-
Tunge dager
Om torsdag hadde jeg NRK TV på i bakgrunnen hele arbeidsdagen. Nyheten om Kong Haralds forverrede helsesituasjon var skremmende og vond, og vi skjønte jo alle hvilken vei det bar, selv om vi håpet på det beste.
Fredag morgen pustet jeg lettet ut da jeg våknet til ingen nyheter. Kom meg på jobb, og så tok det ikke mange sekundene etter at skoledagen startet før vi fikk den triste beskjeden, Kong Harald var ikke mer:
Det ble mye gråt den dagen. Tankene gikk lett tilbake til januar 1991 da vi mistet Kong Olav, og vi alle tenkte at det vanskelig skulle gjøres at Kong Harald skulle bli en like god konge som Kong Olav hadde vært. Jaggu gjorde han de tankene til skamme, for den folkeligheten, åpenheten, tryggheten og godheten Kong Harald har vist oss gjennom 35 år har vært suveren. Humoristisk, følsom, omsorgsfull og inkluderende.
Tidene har forandret seg siden forrige tronskifte, og vi kjenner nok Kong Haakon bedre enn vi kjente Kong Harald da han overtok. Og selv om ingen kan ta Kong Haralds plass, er jeg sikker på at Kong Haakon kommer til å gjøre en like god jobb, på sin måte. Det krever bare at både han og vi får litt tilvenningsperiode. Nå skal vi først sørge over og minnes Kong Harald, og det begynte med salutten på festningen om fredag:
Jeg har lenge tenkt å arkivere hele cachetrailen jeg har på Aspedammen, så for å få litt frisk luft og tankene bort på noe annet for en liten stund, gikk jeg den ytterste runden i går. Det skulle ikke regne før på ettermiddagen (forresten: etter flere dager med sol synes jeg det var helt på sin plass at skyene gråt for Kong Harald om fredag), og jeg fikk såpass varmt vær at fleecejakka ble tatt av. Bortsett fra her:
Jeg hadde helt glemt at en av cachene i runden var en klatrecache. Heldigvis hadde ingen flyttet den høyere enn hva jeg hadde hengt den ut, så jeg kom meg både opp og ned uten større problemer.
Deler av denne runden er våt hele året. Nå hadde det som sagt regnet om fredag, så det var ekstra bløtt, og jeg var glad jeg sesonginnviet vinterstøvlene mine, de er det mest vanntette fottøyet jeg har bortsett fra gummistøvler. Og så har det også blitt lagt ut litt klopper og bruer her og der, som disse:
Hater å gå på sånt, for det blir jo så glatt når det er vått! Men kom meg helskinnet over, men litt senere kom jeg til denne:
Ikke aktuelt at jeg balanserer over sånt, så fra der jeg tok bildet kunne jeg ta to lange skritt, så var jeg over uten å bli bløt.
Vemodig å arkivere denne runden, men nå var det på tide.
Kl. 1400 dro jeg til Enningdalen kirke for å tenne lys og skrive i kondolanseprotokollen:
Og i går kveld fikk jeg så klart med meg Kong Haakons første tale til folket. Det var sterkt! Så fullpakket av alt fra tradisjonell høytidelighet til personlige minner. Man må være godt forberedt for å klare å gjennomføre noe sånt!
I dag var det både godt og vondt å se bildene fra da Dronning Sonja ankom minnegudstjenesten i Asker kirke. Det var godt å se henne denne første gangen etter dødsfallet, men også vondt å se henne se sliten og sorgtynget ut. Og hun som alltid har gått ett skritt bak Kong Harald, gikk i dag bakerst i følget. Jeg vet det skal være sånn, men overgangen blir så brutal og tydelig.
På den positive siden må jeg til slutt ta med at vi i dag, 9 dager etter at vannpumpa i brønnen ble byttet, har rent nok vann til å bruke til både dusj, mat og drikke:
Ja, jeg vet det ser grumsete ut, men det er stort sett bare merker i glasset.
