• Bilferie 2019 – dag 2

    Søndag 28. juli: Haukelifjell – Dyranut/Tinnhølen

    Etter en ganske god natts søvn våknet vi tidlig (eller; jeg våknet tidlig og vekket Eileif), og dermed var vi tidlig tilbake på veien. Første cache for dagen ble tatt allerede før klokka halv åtte, og det tok heller ikke lang tid før vi svingte av E134 og inn på Rv13 nordover. Og et veldig naturlig stopp ble derfor Låtefoss:

    Cachen lå litt oppi lia, og på vei opp ble jeg oppmerksom på en foss på andre siden av veien, like imponerende som Låtefoss:

    Nå har jeg ikke tittet veldig nøye på cachekartet etter at vi kom hjem, men hvis jeg ikke husker helt feil har den fossen også en cache.

    Cachen til Låtefoss ble funnet, og jeg beveget meg så langt utpå kanten som jeg turte:

    Fysj, det var langt ned! Eileif var ikke helt klar over hvor jeg var (han ble igjen i bilen), så jeg måtte ringe han fra toppen der 😉

    Det ble flere stopp enn de jeg nevner her i bloggen, men en av stoppene ga oss utsikt til nok en foss:

    Og en annen stopp ga oss denne utsikten:

    Så stoppet vi ved Norsk vasskraft og industrimuseum. Vi tok oss ikke tid til noe museumsbesøk, i tillegg var det for varmt til å la Nairo sitte i bilen, men vi var innom resepsjonen/suvenirbutikken, og fikk kjøpt oss eplemost:

    Har faktisk ikke åpnet noen av de ennå, men jeg gleder meg til å smake.

    Vi fikk en DNF denne dagen også, men det gjorde egentlig ingenting for det var selvbetjeningssalg av moreller der. Og er man i Hardanger-traktene, må man jo kjøpe moreller!

    Som nevnt, ble det en del kirker på denne turen. Her er utsikt fra Ullensvang kirke, har du sett noe så vakkert?

    Det holdt på å bli en DNF i Kinsarvik også, men jeg ga meg ikke og fant den heldigvis:

    Måtte ta en stopp ved Hardangerbrua, selv om vi ikke skulle kjøre over den, vi skulle over på Rv7:

    Og så kom vi til Eidfjord. Jeg kunne vist et bilde av det staselige hotellet der, eller utsikten fra hotellet, men her bare må jeg vise de håndlagede tre-varmerene:

    Vi kjørte forbi de på vei inn i sentrum, så jeg gikk en omvei bare for å få tatt bildet :p

    Vøringsfossen var et obligatorisk stopp. Jeg ga opp å finne cachen ved rasteplassen, men jeg gikk ned veien for å få tatt et bilde derfra:

    Så kjørte vi opp til hovedplatået, og da ble Eileif også med ut. Cachen ble funnet uten problemer, og så tuslet vi bort for å få panoramautsikt til fossen. Jeg slet noe veldig med høyden, men klarte å få knipset noen få bilder uten å få med gjerdet:

    Eileif tok en kjapp titt, og så holdt han seg på trygg grunn 😉

    En tur innom suvenirbutikken resulterte i caps til Eileif og kjøleskapsmagnet til meg:

    Vi kjørte innom Sysendammen:

    En massiv demning vi kunne ha gått over hvis vi ville, men det ville vi ikke :p

    Smått om senn kom vi oss til Dyranut, og førsteprioritet var å finne cachen:

    Da det var unnagjort, og med vissheten om at vi snart skulle ta av denne veien, bestemte vi oss for å spise middag på Dyranut. Veldig gode kjøttkaker, og veldig mye mat!

    Vi kjørte inn til vannet Tinnhølen:

    Planen var å gå en time eller to innover vidda herfra, men Eileif hadde såpass med smerter i leddene at han ville droppe det. Derfor kjørte vi sakte tilbake imens vi tittet etter teltplass. For selv om klokka langt ifra var leggedags, så ville vi ha en natt på vidda, og det var mange som tenkte som oss. Telt og bobiler hele veien, men god plass imellom alle. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi fant en fin plass:

    Og det tok ikke lang tid å sette opp teltet heller:

    Vi skal ikke påberope oss å være drevne i telting, men det er jo litt koselig, da:

