• Det går opp og ned, men mest opp

    I dag er det 3 1/2 uke siden Nairo ble røntget og vi fikk beskjed om at han hadde forkalkninger i hofta. Og jeg kan med hånda på hjertet si at det virkelig har gått opp og ned disse ukene! Det har vært dager hvor han virkelig har vært stiv og støl inne, men oppført seg som en valp da han kom ut:

    Det har vært dager hvor det har vært klin umulig å se at han har noen som helst problemer i det hele tatt.

    Og så var det tirsdag denne uka… Da jeg kom hjem fra jobb, hørte jeg ikke noe bjeffing innenfra, noe som er veldig utypisk Nairo. Han bjeffer ALLTID, uansett hvem av oss som kommer hjem. Da jeg låste meg inn, var det ingen hund som møtte meg logrende i gangen, også totalt utypisk Nairo. De eneste gangene det skjer, er når Eileif lager mat, for da er Nairo mer opptatt med å tigge enn å si hei til meg. Og da jeg gikk inn i stua for å se hva som foregikk, møtte jeg en hund som lå under stuebordet og bare logret. Han var ikke i stand til å reise seg og møte meg i det hele tatt, og Eileif (som er sykemeldt) sa at Nairo hadde vært sånn stort sett hele dagen.

    Med litt hjelp fra meg klarte Nairo å stable seg på beina og bli med meg ut i hagen. Jeg måtte bare prøve å få igang bakbeina hans. Og han tuslet rundt og spiste det lille han kunne finne av gress:

    Det var helt tydelig at han hadde vondt, og jeg lurte der og da på om turen til veterinæren dagen etter skulle bli han siste. Det viste seg også at han hadde vondt i magen, for det som kom ut var ikke på noen måte pent.

    Jeg slet veldig med å dra på jobb dagen etter, og jeg grina meg gjennom mesteparten av dagen. Sendte noen sms til Eileif, som mente at Nairo var noe bedre, men jeg var fremdeles veldig usikker på hvordan det skulle gå hos veterinæren, som egentlig bare var en tur ned for å få den 4. og siste sprøyta i kuren.

    Da jeg kom hjem for å hente Nairo, ble jeg møtt av bjeffing innenfra da jeg gikk ut av bilen. Og lengre kom jeg ikke før jeg knakk sammen. Låste meg inn, og ble møtt av en bjeffende, logrende og veldig glad Nairo, og ikke lenge etterpå sto han på bakbeina for å undersøke noe jeg hadde i hånda. Og jeg gråt og jeg gråt, for det var helt tydelig at problemene dagen før var borte.

    Kom oss til veterinæren, fortalte om hendelsen, og han var enig i at det var bra at det gikk så fort over. Kanskje Nairo hadde strukket seg feil, kanskje han hadde ligget galt, ikke godt å si. Men han fikk den 4. sprøyta, og kan nå tidligst få sprøyte igjen i overgangen mai-juni. Vi har fått med smertestillende hjem, og så får vi bare ta en dag ad gangen. Men sånn som han i all hovedsak ser ut nå, og har sett ut siden onsdag, så ser det igjen ut som om dette skal gå veldig bra. Jeg har egentlig ikke sett noen som helst tegn til at han har vondt de siste dagene, han strekker seg fint, han bruker ikke noe tid på å komme igang når han har ligget lenge, han vil leke og springe, og han har i dag på eget initiativ “gitt begge” (sitte bamse) for å få godbit.

    I går var vi jo på tur, og han storkoste seg:

    I dag har jeg vasket litt klær, og da er Nairo ofte med meg ned for å “hjelpe meg”. Jeg skulle sette igang en ny maskin like etter at Nairo hadde fått middagen sin. Middagen består blant annet av fiskeolje og hyaluronolje, og da vil Nairo ofte tørke seg etterpå, noe han fant ut han kunne gjøre i senga til Eileif:

    Han er nå søt, den lille pelsdotten <3

    Nå er jeg litt mer forberedt på at han kan ha dårlige dager uten at det betyr at slutten er nær. Jeg måtte bare få det sjokket om tirsdag først, før jeg innså at han nå har det sånn som jeg har det med ryggen min; noen dager er fryktelig dårlige, andre dager merker jeg ingenting.

    Vi tilrettelegger alt vi kan, han styrer selv om han vil hoppe opp og ned fra sofa og seng, han spiser normalt og stort sett så gjør han fra seg som normalt. Jeg ber han ikke lenger gjøre triks jeg antar kan forårsake smerte, men velger han å gjøre tilsvarende bevegelse selv, kan jeg jo ikke stoppe han før han allerede har gjort det.

    Igjen: jeg tror dette kan gå fint lenge, men antagelig knekker jeg totalt sammen igjen neste gang han har en dårlig dag.

  • Jeg klarte det!

    Føljetongen fryktelig vond og veldig løs jeksel er over!!!