Del dette på:
-
Vi har vann med komplikasjoner
Om tirsdag ble brønnlokket gravd frem og pumpa dratt opp fra brønnen:
Da fikk de bestilt ny pumpe, og om onsdag fikk vi beskjed om at de skulle komme i dag med ny. Og det gjorde de! Det var så godt å komme hjem fra jobb i dag og få beskjed om at vi har vann! Komplikasjonen med at vannet kun kan brukes i do var forventet:
Det tar nok et par uker før det kan brukes til mat, drikke, dusjing, klesvask og oppvaskmaskin, men hovedsaken er at vi har vann!
Og Eileif var flink og fikk gravd over brønnlokket igjen nå i ettermiddag:
Men vi har fått en komplikasjon til! Det har antagelig kommet grums i flottøren i toalettsisterna, så vannet renner hele tiden i do. Det skal visstnok være en enkel sak å fikse, så da håper jeg Eileif får gjort det i løpet av helgen. Vi kan fortsatt bruke do, men må skru vannet av og på, så da får vi være fornøyde uansett.
Del dette på:
-
Manglende vann, og arkivering av cacher
Jeg skal komme tilbake til overskriften om litt. Først må jeg bare vise den vakre georginen min:
I år må jeg ha gjort noe fundamentalt galt med georginene mine… Jeg hadde 4 planter i hver sin krukke, stående oppe i en liten pallekarm for å forhindre at sneglene skulle komme til. Det tok ikke lang tid før den ene georginen tok kvelden, selv om jeg passet på at den fikk nok vann, og at den ikke druknet. Et par uker senere skjedde det samme med plante nummer to. Den som er på bildet har klart seg fint, ikke veldig mange knupper, men den blomstrer ihvertfall. Det gjør ikke den siste planten. Den er stort sett frisk og fin i bladene, og den kommer med knupper, men de springer ikke ut. Så nå vet jeg ikke helt om jeg gidder å kjøpe meg georginer neste år, eller om jeg skal la andre kjøpe de, så plantene får en sjanse til å leve. Er jo ikke kult å ha brukt mye energi på å bli stor og fin og komme med knupper, og så havne hos plantemorderen meg!
Jeg har kjøpt meg book nook!
Må bare få kjøpt hobbylim som tørker gjennomsiktig, så skal jeg se om jeg har tålmodighet nok til å sette den sammen. Og så har jeg ikke plass i bokhyllene, så jeg er redd jeg står foran en større ryddejobb hvis book nook’en skal få plass der den hører hjemme.
Solformørkelsen om onsdag ble ingen happening her hjemme. Men himmelen var fin, da:
Jaja, det kommer vel flere formørkelser vi kan få sjanse til å se.
Så, over til overskriften: Torsdag ettermiddag forsvant plutselig vannet hos oss. Ingen lekkasjer noe sted, og alle sikringer var intakte. Eileif ringte rørlegger, og vedkommende som svarte telefonen hadde ikke 100 % greie på sånt som er i et hus med brønn, så en annen skulle ringe opp på fredag. Vi hadde to 10-litersdunker stående, så vi klarte oss den kvelden.
Eileif sendte meg beskjed på fredag om at rørlegger skal komme til tirsdag med en ny trykktank (ikke spør meg om hva det er), så da kjørte jeg innom Clas Ohlson etter jobb og fikk kjøpt 5 dunker til. Tilbake på jobb for å fylle de, og så hjem:
Den med rød kork er nok 40 år gammel, funker som bare dét!
Det er ufattelig mye vann som går, selv når vi prøver å være sparsommelige! Og himmel og hav så tungvint livet blir uten vann i springen (og i do, for den saks skyld!). Men (dessverre) begynner vi å bli drevne på dette, og jeg må være så ærlig å si at det er bedre å ikke ha vann enn å ha lekkasje ett eller annet sted.
Så nå venter vi bare på at det skal bli tirsdag, så vi kan finne ut om det er nok å bytte trykktank, eller om vi må belage oss på noen uker uten vann hvis pumpa må byttes. For da blir vannet grumsete.I går var den internasjonale geocachingdagen, og man får en suvenir for å finne en cache i løpet av helgen. Jeg dro ut til en nærliggende cache jeg har spart til en sånn dag, og det ble et kjapt og enkelt funn ved denne fangstgraven:
Jeg har tatt en cache her tidligere, men den cachen har blitt arkivert og ny har blitt lagt ut, og glad er jeg for det!
