Lørdag 18. juli:
I dag var dagen jeg skulle til Bray, en kort togtur til kysten sør for Dublin, for å forhåpentligvis finne Europas eldste cache og absolutt runde 9000 funn!
Dagen startet som vanlig tidlig, og det var helt greit siden jeg skulle finne togstasjonen og riktig tog. Og det gikk nesten helt smertefritt, knotet bare litt med å få kjøpt billett i automaten da den ikke ville ta Mastercard. Og så satt jeg på et tog som minnet om lokaltogene i Oslo på 80-tallet; skranglete, slitt, og med seter som absolutt hadde sett bedre dager. Men det var underordnet, hovedsaken var at det gikk i riktig retning:

Hadde tittet nok på kartet til å vite hvor jeg skulle da jeg gikk av toget i Bray, og på veien møtte jeg en veldig koselig innbygger:

Det skulle være en festival der den dagen, så hele området mellom hovedgata og strandpromenaden var stappfull av folk som bar ting ut av biler og satt opp bodene sine. Jeg var mer fascinert av fasadene på husene langs hovedgata, så idyllisk og staselig:

Spesielt dette huset, og det grønne i bakgrunnen til venstre:

Her ser dere siste biten av stranda:

Pariserhjulet er nok fast inventar, og festivalområdet er bak meg. Til venstre i bildet ser dere Bray Head, og det er et kors på toppen. Et godt stykke opp i den lia ligger Europas eldste cache.

Nydelig vær, sola varmet veldig godt selv om det blåste litt, og rullesteinstranda var helt fantastisk:

Siden jeg var tidlig ute, startet jeg med å forsøke å finne en Letterbox. Fulgte instruksjonene, kom frem til nullpunkt, og leste logger nok til å skjønne at cachen har flyttet på seg til et litt mer utfordrende område. En tidligere finner skrev at cachen skulle være i hodehøyde, noe som er et helt ubrukelig hint siden hodehøyde ikke er et gitt mål, og spesielt siden min hodehøyde er kortere enn gjennomsnittet (jeg er faktisk 9 cm kortere enn gjennomsnittshøyden for kvinner i Norge). Men jeg leta så godt jeg klarte i en halvtimes tid, og selv om jeg hadde mer tid på meg, valgte jeg å avbryte. Skuffa, siden Letterbox’er (og Wherigo’er) er litt mer sjeldne cachetyper, og denne skulle i utgangspunktet ha vært lett.

Jeg hadde fortsatt god tid på meg før jeg skulle ha event på en liten picknickbenk noen få meter unna, men jeg var sulten, pluss at jeg ville starte på lab’ene. Det ligger nemlig en geoart av lab’er i Bray, som er formet som GC43, gc-koden til Europas eldste cache. Da jeg kom frem til nullpunkt for eventet, ser jeg en t-skjorte det står Geocaching på, og det viste seg å være en kanadier som hadde sagt at han skulle komme på eventet mitt. Han satt også og jobbet med lab’er, for selv om det er flervalgspørsmål, så tar det sin tid å trykke seg gjennom 300 punkter. Jeg tok ikke så mange, da jeg hadde et mål, så jeg måtte la noen av de vente.

To andre kom på eventet: en lokal mann som bodde litt utenfor Bray og ei lokal dame som hadde bodd i Irland i nesten 40 år, men som opprinnelig var fra Danmark. Så 4 personer (og en hund), og 4 nasjonaliteter. Moro!

Kanadieren skulle så klart opp for å ta cachen, så vi tok følge. Stoppet først for en multi, og så var det bare å jobbe seg oppover. Minnet meg litt om turen opp Arthur’s Seat i Edinburgh, for det er ikke langt, men det er SABLA bratt! Jeg sa ifra at jeg er treg i oppoverbakker, og at han bare kunne gå fra meg hvis han ville, noe han gjorde da vi hadde få meter igjen til cachen. Vi måtte nemlig litt høyere opp enn cachen ligger for å komme inn på stien ned til cachen, og det viste seg at han var like dårlig på å gå nedover som jeg er på å gå oppover, så da tok jeg han igjen, og vi kunne i fellesskap glede oss over å finne den hellige gral blant geocachere i Europa:

Geocaching startet i mai 2000 i USA, denne ble lagt ut i juni 2000. Og jeg har liksom ikke helt ord for hvor stas det var å finne denne! Jeg vet jeg aldri kommer til å klare å fylle Jasmer-matrisen (altså minst en cache utlagt i alle månder siden mai 2000), men det er moro å fylle så mange måneder som mulig!

Her er utsikten fra cachen:

Her ser dere hvor lang stranda i Bray er, og også resultatet av en brann i åssiden tidligere i år. Heldigvis har det begynt å gro igjen, dere kan se et par små irrgrønne blader nesten nede i venstre hjørne, og jeg så flere blomster på turen.