    De siste par-tre dagene har den vonde jekselen min blitt litt ekstra vond igjen. Jeg husker jo med gru hvor ille det var da den ødela den siste ferieuka mi sommeren for halvannet år siden, og selv om jeg har hatt mange muligheter til å trekke den i løpet av denne tiden, er det noe med den tannlegeskrekken som har gjort at jeg rett og slett ikke har klart det.

    I går hadde jeg fryktelig vondt. Ikke så vondt som for halvannet år siden, men nok til at jeg måtte ty til en sterk smertestillende da jeg la meg. Det hjalp ikke, så i natt måtte jeg opp og ta en vanlig smertestillende i tillegg. Fikk heldigvis sovet greit etter det, men skjønte allerede i natt at jeg måtte ringe tannlegen i dag.

    Kom meg på jobb, dagens parkeringsplass var denne:

    Ringte tannlegen når klokka bikket 8, og fikk time klokka 0945. Dermed ble dagens andre parkeringsplass denne:

    Gledet meg jo ikke, men kjente allikevel at pulsen steg flere hakk da jeg kom inn på venteværelset. Og da jeg kom inn til selve stolen, silte tårene. Det fortsatte de å gjøre stort sett gjennom hele prosedyren, som fra jeg satt meg ned og til jeg var ute av stolen igjen tok hele 15 minutter. 15 minutter! Jeg kjente kun den første sprøyta, resten av stikkene var ikke mulig å føle. Jeg kjente at han holdt på, men ikke noen smerter. Og jeg kjente også på måten han beveget hånda si på da han dro ut tanna (som forøvrig nå var veldig løs) at han gjorde det han kunne for å gjøre det minst mulig traumatisk for meg. Ikke noe rykking eller nøkking, ikke noe gnissing eller knasing. Og når han så sa at han var ferdig og ikke skulle gjøre mer mot meg, gråt jeg enda litt mer.

    Ble sittende noen minutter i stolen for å være sikker på at jeg ikke kom til å gå i gulvet, og for å tørke tårene nok til å se hvor jeg gikk. Så var det tilbake på jobb og gjøre noen enkle oppgaver før jeg dro litt tidlig hjem, totalt utladet etter det jeg absolutt vil kalle en kraftanstrengelse. Hodepine til tusen og tilbake.

    Men jeg er så stolt av meg selv! Jeg har endelig klart det! Nå i kveld har jeg ikke noe vondt, og for første gang på halvannet år kan jeg bite tennene sammen uten å få vondt. Hurra!

  • Resultatet av Nairos røntgen

    Jeg ringte veterinæren om mandag og fikk time i dag for røntgen. Så disse to døgnene har jeg brukt på å fortelle meg selv at det ikke kan være noe alvorlig, det er nok bare en muskelstrekk eller noe sånt.

    Dro tidlig fra jobb i dag, kjøreforholdene er mildt sagt utfordrende for tiden, så jeg ville ha god nok tid til å både komme meg hel hjem og hel tilbake til byen med Nairo i bilen.

    Kom oss inn til veterinæren, og han startet med å kjenne gjennom Nairo igjen. Han var helt enig i at Nairo ikke lenger har vondt i brystbeinet, og han fortsatte med å kjenne på forlabber, ryggrad, ribbein og bakbein. Fant ingenting unormalt og Nairo viste heller ikke noe tegn til smerte.

    Vi snakket litt rundt mulighetene, og ble enige om røntgen. Så Nairo ble dopa, kastet opp (som vanlig) og sovnet, og jeg ble forvist ut imens bildene ble tatt. Etter det som føltes som en evighet fikk jeg komme inn igjen, Nairo hadde da fått oppvåkningssprøyte, men han tok fremdeles livet helt med ro på røntgenbordet.

    Veterinæren viste meg bildene, viste at det ikke var noe galt med brystbeinet eller ribbeina, ikke noe galt med ryggen, men så kom vi til hoftene. Og der er det forkalkninger, antagelig med underliggende HD. Akkurat det jeg trodde det ikke var, for jeg var 100 % overbevist om at det ikke ville komme så brått.

    Nå får Nairo en kur på 4 sprøyter (1 i uka i 4 uker), men ikke spør meg om hva dette er. Muligens Cartrophen, se også her i Felleskatalogen. Vi skal i denne perioden prøve uten smertestillende for å se hva slags virkning sprøytene har på han, men har han for vondt kan han få smertestillende i tillegg. Så skal vi passe på å holde han i moderat og variert aktivitet.

    Akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg tenker. Jeg vet at jeg er ekstremt lei meg, og jeg vet at jeg vil gjøre det jeg kan for at han skal ha det så godt som mulig. Samtidig sier fornuften min at jeg hele tiden skal ha hans livskvalitet som hovedfokus, mens hjertet mitt skriker at jeg ikke kan miste han.

    Nairo er akkurat nå ikke det minste fornøyd med tingenes tilstand, han bare går rundt og piper og sutrer og føler seg nok både full og fyllesyk. Ikke vil han ut, ikke vil han ha mat, ikke vil han ha vann, ikke vil han legge seg, ikke vil han ha kos. Jeg håper han klarer å slappe av i løpet av kvelden, så han får seg en god natts søvn. Usikker på om det samme gjelder for meg.

