-
Dublin 2026 – Dag 5 og 6
Mandag 20. juli:
Første billett for dagen var kl. 1230, og den var et godt stykke unna sentrum. Hvis jeg gikk en omvei dit kunne jeg ha mulighet til å finne en Wherigo, så da var det det jeg gjorde. Var ikke 100 % sikker på at jeg hadde riktige sluttkoordinater, men da jeg kom frem og også leste tidligere logger, skjønte jeg at jeg var på rett plass. Og idet jeg begynte å lete, fikk jeg meg en kompis:
Det vil si, jeg tror nok jeg ville være mer kompis med han enn han ville med meg 🤪 Jeg leta i 20 minutters tid, men skjønte at jeg måtte kaste inn håndkleet, for jeg var på jakt etter en nano (pytteliten beholder, på størrelse med en fingernegl) i et område med veldig mange gjerdestolper som var overgrodde med eføy og stappfulle av spindelvev. Det var den eneste sjansen jeg hadde på en Wherigo i Dublin, så den DNF’en var ganske sur. Men det var bare å gå videre.
De har faktisk sluser i Dublin:

Og noen lab’er førte meg til The Richmond Tower:

Jeg gikk gjennom porten og kom inn på det som nå er Irish Museum of Modern Art, og dette var en utrolig staselig bygning med et praktfult parkanlegg:

Gikk så videre til Phoenix’ Park, der jeg egentlig hadde store planer for cachingen, men avstandene var større enn jeg trodde, og for å rekke avtale kl. 1230, måtte jeg gi opp. Prøvde meg på en multi, fant første steg uten problemer, men ikke andre steg. Der leta jeg ikke lenge nok til å logge DNF, jeg gikk rett videre dit jeg skulle.
Kilmainham Gaol er et nedlagt fengsel som det holdes omvisninger i, og som det nesten er umulig å få tak i billetter til. De slipper billetter på nettsiden sin ved midnatt irsk tid hver natt, og da for den datoen som er 28 dager frem i tid, og jeg gjorde alt jeg kunne for å få billett, bortsett fra å sitte oppe på natta. Heldigvis var det én ledig billett til min siste hele dag i Dublin 28 dager før, så den fikk jeg knabbet til meg en tidlig morgen før jeg skulle på jobb.
Var bittelitt tidlig ute og rakk å sitte på andre siden av gata og spise litt før det ble min tid:

De som satt i dette fengselet var både straffedømte og politiske fanger under Irlands kamp for uavhengighet. Vi fikk høre så mange sterke historier under den guidede turen, og jeg skal ikke prøve på å gjengi alle. Men litt husker jeg, og jeg håper jeg ikke putter inn noen grove feil her.

Her er fengselskapellet:

Der var det en politisk fange som fikk innvilget å gifte seg med kjæresten sin, som ikke var fengslet. Dagen etter ble den insatte henrettet.
Noen fanger var høyere på strå enn andre, og fikk store celler med peis:

Denne mannen fikk også bestille takeaway fra fengselet, det er vel bedre enn noen av dagens fanger har det!
Under sultkatastrofen i Irland i 1845-1852, døde rundt en million mennsker, og rundt det samme antallet emigrerte. Faktisk bor det fortsatt færre mennesker i Irland nå enn det gjorde før sultkatastrofen.
Mange barn ble foreldreløse under denne katastrofen, og det å fengsle barn var helt normalt. De har nedtegnelser på at en treåring ble fengslet for tigging.I 1861 ble det åpnet en ny del på fengselet, etter en ny modell der alle 96 cellene kan iakttas fra et sentralt observasjonsområde:

Glasstak gjorde også at alle etasjer fikk mer lys.
Cellene var ikke store:

Husker dere jeg nevnte fangen som fikk gifte seg? Kona hans fortsatte hans politiske kamp etter hans død, og til slutt ble hun også fengslet. Hun hadde maling som hobby, og fikk lov til å ta med seg malesakene i fengselet. Her er en kopi av et maleri hun lagde på veggen i cella si:

På gulvet i denne avdelingen var det mengder av kumlokk:

Kjøkkenet var nemlig i etasjen under, og ved å ha hull i gulvet her, gjorde glasstaket at det også kom lys ned på kjøkkenet. Og så kan jeg tenke meg at det var for å plage fangene ekstra, ved at de gikk og luktet på mat store deler av dagen, men fikk veldig lite utdelt.
James Connolly var en Irsk sosialist som kjempet for uavhengighet. Han ble såret under kamp og arrestert under overgivelsen, men var så skadet at han ble lagt inn på sykehus. Noen mente at han skulle få dø av skadene sine på sykehuset, men en mann med makt mente at hvis man var dømt til døden ved henrettelse, så skulle man henrettes. Så Connolly ble hentet med ambulanse, båret inn i fengselet siden han ikke kunne gå selv, bundet fast til stol siden han ikke kunne sitte selv, og så henrettet her:

Nei, dette var en utrolig sterk omvisning, og jeg anbefaler på det sterkeste å prøve å få tak i billetter hvis du har tenkt deg til Dublin. Her MÅ du være tidlig ute og følge med på nettsidene hver eneste dag!
Det virker litt brutalt å gå fra å fortelle om en henrettelse til noe så trivielt som toalettet i besøksavdelingen, men hvor ofte er man et sted hvor de har peis på toalettet?

