• Fortsatt blomster

    I dag er det 29. oktober. 2 dager igjen før november tar over, og det er ikke mye løv igjen på trærne rundt omkring. Men i hagen min er det noen standhaftige blomster som ikke har planer om å gi seg med det første:

    Ikke er det meldt kuldegrader i overskuelig fremtid heller, så kanskje en og annen knupp rekker å springe ut?

    Comments Off on Fortsatt blomster
  • Nå er den her!

    Den vakreste av de alle, og muligens også den minste av de alle, er endelig på plass:

    Blir alltid så inderlig glad hver gang jeg ser denne lille skjønnheten i hagen 💙🩷

  • God helg!

    Endelig helg! Og jeg håper helgen din blir like skinnende og søt som disse blomstene i hagen:

    (husker aldri hva blomsten heter, men tror det er en primula-variant).

    God helg!

  • Sesongens første snø 2023

    Gjett om jeg fikk opp øynene da jeg sto opp i morges? Dette var virkelig ikke meldt:

    Altfor mildt til at det ble liggende, her hjemme lå det kun på Eileifs bil. Men jeg så flere biler i byen som hadde mer snø på seg, så det er ingen tvil om at det kom litt i natt.

    Statistikken ser nå sånn ut:

    2010: 21. oktober.
    2011: 5. desember.
    2012: 25. oktober.
    2013: 5. desember.
    2014: 7. november.
    2015: 19. november.
    2016: 5. november.
    2017: 14. november.
    2018: 27. oktober.
    2019: 8. november.
    2020: 3. desember.
    2021: 27. november.
    2022: 17. november.
    2023: 20. oktober.

    Tidligste jeg har notert i løpet av disse årene.

    Ironisk nok blomstrer det fortsatt i hagen:

    Kan ikke akkurat si at det er normalt heller.

    Comments Off on Sesongens første snø 2023
  • Klematisen holder ut

    Jeg har ikke grønne fingre når det gjelder uteplanter, og helt ærlig så liker jeg ikke hagearbeid generelt. Jeg ønsker meg en fin og lettstelt hage, men det får vente til jeg blir rik og kan betale noen for å anlegge hagen for meg 🤪

    Men jeg har fortsatt én klaserose ved inngangsdøra, pluss klematis på hver side av inngangsdøra. Klaserosen har vært veldig ivrig i år med masse blomster (som jeg så klart har glemt å ta bilde av), og klematisen begynte tidlig med blomster. Skulle tro at den var avblomstret nå, men den holder fortsatt ut med noen blomster til:

    For en gangs skyld har jeg klart å få noenlunde riktig farge på bildet, og jeg digger den! Klematisen var her da jeg kjøpte huset for snart 18 år siden (det var klaserosen også), så ikke vet jeg hvor lenge den har levd. Jeg gjør ikke stort for den heller, klipper ned hver høst og hjelper den med å klatre hver vår. Litt vann i ny og ne gjennom sommeren da regnet ikke helt rekker frem til den, og that’s it.

    Sammen med georginer er vel klematis noe av det vakreste jeg vet, så hvis jeg blir rik og får betalt noen for å lage hage, er klematis en selvskreven innbygger i den hagen.

  • De små, blå og søte har dukket opp

    Er det noe som gjør meg ordentlig glad, så er det når de små, blå (og noen rosa) og søte dukker opp om våren. Så ørsmå at det nesten er lett å overse de, men jeg ser etter de hver dag, og kan ikke unngå å legge merke til de like til høyre for inngangsdøra. Så klart det er forglemmegeiene jeg snakker om ❤️

    Jeg husker fortsatt veldig godt hvor nervøs jeg var da de dukket opp i mai 2011, for tenk om de ikke sto lenge nok til at jeg fikk en liten kvast i brudebuketten min! Men det gjorde de, og det gjør at jeg husker at jeg skal få nyte de lenge hver eneste vår og tidlig sommer. De vakreste av de vakreste små 🥰

  • Ett tre til + litt hagearbeid

    Dere husker sikkert dette innlegget, med treet som ble tatt av lynet. Her om dagen fortalte naboen vår meg at vi hadde enda et tre som var tatt av lynet. Eileif hadde sett det at det treet hadde mistet litt av toppen sin, men jeg hadde ikke sett det. Men da har vi altså enda et tre som må ned:

    Nei, vi MÅ ikke ta det ned, men alle trærne på tomta begynner å bli fryktelig store, så det er like greit å ta det når vi først må i gang uansett.

