Gårsdagen startet med at Nairo fikk årets bad i badekaret, shampo og det hele. Ikke et eneste bilde av den seansen, jeg hadde nok med å holde han oppe i badekaret samtidig som jeg shamponerte og skylte, men det foregikk som alle tidligere år, med et snev av panikk. Hos Nairo, ikke hos meg.

Denne tomta vår er et kapittel for seg selv. Jeg drømmer om en fin hage, ikke nødvendigvis med masse planter og trær, men en lettstelt hage uten lupiner, og den skal være både pen og praktisk. For øyeblikket kan den vel egentlig ikke kalles annet enn viltvoksende.

Joda, jeg vet at det krever en innsats ingen av oss egentlig er villige til å gjøre. Ikke har vi egentlig hverken råd eller kunnskap heller. Derfor får vi bare gjøre det beste ut av det sånn den er nå, og jeg har ihvertfall satt igang denne helgen, med blant annet årets første plenklipp. Nesten. Eller jo, det ER årets første plenklipp (fy oss!), men alt ble ikke klippet. Derfor nesten. Det som ble klippet, var innkjørselen (ihvertfall kantene), kantene rundt gårdsplassen, deler av inngangspartiet, og en tredjedel av plenen:

Når jeg skulle ut og klippe i går, fant jeg ut at jeg måtte benytte muligheten til å få litt sol på kroppen. Så jeg tok på meg bikinioverdel, shorts og slippers. Det jeg ikke tenkte på, er at vi har satt opp utkastdelen på klipperen for at avklippet bare skal bli kastet ut, det er altfor langt til å bruke oppsamleren nå. I utgangspunktet er jo gress ganske mykt, men når du blander inn tørre blomsterstilker og småkvist fra i fjor, og det får en ganske høy hastighet, er det ikke mye mykt lenger. Så etter å ha vasket av meg det grønne panseret jeg fikk, så jeg sånn ut:

Kanskje ikke så lett å se på bildet, men beina mine er fulle av ørsmå knivstikk, her og der sitter det små gress- og kvistpartikler igjen i huden. I dag klør det som bare fy fasan, og det er jo et veldig godt tegn, men jeg tror jeg får ha på meg lange skjørt i noen dager fremover.

Jeg maktet ikke ta mer en den tredjedelen av plenen. Og årsaken til at inngangspartiet bare blir tatt halvveis, og dermed blir seende slik ut:

er at det på venstre side, inntil husveggen, vokser blant annet markjordbær:

Jeg har ikke plantet de, de har dukket opp helt av seg selv. Nairo får ikke lov til å hverken snuse eller tisse her, så disse plantene skal få leve. Og da må jeg bare ta med ugress på kjøpet, for røsker jeg opp hundekjeks og løvetann, så følger jordbærene automatisk med.

Gressklipping på søndager unngår jeg så langt det er mulig, så i dag gjorde jeg litt mer stillearbeid. Ved veien like ved inngangsdøra står to gamle plommetrær. De har blitt altfor høye, de kommer bare med blader på toppen, og plommene får vi aldri tak i lenger, så de skal vekk. Det maktet jeg ikke i dag, men jeg fikk tatt en del dødt ved siden av de, så nå ble det et hull i vegetasjonen:

Plommetrærne er de 3-4 stammene fra venstre mot midten av bildet. Busken i forkant til venstre er nok et begynnende plommetre, kanskje det skal få leve.

I tillegg fikk jeg sagd ned et begynnende tre mellom kjøkkenvinduet og verandaen, helt inntil husveggen. Skal ikke ha noe tre der nei! Og samtidig fikk jeg samlet sammen alt som ble kappet ned rundt strøm- og telefonledningene i vinter. Jeg har ingen problemer med at det blir gjort, jeg bare synes det er litt irriterende at det blir liggende igjen. Så nå har vi denne haugen bak garasjen:

I tillegg har vi en tilsvarende haug i skråningen utenfor venstre bildekant, og en litt større haug i den øverste delen av hagen. Og mer skal det bli, har noen busker/småtrær som også skal bort. Jeg må bare huske å kle på meg litt bedre når jeg skal gjøre sånt arbeid i hagen også, for nå har jeg et par-tre blemmer etter brennesle på kroppen også.

Og så må jeg til slutt ta med den vi ikke skal glemme. Den vakreste blomsten jeg vet om:

Jeg føler jeg kjempeheldig som har såpass mye forglemmegei som jeg har, og uansett hva som skal gjøres med hagen i fremtiden, skal disse bevares.