Manglende gjennomføringsmotivasjon

Denne helgen har til 80 % bestått av å titte på en eller annen skjerm. Fredag var det stort sett PC og TV, i går var det OL på formiddagen, PC, mobil, husarbeid og tur med Nairo på ettermiddagen, og TV med filmen What A Girl Wants (for noe elendig møl!) og strikketøy på kvelden:

I dag var det OL på formiddagen:

Og ellers har det vært PC og mobil, husarbeid og tur med Nairo. Nairo vil forøvrig ikke gå tur når det pissregner, så turene har vært korte og effektive.

Jeg vil jo egentlig ut og cache hver lørdag. Lysten på å finne flere har på ingen måte avtatt, og jeg synes det er helt blæh at jeg siden funn nummer 5000 den 8. august (altså 6 måneder og 5 dager siden) bare har funnet 207 cacher. Det er et snitt på litt over 34 cacher pr måned, noe som ikke var unormalt å ta pr dag for bare et par-tre år siden.

Det er gjennomføringsmotivasjonen som har stoppet opp. Jeg kan fortsatt gå langt, men jeg må gå i krabbetempo, og da frister det ikke selv med kortere turer på 3-4 kilometer. Og å bilcache alene er rimelig pyton siden jeg synes det er vanskelig å følge med på trafikk og GPS samtidig. Bycaching er fremdeles ikke veldig festlig, og da må jeg uansett gå i krabbetempo. Og når alt dette er utelukket eller sterkt begrenset, er det jaggu ikke mange alternativer igjen.

Joda, jeg vet at jeg nå sutrer. Alt går, bare jeg vil. Og jeg vil jo! Så nå skal jeg bruke de kommende 3-4 dagene på å bygge opp motivasjon og saumfare cachekartet mitt for potensielle turer (og nå kan jeg jo se i Sverige igjen også!), og så skal jeg ut til lørdag. Ferdig snakka, basta bom!