Apropos arkivering av cacher… Når jeg først var på Prestebakke i går, så bestemte jeg meg for å arkivere cacherunden jeg har hatt i lysløypa der i nesten 15 år. Litt vemodig, men den fikk ikke mye besøk lenger (de aller fleste som bor i noen mils omkrets har tatt den), og på enkelte av cachene har terrenget endret seg mye på 15 år, så cachene var blitt litt knotete å komme frem til. Men jeg fikk meg en fin tur, og til min store overraskelse var det satt ut benke flere steder. Som her, hvor benken ikke har det minste utsikt:
Det var vannliljer i Ørsjøen:
Og denne benken var mye bedre plassert, sånn med tanke på utsikt:
Fordelen med å arkivere disse cachene var at det da ble ledig plass for en ny cache ved grillhytta, som jeg da kunne innlemme i serien min Gapahuker i Halden:
Cachen ble publisert sent i går kveld, og en av de lokale cacherne tok FTF’en i morges.
Jeg kom meg hjem fra gåturen i god tid før veiene i distriktet ble overtatt av sykkelrittet Grenserittet.
I dag trengte vi å fylle på vann, og å få tatt en skikkelig dusj, så da ble det tur til mamma:
(jeg prøvde å ta et fint bilde av festningen, men ser jo nå at blikkfanget er renoveringen av blokka i Karl Johansgate…).
Mamma koser seg på hytta, så Eileif og jeg hadde leiligheten hennes for oss selv. Og selv om kattevasker med klut eller våtserviett absolutt funker, så var det veldig godt med en ordentlig dusj! For ikke å snakke om å ikke måtte tenke på hvor mye vann man bruker i dusjen!
Del dette på:
-
Puh!
I formiddag fikk jeg følgende sms fra Eileif:
Da er alt i orden her. Han brukte rundt 30 minutter og byttet en mutter, så dette kommer nok ikke til å bli så alt for dyrt 🙂
Min første reaksjon var Puh! og et stort smil. Takk til dere alle som krysset fingrene for oss!
I tillegg har jeg fått tatt en dusj i dag, og selv om jeg synes det er dønn kjedelig å dusje, så var det godt å ha muligheten.
Dette er tidenes kortest blogginnlegg, og til og med helt uten bilder, men jeg ville bare holde dere oppdatert 🙂
Del dette på:
-
Vann, igjen…
Jeg trodde virkelig vi var ferdige med vår del av vann hvor det ikke skal være vann og ikke vann der det skal være vann. La meg oppsummere: massiv vannlekkasje på hytta, ødelagt vannpumpe i brønnen, 3 lekkasjer gjennom yttertak, 2 lekkasjer mellom etasjer og 1 lekkasje i rør. Nå har vi pådratt oss nummer to av sistnevnte.
Jeg var i dusjen i går. Når noen her i huset dusjer kan ingen andre bruke vann, ellers vil den som er i dusjen få en iskald eller glovarm opplevelse, og det er vi veldig flinke til å overholde. I går fikk jeg meg en glovarm opplevelse og spurte så Eileif etterpå om han hadde brukt vann, noe han ikke hadde. Jeg oppdaget også at det var mer vann på gulvet enn det pleier å være etter en dusj, så jeg ba han prøve å sjekke dette ut i dag.
Joda, jeg fikk en sms fra han på jobb i dag: lekkasje ett eller annet sted i nærheten av blandebatteriet. Sukk. Jeg vet at det innebærer mye utgifter å eie et gammelt hus, men jeg er altså så lei av alt som har med vann å gjøre.
Se nå bort ifra at vi har et fryktelig stygt bad, det kan være så stygt det vil så lenge det fungerer sånn noenlunde som det skal.
