seg opp, selv om jeg var dønntrøtt.

Dagen i dag har gått i berg- og dalbane, men jeg har absolutt vært bedre. Klarte til og med å sove helt flatt på sofaen en liten stund, det var deilig!

Så sier du helt sikkert at dette må være mer enn nok for at jeg skal ringe tannlegen. Vel, jeg har nå lært i dag at det er ikke det. Bare tanken på beroligende tabletter, bedøvelsesprøyter som gjør vondt når de stikkes, følelsen av tanga rundt tanna, kjenne knasingen og bendingen når han skal ha den ut, gjør at jeg blir fysisk kvalm og får vondt i magen. Så nei, jeg har ikke ringt. Tenkte at jeg kanskje skulle ringe spesialisten i Moss, ikke at tanntrekking er hans felt, men han har tross alt mer peiling på betennelsen, men jeg har ikke klart å gjøre det heller. Fornuften i meg sier selvsagt at jeg skal ringe, det er jo det eneste logiske jeg kan gjøre. Redselen i meg sier at jeg skal vente til det går over, eller til det blir så ille at jeg svimer av og noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

Det patetiske er at jeg nå til en viss grad selv er skyld i at den siste ferieuka mi blir ødelagt. Den lange gåturen vi hadde planer om utgår jo selvsagt, hvis nå ikke tanna ramler ut av seg selv i natt. Kjøreturen med kanskje en overnatting i telt utgår helt sikkert også. Og vips, så var ferien over og det er 20 uker til neste ferie. Bare dét burde vært motivasjon nok, men bare de med samme tannlegeskrekk som meg klarer å sette seg inn i den ulogiske tankegangen som dukker opp.

Mistanken ble bekreftet

Mistanken ble bekreftet

I formiddag tok jeg en telefon til legekontoret for å høre om når jeg kunne forvente å få resultatet fra MR’en i forrige uke. Legesekretæren kunne ikke gi meg noe tidsperspektiv, men hun skulle be legen ringe meg opp når resultatene var klare. Jeg ble derfor rimelig overrasket når legen ringte meg da jeg var på vei hjem fra jobb, heldigvis fant jeg kjapt et sted jeg kunne stoppe bilen.

Som overskriften sier, så fikk jeg bekreftet mistanken min. Jeg har fått en ny prolaps, og det er den som skaper trøbbel nedover i beinet. Prolapsen sitter mellom virvlene L5 og S1, det vil si helt nede ved halebeinet (S5 er den aller siste virvelen). I tillegg har den forrige prolapsen min (altså prolaps nummer 2) flyttet litt på seg, så den kan også skape litt trøbbel. Den sitter rett over den nye, det vil si mellom L4 og L5. Og ikke spør meg om hvor prolaps nummer 1 sitter, det husker jeg ikke, men den er også nedi der, antagelig over nummer 2.

Så hva gjør vi med dette? I utgangspunktet ingenting medisinsk. Hvis det ikke er det minste tegn til bedring over sommeren, kan det kanskje være aktuelt å vurdere operasjon. Med trykk på kanskje og vurdere. Dette er ikke noe som bekymrer meg pr i dag, da jeg er trygg på at dette fikser seg av seg selv. Ikke spør meg om hvor jeg får denne optimismen fra, jeg er  jo ikke akkurat kjent for å se lyst på ting ;) Jeg spurte legen om hva hans andre pasienter har av erfaring med fysioterapi og/eller naprapat i lignende tilfeller, og der hadde han vært borti alt fra bedring til forverring. Derfor bestemte jeg meg ganske umiddelbart for å droppe de planene akkurat nå, og heller se an. “Behandlingen” blir derfor å fortsette å gå så mye turer som mulig på mykt underlag, jeg husker jo fra forrige gang at det hjalp der og da, og det hjelper jo nå også. I tillegg hjelper det for å opprettholde muskulatur og stabilisere ryggen. Det jeg skal være oppmerksom på, er muskelsvinn i det vonde beinet, da må jeg ringe legen umiddelbart (det vil si at jeg må følge med på om det vonde beinet blir tynnere enn det gode, dette blogginnlegget kommer til å fungere som huskelapp for meg, merker jeg ;) ).

