Jeg har hatt lyst til å dra inn til Roseslottet i lengre tid, og trodde jeg bare hadde ut 2026 på meg. Men nå har de fått permanent opphold til installasjonen, så da var det egentlig ikke noe hast. Men hvorfor ikke bare dra inn? Cecilie og Solveig ville være med, og i dag ble dagen.

Da jeg var liten, var pappa og jeg flere ganger i nordmarka og gikk på ski. Jeg husker jeg synes Tryvannstårnet var så stort, men det er det ikke lenger:

Ser dere det? Det pittelille tårnet rett til venstre for den gigantiske masta.

Roseslottet ble mye å ta inn over seg. Både med tanke på hvor personlig det blir når man får et navn og et ansikt på menneskene, på grunn av infoen som står til hvert maleri, og selvfølgelig på grunn av det tragiske en krig er uansett, men også på grunn av mengden malerier. Nesten 300, hvis jeg ikke tar feil.

Sånn som her, hvor dette ikke har skjedd, men det er flere kjente personer malt inn i dette bildet:

Leif Juster står helt til høyre, og for meg ble det mye mer virkelig og reelt når jeg kunne putte en person jeg kjenner til inn i krigshistorien.

Utsikten er formidabel:

Løypa man følger går i en spiral til man kommer til midten. Nesten helt inne ved midten fikk man historien til Ellinor, i Ellinors hus. Ei lita jødisk jente som ble sendt ut av landet og henrettet. Det ble for mye for meg, så da sto jeg mutters alene i dette lille huset og gråt, og jeg skjønte at jeg ikke klarte mer info fra de siste 50-ish portrettene. Så jeg sa ifra til de to andre at jeg skulle gå kjapt gjennom de siste maleriene, gå for å prøve å ta to cacher, og så møte de ved kiosken etterpå. Det hjalp ikke noe at en av de mange på de siste portrettene var Erik Bye:

Det kunstneriske aspektet ved dette “museet” er totalt uinteressant for meg, annet enn at jeg skjønner at de har lagt ned uhorvelig mye jobb i dette, og det er imponerende på alle måter. For ikke å snakke om så utrolig viktig! For selv om det er mange andre nyere kamper og kriger vi ikke må glemme, så må vi heller ikke glemme denne siste krigen på norsk jord.

Vi kjørte de få hundre meterne ned til Holmenkollen. Solveig og Cecilie ble igjen ved bilen, imens jeg gikk så fort jeg kunne for å ta noen lab’er og noen cacher. Fra denne vinkelen ved Kollentrollet, ser jo hoppbakken liten ut:

Jeg var oppom, men ikke inne i, Holmenkollen kapell:

Og så måtte jeg jo besøke fine Kong Olav:

Like ved parkeringen sto denne elgen:

Solveig fant ut at den må ha vært fra Ski VM i 1982, og det var en hel haug med bjeller som ringte i hodet mitt, for jeg mente jeg hadde sett denne før! Og joda, etter å ha sjekket i noen fotoalbum etter at jeg kom hjem, fant jeg bilder av både pappa og meg ved det jeg antar er samme elgen.

Nå var vi sultne, så da ble siste stopp for dagen Frognerseteren:

Er ikke bare i utlandet de har staselige bygninger, vi har jaggu en del av de her hjemme også!

Det ble kjøttkaker i brun saus med poteter, kålstuing og tyttebær på oss alle tre:

En veldig koselig tur, og Roseslottet anbefales! Men du må sette av lang tid, og være forberedt på å bli overveldet av den massive mengden med informasjon, og potensielt også av følelser.

Cachemessig ble det få men gode cacher i 9 funn: 6 lab’er, 2 virtuelle og 1 wherigo.