Rørleggeren kommer i morgen tidlig, og jeg krysser fingrene for at de kan fikse alt uten store problemer, at regningen holder seg på et firesifret tall, og at jeg kan ta en dusj i morgen kveld. Vil dere være så snille og krysse fingrene sammen med meg?
Del dette på:
-
Geocaching uuuuuut mot havet
I dag kjente jeg at jeg måtte komme meg ut på tur, og da ett eller annet sted hvor vi ikke normalt går tur. Med den vinden vi har her for tiden, fristet det ekstremt å komme seg ut mot havet, det er noe spesielt å være i nærheten av havet når det blåser som bare det. Nötholmen i Strömstad ble målet, men på vei dit testet jeg noe nytt.
Jeg har hørt om Munzee før, men ikke festet meg så mye ved det. For et par dager siden ble det stilt spørsmål om hva det er i en geocachinggruppe på FB, og da ble jeg litt nysgjerrig også, så jeg registrerte meg for å få tatt en titt på kartet i nærheten. Det var ikke mange Munzees å finne her i Halden, men noen er det jo, og siden det er en på den veien vi uansett skulle kjøre, ville jeg se om jeg fant den. Ikke minst fordi den ble lagt ut for 3 år siden, og ingen hadde funnet den ennå.
Kort fortalt går Munzee ut på å finne et lite merke med en QR-kode som du så skal scanne ved hjelp av app’en på telefonen din. Jeg har ikke satt meg mer inn i dette enn som så. Men jeg fant den lille saken, og det var jo absolutt stas. Jeg kommer ikke til å kaste meg helhjertet inn i dette, for jeg synes det er dumt at man er helt avhengig av mobilen. Men, det kan være et godt supplement til geocachingen.
Vi kjørte til Strömstad og parkerte like ved Spahotellet. Tuslet den korte strekningen bort til der turstien på Nötholmen begynner:
Det var 5 cacher vi var på jakt etter. Noen helt i nærheten av stier, andre litt på utsiden. Den første måtte vi klatre opp denne lille ravinen for å komme til. Fullt mulig at det finnes andre måter å komme seg opp på.
Nötholmen ligger ikke helt ytterst mot havet, så vi hadde aldri den helt formidable utsikten. Men, når man kommer opp i høyden, så får man følelsen av åpent hav allikevel:
Gutta mine poserer:
Neste stopp var en gapahuk, og hvilken gapahuk det var! Har aldri sett noen gapahuker med denne fasongen før, utrolig fin!
Her måtte vi lete en stund før den lille boksen åpenbarte seg. Egentlig veldig enkel, men allikevel så vanskelig 🙂Så skulle vi helt ned til havet. Man skulle tro at vinden tok mer i høyden, men akkurat i dag fikk jeg føle mer på kreftene helt i vannkanten. Det var flere ganger jeg måtte stålsette meg når jeg skulle ta bilder, for vinden ville på ingen måte sørge for at jeg fikk bilder i fokus i dag.
Jeg tok godt over 100 bilder i dag, motivene sto i kø. Ikke alle ble like vellykket, mye på grunn av den nevnte vinden. I tillegg tror jeg at speilrefleksen min begynner å bli litt sliten. Vet ikke om jeg skal koste på det en rens, eller om jeg skal starte sparingen til et nytt kamera.