  • Sånn går det med Nairo

    Etter at vi var hos veterinæren om mandag, har Nairo fortsatt på smertestillende. Den siste tabletten i denne omgang får han til frokost i morgen.

    På den positive siden ser det ut som om smertene i brystbeinet nå helt er borte. Jeg får ihvertfall ikke noen synlig reaksjon fra han når jeg presser på brystbeinet, og det er bra. I tillegg spiser han normalt og gjør fra seg normalt, og det er jo også veldig bra.

    Men det går ikke like bra med bakbeina/bakparten hans. Han sliter mer og mer med å reise seg når han har sovet, han vil helst ikke sitte, han puster tungt/stønner når han legger seg, han vil ikke gå hverken opp i 2. etasje eller ned i kjelleren, og etter dagens 1,5 km tur på snøkledd grusvei på flatmark, stivnet han nesten med en gang vi kom hjem.

    Bildene er fra fredag. Da lå det så mye snø på veien at jeg ikke ville gå tur med han der, så vi tok langlina i hagen istedenfor. Og som dere ser, er han glad og fornøyd, venter på at jeg skal kaste ball (noe jeg selvsagt ikke gjør nå for tiden), og han beveger seg uhindret rundt i sitt tempo. Det samme på turen både i går og i dag, som sagt på flatmark i langline, han går akkurat dit han vil i den farten han vil, og jeg klarer ikke å se at han har vondt. Men disse dyrene er jo så flinke til å skjule smerter også, så jeg vet jo faktisk ikke hvor vondt han har når han går.

    Så for å være helt ærlig, så skifter jeg mellom to ytterpunkter. Når jeg ser han ute, koser seg og snuser, løfter høyt på bakbeina for å tisse, da er jeg glad og fornøyd og nesten ikke bekymret i det hele tatt, for han virker så frisk. Men når jeg ser han prøver å reise seg og gå, og bare blir stående fordi han ikke helt vet hvordan han skal plassere bakbeina, når jeg ser han halter avgårde helt til han “kommer igang” og dermed klarer å gå normalt, når jeg våkner på morgenen og ikke finner han i 2. etasje fordi han ikke orker å gå opp, da knekker jeg sammen i gråt fordi jeg er så redd for å miste den lille pelsdotten.

    Hva dette kan være, aner jeg ikke. Han er ikke røntget, så det kan jo være han har HD og har fått forkalkninger. Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at jeg ringer veterinæren i morgen og ber om røntging, for jeg må vite hva vi har med å gjøre.

  • 8 år siden henting

    Jeg skal være så ærlig og si at det har vært noen ganger den siste uka hvor jeg har vært redd for at jeg ikke skulle få skrive dette innlegget, men takk og pris så kan jeg gjøre det! Nairo har det bedre, mer om det til sist.

    I dag er det 8 år siden Eileif og jeg satt oss i bilen tidlig om morgenen og kjørte mot Malung i Sverige for å hente den lille pelsdotten vi bare hadde sett på bilder. Den lille vakre som hadde sjarmert meg i senk, og som jeg gledet meg så vanvittig til å hilse på!

    Hentingen gikk fint, turen hjem gikk helt greit med noen stopp for å tørke oppkast og en feilnavigering. Men hjem kom vi, og da jeg ringte mamma for å fortelle om nurket, bestemte nurket seg for at dette var det tryggeste stedet:

    Dagen etter var det trygt å sove i mammas fang:

    Her et bilde fra tre uker etterpå, hvor han utforsker hagen:

    Og her er han 3 1/2 måned gammel, og synes det er veldig moro å springe når vi er på tur:

    Det har vært 8 innholdsrike år med Nairo. Siden han er en engstelig liten gutt, har det vært mange vanskelige situasjoner, men jeg synes vi har en hund som fungerer godt for oss, og jeg tror også at han har et godt liv. Det er garantert mye vi kunne gjort annerledes, men sånn er det vel alltid? Ingen gjør alt perfekt med hundene sine, vel?

    At han har blitt en vakker, voksen gutt, er det ingen tvil om. Men han er ikke spesielt pen når han sier ifra at “ballen min får du aldri!” 😉

    Joda, han har sine pene sider også 😉

    Jeg vet jeg ikke kan håpe på 8 år til med denne vakre, slitsomme, morsomme, høylydte, tullete og hårete hunden, men jeg håper at de årene vi har igjen med han skal bli gode og innholdsrike og friske.

    Hva har skjedd siden søndag?
    Jeg dro på jobb i går med klumpen i halsen, og slet virkelig med å la han være alene hjemme hele dagen. Da jeg kom hjem var Eileif ute med han, og å se det glade fjeset være så lykkelig over snøen som har kommet, gjorde at jeg knakk totalt. En så stor lettelse å se han være i så mye bedre form, selv om han ikke hadde fått smertestillende på nesten et døgn.