Hva tenker jeg om denne diagnosen? Jeg rakk å reflektere mye rundt dette de 20 minuttene det tok meg å kjøre hjem. Joda, det er jo forsåvidt alvorlig å ha 3 prolapser.

Det betyr jo at ryggen er svak, at det fortsatt begrenser hva jeg kan gjøre. Men sånn har jeg hatt det i mange år, så jeg er vant med det og det bryr meg ikke så mye at jeg må fortsette å ta hensyn til ryggen. Det har jeg jo allerede vært klar over at jeg må gjøre resten av livet. Det betyr også at jeg er disponert for å få flere prolapser. Det er jo ikke like hyggelig å tenke på, for det er jo vondt som fy når det står på.

MEN! Til tross for smerter, så er jeg egentlig ganske glad etter å ha fått denne diagnosen:

Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, jeg vet hva som er galt baki der, jeg velger som sagt å tro at dette går over av seg selv. Det er egentlig litt rart, for jeg har like vondt i dag som når jeg skrev innlegget i går, men jeg føler meg 100 ganger bedre allikevel, for nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde i går.

Vi har ikke lagt planer om noen store og tunge turer i sommer, og det tror jeg uansett at jeg bare kan glemme, ihvertfall så lenge jeg har såpass vondt som jeg har nå. Jeg får holde meg til småturene og heller prøve meg frem når jeg har retrettmuligheter, det vil si ikke legge ut på en langtur uten å ha mulighet til å gå en kort vei tilbake til bilen eller til kjørevei.

Det er psykisk tungt å ha vondt så lenge, men nå har humøret fått en oppsving igjen. Om jeg smiler like stort i morgen når jeg sliter med å reise meg igjen er et helt annet spørsmål, men jeg får ta med meg de lyspunktene jeg kan :)

Unødvendig oppdatering

Unødvendig oppdatering

Egentlig er det helt unødvendig av meg å skrive dette innlegget. Jeg kan ikke kalle det en ukesoppdatering, jeg har ikke nok å skrive om til at det ville være rettferdig. Og dere som har lyst til å lese om fine turer eller cacheopplevelser vil også bli skuffet. Hvis det er noen strikkeglade (eller heter det kanskje strikkegale?) som stikker innom her, er det heller ikke mye å melde om. Jeg er ferdig med den julegaven jeg holdt på med, men den ble altfor stor, så jeg må starte på nytt. Når jeg en eller annen gang kan strikke igjen.

For der kommer vi egentlig til kjernen av problematikken, nemlig denne lite fungerende kroppen. Og det er vel i all hovedsak det dette innlegget kommer til å handle om. For i skrivende stund har jeg gått med daglige smerter minst ett sted i kroppen hver eneste dag i 4 måneder og 3 dager. Først bare i munnen etter operasjonene, så kom beinet med smerter de siste ukene før munnen ble bra, og nå er det beinet. Hele tiden, hver dag.

Se for deg at du våkner uthvilt og i fin form på morgenen. Du blir liggende i så mange sekunder det tar deg å forstå at du må komme deg opp, uansett om det er fordi du er tørst, fordi du må på do eller fordi du skal på jobb. Og idet du prøver å bevege på deg, kommer smertene.

Se for deg at du kommer hjem fra jobb og vil sette/legge deg lettere henslengt i sofaen for å slappe av. Niks, helt umulig, da det ikke finnes en eneste sitte-/liggestilling i verden som ikke gjør vondt.