    Det var varmt her også, men det blåste såpass at vi tok oss en liten rundtur i “nabolaget”, så Nairo skulle få strekt litt på beina også:

    Og årets nye profilbilde til Facebook ble tatt:

    Nairo sover ikke imens vi kjører bil, så han var fryktelig trøtt på dette tidspunktet. Allikevel ville han ikke gå glipp av noe, så han kjempet imot alt han klarte:

    Jeg fant meg en recliner:

    Jeg burde ha hentet en genser til hodepute, da hadde det vært helt perfekt! 😀

    Eileif gikk en tur til bilen for å hente noe, og da våknet Nairo:

    Kan.Ikke.Gå.Glipp.Av.Noe.

    En liten rusletur til like før solnedgang:

    Jeg hadde egentlig ikke noen forventninger til hvordan det skulle være på Hardangervidda. Joda, jeg har sett bilder og hørt hva folk sier, men jeg ble allikevel litt satt ut over hvor flatt det faktisk er. Og hvor åpent. Jeg er ikke akkurat vant til områder uten skog.

    Alle tre i ett bilde:

    Ikke lenge før vi skulle legge oss, begynte det å komme mørke skyer:

    Vi var derfor veldig spente på hvordan natta kom til å bli. Ville vi blåse bort? Ville teltet holde eventuelt regn borte? Ville vi bli truffet av eventuelt lynnedslag? Eller ville det gå veldig fint? Dag 3, og dermed feriedag nummer 13, kommer i neste uke.

    Fasit for dag 2 ble 14 funn og 1 DNF.

  • Bilferie 2019 – dag 1

    Lørdag 27. juli: Halden – Haukelifjell

    Fredag kveld gikk Eileif ut i ferie, og lørdag klokka 1030 kjørte vi ut fra gårdsplassen. Målet for dagen var Haukelifjell, og planen var å ta Moss-Horten-ferja og så kjøre inn på E134. Men det var altfor varmt til å la Nairo sitte i bilen på dekk i en halvtime, og jeg tar han ikke med opp, derfor valgte vi Oslofjordtunnelen og dermed var vi rett på E134.

    Jeg hadde laget en tur på cachetur.no med veldig mange flere cacher enn vi kom til å stoppe ved, men bedre å ha med for mange i GPS’en enn for få 😉 Derfor ble stoppene litt spontane, utifra hvilke jeg faktisk hadde lyst til å ta og hvor lenge det var siden forrige stopp. Hadde vi begge vært like ivrige på cachinga hadde det nok blitt vesentlig flere stopp, men jeg får jo ta litt hensyn når Eileif ikke synes det er like moro som meg.

    Den første cachen vi stoppet ved fikk faktisk et favorittpoeng av meg, og det gjorde også denne:

    Det var ikke noe spesielt med cachen, men jeg falt totalt for den gamle skolebygningen!

    Vi måtte også stoppe i Morgedal, Cradle of modern skiing:

    Selv om vi har kjørt E134 flere ganger, oppdager man alltid noe nytt når man skal ta cacher underveis. Noen cacher blir arkivert, nye blir lagt ut. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at vi aldri kommer til å gå tomme for cacher å ta langs den veien.

    Det ble veldig mange kirker på denne turen, Vinje kyrkje var en av de første og også en veldig spesiell kirke:

    Jeg likte både fargen, de sorte og hvite detaljene og formen på kirken. I tillegg var cachen enkel og grei, sånt liker jeg 🙂

    Vi brukte god tid videre, men til slutt kom vi oss opp på fjellet, og da dukker jo det ene motivet opp etter det andre. Dette er tatt ved en cache:

    Og dette er tatt ved en annen cache:

    Vi endte faktisk opp med å sette opp teltet få meter fra nok en cache, for da var klokka blitt såpass mye at det var helt greit å krype i soveposen:

    Tannpuss utenfor teltet:

    Selv om veien går ikke mange meterne bak ryggen min, så var vi veldig fornøyde med denne teltplassen:

    Natta!

    Nairo var også klar for senga:

    Det ble 12 funn og 1 DNF den første dagen på tur. Og denne delen av turen var liksom mer som en transportetappe, da det var veien rundt Hardangervidda som var hovedmålet for turen, og også å komme oss ordentlig opp på vidda. Derfor var jeg fornøyd med 12 funn, og sovnet uten de største problemene.