Gutta mine løser verdensproblemer og koser litt samtidig:
Og Nairo geiper til vinden, for han fikk hele tiden pels i øynene 😉
Sola brøt i ny og ne gjennom skydekket, og da ble det enda mer vakkert:
Den fjerde cachen lå i nærheten av denne trappen. Jeg vil tro at man normalt kan gå ned trappa og videre fremover på stranda, men det var ikke mulig i dag på grunn av høyvann og vind:
Legg også merke til hvor grå underulla til Nairo er!Jeg er ikke veldig kjent i Strömstad, men det var moro å se litt av byen fra en helt annen vinkel:
Siden den naturlige veien videre var oversvømmet, måtte vi gå litt inn på øya og så litt hit og dit for å komme oss til den siste cachen. Nötholmen er et naturreservat, og et særdeles vakkert et siden det både har tilknytning til havet, og også kan by på lett skogsterreng:
Nok et nydelig motiv:
Vi tok en liten pause etter å ha funnet den siste cachen. Nairo var ikke helt fornøyd med vinden, her ser han nesten flat ut i ansiktet:
Men det er så fint når alle de forskjellige fargene hans virkelig blir synlige! Sort, brunt, beige og hvitt.Jeg aner ikke hva dette huset blir brukt til, men det ser unektelig merkelig ut når det ligger midt ute i vannet, uten noen tilknytning til fastlandet:
Veldig fornøyd med dagens tur! Det var helt klart et riktig valg å komme seg uuuuuut mot havet, jeg trengte det i dag. Nok en turdag i 2016 er unnagjort (dette var tur nr. 10 i år), 5 nye cacher er logget, jeg har fått testet Munzee, og vi har fått sett et område vi aldri hadde dratt til uten geocachingen.Et par timer etter at vi kom hjem, oppdaget vi at Nairo halter litt på det ene forbeinet. Jeg har tittet og klemt, men han sier ikke at noe gjør vondt, og jeg kan ikke se noe. Så jeg ser det an, men regner med at han kanskje bare har vrikket beinet på turen i dag.
Hvordan går det med deres turdager? Benytter dere muligheten nå når snøen er borte, eller tar dere turdagene på ski kanskje? Eller blåser det så mye hos dere at det er uforsvarlig å oppholde seg utendørs?
Del dette på:
-
Det tok 4 1/2 år
Okay, jeg innser at å si til dere at det skulle komme noen gode nyheter en av dagene kanskje var å være litt slem, men for oss er nyhetene jeg kommer med nå virkelig gode! Så jeg håper jeg ikke skuffer dere nå 🙂
Dere som har fulgt meg lenge vet at jeg har et ganske anstrengt forhold til vann. Hovedårsaken til det er den massive vannlekkasjen vi hadde på hytta i mars 2010. Siden jeg ikke fikk dekket skadene 100 % fra forsikringsselskapet måtte vi ta jobben med restaurering selv, og selv om både Eileif og jeg er flinke til å jobbe, så har vi ikke kunnskapen som skal til for å gjøre en sånn jobb alene. Derfor har vi hele veien vært avhengige av hjelp, og derfor har også alt der ute tatt tid.
I juli i fjor fikk vi gjort oss ferdige med siste rest av dekking av gulv, da var det kjøkkenet som fikk linoleum. Etter det har det ikke skjedd stort bortsett fra litt rydding, Eileif var jo borte noen måneder og i sommer har han jo jobbet. Det som sto igjen av store ting nå var å få bygget en kjøkkenbenk. Jeg kunne selvsagt valgt den lettvinte løsningen og kjøpt kjøkkenskapmoduler, men for å få utnyttet den lille plassen som er ville jeg ha plassbygget kjøkkenbenk igjen, slik som vi hadde før. For å få til det var vi helt avhengige av hjelp, og om helgen var en kompis og hans kompis igjen ute på hytta og bygget benken helt ferdig! I dag var jeg der ute og tittet, og SE SÅ FINT DET BLE!
Jeg har ikke ord for hvor fornøyd jeg er! Selve skapet ser likt ut som det gjorde før, og dørene er de samme som var der før. Den gamle benkeplata ble ødelagt da vi måtte rive, så den nye er splitter ny. I tillegg er hele skapet hevet noen cm da det gamle ble laget lavt med vilje siden jeg ikke er så høy, men det ble litt for lavt. Nå har høyden blitt bra, og vi har også dermed fått noen cm mer lagringsplass inne i skapet.