Men se allikevel for deg at du har fått satt deg ned og funnet den stillingen som gjør minst vondt. Du har kanskje fått en ørliten pustepause, sett på et favorittprogram på TV eller oppdatert deg på Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter eller spilt et spill. Så må du opp igjen, og innen du har fått satt begge beina i gulvet, skjærer smertene gjennom beinet, fra rumpa og ned til under fotsålen. Å rette deg opp må du gjøre mens du går fremover, samtidig som du må gå så sakte at de imaginære nålene inne i låret ditt ikke tar overhånd. I tillegg føles det som om alle store muskler i lår og legg blir revet i fillebiter, og sener og nerver blir dratt både nedover og oppover samtidig.

Det er dette jeg lever med hver eneste dag. Å ja, jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det veldig mye verre enn meg. Veldig mange lever med kroniske smerter de aldri blir kvitt, og de har min fulle medfølelse. Men jeg kan bare sammenligne med mine egne, tidligere erfaringer og opplevelser, og for meg er dette ganske langt ned mot bunnen i den berømmelige bøtta. Hvis de verste smertene jeg noensinne har opplevd er en 10’er på skalaen, så vil jeg si at den konstante smerten jeg har gjennom dagen, og som bare forsvinner når jeg sover eller når jeg går en passe lang tur, er på en 4’er. Smertene når jeg skal reise meg opp er en 8’er. Ikke noe rart at jeg har lyst til å bli sittende i den relativt ubekvemme stillingen og leve med 4’er-smertene.

Jeg var på MR om tirsdag, og venter nå i spenning på resultatene. Siden jeg denne gangen ikke har vondt i ryggen, så ligner det på ingen måte på smertene jeg hadde da jeg hadde prolaps for 13-14 år siden. Men smertene nedover i beinet, 4’er-smertene, er veldig like isjias-smertene jeg er vant til å ha, og derfor er det nærliggende å tro at jeg har en ny prolaps eller at det er en av de gamle prolapsene har flyttet mer på seg. Men, jeg er ingen lege, så derfor venter jeg på å høre fra nettopp en som er utdannet til å tolke MR-bilder.

Hva jeg skal gjøre med svaret jeg får avhenger jo selvsagt av nettopp svaret jeg får. Ved forrige prolaps ble det ikke gjort noe som helst annet enn at jeg fikk muskelavslappende tabletter, og så måtte det gå over av seg selv. Jeg har fortrengt hvor lang tid det tok, og det irriterer meg litt nå, jeg skulle gjerne hatt en pekepinn om hvor lenge jeg kan forvente å ha det på denne måten, selv om det selvsagt er individuelt og forskjellig fra gang til gang. Kiropraktor har jeg ikke lyst til å gå til, jeg synes alt de gjør bare høres skummelt ut. Fysioterapeut kanskje? Eller naprapat? Jeg får jo noen “følgefeil” på grunn av disse smertene også, skuldrene og skulderbladene er fulle av knuter fordi jeg sjelden får slappet av.

Okay, dette ble sutring på høyt nivå. Eller som jeg liker å kalle det (for å ikke høres ut som en sutrekjerring), informasjon om tingenes tilstand. Eileif har hatt god bruk for bullshitfilteret sitt i disse månedene, jeg tror ikke han lenger hører når jeg skriker i en smerteri. Jeg er ikke ute etter hverken medlidenhet eller tips, selv om jeg selvsagt tar imot begge deler ;) Jeg vil bare at dere skal vite at jeg er her, selv om det ikke skjer stort som er bloggverdig.

Og så kan jeg jo avslutte med noe som går an å kalles for Ukens Nairo:
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt. Han har kant på begge sengene sine som han gjerne har hodet oppe på når han sover, og da vi hadde den gamle sofaen lå han gjerne med hodet på armlenet eller oppe på mine bein. Han har også alltid vært glad i å ligge mellom/under kontorstolene våre når vi begge sitter foran hver vår pc, og der er det stor mulighet for å hvile hodet på stolbeinene. I dag dro han det enda lenger, se bare her:

Han har hodestøtte, han har lagt begge forlabbene i spenn mot hjulet på stolen, den ene baklabben ligger i spenn mot den andre stolen og den andre baklabben ligger under beinet på den andre stolen. Og SOM han koste seg! :D