  • Virtual reward

    Da det tidligere i år ble åpnet for å søke om å få tildelt muligheten til å legge ut en virtuell cache i Virtual reward 2.0, la jeg inn en søknad. Jeg hadde ikke trua på å bli valgt ut, men jeg måtte jo prøve. For 12 dager siden fikk jeg en veldig overraskende mail om at jeg var blitt plukket ut!

    Siden jeg ikke hadde trua, hadde jeg ikke begynt noen planlegging av hva oppgaven skulle gå ut på, men jeg visste at jeg ville ha den på festningen. Selvsagt skal det være en virtuell på festningen! Så etter litt grubling hadde jeg fått sydd sammen en oppgave med tilhørende “historieleksjon”, og om mandag trykket jeg på publisér med beskjed til reviewer om at hvis det samtidig var andre virtuelle som skulle publiseres på festningen, så ville jeg at min ikke skulle publiseres. For uansett hvor mye festningen fortjener virtuelle, så hadde jeg ikke lyst til å ha min kloss oppe i andres, med kanskje ganske like oppgaver.

    Da jeg senere samme dag ser på Facebook at to cachevenner venter på at sine utlegg skal bli publisert, fattet jeg mistanke. Den ene bekreftet umiddelbart at det var en virtuell, den andre var jeg usikker på. Men jeg var ganske sikker på at begge kom til å plassere sine på festningen, så spenningen var til å ta og føle på.

    Det drøyde, og ingen av oss hørte fra reviewer. Vi har nok blitt bortskjemte med lynkjappe publiseringer, og først på onsdag kveld, som jo ikke er mer enn 2-3 døgn siden man trykket på publiseringsknappen, ble de to andre publisert. På festningen. Og jeg fikk derfor min i retur, akkurat som jeg hadde bedt om.

    Jeg hadde i mellomtiden begynt å tenke på andre mulige steder, og etter litt research fant jeg en plassering og en oppgave jeg likte godt, sammen med historieleksjonen jeg kunne legge ved. Oppgaven var i prinsippet den samme som jeg skulle hatt på festningen, men med en annen løsning for å passe den nye plasseringen.

    Om fredag hadde jeg skrevet ferdig ny tekst og tatt nye koordinater, så jeg trykket publisér. I dag fikk jeg den i retur med beskjed om at jeg ikke kunne kreve at finnere skulle ha med seg noe, i mitt tilfelle et papirark. Hvis jeg satt den delen av oppgaven til valgfritt, var alt i orden. Det gjorde jeg, men jeg stilte også spørsmålstegn ved hvorfor man må ha med seg noe på andre virtuelle, og for å gjøre en lang historie kort, ble min publisert med dette kravet som valgfritt og reviewer skulle rydde opp i den andre da det ikke skulle være lov.

    Som nevnt, så er begge de to som har fått tildelt virtuelle her i byen det jeg vil anse som cachevenner. Så jeg sendte en melding til han som kom til å få beskjed fra reviewer og beklaget at jeg hadde satt han i en vanskelig posisjon, for det var ALDRI min mening. Jeg ville bare ha klarhet i hvorfor det ene var lov og ikke det andre. Alt dette gjorde at mye av gleden for meg over å ha fått tildelt en virtuell forsvant, og jeg synes det er fryktelig kjedelig at det ble som det ble. Heldigvis tok han det fint, og forhåpentligvis får vi noen svar, for det finnes andre virtuelle ute i den store verden hvor det kreves at man har med seg noe, jeg vet ihvertfall om to som ble publisert ved forrige virtual reward-runde i 2017.

    Uansett; min heter Brødrene Colbjørnsen, og du finner cachebeskrivelsen her. FTF’en gikk sabla fort, og jeg anbefaler å både lese loggen og se på bildene. Holdt på å le meg ihjel!

    Den første som ble publisert på festningen heter Det flagges på Dronningens Bastion, og den tar deg til ett av de mest populære stedene på festningen. Der anbefaler jeg også lese FTF-loggen (samme cacher som tok FTF’en på min). Den loggen kommer til å stå som en av de aller beste loggene jeg noen sinne har lest.

    Den andre på festningen heter Fredriksten festning, og den er lagt ut av han som har FTF på de to andre. Cachen tar deg til to av de andre mest populære stedene på festningen, så jeg synes de to cacherne gjorde dette veldig bra uten å være klar over hverandres utlegg.

