To bøker i oktober

To bøker i oktober

Det ble nesten tre bøker i oktober, men jeg har rundt 40 sider igjen av den jeg holder på med nå, så den får gå inn i novemberinnlegget om en måned. To bøker er da mer enn bra nok det også!

Den første var Rettferdighetens pris av Carla Neggers:

Flukten til en idyllisk irsk by får snart dødelige konsekvenser i denne fengslende historien av mesteren i spenningssjangeren, Carla Neggers. For marinbiologen Julianne Maroney er to uker i lille Declan’s Cross på den irske sørkysten en måte å komme seg på. Hun hadde ikke regnet med å bli gjenstand for interessen til FBI-agentene Emma Sharpe og Colin Donovan – spesielt ikke siden en Donovan er ansvarlig for hennes knuste hjerte. Emma og Colin er i Irland av rent personlige årsaker. Colin vet at han får Julianne til å tenke på alt hun vil flykte fra, men det er noe med reisen hennes som gjør ham mistenksom. Emma, en ekspert på saker med tilknytning til kunst, er også på vakt. Hvorfor valgte Julianne akkurat Declan´s Cross av alle irske byer? Ti år tidligere ble byen rammet av et omtalt kunsttyveri. Emmas farfar, en kjent kunstetterforsker, hadde saken, men det som ble stjålet den kvelden, ble aldri funnet, og tyven er fortsatt på frifot. I samme sekund som Julianne lander på irsk jord, begynner alt å gå feil. Den amerikanske dykkeren som lokket henne til Irland, er forsvunnet. Og nå er Emma og Colin der og stiller spørsmål. Da en mørk konspirasjon kommer for dagen i vakre Declan´s Cross, må en hensynsløs morder stoppes, og innsatsen har aldri før vært så personlig for Emma og Colin.

Min omtale:

Dette er den tredje boka jeg leser av samme forfatter, og nå må jeg forstå at jeg ikke liker denne forfatterens måte å skrive på. Det er rotete, vanskelig å følge med og dårlig språk (det kan forsåvidt være oversetterens skyld). Plottet og karakterene kunne vært bra, men nei.
De to foregående bøkene fikk terningkast 1, det får jaggu denne også.

Så var det over til en bok jeg inderlig ønsket meg og også fikk til bursdagen min, nemlig Og det var kjærlighet av Marit Trønnes og Heidi Pettersen:

Marit Trønnes hadde to døtre på Utøya i 2011. Kun en overlevde. Dette er en mors beretning om livet før og etter at tragedien rammet dem. 
22. juli 2011 er to søstre på Utøya. Cathrine ser søsteren Elisabeth stå i vinduet i kafébygget etter at de har hørt om bomben i Oslo. De smiler til hverandre og gir hverandre tommel opp. Cathrine går mot teltplassen. Så begynner skytingen. Cathrine blir skutt, men overlever. Elisabeth kommer aldri levende fra øya. Mamma Marit er på ferie da det skjer. I flere dager er hun og familien hos Cathrine på sykehuset, uten å vite hvordan det er gått med Elisabeth. Først etter en uke får de dødsbudskapet. Seks år senere strever mor og datter med å komme seg videre. Slik er dette en sterk fortelling om hvordan en rammet familie har opplevd livet etter terroren, og en bok som belyser hvordan storsamfunnet har stilt opp i denne krevende tiden.

Og her er mine tanker etter å ha lest boka:

Jeg har både ønsket og gruet meg til å lese denne boka. Ingenting ved 22. juli rammet meg direkte, allikevel rammet det meg på samme måte som alle andre “uberørte” i Norge; hardt og brutalt og med en grunnleggende sorg. Det eneste jeg har til felles med familien i boka, er at vi bor i samme by. Det er helt sikkert derfor akkurat deres historie har satt seg ekstra fast i meg.
Språkmessig er vel ikke boka skrevet direkte bra. Men innholdsmessig går den rett i hjertet. Alle de fine stundene i oppveksten, skrekken, fortvilelsen og hjelpesløsheten midt i tragedien, og ærligheten om tiden etterpå. Selv om man har lest det meste i media, får man allikevel et dypere innblikk i hvordan dette har vært og er for familien og for mammaen.
Terningkast 5.

 

Det er så koselig å få kommentarer, så legg gjerne igjen noen ord :)