Oppsummering av den første apriluka

Oppsummering av den første apriluka

Nå er det virkelig vår, dere! Greit, det er netter med frost, og jeg vet at det fortsatt kan komme kalde dager (og snø!), men det er april, fuglene kvitrer, trærne grønnes, blomstene titter frem og sola varmer skikkelig når den ikke er gjemt bak skyer. Her kommer en oppsummering av den første uka i april:

Ukens høydepunkt:
Her må jeg ta med to ting.
1. Flere farger. For andre året blir dette prosjektet gjennomført, og mange av barna som er med, går på skolen “min”. Ta en titt på deres Facebook-side, der er det både bilder og videoer fra både i år og i fjor. Jeg var på skoleforestillingen om onsdag, og det var like fantastisk i år som i fjor.
2. Jeg har vært smertefri i munnen hele uka! De siste tablettene tok jeg om søndag, etter det har jeg ikke hatt noe verking i det hele tatt, og det har vært en befrielse og en lettelse!

Ukens nedtur:
Hvis man kan kalle smerter for latterlige, så er smertene jeg har i hofta og nedover i beinet latterlige. Ingen problemer med å gå eller å ligge, da er jeg nesten smertefri. Men jeg kan hverken stå eller sitte særlig lenge om gangen, og i tillegg gjør det så infernalsk vondt når jeg skal reise meg opp at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Så jeg gleder meg ekstremt til MR’en og å få resultatene fra den, så jeg deretter kan ta noen grep. Better the devil you know.

Ukens savn:
Egentlig ingenting.

Ukens hverdagsøyeblikk:
Er nødt til å dele dette i tre:
1. Nairo og jeg dro til Gårdsbutiken i går, og da gikk vi en liten tur på jordene. Nairo fikk springe i langlina, og da koser han seg virkelig:

2. I tillegg fikk jeg endelig hilst på den nye gårdskatten, og hun er SÅ vakker!

3. Det er vel ikke hverdagslig med geocachingevent, men nå i april kan jeg nesten kalle det hverdagslig da det er 5 eventer på 2 uker i nærområdet mitt. Det første var på festningen i dag, og det kom enda flere enn de som er med på dette bildet:

Jeg må også ta med et bilde av denne sjarmerende gutten, som forhåpentligvis skal bli førerhund når han blir stor:

En mer rolig og kosete valp skal man jaggu lete lenge etter!

Ukens Nairo:
Det virker som om Nairo gjør det han kan for å se koko ut på bilder for tiden. Denne gangen tror jeg han setter rekord i tunge :p

Ukens shopping:
Jeg har kjøpt ny lystett gardin til verandadøra, den får dere se bilde av når den henger på plass.

Ukens strikketøy:
Jeg holder fortsatt på med den første av tre julegaver, og de vil jeg ikke vise frem. Jeg er snart ferdig, og da tror jeg at jeg tar meg en pause og strikker noe lettvint en stund.

Ukens naturbilde:
Det ble tatt på festningen i dag:

I kveld venter finalen i MasterChef Australia. Så kommer tre dager med litt jobbing, og så skal jeg ha påskeferie! :D

Oppdatering på legefronten

Oppdatering på legefronten

Etter å ha ventet 3 kvarter på venterommet, ble det endelig min tur til å komme inn til legen. Egentlig ganske greit å vente, for det er sitting og det å komme opp fra sittende stilling som fremprovoserer mest smerter, så da fikk han se hvordan jeg oppfører meg når jeg prøver å komme meg opp.

Jeg forklarte så godt jeg kunne hvor smertene sitter, hvordan de oppfører seg og hva som gjør at jeg får vondt (og når det ikke gjør vondt), han tittet og bøyde og sjekket refleksen, og endte med å sende henvisning til MR. Hva som kan være galt? Nei, det er ikke godt å si. En annen type isjias-smerte enn jeg pleier å ha? En ny prolaps et annet sted enn i ryggen (for jeg har jo ikke vondt i ryggen)? Vi får se hva MR’en sier om et par måneders tid. Jupp, det er ventetiden når jeg ikke har råd til å betale selv.