    Det er en del diskusjoner rundt virtual rewards. Jeg skjønner argumentene på begge sider, men samtidig er jeg kjempestolt over å ha fått muligheten til å legge ut en virtuell, selv om det skapte litt mer hodebry og frustrasjon enn jeg noen gang kunne ha sett for meg. Men jeg håper at besøkende finner både min og de to andre både informative og fine.

    Og så må jeg også ta med den “gamle” virtuelle vi har i byen, Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges, som jeg logget som mitt funn nummer 2000 for halvannet år siden. Det er en god grunn for at den i skrivende stund har fått 175 favorittpoeng.

  • Sprinkelet i Fredrikstad

    I går var det jo nesten lørdag, selv om det var søndag. Vanlige søndager holder jeg meg stort sett hjemme eller ihvertfall kun i nærområdet, men søndager som later som om de er lørdager kan jeg godt tilbringe ute.

    Vi stolte på at værvarselet var riktig da det sto at regnet skulle gi seg ved 10-tiden, og kjørte til Sprinkelet i Fredrikstad. Her er det to trailer, og vi skulle gå for den lengste, som i så fall ville gi meg 27 nye funn (26 i trailen og 1 utenom).

    Etter å ha knotet litt for å finne parkeringsplassen jeg hadde sett meg ut, kom vi oss avgårde sånn ca kl. 11. Og det tok ikke lang tid før den ene etter den andre cachen var funnet, logget og plassert tilbake på plassen sin. Her var det tydelig at fokus skulle være på turen og naturen, ikke på å måtte lete seg halvt ihjel etter cacher, og det er akkurat sånn jeg vil ha det på tur i skogen:

    Vi hadde det ikke travelt, og pauser er vi glade i, så da ble det en bollepause:

    Nairo storkoste seg på tur:

    Ikke for varmt og litt vind på toppene gjorde dette perfekt for han. I tillegg var det kjølig og vått der regnet har kommet til i det siste, så han fikk kjølt seg ned nedenfra også.

    Noen steder var det lagt ut bruer over små elver, denne var av det finere slaget:

    Mot slutten av runden gikk vi forbi Røde kors-hytta, og her var det flere som tok seg en pause:

    Derfor tok ikke vi oss pause der, men fortsatte til de siste cachene. Underveis fant vi oss et fint og ensomt sted å sette oss ned litt igjen, og jeg forsøkte på nok et familiebilde:

    “Guttungen” vil ikke være med på bilde! :p

    Vi startet med cache nummer 14 i trailen, dermed var denne utsikten over Fredrikstad noe av det siste vi så på turen:

    Nå blir bildet ganske lite i bloggen, men langt baki der, og nesten på midten av bildet, kan dere se Fredrikstadbrua. Vi hadde heller ikke problemer med å se pipene på Borregaard i Sarpsborg, og hadde vi hatt med oss kikkert, kunne vi sikkert ha sett Høiås-masta i Halden også.

    27 funn på ca 9 kilometer med nydelig og variert natur, en kjempefin runde! Og værvarselet holdt det det lovet, vi fikk regn først på vei hjem igjen 😀

  • Runde i Torsnes

    Den første dagen i mai, fridag, fint vær uten temperaturer over 20 grader var meldt, hva gjør man? Jo, jeg fikk med meg Eileif og Nairo på cachetur. Ikke at sistnevnte måtte overtales, og førstnevnte var ganske lett å få med, han også 🙂

    Jeg har lenge hatt lyst til å gå Raymonds runde Dragontangen i Torsnes (Fredrikstad), og siden litt av den runden går langs hav og Eileif er veldig glad i hav (jeg og, altså), dro vi dit. Tok to cacher på vei dit, og så parkerte vi bilen og la i vei.

    Den følelsen når man går i nydelig skogsterreng og så åpner det seg der fremme og man ser havet, den følelsen altså!

    Hav og strand:

    Det finnes verre utsikter enn denne altså:

    Eileif og Nairo måtte sjekke ut denne brygga:

    Sjelefred og batterilading til tusen:

    Noen som kan fortelle hvorfor denne steinen ser ut som den gjør?

    Det var flere lignende steiner i området.