Da jeg var ferdig med utstillingene som er i besøkssenteret, tok jeg rett og slett en taxi tilbake til sentrum. 3 km er ikke langt, men beina mine hadde ikke sjanse.
Neste stopp for dagen var St. Audoens church:

Her er det gratis å gå inn, og selv om det er lagt opp til at man går rundt selv, så var jeg så heldig å få en lyntur med ei dame fra Sicilia. Igjen så påberoper jeg meg null ansvar hvis det er noe jeg husker feil!
Dette er en stein som det ble meislet ut en sirkel på av de som i sin tid blant annet tilba sola og månen:

Når landet ble forsøkt kristnet, ble det rett og slett meislet ut et kors inne i sirkelen, for enkelhets skyld. Etter dette ble steinen ansett som en lykkestein, så alle som skulle noe stort, f.eks. reise langt, søke på jobb osv, tok på steinen for hell og lykke.
I dag består kirken av det opprinnelige kirkerommet, klokketårnet og et påbygg vegg i vegg. I den eldste delen er besøkssenteret, i den nyeste delen er dagens kirke:

Men kirken har vært mye større:

Helt til høyre er den opprinnelige kirken, den delen som bildet er tatt i. Så ble det som nå er kirken bygget på. Så kom klokketårnet og et siderom til presten. Og til slutt ble den bygget på på høyre side. Men ettersom menigheten ble mindre, ble deler av kirken revet (som siderommet til presten), eller “frakoblet”, som forlengelsen på høyre side. Den forlengelsen kan man se gjennom glassdører, men på grunn av nedfall av stein er det ikke lov å gå ut der:

Denne kirken, Christ Church Cathedral og St. Patrick’s Cathedral ligger ikke langt unna hverandre. En fun fact er at St. Audoens church har den eldste bjella i klokketårnet sitt, (og hvis jeg husker rett) St. Patrick’s Cathedral har den tyngste bjella i klokketårnet sitt, og Christ Church Cathedral har flest bjeller i klokketårnet sitt.
Resten av dagen gikk til å få sett de siste landemerkene jeg ikke hadde rukket tidligere på turen, blant annet statuen av Molly Malone:

Nei, jeg tok henne ikke på puppene, det får da være grenser til usømmelighet! 😂
En ting jeg hadde bestemt meg for å spise allerede før jeg dro, var fish & chips. Tok et søk på Google Maps for å finne noe i nærheten av der jeg var, og endte opp på The Bank bar & restaurant:

Et utrolig fint lokale med veldig hyggelige servitører, og den desidert beste fish & chips’en jeg noen sinne har spist:

Det ser ikke mye ut, og ertene kunne de ha lagt litt mer innsats i, men både fisken, potetene og tartar sauce’n var helt himmelsk! Og den eddiken (den lille flaska ved siden av sitronen) kan ikke ha vært bare vanlig eddik, for milde moses så godt!
På grunn av den lange gåturen på morgenen, ble det hele 16 km denne dagen, og 15 funn: 13 lab’er, 1 Earth og 1 virtuell. Og tidlig kveld, siden flyet skulle gå allerede kl. 0945 dagen etter.
Tirsdag 21. juli:
Det var faktisk fremdeles mørkt ute da jeg sto opp på tirsdagen:
Kvelden før var jeg bortom der jeg trodde riktig busstopp var, og det gikk veldig fint å komme seg til flyplassen. Der fikk jeg turens eneste regndråper:

Veldig overraskende at det ikke kom noe regn i løpet av alle de dagene!
Da jeg sjekket inn på flyet kvelden før, var det ikke flere ledige seter av de som var inkludert i prisen. Derfor krysset jeg av for at de kunne plassere meg hvor de ville, og da jeg sjekket app’en da jeg hadde kommet på flyplassen, så jeg at jeg var plassert i sete 4C. Jaja, da får jeg jo bare sitte langt fremme, da. Haka mi falt vel ned på tredje knapphull da jeg gikk ombord og fant setet mitt:

Oppgradert til 1. klasse! What??? Så mye beinplass at jeg ikke engang rakk frem! Og hvis jeg ville, kunne jeg kjøre setet helt ned i flat stilling!!! What??? Det gjorde jeg ikke, for jeg synes det var å dra det litt vel langt, pluss at jeg hadde en mann på innsiden av meg som da hadde måttet klatre over meg hvis jeg sovnet. Men litt liggestilling ble det, uten å måtte tenke på noen bak meg, og jeg fatter ikke nå hvordan jeg noen sinne skal klare å fly på økonomi igjen 😂
Flyturen gikk veldig fint, og nå tok jeg shuttlebuss tilbake til parkeringsplassen istedenfor å gå. Problemet var bare at jeg kun husket området jeg hadde parkert på, ikke bokstaven 🫣 Så jeg gikk av her:

Husket at jeg hadde gått rundt svingen bakerst i bildet, så jeg gikk dit og skrådde inn på parkeringsplassen og håpet på det beste. Og det gikk overraskende bra! Bommet bare med to rader før jeg fikk øye på bilen!
Kjøreturen hjem gikk også helt knirkefritt, og det var godt å komme hjem til gutta mine igjen.
Det ble ikke mer enn 3 km gåing den dagen, og kun 2 funn: 2 virtuelle.
Totalt gikk jeg ca 65 km på 6 dager.
Cachemessig gikk det over all forventning, selv om jeg ikke fikk tatt alle cachene jeg hadde sett meg ut på forhånd. Totalt 403 funn: 371 lab’er, 13 virtuelle, 8 tradisjonelle, 6 Earth, 2 mystery, 1 event, 1 multi og 1 letterbox.
Jeg ser jeg har fått fyllt utleggsdatomatrisen, men jeg er litt usikker på om det skjedde på denne turen eller tidligere i ferien, da det er en matrise jeg ikke sjekker så ofte.
Jeg fikk fylt 2 måneder i Jasmer, den ene var så klart Europas eldste.Jeg hadde tenkt å avslutte innlegget med en video, men når jeg skulle laste den opp, så er det begrensninger på størrelsen jeg kan laste opp, og min video var altfor stor. Selv når jeg delte den i to, ble delene for store. Så da får jeg se om jeg tar jobben med å dele den i 3 på ett eller annet tidspunkt.
Men det jeg kan avslutte med, er jo mine generelle inntrykk av Dublin. Det er veldig lett å gå rundt i Dublin. Sammenlignet med Edinburgh er Dublin mye større og har mye mer storbypreg, og severdigheter og handleområder er spredt ut over et mye større område enn i Edinburgh. Dublin er til gjengjeld mye flatere, så det er enklere å gå lengre.
Området jeg bodde i heter The Liberties. Jeg følte meg aldri utrygg rundt studentboligene eller på vei til eller fra dit, men på fredagen surret jeg meg inn i en annen del av det området, og da følte jeg meg utrygg. I tillegg var det et par episoder i andre områder av byen hvor det var litt bråk jeg ikke følte meg trygg i nærheten av, men da var det bare å gå. Når det er sagt, så ser jeg ikke på Dublin som en utrygg by på noen som helst måte, men man er jo litt mer observant når man reiser alene.
De lokale jeg snakket med, var stort sett bare i butikker og restauranter. Og de får jo betalt for å være hyggelige! Utover det, synes jeg igjen at Dublin bærer preg av å være storby. Litt upersonlig, litt travel. Men jeg hadde noen møter med lokale folk som jeg absolutt kommer til å huske som veldig positive, blant annet de to som kom på eventet mitt, og taxisjåføren jeg hadde på mandagen. Utrolig hyggelige folk!
Det er mengder med gamle bygninger i Dublin, både kirker og andre byggverk. Men det er også tydelig at de har revet mye for å bygge mer moderne, eller at de har bygget moderne istedenfor å restaurere/bygge opp det gamle når det f.eks. forfaller eller brenner. Jeg personlig synes en by mister mye identitet på den måten, samtidig som jeg absolutt forstår at det noen ganger er mye mer hensiktsmessig og økonomisk fornuftig å bygge nytt.
Om jeg anbefaler en tur til Dublin, selv om du ikke driver med geocaching? Absolutt! Masse interessant historie, uansett om du blir med på guidede omvisninger eller går med audioguide. Bare husk å bestille billetter i god tid!Og så må jeg innom spørsmålet jeg har stilt meg selv siden første gang jeg var i Edinburgh for to år siden: ble jeg forelsket i Edinburgh fordi det var den første byen jeg besøkte som voksen og ikke hadde noe sammenligningsgrunnlag, eller ble jeg forelsket i Edinburgh fordi Edinburgh er sånn den er? Etter å ha besøkt Dublin, så kan jeg soleklart konkludere med at jeg ble forelsket i Edinburgh for den byen den er! Det er ikke dermed sagt at jeg vil skynde meg tilbake dit, men at jeg skal tilbake en vakker dag er det nok ikke noen tvil om.
-
Dublin 2026 – Dag 3 og 4
Lørdag 18. juli:
I dag var dagen jeg skulle til Bray, en kort togtur til kysten sør for Dublin, for å forhåpentligvis finne Europas eldste cache og absolutt runde 9000 funn!
Dagen startet som vanlig tidlig, og det var helt greit siden jeg skulle finne togstasjonen og riktig tog. Og det gikk nesten helt smertefritt, knotet bare litt med å få kjøpt billett i automaten da den ikke ville ta Mastercard. Og så satt jeg på et tog som minnet om lokaltogene i Oslo på 80-tallet; skranglete, slitt, og med seter som absolutt hadde sett bedre dager. Men det var underordnet, hovedsaken var at det gikk i riktig retning:
Hadde tittet nok på kartet til å vite hvor jeg skulle da jeg gikk av toget i Bray, og på veien møtte jeg en veldig koselig innbygger:

Det skulle være en festival der den dagen, så hele området mellom hovedgata og strandpromenaden var stappfull av folk som bar ting ut av biler og satt opp bodene sine. Jeg var mer fascinert av fasadene på husene langs hovedgata, så idyllisk og staselig:

Spesielt dette huset, og det grønne i bakgrunnen til venstre:

Her ser dere siste biten av stranda:

Pariserhjulet er nok fast inventar, og festivalområdet er bak meg. Til venstre i bildet ser dere Bray Head, og det er et kors på toppen. Et godt stykke opp i den lia ligger Europas eldste cache.
Nydelig vær, sola varmet veldig godt selv om det blåste litt, og rullesteinstranda var helt fantastisk:

Siden jeg var tidlig ute, startet jeg med å forsøke å finne en Letterbox. Fulgte instruksjonene, kom frem til nullpunkt, og leste logger nok til å skjønne at cachen har flyttet på seg til et litt mer utfordrende område. En tidligere finner skrev at cachen skulle være i hodehøyde, noe som er et helt ubrukelig hint siden hodehøyde ikke er et gitt mål, og spesielt siden min hodehøyde er kortere enn gjennomsnittet (jeg er faktisk 9 cm kortere enn gjennomsnittshøyden for kvinner i Norge). Men jeg leta så godt jeg klarte i en halvtimes tid, og selv om jeg hadde mer tid på meg, valgte jeg å avbryte. Skuffa, siden Letterbox’er (og Wherigo’er) er litt mer sjeldne cachetyper, og denne skulle i utgangspunktet ha vært lett.
Jeg hadde fortsatt god tid på meg før jeg skulle ha event på en liten picknickbenk noen få meter unna, men jeg var sulten, pluss at jeg ville starte på lab’ene. Det ligger nemlig en geoart av lab’er i Bray, som er formet som GC43, gc-koden til Europas eldste cache. Da jeg kom frem til nullpunkt for eventet, ser jeg en t-skjorte det står Geocaching på, og det viste seg å være en kanadier som hadde sagt at han skulle komme på eventet mitt. Han satt også og jobbet med lab’er, for selv om det er flervalgspørsmål, så tar det sin tid å trykke seg gjennom 300 punkter. Jeg tok ikke så mange, da jeg hadde et mål, så jeg måtte la noen av de vente.
To andre kom på eventet: en lokal mann som bodde litt utenfor Bray og ei lokal dame som hadde bodd i Irland i nesten 40 år, men som opprinnelig var fra Danmark. Så 4 personer (og en hund), og 4 nasjonaliteter. Moro!
Kanadieren skulle så klart opp for å ta cachen, så vi tok følge. Stoppet først for en multi, og så var det bare å jobbe seg oppover. Minnet meg litt om turen opp Arthur’s Seat i Edinburgh, for det er ikke langt, men det er SABLA bratt! Jeg sa ifra at jeg er treg i oppoverbakker, og at han bare kunne gå fra meg hvis han ville, noe han gjorde da vi hadde få meter igjen til cachen. Vi måtte nemlig litt høyere opp enn cachen ligger for å komme inn på stien ned til cachen, og det viste seg at han var like dårlig på å gå nedover som jeg er på å gå oppover, så da tok jeg han igjen, og vi kunne i fellesskap glede oss over å finne den hellige gral blant geocachere i Europa:

Geocaching startet i mai 2000 i USA, denne ble lagt ut i juni 2000. Og jeg har liksom ikke helt ord for hvor stas det var å finne denne! Jeg vet jeg aldri kommer til å klare å fylle Jasmer-matrisen (altså minst en cache utlagt i alle månder siden mai 2000), men det er moro å fylle så mange måneder som mulig!
Her er utsikten fra cachen:

Her ser dere hvor lang stranda i Bray er, og også resultatet av en brann i åssiden tidligere i år. Heldigvis har det begynt å gro igjen, dere kan se et par små irrgrønne blader nesten nede i venstre hjørne, og jeg så flere blomster på turen.
Kanadieren ville gå til toppen. Det hadde så klart vært moro, men jeg visste at jeg skulle gå mye både resten av den dagen og de to resterende dagene av turen, så jeg valgte å la være. Målet mitt ble dermed en annen letterbox enn den jeg hadde prøvd på tidligere på dagen, for jeg prøver så godt jeg kan å fylle milepælene (rundt tall med funn) med forskjellige cachetyper, og en letterbox passet perfekt for funn nummer 9000. Heldigvis var denne superlett å finne:

Så jækla stas med to så store opplevelser med bare få minutters mellomrom! Helt klart noe jeg kommer til å huske, og veldig moro at de 3 siste milepælene mine har blitt tatt utenlands (7000 på en earthcache i Edinburgh, 8000 på en maze i Sverige, og 9000 på en letterbox i Bray). Nå har jeg 10 forskjellige cachetyper på milepæler, og for nummer 10000 må det bli wherigo, megaevent, gigaevent, webcam eller CITO.
Kom meg ned igjen og fikk tatt resten av lab’ene. Stakk innom en butikk for påfyll av vann og noe å bite i, og bestemte meg for å ta livet helt med ro på stranda en stund. La kroppen få hvile og ta inn over meg dagens opplevelser. Det hadde begynt å blåse opp en del, og bølgene var blitt store:

Det var satt opp røde flagg langs stranda og ved livredderbua, men allikevel var det folk som badet i det iskalde vannet. Gærne mennesker! Og så tenkte jeg: hva er oddsen for at jeg noen gang får dyppet føttene i irskesjøen igjen? Lik null. Så da valgte jeg å gjøre det da:

Moro! Og så satt jeg meg på stranda igjen og lot beina tørke, før jeg fant toget tilbake til Dublin. Ekspresstog denne gangen, med bedre seter og færre stopp.
På vei til dagens middag passerte jeg Dublin Portal:

Sånne portaler finnes i Litauen, Polen, USA, England, Manila og Brasil, og jeg er ganske sikker på at det var Manila vi så den kvelden.
Jeg hadde bestilt bord for middag på The Church Café bar and restaurant (nedlagt kirke som er gjort om). Der har de live musikk og irsk dans hver kveld, og det fristet mer å få det med seg på en restaurant enn på en pub. Og jeg fikk verdens søteste avlukke å sitte i:

Dessverre så jeg ikke scenen derfra, så jeg fikk høre musikken, men ikke sett. Og så var det lett å se når det ble danset på scenen (de danset ikke hele tiden), for de som hadde bord i 2. etasje gikk til rekkverket og fikk sett ned. Jeg kunne jo ikke gå fra tingene mine, så det eneste jeg fikk sett av dans var 7 sekunder idet jeg gikk derfra. Litt skuffende, men ikke stort å gjøre med.
Maten var det ingenting å si på. Traditional Irish Wicklow lamb stew:

Whiskeybrødet som fulgte med var altså så godt!!!
Og til dessert: Homemade roasted apple crumble med krem:

Begge rettene hadde nok passet bedre på en kald høst- eller vinterkveld enn på en varm sommerkveld, men nydelig var det!
Det ble 14 km gåing, og 307 funn: 301 lab’er, 1 Earth, 1 event, 1 multi, 1 tradisjonell, 1 letterbox og 1 mystery.
Søndag 19. juli:
Allerede klokka 9 hadde jeg billett til guidet omvisning på Trinity College (Irlands eldste universitet) og inngang til The Book of Kells og The Long Room. Heldigvis er jeg som kjent glad i å stå opp tidlig, så jeg fikk meg en rolig gåtur gjennom byen, og fikk blant annet tatt dette bildet av et gammelt bygg:
Turguiden Daniel var student på universitetet, som hadde den siste uka si der før han skal på utveksling til California, og han var helt fabelaktig til å blande historien til universitetet med hvordan det er å være student der nå, pluss masse informasjon iblandet humor.
Denne bygningen fikk vi komme inn i:

Ihvertfall i det jeg vil kalle lobbyen, og snakk om å bli blåst av banen:

Bare se på alle detaljene, og ikke minst på taket!
Og se på marmoren i disse to søylene:

Den røde er Cork Red Marble, den grønne er Connemara Marble. Helt fantastisk!
Når omvisningen var ferdig, gikk jeg videre til The Book of Kells. Dette er en illustrert bok på latin med de fire evangeliene, og den ble skrevet rundt år 800. Vi snakker altså over 1200 år gammel, og som jeg skrev i går, så er det helt villt å tenke på hva de har gjort med datidens redskap og kunnskap. Nå var det så klart ikke lov å ta bilder av selve boka, men dette er et bilde fra utstillingen om historien før vi gikk inn til boka, og bildet gir et godt inntrykk av kompleksiteten og utførelsen av skrivejobben:

Boka er på 680 sider, og selv om ikke alle sidene har sånne tegninger som dette, så er det utsmykninger på nesten hver side, blant annet i form av intrikate førstebokstaver i en setning. I tillegg har munkene som skrev og tegnet boka skrevet notater i margene her og der, blant annet “Dette er så kjedelig!” og sånne morsomheter.
Jeg skal være så ærlig og si at selv om dette er utrolig imponerende arbeid, så liker jeg ikke sånne utstillinger hvor du går inn i et rom for hovedattraksjonen, og du må gå i kø for å se det. Da føler jeg et så stort press fra de som kommer bak meg at jeg ikke klarer å ta meg tid til å titte ordentlig. Men jeg angrer ikke på billetten, det var absolutt verdt å se!
Videre gikk jeg inn i The Long Room, eller biblioteket. Og her koste jeg meg! Har du sett noe så vakkert?

Hylle på hylle på hylle med eldgamle bøker i to etasjer. Nei, det er ikke bøker i alle hyllene lenger, de er fjernet for digitalisering. I tillegg planlegger de et større restaureringsarbeid av selve rommet, blant annet for brannsikring, så såvidt jeg forstår vil The Long Room kun være åpent for publikum ut 2027, før de stenger for lengre tid.
I The Long Room står også The Brian Boru harp, den eldste overlevende harpen i Irland, og den er modell for “våpenskjoldet” til Irland, og også kjent fra logoen til Guinness:

Når jeg var ferdig i The Long Room, satt jeg meg i skyggen ute på universitetet og pustet litt og fikk i meg mat. Like bortenfor satt det seg en mor med ei datter på rundt 10 år, de snakket et språk jeg ikke forsto. Datteren sprang litt rundt og tok bilder og film med telefonen sin, og plutselig setter hun seg ved siden av meg og viser frem noe på mobilen og snakker. Jeg fikk til slutt sagt på engelsk at jeg ikke forsto et ord hun sa, da titter hun skrekkslagent på meg og forstår at hun ikke har satt seg hos sin mor, men hos et villt fremmed menneske! Hun sprang tilbake til mammaen sin imens mammaen og jeg lo, og jeg prøvde å si til henne at det ikke var noe farlig, men den stakkars jenta var jo superflau! Artig episode uansett!
Jeg hadde masser av tid før neste billett, så jeg valgte å gå sørover til området rundt St. Stephen’s Green:

Det er en stor park hvor jeg igjen satt meg ned for å puste litt, ryggen og føttene hadde fått kjørt seg, og trengte de pausene de kunne få. Rundt St. Stephen’s green er det severdigheter, handlegater og shoppingsenter, som var åpent selv om det var søndag. Så på vei til senteret gikk jeg forbi Phil Lynott:

Ja, vokalisten i Thin Lizzy. Ikke at jeg noensinne har vært noen stor fan av den gruppa, men man har hørt nok om mannen til å vite at han var en stor musiker. Legg merke til plekterne folk har gitt han, artig detalj!
Så inn på senteret en tur, og snakk om å ta i bruk et gammelt bygg på en vakker måte:

Nå var jeg sulten, men klokka var litt tidlig for middagsservering, så det ble en open steak sandwich på The Liberties:

Godt, og jeg ble helt passe mett!
Siste stopp for dagen var St. Patrick’s cathedral, den kirken som jeg stoppet ved første kvelden, og som er nasjonalkatedralen for Irland. Og for en kirke!

Elsker hvordan ettermiddagssola kastet lys gjennom blyglassvinduene på motsatt side og laget mønster på veggen! Legg også merke til spiraltrappa som går opp i klokketårnet.
Se så storslagent:

Og se de detaljerte blyglassvinduene bak alteret:

Og så har du utskjæringene her:

Det er mulig jeg husker feil, men det hang flagg rundt i det meste av kirken, og audioguiden sa noe om at flaggene var krigsflagg, og at de av tradisjon skal henge oppe helt til det ikke er noe igjen av de, for da er den krigen så lenge siden at den kan glemmes.
Nok et blyglassvindu:

Og se på gulvet:

Absolutt hele gulvet i hele kirken var dekket av fliser i alle farger og mønstre!
Til sist må jeg ta med dette gravmonumentet:

Dette fungerte rett og slett som et slektstre, for på nivå to har du mann og kone, på nivå en (det nederste) har du 7 av barna deres, og oppover har du foreldrene til enten mannen eller kona og andre slektninger. Legg merke til at det også ligger “en person” øverst under buen. Helt utrolig!
Så må jeg også ta med at imens jeg går rundt i kirken, blir jeg oppmerksom på ei jente som smiler til meg. Det tok noen sekunder, men så gikk det opp for meg at det var jenta som satt seg ved siden av meg på Trinity college 6 timer tidligere på dagen! Hva er oddsen for det i en såpass stor by som Dublin? Heldigvis så hadde flauheten hennes tydeligvis gått over, det virket som om hun synes det var moro å se meg.
11 kilometer ble gått, og det ble 19 funn: 16 lab’er og 3 virtuelle.
De siste to dagene kommer så fort jeg klarer!
-
Dublin 2026 – Dag 1 og 2
Årets ferietur gikk til Dublin. Ikke fordi jeg hadde et enormt stort ønske om å se Dublin, men fordi Europas eldste cache ligger i Bray, en kort togtur sør for Dublin. Men siden Bray er en liten kystby, er det veldig naturlig å slå det sammen med å se Dublin. Og sånn ble det!
Torsdag 16. juli:
Flyet skulle lette fra Gardermoen midt på ettermiddagen, men siden jeg liker å ha god tid, dro jeg ved 9-tiden. Stoppet kun én gang for en cache, før jeg parkerte på den billigste parkeringsplassen lengst vekk fra terminalen. Kunne så klart tatt en shuttlebuss, men…cacher 🤪 Så da gikk jeg i 15 minutters tid i 30 grader og fikk noen funn.Fløy med Aer Lingus for første gang, og det var en oppgradering fra Ryanair:

Skjerm jo! Brukte den bare for å se flyet på kartet, klarte å duppe av litt innimellom.
Vel fremme på Dublin flyplass gikk det veldig greit å finne riktig buss til sentrum. Siden jeg skulle bo bittelitt utenfor allfarvei, hadde jeg på forhånd sjekket hvilken bussrute som hadde holdeplass nærmest der jeg skulle bo, og den fant jeg greit:

Og etter 6-7 minutters gåing fra holdeplassen var jeg fremme ved Ardee Point Student Accommodation:

Dette er altså studentboliger som blir leid ut i sommerferien, ikke noe hotell. Helt greit for meg, jeg er ikke avhengig av hotellfrokost eller vannkoker på rommet, og dermed blir det en god del billigere. I tillegg var det fellesområder der med vannkoker, kaffetrakter, tv, micro og andre ting, for de som ønsket å bruke det.
Rommet var pyttelite. Helt greit for noen netter, man gjør jo egentlig ikke stort annet på et hotellrom enn å sove og dusje, men jeg skjønner ikke helt hvordan studenter orker å bo sånn i et år eller flere:

Tittei i speilet! 😄 Inngangsdøra bak meg (den grå døra dere ser i speilet). Døra til badet helt i høyre kant, der var det en forholdsvis romslig dusj, toalett (med såpass lite beinplass at selv lille meg nesten hadde knærne i døra) og en liten vask. To glasshyller, litt benkeplass ved siden av vasken/bak toalettet, en knagg og en håndklestang. Rent og pent.
Speilet dere ser meg i sitter på siden av et garderobeskap med hyller oppe, stang for oppheng av klær, og tre hyller. På baksiden av garderobeskapet er det en romslig kontorplass med hyller over og godt med stikkontakter under, i tillegg til en skuffeseksjon med 3 skuffer.
Senga til høyre har bred hodegavl med plass til oppbevaring oppe på, hylle, pluss de hyllene dere ser på siden av og under senga. Det er 30 cm mellom enden av senga og vinduene, der kun det ene vinduet kunne åpnes på lufting. Og så var det rullegardin. Som sagt: helt fint for noen netter, hadde klikket om jeg skulle bo der i flere måneder.Fikk kjapt pakket ut og så tok jeg meg en runde litt på måfå. Gikk innom St. Patrick’s park, rett ved siden av St. Patrick’s Cathedral:

Ble litt forelska i disse fargerike dørene på denne bygningen:

Og fikk sett denne gamle bygningen som ligger i tilknytning til Dublin castle:

Dublin castle er avstengt ut året da Dublin er vertskap for EU Presidency, så det var den eneste tingen jeg hadde lyst til å se som jeg ikke fikk sett i løpet av hele turen.
Gikk nesten 8 km denne dagen, og det ble 33 funn: 27 lab’er, 4 tradisjonelle og 2 virtuelle.
Fredag 17. juli:
Jeg våknet tidlig, som vanlig, og startet dagens gåing litt på måfå, men i det området jeg hadde en avtale kl. 1000. Det første området jeg kom til var Temple bar-området, der det bugner av pub’er og restauranter. Den mest kjente pub’en er The Temple Bar:
Det er visstnok mer stemningsfullt å se dette på kveldstid, men jeg nektet å være ute så sent siden dagslyset varer lenge, pluss at jeg kan bare ane meg hvor mye folk det var der på kveldstid, så jeg er supertakknemlig for å ha området nesten for meg selv!
Kom forbi noe som skulle vise seg å være ganske typisk for Dublin, nemlig kombinasjonen av nytt og gammelt:

Det er ikke tvil i min sjel om hva jeg foretrekker!
Helt tilfeldig kom jeg forbi en bitteliten pub under en veibro:

Aner ikke om pub’en er i drift, men det ser jo sånn ut. Og det er tydelig at man utnytter alle arealer man kan.
Denne bygningen, på nordsiden av elva Liffey, var imponerende:

Dette er visstnok The Custom House, et museum.
Så var klokka blitt 10, og jeg skulle gjøre det jeg har hatt lyst til i noen år, men kviet meg litt for, nemlig piercing! Og valget falt på en conch (plasseringen av piercingen), og jeg hadde sett meg ut et par-tre forskjellige varianter av smykke på nettsidene til studioet, og sånn ble det:

Tre lilla opaler (som egentlig er litt for blå for meg, men de funker), og to gjennomsiktige som plukker opp fargen fra opalene, men som også matcher steinene i øreringene jeg har fra før. Piercingen gjorde vondt i 3 sekunder, og i dag, 6 dager etterpå, klør det litt, ellers kjenner jeg den ikke.
Tok meg en liten gåtur på nordsiden, der jeg blant annet tittet på The Spire, et 120 meter høyt spir/kunstinstallasjon:

Ble svimmel av å titte opp!
Fikk handlet litt, og gikk over Ha’penny Bridge på vei tilbake til sørsiden:

Det kostet i sin tid en halv penny å gå over brua, derfor heter den Ha’penny bridge.
Klokka 13 hadde jeg bestilt billett til Dublinia, et vikingmuseum som ligger tilknyttet til Christ Church Cathedral med en bro:

Dublinia på venstre side, Christ Church på høyre side.
Brukte ikke mye tid på å lese masse inne på Dublinia, men det var mye å se på:

Her er en modell av hvordan Dublin så ut på vikingtiden:

Dublinia har også St. Michael’s Tower, og det måtte jeg opp i:

Utsikten fra akkurat dette vinduet var Christ Church Cathedral.
Så hadde jeg også billett til Christ Church Cathedral, og da gikk man over brua jeg viste litt høyere opp her:

Jeg skal ikke påberope meg å være interessert i arkitektur, men gamle bygg slutter aldri å fascinere meg! Når man tar med i betraktning hvilke verktøy og hjelpemidler de hadde, eller mangelen på det, er det helt utrolig at de klarte å bygge noe som har blitt stående i så mange hundre år!
Så var jeg inne i kirken:

Det er ikke så lett å sette ord på dette, så bildene får tale litt for seg selv:

Alteret:

Inne i denne steinbeholderen ligger angivelig hjertet til Saint Lawrence O’Toole:

Han var erkebiskop i Dublin under den normanniske invasjonen av Irland, og han spilte en rolle i den irske kirkereformbevegelsen på 1100-tallet.
Under kirken er det en enorm stor krypt, som er det eldste byggverket som er i bruk i Dublin, bygget på slutten av 1100-tallet. Det er også den største krypten i Irland:

Selv om jeg gikk med et kart i hånda og audioguide på øret, så gikk jeg meg faktisk bort der nede! Måtte gå tilbake til utgangspunktet og så konsentrere meg om hvor jeg skulle gå for å komme meg videre. Helt enormt!
De har så klart litt på utstilling der nede også, som dette settet i sølv:

Og en modell over hele komplekset, med Dublinia og St. Michael’s tower til venstre, så brua over, og så kirken:

Og her er en “liten” detalj fra utsiden:

Har ikke noe særlig annet ord en: ALTSÅ!
Nå hadde sulten tatt meg, så det ble bangers and mash på Darkey Kelly’s:

Svin- og løkpølse med potetmos, og en løksaus som var så god at jeg kommer til å drømme om den i månedsvis!
Ble sittende lenge utenfor kirken for å fordøye maten, før jeg fortsatte på dagens gåing. Det var så klart cacher som styrte mye hvor jeg skulle gå, men også noen landemerker jeg hadde lyst til å se, som The Brazen Head pub:

Dette er Irlands eldste pub, med aktivitet siden 1198. Selve pub’en finner de dokumentasjon på så langt tilbake som 1653. Jeg stakk ikke hodet inn, men moro å ha sett den fra utsiden.
Cacher ledet meg videre inn i et område jeg ikke følte meg 100 % trygg i, så jeg kom meg fort tilbake til rommet mitt.
Jeg gikk ca 13 km denne dagen, og det ble 27 funn: 14 lab’er, 5 virtuelle, 4 Earth, 3 tradisjonelle og 1 mystery.
Dag 3 og 4 kommer snart!
