Unødvendig oppdatering

Egentlig er det helt unødvendig av meg å skrive dette innlegget. Jeg kan ikke kalle det en ukesoppdatering, jeg har ikke nok å skrive om til at det ville være rettferdig. Og dere som har lyst til å lese om fine turer eller cacheopplevelser vil også bli skuffet. Hvis det er noen strikkeglade (eller heter det kanskje strikkegale?) som stikker innom her, er det heller ikke mye å melde om. Jeg er ferdig med den julegaven jeg holdt på med, men den ble altfor stor, så jeg må starte på nytt. Når jeg en eller annen gang kan strikke igjen.

For der kommer vi egentlig til kjernen av problematikken, nemlig denne lite fungerende kroppen. Og det er vel i all hovedsak det dette innlegget kommer til å handle om. For i skrivende stund har jeg gått med daglige smerter minst ett sted i kroppen hver eneste dag i 4 måneder og 3 dager. Først bare i munnen etter operasjonene, så kom beinet med smerter de siste ukene før munnen ble bra, og nå er det beinet. Hele tiden, hver dag.

Se for deg at du våkner uthvilt og i fin form på morgenen. Du blir liggende i så mange sekunder det tar deg å forstå at du må komme deg opp, uansett om det er fordi du er tørst, fordi du må på do eller fordi du skal på jobb. Og idet du prøver å bevege på deg, kommer smertene.

Se for deg at du kommer hjem fra jobb og vil sette/legge deg lettere henslengt i sofaen for å slappe av. Niks, helt umulig, da det ikke finnes en eneste sitte-/liggestilling i verden som ikke gjør vondt.

Men se allikevel for deg at du har fått satt deg ned og funnet den stillingen som gjør minst vondt. Du har kanskje fått en ørliten pustepause, sett på et favorittprogram på TV eller oppdatert deg på Facebook, Instagram, Snapchat, Twitter eller spilt et spill. Så må du opp igjen, og innen du har fått satt begge beina i gulvet, skjærer smertene gjennom beinet, fra rumpa og ned til under fotsålen. Å rette deg opp må du gjøre mens du går fremover, samtidig som du må gå så sakte at de imaginære nålene inne i låret ditt ikke tar overhånd. I tillegg føles det som om alle store muskler i lår og legg blir revet i fillebiter, og sener og nerver blir dratt både nedover og oppover samtidig.

Det er dette jeg lever med hver eneste dag. Å ja, jeg er fullstendig klar over at det er mange som har det veldig mye verre enn meg. Veldig mange lever med kroniske smerter de aldri blir kvitt, og de har min fulle medfølelse. Men jeg kan bare sammenligne med mine egne, tidligere erfaringer og opplevelser, og for meg er dette ganske langt ned mot bunnen i den berømmelige bøtta. Hvis de verste smertene jeg noensinne har opplevd er en 10’er på skalaen, så vil jeg si at den konstante smerten jeg har gjennom dagen, og som bare forsvinner når jeg sover eller når jeg går en passe lang tur, er på en 4’er. Smertene når jeg skal reise meg opp er en 8’er. Ikke noe rart at jeg har lyst til å bli sittende i den relativt ubekvemme stillingen og leve med 4’er-smertene.

Jeg var på MR om tirsdag, og venter nå i spenning på resultatene. Siden jeg denne gangen ikke har vondt i ryggen, så ligner det på ingen måte på smertene jeg hadde da jeg hadde prolaps for 13-14 år siden. Men smertene nedover i beinet, 4’er-smertene, er veldig like isjias-smertene jeg er vant til å ha, og derfor er det nærliggende å tro at jeg har en ny prolaps eller at det er en av de gamle prolapsene har flyttet mer på seg. Men, jeg er ingen lege, så derfor venter jeg på å høre fra nettopp en som er utdannet til å tolke MR-bilder.

Hva jeg skal gjøre med svaret jeg får avhenger jo selvsagt av nettopp svaret jeg får. Ved forrige prolaps ble det ikke gjort noe som helst annet enn at jeg fikk muskelavslappende tabletter, og så måtte det gå over av seg selv. Jeg har fortrengt hvor lang tid det tok, og det irriterer meg litt nå, jeg skulle gjerne hatt en pekepinn om hvor lenge jeg kan forvente å ha det på denne måten, selv om det selvsagt er individuelt og forskjellig fra gang til gang. Kiropraktor har jeg ikke lyst til å gå til, jeg synes alt de gjør bare høres skummelt ut. Fysioterapeut kanskje? Eller naprapat? Jeg får jo noen “følgefeil” på grunn av disse smertene også, skuldrene og skulderbladene er fulle av knuter fordi jeg sjelden får slappet av.