    Et siste glimt tilbake mot havet før turen gikk videre inn i skogen:

    Alle cachene ble funnet uten problemer, og vi fant også to andre cacher på vei hjemover. Dermed endte vi på 21 funn i dag, en god start på mai!

    Comments Off on Runde i Torsnes
  • Caching i påskehelgen

    Selv om det totalt sett ikke har blitt ekstremt mange cachefunn denne påsken, så har jeg faktisk cachet hver dag fra onsdag til og med i går. Torsdag ble det jo noen få på vei til Nordens ark, så derfor starter vi med fredag.

    Langfredag:
    Denne dagen skulle være en hjemmedag med husarbeid (fy meg, husarbeid på langfredag!). Men etter å ha gjort halvparten av det husarbeidet jeg måtte gjøre, kriblet det i meg etter å få noen funn, så jeg tok meg en kjøretur i Hälle-området (ligger sånn ca mellom meg og Svinesund). 11 park&grabs var på runden jeg hadde sett meg ut, og jeg gadd ikke engang å skifte inn i turklær.

    Jeg fikk litt utsikt her og der:

    Her lurer jeg på om det er Bakke (norsk side) jeg ser:

    Man kan se mye rart på den svenske landsbygda, her er det en litt kreativ campingplass og en veldig kreativ campingvogn malt i ku-mønster:

    Og litt senere hadde jeg selskap imens jeg logget:

    Det ble 10 funn og 1 DNF den dagen, veldig fornøyd! Og for en varme!

    Påskeliljene her hjemme har forresten blomstret akkurat i tide:

    Påskeaften:
    Eileif skulle ut og fiske sammen med sønnen sin, så jeg ville ha med Nairo på tur. Dermed bestemte Raymond og jeg oss for å ta turen til Vardeåsen på Larkollen ved Rygge. Strålende sol den dagen også, nesten litt for varmt for Nairo (og det er ganske skremmende med tanke på at vi ikke er ferdige med april engang, skrekk og gru om vi får samme sommer i år som i fjor!). Runden var på rundt 6,5-7 km, og ganske tidlig gikk vi forbi et utkikkstårn som selvsagt bare Raymond gikk opp i:

    Jeg synes aldri jeg ser blåveis lenger, men i denne skogen var det tett i tett:

    Nydelig!

    Det begynner virkelig å grønnes nå, se på bjørkene:

    Litt over halvveis tok vi oss en liten pause ved et tjern:

    Dessverre går det en vei like på andre siden av tjernet, så stille var det ikke der. Men det var mye liv i vannet, og det var moro.

    Nairo ble tilbudt en Dentastix, men det ville han ikke ha:

    Og ikke ville han prøve å være fin på selfie heller:

    12 cacher lå på runden, og vi fant alle 12. Hurra!

    1. påskedag:
    Lisa og Raymond hadde en plan om å lete etter forventet vanskelige cacher under den nye Svinesundsbrua på svensk side. De vet vel at min tålmodighet ikke er av de beste når det gjelder cacher med høy D eller høy T eller både høy D og T, men jeg bestemte meg for å syte minst mulig og være med. Så vi begynte med noen få mysteryer, og av og til ser man ikke skogen for bare trær:

    Typisk pet-i-gran:

    Og ja, vi brukte lang tid på å finne den…

    Så ruslet vi over E6:

    Og ikke mange meterne senere åpenbarte brua seg:

    Det ble en del trasking frem og tilbake i dette området da vi blant annet skulle løse tre multier. Og til tider var terrenget ganske krevende, trodde vi ihvertfall helt til vi så trapper :p Men like blide:

    Det ligger mye skrot under brua…

    Men det er ganske spennende å stå under den og se opp:

    Da brua var under bygging fikk jeg og takket jeg ja til muligheten om å gå oppover buen (den hadde en provisorisk tretrapp under bygging). Gikk fra kjørebanenivå og et godt stykke oppover før høydeskrekken min stoppet meg, men jeg lever lenge på at jeg faktisk har gått på buen 😀

    Ved en av cachene møtte vi en buorm, ved en annen møtte vi denne karen:

    Vi gikk etter 11 cacher i går hvorav 1 var arkivert, jeg endte med 10 funn og 1 DNF, noe jeg er veldig, VELDIG fornøyd med med tanke på vanskelighetsgraden på flere av de cachene. Og jeg fikk fylt et hull i D/T-matrisen! 😀
    Så totalt ble det altså 33 nye smilefjes på kartet på disse tre dagene, og totalt i påska ble det 45 funn (47 funn hvis vi regner med palmehelgen), og det kan jeg ikke annet enn å si meg ekstremt fornøyd med.