    Jeg hadde bestemt meg for å kjenne på brystbeinet hans og se hvordan han reagerte, så vi fikk lagt han ned på siden, og da jeg trykket der det gjør vondt, kom han med en liten reaksjon som på langt nær var så ille som i forrige uke. Hurra, bedring! Samtidig klemte jeg på magen hans, den kjentes spent/stram ut og han skrek til, så jeg ringte veterinæren og fikk komme ned med en gang.

    Veterinæren var enig med meg når det gjaldt brystbeinet, men han fikk ingen reaksjon fra Nairo da han klemte på magen hans, og han kjente ikke noen stram mage heller. Jeg kjente også etter, og kjente ikke det samme som jeg kjente hjemme. Så ikke vet jeg hva det var akkurat der og da hjemme, men borte var det.

    Vi ble enige om fortsatt smertelindring, men i mindre dose. Nairo er fremdeles sløv og sover mye, men er helt klart mer “våken” enn i forrige uke. Så totalt sett er han i bedre form, selv om alt ikke er helt på stell ennå. Så det går fremover, og jeg puster litt lettere, selv om jeg ikke helt slapper av ennå.

  • Hypermobilitet, subluksasjon og mulig ligamentskade?

    Ved et par anledninger har jeg tidligere i år nevnt i bloggen at jeg har hatt problemer med en arm. Jeg har ikke villet skrive noe mer om det før jeg visste hva det var, og like før jul fikk jeg en mulig diagnose, som ikke engang er sikker. Men la meg gå tilbake til begynnelsen.

    Tidlig i våres satt jeg og strikket, og skulle dra ut mer garn av nøstet. Jeg tok tak i garnet med venstre hånd og dro oppover og bakover, samme stilling som når man skal kaste noe fremover. Det kom et skikkelig knepp fra skulderleddet og det gjorde vondt. Ikke sånn gjennomtrengende, umenneskelig vondt, men absolutt vondt. Jeg gjorde en eller annen bevegelse med armen/skulderen som jeg ikke på noen måte kan beskrive, kjente at det kneppet igjen, og så var alt greit. Og alt dette tok vel maks 5 sekunder.

    Dette skjedde et par ganger til, men da ute på tur. Den fjerde gangen er den jeg best kan beskrive, det var den dagen Lisa, Raymond og jeg var på tur i Aremark. Jeg har skrevet litt i det blogginnlegget om hva som skjedde, og det var den desidert verste gangen. Det gjorde altså så vondt, og tårene bare trillet. Skulderen hopper jo ikke helt ut av ledd, men nesten.

    Den siste gangen det skjedde var en gang jeg skulle skifte klær etter en skogstur, da klarte jeg å glemme meg bort og hadde armen og skulderen i “feil” stilling. Klarte å stoppe det før det gikk helt galt.

    Jeg fikk en legetime i slutten av oktober, og henvisning videre til MR. I henvisningen skriver legen følgende: “Har hatt hunder, og mange rykk i venstre armen. Venstre skulder er hypermobil. Kan subluksere ganske lett bakover og opp (- som ved kast). Dette har skjedd 5 ganger i løpet av 2018. Kapselskade/seneskade??”.

    Jeg var på MR lørdag(!) 1. desember, og en ukes tid etterpå ringte legen meg med resultatet. Jeg fikk også tilsendt resultatet, og der står blant annet dette: “Noe avflatet acromion, normale struktur- og signalforhold i knokler og ledd. Knapt synlig subacromial bursa reaksjon, normale signalforhold i supraspinatus. Intet å merke ved biceps. Det er noe signaløkning i rotator intervallet. Funnet er uspesifikt, men kan være indirekte tegn på lokal ligamentskade. Resultat: Lokal ligamentskade i rotator intervallet?”.

    Jeg skjønner ikke bæret av det meste her, men summa summarum står det jo at det er en mulig leddbåndskade. Og at disse hundene mine kan være årsaken til dette, er jo absolutt trolig, selv om jeg ikke har det minste vondt ved rykk fremover. Men det sier seg jo selv at det skjer ting inni der på sikt.

    Så hva gjøres med dette? I utgangspunktet ingen ting. Men jeg er ikke interessert i å være mer hemmet i bevegelsene enn hva jeg må, så den ene sjefen min sendte en henvendelse til Bedriftshelsetjenesten for meg, og torsdag før jul var jeg for første gang hos osteopat. Og nå er det meg selv det er opp til, jeg må nemlig trene! Æsj og fysj! :p Så jeg velger å kalle det øvelser, for da føler meg jeg ikke så sporty 😉

    Det er 3 forskjellige øvelser jeg skal gjøre, alle 3 finnes i denne videoen. Jeg testet selvfølgelig øvelsene hos osteopaten, bare for at jeg skulle få en bekreftelse på at jeg gjorde de riktig. Og på den øvelsen der jeg skal ligge på magen, kneppet det til i skulderen da jeg hadde armene rett ut til siden. Det går fint med armene skrått frem og skrått tilbake, men ikke rett ut. Så den får jeg ikke lov til å gjøre riktig ennå.

    Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har vært superflink til å gjøre øvelsene mine, men jeg begynner å få inn en rutine nå. Og så skal jeg tilbake til osteopaten i slutten av neste uke, så får vi se hva han sier. Jeg skal ihvertfall gjøre så godt jeg kan på å få opp styrken i skulderen, for de smertene jeg hadde på turen i Aremark ønsker jeg ikke å oppleve igjen. Og det er også rimelig slitsomt å hele tiden måtte tenke etter hvilke bevegelser jeg ikke kan gjøre, spesielt når jeg er ute og går tur i skogen. Skal jeg ned en skrent og vil støtte meg, må jeg enten slippe armen før den kommer bakenfor skulderen, eller så må jeg støtte meg med høyre arm. Og det er ikke alltid terrenget og trærne gjør det så enkelt.

    Heldigvis har jeg ikke vondt i det daglige. Det er ømt noen dager etter en “hendelse”, men det går over. Og jeg er støl etter øvelsene jeg gjør, men det er jo bare rett og rimelig. Så jeg har det helt fint, ingen trenger å bekymre seg, jeg må bare tenke meg om litt når det gjelder bevegelse av venstre arm 🙂

  • Om å feige ut

    Den opprinnelige timen hos tannlegespesialisten var til tirsdag. Om tirsdag ringte de og sa at de måtte flytte den timen, og jeg kunne få en time førstkommende torsdag, det vil si i dag. Hodet mitt er ikke laget for endringer som gir meg kortere tid, forstå det den som kan, for akkurat denne turen til tannlegen er jo forsåvidt frivillig, og jeg burde jo tenkte at det var bedre å få det unnagjort. Jeg sa jo ja til timen, jeg hadde jo egentlig ikke noe valg, men samtidig skrek hver eneste hjernecelle at jeg ikke ville godta dette. 7 dagers mental forberedelse skulle plutselig puttes inn i under 48 timer.

    Jeg har, bank i bordet og kryss i taket, ikke hatt det minste vondt etter at jeg satt igang med penicillinkuren, selv ikke etter at jeg tok den siste tabletten om tirsdag. Så egentlig var det en stemme i meg som sa at vi kunne droppe hele greia. Men jeg kjenner jo at det er noe rart inni der, så det var bare å dra innover i dag.

    Og der jeg satt på venterommet, litt tidlig ute men allikevel ventende på overtid (sånn går det når man får en halvveis akuttime hos en spesialist som egentlig har full avtalebok det neste halve året), så tenkte jeg at okay, hvis han sier at han er enig i at tanna må trekkes, så skal jeg jaggu gjøre det. Bli ferdig med det. Jeg hadde høy puls, vondt i magen, dundrende hodepine og svette håndflater, men jeg klarte å bestemme meg for at dette skulle jeg bare klare, selv når beroligende tabletter ikke var aktuelt.

    Så ble det min tur. Jeg forklarte hele hendelsesforløpet, hvor det gjorde vondt, hvordan det gjorde vondt, hva den andre tannlegen sa, at jeg hadde to netter så og si uten søvn, at jeg har gått på penicillin, og at jeg nå klarer meg uten smertestillende, men jeg kjenner at det er noe som ikke er helt riktig. Han tittet, tok bilder og tittet på de og tittet litt til i munnen min, og kunne så bekrefte at han var enig i den andre tannlegens konklusjon, tanna bør trekkes, og det kunne han gjøre med det samme. Og da rant det over for meg. Hikstegråten satt igang der jeg lå rett ut i den forhatte torturstolen, og jeg klarte bare å hulke frem at det klarer jeg ikke. Jeg feiga ut. Og ikke klarte jeg å slutte å gråte heller. Han ba meg ta kontakt hvis/når jeg får kvinnet meg opp, sa at jeg kunne få beroligende, og at vi også kan prøve lystgass, noe jeg aldri har prøvd før. Jeg hikstet takk og ja, og gikk.

    Fader, så nedverdigende det er og så liten man føler seg når man ligger rett ut i en tannlegestol og gråter. Og fader så mislykket man føler seg når man er så redd at man ikke klarer å gjennomføre. Jeg vet jo at jeg må gjøre dette på ett eller annet tidspunkt, hadde jeg gjort det i dag, så hadde jeg vært ferdig med det. Men jeg vet at akkurat der og da, hadde ikke ti ville hester fått meg til å trekke den tanna. Kanskje en garanti om ti millioner kroner inn på konto hadde gjort susen, men det er jo utopi.

    Alle fornuftige fibre i meg vet at det hadde gått bra, ingen trenger å fortelle meg hverken det eller at jeg må slutte å være så redd for noe det egentlig ikke er nødvendig å være redd for. Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss er redd for ett eller annet. Tenk deg at du MÅ gjøre det du er redd. Ville ikke du også prøvd å unngå det i det lengste, selv om du vet at det hadde vært bedre å bli ferdig med det? Jeg kan ikke tenke meg at jeg er den eneste som tenker sånn. Nei, det er ikke logisk. Nei, det er ikke fornuftig. Men sånn er det å være redd, ihvertfall for meg.