    Etter en tur på jobb i går, var det på tide å gjøre noe fornuftig her hjemme i dag. Vi har en klatreplante langs verandaen, og den var begynt å bli fryktelig stor, så den måtte vi gjøre noe med:

    Jeg aner ikke hva slags plante det er. Det er ikke kaprifol, og den vi har klatrer med små “bein” istedenfor å slynge seg rundt, slik f.eks. klematis gjør.

    Noe plante ville jeg ha igjen, så da endte vi opp slik:

    Titter dere nøye på rekkverket, kan dere se sporene etter “beina” til planten, der den har tviholdt seg fast i malinga og treverket.

    På høyre side av verandaen hadde vi en gang en trapp. Den gikk i oppløsning, så vi erstattet den med paller. Ikke på noen som helst måte pent, og nå hadde klatreplanta og en busk tatt over hele det området også:

    Så da var det bare å fjerne det i tillegg:

    Stor forskjell, og veldig mye bedre!

    Pallene er også i ferd med å gå i oppløsning, så jeg ønsker meg en ny trapp der, men siden vi ikke har fått utdelt noen handy gener, så må vi bare vente til vi har råd til å betale noen for å snekre. Men jeg er uansett kjempefornøyd med jobben vi har gjort i dag, og vi tok gressklipping i innkjørselen og rundt gårdsplassen samtidig. Bra jobba av oss!

    Og som et lite tillegg, så må jeg bare nevne at handleposene på bildene fra bilen i innlegget om tirsdag ikke var bare mine, det var alt vi hadde kjøpt til sammen 😊

  • En lørdag i hagen

    Hverken Eileif eller jeg er noe glad i hagearbeid, men av og til er det ting man bare må gjøre. Derfor tok vi oss selv i nakken i går (egentlig var det vel jeg som billedlig talt tok Eileif i nakken, men han var heldigvis samarbeidsvillig 😉 ) og fikk gjort noen høyst nødvendige ting og bittelitt av ting jeg ville ha gjort.

    Jeg tok en hel haug med før- og etter-bilder, men det ble veldig vanskelig å se hva som var blitt gjort, så jeg tar bare med fra to steder.

    Det første vi gjorde, var å kappe ned en haug med greiner som hang ned i innkjørselen og noen som hindret sikt ut på veien. Her et før-bilde fra helt oppe ved veien:

    Jeg tok en runde med saga her i fjor også, men greiner vokser, så det måtte gjøres mer.

    Sånn så det ut etterpå:

    Kanskje ikke så lett å se hva som har blitt gjort, men greinene som hang ned på søppelbøttene er borte, greina som hang ned til venstre for garasjetaket er borte (på det første bildet dekket den for deler av bjørkestammen helt inntil garasjen), pluss en haug med flere døde og små greiner.

    Jeg oppdaget at vi har et “pinnsvin” i hagen:

    Skulle så ønske det var ekte! <3

    Etter å ha sagt ned flere greiner nedover innkjørselen, var det å sette igang med hagens fiende nummer 1: lupinene. Jeg hater altså det ugresset så intenst, og jeg vet det er sabla vanskelig å bli kvitt de. Og siden vi ikke har mulighet til å grave opp hele hagen og fjerne alt av røtter, er det nest beste å rykke opp så mye som mulig før de rekker å frø seg. I tillegg var det noen kommende trær vi ville bli kvitt. Sånn så det ut mot inngangsdøra før vi satt igang:

    Og sånn så det ut etterpå:

    Jada, vi må røske lupiner gjennom hele sommeren, og vi tok en god del mer enn hva som synes på bildet Men som dere kanskje ser, så tok vi noen blivende trær sånn ca midt i bildet, og helt til høyre, bak hundekjeksen omtrent, fjernet vi en busk som var mer død enn levende.