    Her hjemme startet vi grillsesongen i går, det var godt, det!

    Jeg hadde egentlig tenkt å være med på månedens tur i regi av Geocaching Østfold i dag, men jeg kjente det var greit at siste dagen av påskeferien ble hjemmedag.

  • 50/50

    I går skulle jeg holde event på Kruseter for å sikre meg selv den siste suveniren i Creation Celebration-perioden. Jeg dro med vilje litt tidlig for å kjøpe noe å bite i til eventet, og for å se om jeg kunne finne noen cacher før eventet.

    Etter en tur innom butikken kjørte jeg til en cache Lisa og jeg tittet etter i fjor uten hell, men som noen har funnet i ettertid, og som tilsynelatende skulle være enkel. Tror faktisk jeg glante i 20 minutter uten hell, og nå er jeg ordentlig grinete på den cachen, den skal jo ikke være vanskelig!

    Vurderte å stikke innom en annen, men den ville jeg ikke hatt tid til å gå til og samtidig komme i tide til mitt eget event, så da dro jeg rett til eventet. Og jeg kom meg ikke de 10 meterne fra bilen og til benken på rasteplassen før de første tre eventdeltakerne dukket opp. Ikke lenge etter kom det to til, og da var denne gjengen samlet:

    Og så kom denne damen kjørende:

    Og det var de som dukket opp. En koselig liten gjeng som jeg kjenner godt og har cachet sammen med opptil flere ganger. Praten satt løst, latteren satt enda løsere, og vi hadde en trivelig time i sola, selv om det blåste litt kjølig.

    Ikke et eneste vondt ord om biler, men kjøretøyet til en av gutta skulle jeg gjerne hatt:

    Ihvertfall skulle jeg gjerne hatt lyden <3

    Etter eventet dro jeg til Ormtjern for å ta noen av cachene der. Det er cacher som tar litt tid, og som jeg derfor har latt ligge i min søken på å fullføre datomatrisen.

    Jeg startet med en multi jeg trodde var vanskelig, men den var lett som en plett og jeg smilte bredt imens jeg fortsatte opp mot hytta. Da var det en tradisjonell som skulle til pers, og siden det ikke var mennesker i sikte, kunne jeg lete uforstyrret etter noe jeg trodde var lett. Men nei, ikke tale om at denne ville dukke opp, selv etter lang tids leting. Da var jeg så lei og så grinete at jeg ikke gadd å gi meg i kast med hverken wherigo’en eller letterbox’en, så da dro jeg hjem.

    Virkelig lenge siden jeg har hatt en 50/50-uttelling på en cachedag, og ikke noe som frister til gjentakelse. Kanskje jeg rett og slett ikke er god på å finne cacher alene lenger, etter å ha cachet så mye sammen med andre?

  • Varteig igjen

    Sist Raymond og jeg var i Varteig var like før jeg rundet 3000 funn, 1. desember i fjor. I går dro vi tilbake for å rydde enda litt mer der, og jeg hadde feilberegnet hvor lang tid det tok å kjøre til Årum, så da ble det litt venting og tid til en snap før Raymond kom:

    Været var helt perfekt for mange kjørecacher og noen slitsomme gå-til-cacher; lettskyet, lite vind og rundt 10-12 grader. Men vi så mange små soler underveis, de lyser virkelig opp grøftekanter nå:

    På vei til en av de litt lettere gå-til-cachene gikk vi forbi dette jakttårnet, bygget på en gammel høyspentmast:

    Fint med gjenbruk!

    Når jeg ikke kjører selv, og når jeg ikke har 100 % kontroll på nøyaktig hvilke cacher vi har på planen (bare den overordnede oversikten), klarer jeg ikke helt å følge med på nøyaktig hvor vi er. Da er det godt at det finnes skilt:

    Mange skilt:

    Og jaggu noen informasjonsskilt i tillegg:

    På vei til gårsdagens eneste DNF var det bratt. Fryktelig bratt. Og nedover-bratt gjør meg ingenting, men jeg visste jo at jeg skulle tilbake samme vei. Derfor klarte jeg ikke helt å nyte den lille brua over den lille elva som til tider har gjort seg veldig stor:

    Her ble det altså en DNF, vi fant den heller ikke på tilbakeveien, selv om Raymond snakket med CO og fikk en ganske god beskrivelse.

