Det er suvenirhelg denne helgen, og jeg hadde ingen cacheplaner i går. Så for å få suveniren, bestemte jeg meg for å ta en av de få cachene jeg har spart på i nærområdet mitt, sånn at jeg også fikk mest mulig tid hjemme for diverse husarbeid og andre gjøremål.

Den lette løsningen hadde vært å kjøre i 5 minutter og tatt en veldig enkel tradisjonell cache. Den mer utfordrende løsningen var å ta turen til ei hule Raymond har lagt ut cache i. Jeg liker ikke huler, og jeg liker ikke klatring. Allikevel valgte jeg den løsningen, og Eileif visste ikke hvor jeg skulle. Så hvis noe gikk galt, måtte jeg håpe på mobildekning nok til å be Raymond ringe Eileif og forklare veien. Jeg kan med stor glede røpe at ingenting gikk galt 😄

Parkerte bilen der jeg visste det var mulig og la i vei:

Den korte turen på rundt 600-700 meter startet med litt overskyet og mye vind midt i trynet, men så fort jeg kom inn i skogen, dekket trærne for vinden og sola varmet etterhvert som skyene forsvant:

Grusvei og traktorvei helt til punktet der cachebeskrivelsen sa at jeg skulle ta av inn i skogen. Jeg kunne såvidt skimte en sti eller et dyretråkk, men jeg måtte over en bekk som hadde gått over sine bredder, så jeg gikk litt hit og dit for å komme over bekken, og så ble det å gå slalåm mellom trærne. Tittet på kartet på mobilen, så at jeg var bare 12 meter unna GZ, det vil si inngangen til hula, gikk rundt en liten fjellknaus, og der var jeg fremme. Ser dere silhuetten av mannen:

Jeg ser en stor potetnese, et øye, og lengre bak er øregangen, som er inngangen til hula. Og la meg si ifra med en gang: det er ikke kjempestort der inne. Eller jo, det er stort, men for den som er trygg på å klatre litt, tar det ikke lang tid å utforske hula. For meg som ikke er trygg i det hele tatt, tok det lang tid, fordi jeg ville være så forsiktig som overhode mulig. I tillegg hadde jeg glemt hodelykta hjemme, så mobilen måtte opp av lomma hyppig for å lyse opp nok til at jeg så hvor jeg skulle sette beina.

Det var bare å sette seg på rumpa og skli ned inngangen:

Heldigvis var det flere åpninger inni der, som ga meg ganske mye lys:

Og det var også interessant å se at de aller fleste steinblokkene har løsnet fra fjellveggen i veldig rene bruddflater.

Helt tørt og fint der inne, så jeg var ikke redd for å skli. Og når jeg først hadde fått orientert meg litt, så var det enkelt å anta hvor cachen kom til å være, for jeg kjenner Raymond såpass godt at spørsmålet “Hvor ville han ha gjemt en cache her inne?” var lett å svare på. Så jeg så meg ut en vei jeg trodde jeg skulle klare å klatre, og manøvrerte meg sakte men sikkert i den retningen. Tok mange pauser for å sjekke fotfestet, og også titte meg rundt:

Håpet inderlig at ingenting skulle ramle ned i hodet mitt:

Og synes hele opplevelsen var både litt skummel og litt spennende:

Det første stedet jeg tittet etter cachen fant jeg spindelvev. Akkurat det jeg ikke hadde lyst til å møte på der inne, men jeg måtte bare glemme at jeg hadde sett det, og titte videre. Og det neste stedet jeg tittet fant jeg cachen på. Hurra!

Etter å ha skrevet i loggen og pustet litt, var det bare å krype og åle meg baklengs den veien jeg hadde kommet, til jeg kom til trygg grunn og bare hadde utgangen igjen:

Og vel ute tok jeg meg en aldri så liten pause imens jeg tittet på utsikten:

Relativt stolt av meg selv gikk jeg tilbake til bilen, og litt utpå ettermiddagen kunne jeg overraske Raymond med å sende inn logg på en cache han aldri i verden hadde trodd at jeg skulle ta, ihvertfall ikke alene.

Så må jeg også legge til at jeg helt klart brukte noen muskler i går som ikke blir brukt i det daglige, for jeg er litt støl her og der. Men det gjør jo bare at jeg husker denne veldig spennende opplevelsen litt lenger!