    Det var ikke mange timene vi holdt på, vi har noen kropper vi må ta hensyn til også, men jeg er fornøyd med det vi fikk gjort.

    Eileif disket opp med grillings til middag:

    Og Nairo lurer veldig på om ikke han kan få noe grillmat også:

    (nei, han fikk ikke noen ting)

    I mange år har Nairo prøvd å få oppmerksomhet fra oss ved å løpe etter oss imens vi går gjennom et rom, for så å stikke hodet mellom beina våre. Treffer han skikkelig “galt”, gjør det at knærne våre “knekker” og vi holder på å ramle. Fortsetter vi å gå fremover, går han fremover sammen med oss, og jeg synes dette er så søtt, så han får jo oppmerksomhet hver eneste gang. Jeg tror faktisk det er lettere for dyra å trene oss enn vi synes det er å trene de enkelte ganger 😉

    Sånn ser det ut når jeg stopper opp for å gi han den oppmerksomheten han vil ha <3

    Det har vært ille varmt her i det siste, og Nairo er ikke det minste glad i den varmen (ikke jeg heller, for den saks skyld). Vi har verandadøra åpen omtrent hele dagen og takvifta i stua går fra vi står opp til vi legger oss. Men Nairo er ikke noe glad i å være på verandaen alene, så tidlig i formiddag, etter å ha gått en tur med han i morges, ble jeg med han ut på verandaen. Vi synes begge det var deilig med litt luft i pelsen/håret, og han la seg til og med ned for å kose litt:

    Okay, han ser gigantisk ut på dette bildet. Det er vinkelen sin skyld, og at han burde gå ned et par kilo.
    Og okay, han har ennå ikke fått sitt årlige bad i badekaret. Jeg kvier meg for å gjøre det siden han hater det, men det er lett å se på bildet at det trengs.
    Men poenget med bildet var å vise at han faktisk kan ligge inntil og ta livet med ro innimellom, men tennisballen må med 😉

  • Glimt fra helgen

    Jeg er ikke helt i 100 for tiden, og bestemte meg allerede tidlig i uka at jeg skulle holde meg hjemme denne helgen. Hadde ingen spesifikke planer, bare noe småtterier jeg ville ha gjort. Men jeg bestemte meg også for at hvis jeg ikke gadd å gjøre de tingene, så var det også helt greit. Men noe småtterier ble det 🙂

    Fredag kveld, og Nairo henger bokstavelig talt over pleddet i sofaen:

    Han ligger gjerne der når jeg ikke sitter i sofaen, så når jeg går forbi og ser det trøtte trynet der, må jeg bare bortom og nusse han på snuta eller imellom øynene <3

    I går gikk jeg ut for å fjerne en del mose, løv og kvister fra garasjetaket, og jeg tok Nairo med meg ut. Og hjelpsom som han (tror han) er, ville han undersøke de tingene jeg dro ned fra taket. Flytte seg var han ikke interessert i, og dermed så han slik ut:

    Jeg ba han flytte seg flere ganger, men han kom tilbake hver eneste gang. Og han som synes veldig mye er skummelt, synes ikke det var noe ekkelt hver gang det landet noe på han. Lille raringen <3

    Når jeg først holdt på ute, bestemte jeg meg for å fjerne løv fra takrenna til høyre for inngangsdøra. Og da ble jeg oppmerksom på at vi har blomster, midt i oktober:

    De er jo så vakre at det er nesten ikke til å tro. Med fare for å gjenta meg selv: midten av oktober!

    Eileif og jeg er ikke spesielt romantiske av oss, så jeg tok en tur i solnedgangen med Nairo istedenfor:

    Og i dag har vært en helt normal søndag, uten egentlig noe som helst å blogge om.

  • 1000 knivstikk og den man ikke skal glemme

    Gårsdagen startet med at Nairo fikk årets bad i badekaret, shampo og det hele. Ikke et eneste bilde av den seansen, jeg hadde nok med å holde han oppe i badekaret samtidig som jeg shamponerte og skylte, men det foregikk som alle tidligere år, med et snev av panikk. Hos Nairo, ikke hos meg.