    Resten av dagen gikk med til enda noen flere kjørecacher, så det ble 34 funn på meg i går. Veldig fornøyd med det, og det bragte meg også et steg nærmere målet om 500 poeng og alle suvenirene i Cache Carnival-jakten. For de skal jeg klare 😀

  • Runde 2 i Rådeskogen

    I juni i fjor, i altfor mange varmegrader og uten en sky på himmelen, satt Lisa og jeg igang med WT’en i Rådeskogen. Heldigvis skjønte vi fort at vi ikke skulle gå for alle cachene, men bare ta den nederste runden. Antagelig var vi dumdristige selv i det valget, for det er nok ikke helt fornuftig å gå så lang tur i sånn varme. Men, med bare én DNF, gikk det jo bra.

    I går skulle Raymond, Lisa og jeg ut på tur. Det var meldt brukbart vær, og jeg hadde et ønske om mange cacher. Lisa foreslo den øverste runden i Rådeskogen, Raymond har ikke tatt noen av disse, så dermed ble det Rådeskogen.

    Raymond fikk noen flere funn enn Lisa og meg, for vi måtte gå forbi noen av de vi tok i fjor. Men så kom vi inn på nye stier, og skilt som var bittelitt hjelpsomme:

    Veldig glade for å være på tur igjen:

    Når vi tre går på cachetur sammen, pleier Raymond å sprette i front og gjerne ha funnet og logget cachene før Lisa får riktig nullpunkt. Og så er cachen plassert tilbake innen jeg, som alltid danner baktropp, kommer frem. I går lurer jeg på om både GPS’en og øynene mine fungerte ekstremt bra i kombinasjon med at både Lisa og Raymond ofte diltet bak meg, for jeg fant stort sett alle cachene lenge før de hadde sett ut riktig retning. Og dette til noens store irritasjon, så jeg spurte faktisk om jeg skulle slutte å si ifra når jeg fant de 😉

    Vi kom over en foringsstasjon, og ble ikke enige om hva slags dyr som ble foret:

    For det kan da ikke være villsvin i Råde???

    Vi hadde med oss mer enn nok av mat, drikke og godsaker, så vi bestemte oss før avmarsj om å ta to spisepauser. På den første koste vi oss med varm O’boy og kanelsnurrer:

    Det blåste en del i går, men vi fant en plass i le og nøt sola:

    Utgangspunktet for turen er Tomb videregående skole og landbruksstudier, og der har de blant annet hester, noe vi jevnlig så langs stiene og veiene. Mest i form av etterlatenskaper, men også i form av sko:

    Denne skoen lå ved noe som nylig har blitt et hogstfelt, så her brukte vi en halvtimes tid på å endevende nedkappede grankvister i håp om å finne restene etter cachen:

    Men nei, den var borte. Så vi plasserte ut en ny, tok koordinater og sendte en beskjed til CO om problemet. Så var det opp til CO å bestemme om vår utplasserte cache var greit eller ikke, heldigvis ble dette tatt imot med glede og vi slapp en DNF.

    Stort sett gikk hele runden langs stier og skogsveier, men noen få ganger åpnet det seg opp:

    Det var mye bløte partier, men det må man nesten regne med på denne tiden av året. Det som vel dro mest av min energi var hogstfeltene pluss et område hvor det var kvistet mye langs veien og kvistene var lagt ut i veien. Og så mistet vi stien én gang, så det ble et par hundre meter bushing. Men jeg var liksom aldri ordentlig sliten, det var mer vondter som dukket opp pluss veldige fall i energinivået. Så tok det seg opp igjen i en periode, og sånn fortsatte det, opp og ned.

    Dette treet burde jeg hatt et bedre bilde av, for det var ordentlig spennende:

    Noen ganger må det teamwork til for å få logget:

    Da vi kom de til siste 3-4 cachene som ingen av oss hadde logget fikk Lisa skikkelig ferten av bilen og var helt klar for å komme seg hjem. Hun formelig sprang foran oss 😉

    Raymond fikk logget de siste 4 på vei tilbake til bilen, de 4 logget Lisa og jeg i fjor.