I dag har det vært en elektriker der ute som har fikset de ledningene der ser der pluss noen mangler vi fikk på forrige kontroll. Neste steg nå er å få en rørlegger ut dit for å koble på springen og rørene inne i benkeskapet, og når det er gjort kan vi faktisk være der ute! Det kommer til å ta tid å få vasket alt og få alt på plass i skuffer og skap, men det er jo bare småplukk i forhold til det som har blitt gjort. Og så gjenstår det selvsagt litt listing og få på plass noen terskler og slikt, men det blir jo nesten bare kosejobber 🙂Jeg håper jeg ikke har skuffet dere altfor mye med å holde dere på pinebenken med denne nyheten, men for oss, og spesielt for meg, så er dette så store og så gode nyheter at jeg nesten ikke har ord, og jeg tror at de som kjenner meg skjønner hvor mye denne kjøkkenbenken betyr. Jeg er happy! 😀
Del dette på:
-
Vann er ukult
Jeg synes vi har fått vår dose av vann der vann ikke skal være og manglende vann der vann skal være. For litt over 4 år siden hadde vi en massiv vannlekkasje på hytta som resulterte i at alt av gulv måtte rives og byttes. Restaureringa pågår enda siden vi gjør jobben selv, men nå er det virkelig ikke mye igjen. Samtidig mistet vi vannet her hjemme da pumpa i brønnen sa takk for seg, og vi levde da uten brukbart vann i springen i ca 3 uker. Og samtidig fikk vi en liten taklekkasje pga mye snø, så vi hadde “dusj” på kontoret. I den perioden hatet jeg vann som pesten.
I dag var jeg flink husmor og vasket på badet i 2. etasje. Jeg var akkurat ferdig, og skrudde av dusjhodet etter å ha skylt over badekaret. Så hører jeg at det suser i vannrørene på en måte det normalt aldri suser her i huset. Jeg blir stående og lytte, og blir så oppmerksom på at det siger litt vann fra under badekaret og mot meg. Be meg aldri om å fjerne fronten på et badekar, for jeg vet ikke hvordan. Men på en eller annen merkelig måte klarte jeg å få det av, og får så tatt tak i de nærmeste håndklærne for å starte med opptørking. Jeg ringer Eileif på jobb for å spørre hvor stoppekrana er, og får forklaring på det. Krana er selvsagt i råkjelleren, et rom jeg normalt aldri går inn i, men nå måtte jeg jo bare. Springer opp på badet igjen, og vannet fortsetter å piple, og jeg blir da oppmerksom på at det er varmtvann som renner. Så jeg fortsetter å pakke rundt med håndklær samtidig som jeg skrur på vasken på badet for å lette trykket.
Neste stopp var å ringe forsikringsselskapet. De hadde ingen foretrukne rørleggere, så jeg valgte enkelt og greit å ringe den rørleggeren jeg husket navnet på. De skulle sende opp en rørlegger og tipset meg samtidig om å dra ut sikringene til varmtvannsberederen, noe jeg gjorde. Samtidig satt jeg på krana på kjøkkenet og slo av krana på badet. Da tok det ikke lang tid før det sluttet å piple vann, men jeg rakk å ta et bilde av skaden først:
Ja, det er møkkete under der, jeg vasker ikke ofte nok under badekaret…Rørleggeren kom, og han fant fort ut at det var brudd i en kobling (jeg gjettet på en gåen pakning). Så etter 30-40 minutter var problemet fikset, og vi har nå vann igjen, kun på de stedene det skal være vann. Vannet er riktignok litt grumsete, men det er helt normalt når man har brønnvann og det skjer noe utenom det vanlige. Heldigvis har jeg gode naboer, så jeg har fått hentet et par 10 liters kanner sånn at vi har til Nairo, til matlaging og til tannpuss.
Dagens huskestue gjorde meg oppmerksom på tre ting, ting jeg egentlig var klar over, men som jeg av og til glemmer:
Jeg blir ekstremt lett stressa. Ikke sånn at jeg springer rundt meg selv og ikke helt vet hva jeg skal gjøre, men mer sånn at jeg springer og tenker og handler. Jeg tror at jeg legger steg for steg-planer mens jeg tenker, men det skjer så ubevisst at jeg ikke er sikker.
Jeg klarer faktisk å ta kontroll og fikse det som må fikses. Det tror jeg kommer av disse planene jeg antar at jeg legger, og at jeg på en eller annen måte klarer å tenke logisk, fornuftig og praktisk. Så det å skrive nettopp dette her håper jeg skal gjøre at jeg husker det i fremtiden og dermed har mer tro på meg selv at jeg faktisk kan, jeg også!