Kanadieren ville gå til toppen. Det hadde så klart vært moro, men jeg visste at jeg skulle gå mye både resten av den dagen og de to resterende dagene av turen, så jeg valgte å la være. Målet mitt ble dermed en annen letterbox enn den jeg hadde prøvd på tidligere på dagen, for jeg prøver så godt jeg kan å fylle milepælene (rundt tall med funn) med forskjellige cachetyper, og en letterbox passet perfekt for funn nummer 9000. Heldigvis var denne superlett å finne:

Så jækla stas med to så store opplevelser med bare få minutters mellomrom! Helt klart noe jeg kommer til å huske, og veldig moro at de 3 siste milepælene mine har blitt tatt utenlands (7000 på en earthcache i Edinburgh, 8000 på en maze i Sverige, og 9000 på en letterbox i Bray). Nå har jeg 10 forskjellige cachetyper på milepæler, og for nummer 10000 må det bli wherigo, megaevent, gigaevent, webcam eller CITO.

Kom meg ned igjen og fikk tatt resten av lab’ene. Stakk innom en butikk for påfyll av vann og noe å bite i, og bestemte meg for å ta livet helt med ro på stranda en stund. La kroppen få hvile og ta inn over meg dagens opplevelser. Det hadde begynt å blåse opp en del, og bølgene var blitt store:

Det var satt opp røde flagg langs stranda og ved livredderbua, men allikevel var det folk som badet i det iskalde vannet. Gærne mennesker! Og så tenkte jeg: hva er oddsen for at jeg noen gang får dyppet føttene i irskesjøen igjen? Lik null. Så da valgte jeg å gjøre det da:

Moro! Og så satt jeg meg på stranda igjen og lot beina tørke, før jeg fant toget tilbake til Dublin. Ekspresstog denne gangen, med bedre seter og færre stopp.

På vei til dagens middag passerte jeg Dublin Portal:

Sånne portaler finnes i Litauen, Polen, USA, England, Manila og Brasil, og jeg er ganske sikker på at det var Manila vi så den kvelden.

Jeg hadde bestilt bord for middag på The Church Café bar and restaurant (nedlagt kirke som er gjort om). Der har de live musikk og irsk dans hver kveld, og det fristet mer å få det med seg på en restaurant enn på en pub. Og jeg fikk verdens søteste avlukke å sitte i:

Dessverre så jeg ikke scenen derfra, så jeg fikk høre musikken, men ikke sett. Og så var det lett å se når det ble danset på scenen (de danset ikke hele tiden), for de som hadde bord i 2. etasje gikk til rekkverket og fikk sett ned. Jeg kunne jo ikke gå fra tingene mine, så det eneste jeg fikk sett av dans var 7 sekunder idet jeg gikk derfra. Litt skuffende, men ikke stort å gjøre med.

Maten var det ingenting å si på. Traditional Irish Wicklow lamb stew:

Whiskeybrødet som fulgte med var altså så godt!!!

Og til dessert: Homemade roasted apple crumble med krem:

Begge rettene hadde nok passet bedre på en kald høst- eller vinterkveld enn på en varm sommerkveld, men nydelig var det!

Det ble 14 km gåing, og 307 funn: 301 lab’er, 1 Earth, 1 event, 1 multi, 1 tradisjonell, 1 letterbox og 1 mystery.

Søndag 19. juli:
Allerede klokka 9 hadde jeg billett til guidet omvisning på Trinity College (Irlands eldste universitet) og inngang til The Book of Kells og The Long Room. Heldigvis er jeg som kjent glad i å stå opp tidlig, så jeg fikk meg en rolig gåtur gjennom byen, og fikk blant annet tatt dette bildet av et gammelt bygg:

Turguiden Daniel var student på universitetet, som hadde den siste uka si der før han skal på utveksling til California, og han var helt fabelaktig til å blande historien til universitetet med hvordan det er å være student der nå, pluss masse informasjon iblandet humor.

Denne bygningen fikk vi komme inn i:

Ihvertfall i det jeg vil kalle lobbyen, og snakk om å bli blåst av banen:

Bare se på alle detaljene, og ikke minst på taket!

Og se på marmoren i disse to søylene:

Den røde er Cork Red Marble, den grønne er Connemara Marble. Helt fantastisk!

Når omvisningen var ferdig, gikk jeg videre til The Book of Kells. Dette er en illustrert bok på latin med de fire evangeliene, og den ble skrevet rundt år 800. Vi snakker altså over 1200 år gammel, og som jeg skrev i går, så er det helt villt å tenke på hva de har gjort med datidens redskap og kunnskap. Nå var det så klart ikke lov å ta bilder av selve boka, men dette er et bilde fra utstillingen om historien før vi gikk inn til boka, og bildet gir et godt inntrykk av kompleksiteten og utførelsen av skrivejobben:

Boka er på 680 sider, og selv om ikke alle sidene har sånne tegninger som dette, så er det utsmykninger på nesten hver side, blant annet i form av intrikate førstebokstaver i en setning. I tillegg har munkene som skrev og tegnet boka skrevet notater i margene her og der, blant annet “Dette er så kjedelig!” og sånne morsomheter.