    Jeg kan ikke gi noe entydig svar på hvor langt vi gikk, for Lisa fikk 12,5 km, Raymond fikk 13 km og jeg fikk 14,9. Så ett eller annet sted der omkring. 36 funn på Lisa og meg, 44 på Raymond. Stort sett enkle cacher (og det skal det i mine øyne være på langtur!), for det meste greie veier/stier, og som vanlig veldig godt selskap. Vi hadde det over gjennomsnittet moro i går, lenge siden jeg har ledd så mye på en såpass lang tur! 😀

  • Rydding på Aspedammen

    I mitt absolutte nærområde er det ikke mange cacher jeg ikke har tatt. Er vel egentlig bare 3, og de har en såpass høy vanskelighetsgrad at jeg bare lar de være.

    Utvider jeg “nærområdet” mitt til å inkludere blant annet Aspedammen, stiller det seg litt annerledes. Der ligger det nemlig 10 cacher jeg ikke har tatt. To av de har jeg tittet etter men ikke funnet. En av de har jeg funnet, men ikke fått tak i. Fire av de er mysteryer som jeg for ikke veldig lenge siden fikk løst/fikk koordinatene til. Og de tre siste har jeg på en måte aldri tatt meg bryet med å dra til.

    I går ville Raymond og jeg gjøre noe med dette området. Om ikke rydde det 100 %, så ihvertfall finne de fleste, det vil si åtte av disse 10. I tillegg ville jeg ha med Nairo på skogstur, litt for å teste hofta hans og se hva han tåler.

    Vi møttes ved utgangspunktet for skogsturen, lot Nairo vente i min bil imens vi kjørte Raymonds bil til den første cachen, en av de jeg aldri har dratt til. Dessverre ble dette en bomtur og en soleklar DNF, vi tittet på alle logiske og ulogiske gjemmesteder, men fant ingenting.

    Videre til neste, den har jeg tittet etter før uten å finne. Vi surret litt nå også, men egentlig lå den helt åpenlyst, og den hadde vært utsatt for vær og vind og var egentlig bare et sørgelig funn. Men, den ble funnet!

    Den neste hadde en høy T-rating, og vi skjønte fort hvorfor da vi kom til en nesten loddrett fjellvegg, få meter fra parkeringen. Heldigvis for meg er ikke Raymond redd for en utfordring, så han mer eller mindre spratt opp og fant cachen i løpet av få minutter. I tillegg var dette en ensom cache, så jeg var veldig fornøyd med funn på den!

    Så dro vi tilbake til Nairo og la i vei på skogstur. Vi gikk langs en blåmerket løype jeg har gått mange ganger før, men det er veldig lenge siden sist.

    De fire mysteryene ble funnet rimelig enkelt og greit, heldigvis. Og Nairo lurte veldig på hva Raymond drev med når han beveget seg oppover i et tre:

    Den siste cachen på gåturen var en tradisjonell som jeg tidligere har funnet men ikke kommet meg opp til. Ikke var jeg lang nok i beina og ikke var jeg sterk nok i armene til å dra meg opp. Igjen: Raymond fikser det meste:

    Og dermed ble det 7 funn på meg i går, strålende fornøyd med det! Spesielt siden de også fylte en dato, nå nærmer matrisen min seg full 😀 De tre som er igjen for meg på Aspedammen er da den vi fikk DNF på, en ved et tjern/vann som helt sikkert blir en egen liten tur, og en som jeg har tittet etter før uten å finne, men som jeg nå tror jeg skal finne uten problemer, og dermed kan ta for å fylle en dato.

    Jeg var veldig spent utover ettermiddagen og kvelden i går for å se hvordan det gikk med Nairo. Han har (bank i bordet!) ikke vært noe stiv på lang tid, men med tanke på terrenget og hans iver i går, var jeg redd han hadde overanstrengt seg. Men nei, ikke antydning til stiv i går, og heller ikke i dag. Hurra!

    Det er ikke dermed sagt at jeg skal pushe grensene hans i det uendelige, men det ga meg en god pekepinn om hva han tåler. Og turen i går var på under 5 km, men han la inn en del hopp og sprett på eget initiativ, noe jeg trodde kom til å være utslagsgivende for å bli stiv. Takk og lov for at jeg tok feil 🙂