    Så nå er det bare å vente og se hva som kommer først: 1. At tanna ramler ut helt av seg selv. 2. At jeg kvinner meg opp nok til å få gjort det. 3. At jeg får så vondt at jeg skjønner at jeg må gjøre det, uansett hvor redd jeg er. 4. At noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

  • Nok en dårlig natt

    Om tirsdag ringte jeg tannlegespesialisten i Moss og har fått en time der om 2 uker. Hurra for at jeg kvinnet meg opp til det, dumt at det ikke var noe ledig før. Både tirsdag og i går gikk dagene greit, jeg gjør ikke noe som får pulsen opp i takt, men spiser smertestillende og tar livet med ro.

    I går kveld fikk jeg ikke sove. Det er noe som skjer meg veldig sjeldent, og i går hadde det ikke noe med smerter å gjøre. Alt var egentlig bra når jeg la meg. Men jeg fikk bare ikke sove. Sto opp, skravlet litt med Eileif som ennå ikke hadde lagt seg, og gikk og la meg igjen. Og vips, der kom smertehelvetet tilbake. Intense smerter som befinner seg i trekanten som går fra haka opp til tinningen, ned til undersiden av kjeven under øret og frem til haka igjen. De er ikke konstante, men går i ujevne bølger som slår pusten ut av meg når de dukker opp. Ingen gradvis opptrapping heller, det går fra levelige smerter til nesten uutholdelige på et sekund eller to.

    Jeg forsøkte igjen å stable meg opp i senga for å prøve å sitte og sove, men det hjalp ikke, så jeg tok med meg dyne og pute og flyttet til sofaen. Men smertene var så intense at jeg ikke engang kunne sitte, jeg måtte opp og gå. Så i absolutt hele natt har jeg gått i sirkler på enten stuegulvet eller på kjøkkengulvet. Rundt og rundt og rundt. Ble svimmel og byttet retning. Rundt og rundt og rundt.

    Forsøkte med en kald klut, og det hjalp bittelitt, nok til at jeg forsøkte å sove igjen. Fikk ikke sove, forsøkte med kluten igjen, og da ble smertene bare verre. Opp og gå igjen. Etterhvert som det lysnet trodde Nairo at vi skulle få besøk når jeg gikk rundt på kjøkkenet, så for å unngå bjeffinga hans, måtte jeg holde meg til runder i stua.

    Noen minutter før klokka 5 i morges avtok det litt igjen, så jeg satt meg i sofaen, fant en stilling jeg kunne leve med en liten stund og tenkte for meg selv at hvis jeg bare klarte å holde meg der en halvtimes tid, så kunne jeg like gjerne stå opp. Vips, så ringte vekkerklokka klokka 6, og jeg var overlykkelig over at jeg faktisk hadde fått sove en time!

    Nei, ingen god natt. Helt klart en forferdelig natt igjen.

    Jeg hadde time hos frisøren klokka 8 i morges, derfor skulle jeg så tidlig opp. Den dårlige natta gjorde at jeg nok ikke så helt ut som meg selv, det var det første frisøren kommenterte når jeg kom inn døra hos henne (jeg har hatt samme frisør i veldig mange år, så vi kjenner hverandre godt). Hun gjentok for hver gang jeg fikk en smerteri at jeg måtte få gjort noe med dette, så når jeg var ferdig hos henne, ringte jeg tannlegekontoret jeg bruker her i byen og forklarte situasjonen. Jeg er overbevist om at det er betennelse i betennelsen eller noe sånt (jeg er da ikke hverken lege eller tannlege!), for jeg kjenner jo i hele kroppen at det er noe galt. De var enige med meg og ba meg komme innom for å hente resept på penicillin.

    Fikk gjort noen andre ærender, hentet resepten pluss en ekstra resept på sterkere smertestillende jeg kan ta på natta, og kom meg etterhvert hjem. Så nå håper jeg antibiotikaen hjelper, sånn at jeg får sove om nettene og at jeg kommer meg på jobb til uka.

    Det er sikkert flere av dere som vil pushe meg til å trekke denne tanna istedenfor å vente til timen hos spesialisten. Men jeg er fremdeles der at jeg heller vil ta en operasjon til for å prøve å redde den enn å trekke, selv om det betyr 2 ukers venting. Det er antagelig teit av meg, og det er antagelig også bare å utsette det uunngåelige, men jeg er så livende redd for å trekke at jeg bare må prøve.

  • Dårlig start på siste ferieuke

    De siste 2-3 ukene har jeg hatt litt tannverk. I utgangspunktet var det bare en murring som jeg ikke engang tok smertestillende for. For en ukes tid siden økte det litt i intensitet, og jeg måtte ta noen små doser smertestillende, men fremdeles helt ok. Men, jeg ville få det sjekket, så om onsdag ringte jeg tannlegen og fikk time dagen etter. Min vanlige tannlege er i svangerskapspermisjon, så jeg fikk time hos hennes samarbeidspartner, en mann jeg aldri har vært hos før.