Jeg skal være så ærlig og si at selv om dette er utrolig imponerende arbeid, så liker jeg ikke sånne utstillinger hvor du går inn i et rom for hovedattraksjonen, og du må gå i kø for å se det. Da føler jeg et så stort press fra de som kommer bak meg at jeg ikke klarer å ta meg tid til å titte ordentlig. Men jeg angrer ikke på billetten, det var absolutt verdt å se!

Videre gikk jeg inn i The Long Room, eller biblioteket. Og her koste jeg meg! Har du sett noe så vakkert?

Hylle på hylle på hylle med eldgamle bøker i to etasjer. Nei, det er ikke bøker i alle hyllene lenger, de er fjernet for digitalisering. I tillegg planlegger de et større restaureringsarbeid av selve rommet, blant annet for brannsikring, så såvidt jeg forstår vil The Long Room kun være åpent for publikum ut 2027, før de stenger for lengre tid.

I The Long Room står også The Brian Boru harp, den eldste overlevende harpen i Irland, og den er modell for “våpenskjoldet” til Irland, og også kjent fra logoen til Guinness:

Når jeg var ferdig i The Long Room, satt jeg meg i skyggen ute på universitetet og pustet litt og fikk i meg mat. Like bortenfor satt det seg en mor med ei datter på rundt 10 år, de snakket et språk jeg ikke forsto. Datteren sprang litt rundt og tok bilder og film med telefonen sin, og plutselig setter hun seg ved siden av meg og viser frem noe på mobilen og snakker. Jeg fikk til slutt sagt på engelsk at jeg ikke forsto et ord hun sa, da titter hun skrekkslagent på meg og forstår at hun ikke har satt seg hos sin mor, men hos et villt fremmed menneske! Hun sprang tilbake til mammaen sin imens mammaen og jeg lo, og jeg prøvde å si til henne at det ikke var noe farlig, men den stakkars jenta var jo superflau! Artig episode uansett!

Jeg hadde masser av tid før neste billett, så jeg valgte å gå sørover til området rundt St. Stephen’s Green:

Det er en stor park hvor jeg igjen satt meg ned for å puste litt, ryggen og føttene hadde fått kjørt seg, og trengte de pausene de kunne få. Rundt St. Stephen’s green er det severdigheter, handlegater og shoppingsenter, som var åpent selv om det var søndag. Så på vei til senteret gikk jeg forbi Phil Lynott:

Ja, vokalisten i Thin Lizzy. Ikke at jeg noensinne har vært noen stor fan av den gruppa, men man har hørt nok om mannen til å vite at han var en stor musiker. Legg merke til plekterne folk har gitt han, artig detalj!

Så inn på senteret en tur, og snakk om å ta i bruk et gammelt bygg på en vakker måte:

Nå var jeg sulten, men klokka var litt tidlig for middagsservering, så det ble en open steak sandwich på The Liberties:

Godt, og jeg ble helt passe mett!

Siste stopp for dagen var St. Patrick’s cathedral, den kirken som jeg stoppet ved første kvelden, og som er nasjonalkatedralen for Irland. Og for en kirke!

Elsker hvordan ettermiddagssola kastet lys gjennom blyglassvinduene på motsatt side og laget mønster på veggen! Legg også merke til spiraltrappa som går opp i klokketårnet.

Se så storslagent:

Og se de detaljerte blyglassvinduene bak alteret:

Og så har du utskjæringene her:

Det er mulig jeg husker feil, men det hang flagg rundt i det meste av kirken, og audioguiden sa noe om at flaggene var krigsflagg, og at de av tradisjon skal henge oppe helt til det ikke er noe igjen av de, for da er den krigen så lenge siden at den kan glemmes.

Nok et blyglassvindu:

Og se på gulvet:

Absolutt hele gulvet i hele kirken var dekket av fliser i alle farger og mønstre!

Til sist må jeg ta med dette gravmonumentet:

Dette fungerte rett og slett som et slektstre, for på nivå to har du mann og kone, på nivå en (det nederste) har du 7 av barna deres, og oppover har du foreldrene til enten mannen eller kona og andre slektninger. Legg merke til at det også ligger “en person” øverst under buen. Helt utrolig!

Så må jeg også ta med at imens jeg går rundt i kirken, blir jeg oppmerksom på ei jente som smiler til meg. Det tok noen sekunder, men så gikk det opp for meg at det var jenta som satt seg ved siden av meg på Trinity college 6 timer tidligere på dagen! Hva er oddsen for det i en såpass stor by som Dublin? Heldigvis så hadde flauheten hennes tydeligvis gått over, det virket som om hun synes det var moro å se meg.

11 kilometer ble gått, og det ble 19 funn: 16 lab’er og 3 virtuelle.

De siste to dagene kommer så fort jeg klarer!