Okay, dette ble sutring på høyt nivå. Eller som jeg liker å kalle det (for å ikke høres ut som en sutrekjerring), informasjon om tingenes tilstand. Eileif har hatt god bruk for bullshitfilteret sitt i disse månedene, jeg tror ikke han lenger hører når jeg skriker i en smerteri. Jeg er ikke ute etter hverken medlidenhet eller tips, selv om jeg selvsagt tar imot begge deler 😉 Jeg vil bare at dere skal vite at jeg er her, selv om det ikke skjer stort som er bloggverdig.

Og så kan jeg jo avslutte med noe som går an å kalles for Ukens Nairo:
Nairo har alltid vært glad i å ligge med hodet høyt. Han har kant på begge sengene sine som han gjerne har hodet oppe på når han sover, og da vi hadde den gamle sofaen lå han gjerne med hodet på armlenet eller oppe på mine bein. Han har også alltid vært glad i å ligge mellom/under kontorstolene våre når vi begge sitter foran hver vår pc, og der er det stor mulighet for å hvile hodet på stolbeinene. I dag dro han det enda lenger, se bare her:

Han har hodestøtte, han har lagt begge forlabbene i spenn mot hjulet på stolen, den ene baklabben ligger i spenn mot den andre stolen og den andre baklabben ligger under beinet på den andre stolen. Og SOM han koste seg! 😀

10 Comments

  • boerboelheidi

    Det blir veldig spennende med resultatet av MR undersøkelsen, håper at det er noe som er enkelt å gjøre noe med, eller går over av seg selv, veldig snart.
    Sterke smerter er forferdelig, og man blir så redd for å gjøre noe som provoserer så de smertene skjærer gjennom. Men, å gå med konstante smerter over lang tid, selv om smertene ikke er så sterke gjør at man blir så sliten, både i kropp og hode.. så jeg håper virkelig det snart er over, kanskje det hjelper på litt å få visst hva det er også, slik at du kanskje kan få hjelp av fysioterapi eller noe slik..
    Dette hjalp jo sikkert veldig mye *sa hun ironisk*, men sender ihvertfall mange varme tanker om at det skal gå bedre og at du snart er frisk igjen.
    Å informere om hvordan man har det er jo ikke å hverken sutre eller klage, og det kan noen ganger være veldig viktig å informere de rundt seg 🙂 Lykke til med resultatet!

    • Kjersti

      Jeg gleder meg så vanvittig til å vite hva dette er for noe! Å få bekreftet det jeg mistenker eller få beskjed om at det er noe helt annet.
      Det har du SÅ rett i! Både at man er redd for å provosere de frem, og at man blir ekstremt sliten. Jeg fungerer jo i hverdagen stort sett, jeg får jo gjort jobben min, men jeg må hele tiden tenke over hvordan jeg beveger meg og faktisk også at jeg MÅ bevege meg mest mulig.
      Tusen takk <3 *ler* Nei, hjelper gjør det nok ikke, men det er alltid godt med noen gode tanker og lykkeønskninger 🙂
      *ler mer* Kommunikasjon er viktig, og det gjelder alle former for og typer av kommunikasjon og informasjon 😉 Takk!

  • Tove

    Jeg må nok innrømme at jeg er veldig glad jeg ikke er deg nå for tiden. Det høres helt forferdelig ut. Krysser fingre for at de finner ut hva det er og at det kan fikses ganske så snart. I hvert fall at du blir mye bedre snart.
    Fine Nairo 🙂

    • Kjersti

      Tove: Det er ikke det minste moro, jeg skal innrømme det. Takk for det! Det håper jeg også 🙂
      Fine og litt rare Nairo 😉

  • Lillian Flaskerud-Lillegård

    Helt utrolig hvordan disse firbeinte finner stillinger de koser seg glugg i hjel i. De må jo kose seg ellers hadde de funnet et annet sted. Det som er skummelt med kroniske smerter over tid er at en til slutt blir “vant til dem” og smerte terskelen øker i samme takt. Lykke til med resultatet, alt er bedre enn å ikke vite.

    • Kjersti

      Lillian: Det er sant, de må jo ligge veldig godt for å bli liggende i sånne stillinger 😉
      Det har du rett i. Jeg er jo vant med vondt i ryggen, det har jeg jo hatt i mange år. Men de daglige smertene der kjenner jeg ikke lenger.
      Tusen takk! Gleder meg til å få vite!