    Som et lite sidespor må jeg bare nevne at i løpet av de siste 18-19 årene, etter at jeg turte å gå til tannlegen etter et opphold på 7 år, så har jeg hatt ekstremt mange forskjellige allmennpraktiserende tannleger. De har kommet og gått som perler på en snor, og for meg med tannlegeskrekk er ikke det noe særlig godt. Å hele tiden måtte forklare hva det er som gjør meg redd, hvorfor jeg trenger beroligende for den minste ting, å måtte venne meg til nye måter tannlegen jobber på (ikke at det er så mange måter å holde på inne i en munn på, men noen vil gjerne forklare, andre vil at du prøver å si ja eller nei samtidig som du har så mye instrumenter i munnen at det egentlig ikke skulle vært mulig å prate, noen vil at du skal løfte en hånd, andre vil gjerne småprate).

    Vel, jeg satt meg i tannlegestolen torsdag tidlig ettermiddag, og pussig nok hadde jeg ikke hatt smerter i det hele tatt den dagen. Han pirket og dyttet, han banket på tenner, han tittet og han tok bilde. Og da viste det seg at det er den hersens tannkjøttbetennelsen min som lager trøbbel for meg igjen. For den jekselen jeg har vondt i har nå en lomme mellom seg og tannkjøttet hele veien ned og til undersiden av røttene, der sitter det betennelse og tanna er løs. Han sa vi kunne dra den ut med det samme, jeg takket pent nei og forklarte at det er noe jeg må kvinne meg opp til, jeg må komme til et punkt hvor det for meg ikke finnes noen andre alternativer enn å trekke.

    Jeg har trukket 9 tenner i løpet av livet. Tre av de da jeg var så ung at de la meg i narkose, så de gikk fint. Tre andre som også forsåvidt har gått greit, men de tre resterende har jeg ikke gode minner om, og spesielt en av de, hvor jeg ble kommandert tilbake i tannlegestolen da jeg hadde betalt for meg, for de så at jeg var i ferd med å gå i bakken.

    Helgen har forsåvidt gått greit, har tatt litt smertestillende, men ikke vært nevneverdig plaget. Hadde litt vondt når jeg skulle legge meg i går, så jeg tok smertestillende, stelte meg, la meg og leste litt, og når jeg slukket lyset og la meg til for natten, var det et inferno av smerter som kom som kastet på meg. Det var bare å stå opp igjen og sette seg i stua, Eileif var en snill ektemann (det er han forsåvidt alltid, men man trenger det jo litt ekstra når man ikke har det godt) og hentet sterkere smertestillende til meg. Disse tablettene gjør alltid at jeg sovner, så jeg var ved godt mot selv om jeg hadde lyst til å kappe av meg kjeven. For smertene har nå forplantet seg ut fra selve tanna, og sitter litt mer “all over the place”.

    Jeg kjenner jeg begynner å bli sløv, går og legger meg igjen, og 10 minutter senere er jeg tilbake til utgangspunktet, vondt som juling. Tenker at jeg kanskje må la være å ligge flatt, så vi stabler dyner og puter i senga og jeg prøver å ligge sånn halvveis sittende, men det hjalp ikke det minste. Det er enklere å sitte mer oppreist i sofaen, så da var det bare å flytte alt ned i stua og gjøre et nytt forsøk. Joda, det hjalp jo litt, men ikke nok. Så i hele natt, siden jeg la meg siste gang ved halv ett-tiden, har jeg sovet/døst av i bolker på 10, 20 og 30 minutter, før jeg har våknet igjen på grunn av smerter og har vært nødt til å sette meg helt opp. Jeg har til tider vært på grensen til panikk fordi jeg ikke har klart å slippe unna smerteriene, men jeg følte jeg ikke kunne ta mer smertestillende.

    Våknet klokka fem og lå i halvdøs en times tid før jeg sto opp. Og jeg skal ikke påstå at smertene er borte når jeg sitter oppreist eller står/går, men de er på alle mulige måter levelige da, så det var en lettelse å komme seg opp, selv om jeg var dønntrøtt.

    Dagen i dag har gått i berg- og dalbane, men jeg har absolutt vært bedre. Klarte til og med å sove helt flatt på sofaen en liten stund, det var deilig!

    Så sier du helt sikkert at dette må være mer enn nok for at jeg skal ringe tannlegen. Vel, jeg har nå lært i dag at det er ikke det. Bare tanken på beroligende tabletter, bedøvelsesprøyter som gjør vondt når de stikkes, følelsen av tanga rundt tanna, kjenne knasingen og bendingen når han skal ha den ut, gjør at jeg blir fysisk kvalm og får vondt i magen. Så nei, jeg har ikke ringt. Tenkte at jeg kanskje skulle ringe spesialisten i Moss, ikke at tanntrekking er hans felt, men han har tross alt mer peiling på betennelsen, men jeg har ikke klart å gjøre det heller. Fornuften i meg sier selvsagt at jeg skal ringe, det er jo det eneste logiske jeg kan gjøre. Redselen i meg sier at jeg skal vente til det går over, eller til det blir så ille at jeg svimer av og noen forbarmer seg over meg og gir meg narkose.