    Denne tomta vår er et kapittel for seg selv. Jeg drømmer om en fin hage, ikke nødvendigvis med masse planter og trær, men en lettstelt hage uten lupiner, og den skal være både pen og praktisk. For øyeblikket kan den vel egentlig ikke kalles annet enn viltvoksende.

    Joda, jeg vet at det krever en innsats ingen av oss egentlig er villige til å gjøre. Ikke har vi egentlig hverken råd eller kunnskap heller. Derfor får vi bare gjøre det beste ut av det sånn den er nå, og jeg har ihvertfall satt igang denne helgen, med blant annet årets første plenklipp. Nesten. Eller jo, det ER årets første plenklipp (fy oss!), men alt ble ikke klippet. Derfor nesten. Det som ble klippet, var innkjørselen (ihvertfall kantene), kantene rundt gårdsplassen, deler av inngangspartiet, og en tredjedel av plenen:

    Når jeg skulle ut og klippe i går, fant jeg ut at jeg måtte benytte muligheten til å få litt sol på kroppen. Så jeg tok på meg bikinioverdel, shorts og slippers. Det jeg ikke tenkte på, er at vi har satt opp utkastdelen på klipperen for at avklippet bare skal bli kastet ut, det er altfor langt til å bruke oppsamleren nå. I utgangspunktet er jo gress ganske mykt, men når du blander inn tørre blomsterstilker og småkvist fra i fjor, og det får en ganske høy hastighet, er det ikke mye mykt lenger. Så etter å ha vasket av meg det grønne panseret jeg fikk, så jeg sånn ut:

    Kanskje ikke så lett å se på bildet, men beina mine er fulle av ørsmå knivstikk, her og der sitter det små gress- og kvistpartikler igjen i huden. I dag klør det som bare fy fasan, og det er jo et veldig godt tegn, men jeg tror jeg får ha på meg lange skjørt i noen dager fremover.

    Jeg maktet ikke ta mer en den tredjedelen av plenen. Og årsaken til at inngangspartiet bare blir tatt halvveis, og dermed blir seende slik ut:

    er at det på venstre side, inntil husveggen, vokser blant annet markjordbær:

    Jeg har ikke plantet de, de har dukket opp helt av seg selv. Nairo får ikke lov til å hverken snuse eller tisse her, så disse plantene skal få leve. Og da må jeg bare ta med ugress på kjøpet, for røsker jeg opp hundekjeks og løvetann, så følger jordbærene automatisk med.

    Gressklipping på søndager unngår jeg så langt det er mulig, så i dag gjorde jeg litt mer stillearbeid. Ved veien like ved inngangsdøra står to gamle plommetrær. De har blitt altfor høye, de kommer bare med blader på toppen, og plommene får vi aldri tak i lenger, så de skal vekk. Det maktet jeg ikke i dag, men jeg fikk tatt en del dødt ved siden av de, så nå ble det et hull i vegetasjonen:

    Plommetrærne er de 3-4 stammene fra venstre mot midten av bildet. Busken i forkant til venstre er nok et begynnende plommetre, kanskje det skal få leve.

    I tillegg fikk jeg sagd ned et begynnende tre mellom kjøkkenvinduet og verandaen, helt inntil husveggen. Skal ikke ha noe tre der nei! Og samtidig fikk jeg samlet sammen alt som ble kappet ned rundt strøm- og telefonledningene i vinter. Jeg har ingen problemer med at det blir gjort, jeg bare synes det er litt irriterende at det blir liggende igjen. Så nå har vi denne haugen bak garasjen:

    I tillegg har vi en tilsvarende haug i skråningen utenfor venstre bildekant, og en litt større haug i den øverste delen av hagen. Og mer skal det bli, har noen busker/småtrær som også skal bort. Jeg må bare huske å kle på meg litt bedre når jeg skal gjøre sånt arbeid i hagen også, for nå har jeg et par-tre blemmer etter brennesle på kroppen også.

    Og så må jeg til slutt ta med den vi ikke skal glemme. Den vakreste blomsten jeg vet om:

    Jeg føler jeg kjempeheldig som har såpass mye forglemmegei som jeg har, og uansett hva som skal gjøres med hagen i fremtiden, skal disse bevares.