Redningsaksjon

Vi har 4 måkebabyer på skolen i år. Det ene søskenparet holder seg fremdeles oppe på taket, egentlig ganske utrolig at de ikke har ramlet ned:

Det andre søskenparet har spankulert i skolegården i mange uker nå. Og de har vokst utrolig mye på den uka jeg hadde ferie! Nå har alle fire begynt å teste vingene sine, de er jo så søte der de hopper opp og flakser litt, kommer kanskje en halvmeter opp i lufta, før de deiser i bakken igjen. Så rister de seg og prøver på nytt.

Som dere ser på det nederste bildet, så har vi en “vollgrav” rundt deler av skolen. Dette er på grunn av vinduer i den nederste etasjen, og det er satt opp gjerde for at elevene ikke skal ramle nedi.

For noen uker siden sa jeg at jeg var redd for at måkeungene skulle havne nedi der. Jeg titter alltid etter ungene, og i morges fant jeg bare den ene. Når jeg litt senere sto og laget meg en kopp te, åpnet jeg vinduet for å titte mer etter den andre ungen, og da oppdager jeg at den selvsagt har kommet seg nedi “vollgraven”. Sukk, hvordan i alle dager skal jeg få den opp når måkemamma og -pappa passer så godt på? Det er en låst port i gjerdet, så jeg tenkte at jeg kunne holde paraplyen min over meg og ihvertfall få låst opp og satt opp porten, så kanskje ungen klarte å hoppe/flakse seg opp og ut i frihet. Men jeg turte jo ikke det engang.

Gode råd var dyre, jeg hadde ikke samvittighet til å bare la ungen seile sin egen sjø. Så jeg tok noen telefoner, og utpå ettermiddagen kom en vennlig sjel og tok seg av problemet. Han tok med seg jakka si, låste opp porten, fikk lagt jakka over ungen, bar ungen ut gjennom porten og slapp den løs, alt uten at måkemamma (eller var det kanskje pappa?) gjorde noe som helst annet enn å se på. Hurra! Ungen haltet bittelitt, men nå har den ihvertfall mye bedre sjanser til å klare seg enn den hadde nedi der. Takk og pris for at det finnes snille sjeler som bruker 10 minutter av dagen sin til å hjelpe til, når jeg er altfor pinglete. Nå er jeg spent på å se etter de i morgen!

2 Comments

  • Tove

    Stakkar måkeungen. Bra noen kunne hjelpe. Husker jeg var på et møte i Oslo der det var mye styr for å redde en måkeunge som hadde falt ned. Det ordnet seg der og. Men kjenner igjen problemene.

    • Kjersti

      Tove: Så lenge man ser at et dyr er i nød og kan gjøre noe for å hjelpe, mener jeg at man skal hjelpe. Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å ikke gjøre noe. Hva som skjer når jeg ikke er på jobb aner jeg jo ikke.
      Jeg skulle bare ønske at jeg ikke var så pinglete, så jeg hadde klart å hjelpe den selv, uten å måtte spørre andre. Merkelig at mammaen/pappaen ikke gikk til angrep, kanskje de forsto at han skulle hjelpe?