    Det patetiske er at jeg nå til en viss grad selv er skyld i at den siste ferieuka mi blir ødelagt. Den lange gåturen vi hadde planer om utgår jo selvsagt, hvis nå ikke tanna ramler ut av seg selv i natt. Kjøreturen med kanskje en overnatting i telt utgår helt sikkert også. Og vips, så var ferien over og det er 20 uker til neste ferie. Bare dét burde vært motivasjon nok, men bare de med samme tannlegeskrekk som meg klarer å sette seg inn i den ulogiske tankegangen som dukker opp.

  • Mistanken ble bekreftet

    I formiddag tok jeg en telefon til legekontoret for å høre om når jeg kunne forvente å få resultatet fra MR’en i forrige uke. Legesekretæren kunne ikke gi meg noe tidsperspektiv, men hun skulle be legen ringe meg opp når resultatene var klare. Jeg ble derfor rimelig overrasket når legen ringte meg da jeg var på vei hjem fra jobb, heldigvis fant jeg kjapt et sted jeg kunne stoppe bilen.

    Som overskriften sier, så fikk jeg bekreftet mistanken min. Jeg har fått en ny prolaps, og det er den som skaper trøbbel nedover i beinet. Prolapsen sitter mellom virvlene L5 og S1, det vil si helt nede ved halebeinet (S5 er den aller siste virvelen). I tillegg har den forrige prolapsen min (altså prolaps nummer 2) flyttet litt på seg, så den kan også skape litt trøbbel. Den sitter rett over den nye, det vil si mellom L4 og L5. Og ikke spør meg om hvor prolaps nummer 1 sitter, det husker jeg ikke, men den er også nedi der, antagelig over nummer 2.

    Så hva gjør vi med dette? I utgangspunktet ingenting medisinsk. Hvis det ikke er det minste tegn til bedring over sommeren, kan det kanskje være aktuelt å vurdere operasjon. Med trykk på kanskje og vurdere. Dette er ikke noe som bekymrer meg pr i dag, da jeg er trygg på at dette fikser seg av seg selv. Ikke spør meg om hvor jeg får denne optimismen fra, jeg er  jo ikke akkurat kjent for å se lyst på ting 😉 Jeg spurte legen om hva hans andre pasienter har av erfaring med fysioterapi og/eller naprapat i lignende tilfeller, og der hadde han vært borti alt fra bedring til forverring. Derfor bestemte jeg meg ganske umiddelbart for å droppe de planene akkurat nå, og heller se an. “Behandlingen” blir derfor å fortsette å gå så mye turer som mulig på mykt underlag, jeg husker jo fra forrige gang at det hjalp der og da, og det hjelper jo nå også. I tillegg hjelper det for å opprettholde muskulatur og stabilisere ryggen. Det jeg skal være oppmerksom på, er muskelsvinn i det vonde beinet, da må jeg ringe legen umiddelbart (det vil si at jeg må følge med på om det vonde beinet blir tynnere enn det gode, dette blogginnlegget kommer til å fungere som huskelapp for meg, merker jeg 😉 ).

    Hva tenker jeg om denne diagnosen? Jeg rakk å reflektere mye rundt dette de 20 minuttene det tok meg å kjøre hjem. Joda, det er jo forsåvidt alvorlig å ha 3 prolapser.

    Det betyr jo at ryggen er svak, at det fortsatt begrenser hva jeg kan gjøre. Men sånn har jeg hatt det i mange år, så jeg er vant med det og det bryr meg ikke så mye at jeg må fortsette å ta hensyn til ryggen. Det har jeg jo allerede vært klar over at jeg må gjøre resten av livet. Det betyr også at jeg er disponert for å få flere prolapser. Det er jo ikke like hyggelig å tenke på, for det er jo vondt som fy når det står på.

    MEN! Til tross for smerter, så er jeg egentlig ganske glad etter å ha fått denne diagnosen:

    Nå vet jeg hva jeg har å forholde meg til, jeg vet hva som er galt baki der, jeg velger som sagt å tro at dette går over av seg selv. Det er egentlig litt rart, for jeg har like vondt i dag som når jeg skrev innlegget i går, men jeg føler meg 100 ganger bedre allikevel, for nå vet jeg så mye mer enn jeg gjorde i går.

    Vi har ikke lagt planer om noen store og tunge turer i sommer, og det tror jeg uansett at jeg bare kan glemme, ihvertfall så lenge jeg har såpass vondt som jeg har nå. Jeg får holde meg til småturene og heller prøve meg frem når jeg har retrettmuligheter, det vil si ikke legge ut på en langtur uten å ha mulighet til å gå en kort vei tilbake til bilen eller til kjørevei.

    Det er psykisk tungt å ha vondt så lenge, men nå har humøret fått en oppsving igjen. Om jeg smiler like stort i morgen når jeg sliter med å reise meg igjen er et helt annet spørsmål, men jeg får ta med meg de lyspunktene jeg kan 🙂