Et bilde bare for å ha med et bilde i dag også, kanskje? Skal vi drømme om fine sommerturer, kanskje?

God tirsdagskveld!

Oppdatering på bil- og tannlegefronten

Oppdatering på bil- og tannlegefronten

Bilen ble ferdig reparert om fredag. Selvsagt var det mer enn bare dynamoen det var noe galt med, så det ble noen flere tusenlapper enn jeg satt pris på. Men jeg satt stor pris på hurtigheten til verkstedet!

Var på kontroll hos tannlegen i dag. Han var veldig fornøyd med hvordan det ser ut etter operasjonene, og det er bra! Men hvor smertene mine kommer fra, nei det aner han ikke. Han tok et stort røntgenbilde, og kunne ikke se noe som helst som kunne forårsake smertene. Så vi ble egentlig enige om å se det an, og at det antagelig bare er rester etter all julinga munnen min fikk fra 4. januar til 7. februar. Blir det verre, ringer jeg inn til de. Ellers skal jeg tilbake til kontroll i begynnelsen av juni.

Pussig nok var i går første gang jeg ikke trengte å ta tabletter mer enn 2 ganger i løpet av dagen. Og i dag har jeg også så langt bare tatt 2 ganger, så kanskje smertene sakte men sikkert er på vei tilbake. Jeg håper ihvertfall det. Og jeg har bestemt meg for at jeg vil ut på en litt mer ordentlig tur til lørdag hvis det blir fint vær. For nå er jeg dritt lei av å sitte hjemme eller bare gå på småturer. Jeg får heller bare ta med meg et lager av tabletter. Har også tenkt et par ganger at jeg er sjeleglad for at det ikke var i år jeg ga meg selv utfordringen med 100 turdager, for det hadde jeg aldri klart!

Bare for å ta med et bilde, så tar jeg med dette fra turen om lørdag:

God mandagskveld!

Puh…

Puh…

Jeg bobler over av bloggelyst for tiden. Jeg har lyst til å skrive, jeg har lyst til å dele, jeg har lyst til å vise bilder. Men, som dere sikkert har skjønt, siden det er over 2 uker siden forrige blogginnlegg, så skjer det null og niks og ingenting som er verdt å blogge om.

Jeg har fremdeles såpass med smerter etter operasjonene at jeg ikke begir meg ut på noen skikkelige turer. Har kontrolltime hos tannlegen om halvannen uke, så da får jeg forhåpentligvis et svar på hvorfor det fortsatt gjør vondt. Men, jeg fikk for første gang i år gått en tur på over 5 km sist helg. Det gikk bedre enn fryktet, men verre enn jeg håpte. Turområdet var dog av det kjedelige slaget, derfor ikke et eneste bilde.

I tillegg har jeg hatt smerter i hofte/lår i en måneds tid. Jeg kan ikke huske at jeg har slått meg eller gjort noe annet som skulle gitt sånne smerter, så da blir det en legetime om også halvannen uke for å se om vi kan finne ut av det også.

Bloggen har også gitt meg litt hodebry. Jeg ble ikke helt fortrolig med temaet med det store headerbildet, og jeg klarte ikke å få det mindre siden temaet krevde stort bilde. Så jeg har brukt noen timer på å gå gjennom temaer, og har nå kommet frem til dette. Fikk en feilmelding i dette, men fikk hjelp av en venn av en venn, og nå ser det bra ut, ihvertfall herfra. Så jeg blir glad for alle tilbakemeldinger fra dere, både positivt og negativt.

Jeg vet ikke om dere savner meg når det er stille fra meg så lenge, men jeg savner ihvertfall dere. Så nå skal jeg (igjen!) prøve å bli flinkere til å SE hverdagen og fortelle dere om den. For, når jeg tenker meg om, så skjer det jo noe hver eneste dag som det er verdt å blogge om, jeg må bare SE det!