Jeg bruker lang tid på å roe meg ned etter å ha stressa og vært full av adrenalin. Først da vi spiste middag og jeg tittet på ettermiddagens reprise av en gammel Grey’s Anatomy-episode følte jeg at jeg var rolig igjen, at skuldrene senket seg, at pusten ble normal, at pulsen gikk ned og at hodet sluttet å gå på høygir.Og dere: NÅ vil vi ikke ha noe mer trøbbel med vann!
Del dette på:
-
Easy does it
Hvis jeg skal tenke tilbake på barndommen min og dra frem noe jeg husker spesielt godt, så er det lange deilige somre på hytta. Hytta har vært en sentral del av livet mitt siden jeg var noen måneder gammel, og selv om jeg en periode før jeg kjøpte huset var dritt lei hele hytta, så har det aldri kommet på tale om å kvitte meg med den. Den betyr uhorvelig mye for meg!
Etter vannlekkasjen for noe over 3 år siden har vi jo ikke fått brukt hytta slik den er ment å brukes. De gangene vi har vært der ute har det vært for å jobbe, og det er jo ikke akkurat det man forbinder med avslappende hytteliv. I dag tok vi turen ut for å fortsette denne jobbingen, og nå kan jeg endelig si at jeg ser lys i enden av tunnelen. Det har tatt lang tid (derav tittelen på blogginnlegget), og det er et stykke igjen. Men først, noe helt annet.
Vi har to morelltrær på hytta. Ett med mørke moreller og ett med lyse. Selvsagt er det umulig for meg å finne like gode moreller noe annet sted, og til min store glede hadde de begynt å modnes nå. De lyse er mine absolutte favoritter:
Nairo har jo heller ikke vært så mye på hytta, men han stortrives ute i kjettingen. Veldig varmt for han i dag, så det var bra at ikke alt av gresset var klippet, han trakk inn i det og fikk kjølt seg ned litt:
Her hjemme føler Nairo eiertrang over store deler av områdene rundt vår tomt, og sier høylydt i fra når noen beveger seg på hans område. På hytta har han enn så lenge ikke den eiertrangen, og godt er det siden det er hytter nesten over alt rundt oss. Ikke en lyd fra han i det hele tatt de timene vi var der!Så over til dagens jobb. Det er kjøkkenet som gjenstår (pluss småjobber ellers i hytta). I dag skulle vi tømme kjøkkenet og legge linoleum der. For noen uker siden var jeg der ute og fikk ryddet alt jeg orket å løfte på, så det var stort sett bare hvitevarer igjen til oss i dag:
Og etter litt jobbing, litt banning over feilkutting og litt fintilskjæring, ble det seende slik ut:
Nå har vi lagt plater over linoleumen for å få trykket ned noen bulker, og så blir det å få på plass lister, hvitevarer og et gryteskap neste gang vi er der ute. Neste stopp da er å få hjelp til å bygge kjøkkenbenken, pluss at vi også da kan begynne å rydde på plass alt i resten av hytta. Og da går det faktisk an å bo der! For første gang på 3 år ser jeg faktisk lyst på situasjonen, og jeg er superstolt av oss for den jobben vi amatører faktisk har gjort!Del dette på:
-
En bortgjemt perle
Jeg har gått til Drøftetrauet fler ganger før, men etter å ha tittet litt i det ene kartet jeg har, ser jeg at det skal være et utkikkspunkt på den andre siden av vannet i forhold til hvor jeg har gått før. Derfor ble dette målet for dagens tur.
Når jeg kom så langt som jeg har gått tidligere, så jeg jo at stien fortsatte videre, så jeg fulgte den. Og helt riktig, her dukket det opp litt usikt mellom trærne. Bare mobilbilder i dag.
Jeg tror utsikten er mot både mot Norge og Sverige, antagelig i retning Håvedals-Langevann, dit vi også går en del turer.Jeg aner ikke om man kan si at myrull blomstrer, men den er ihvertfall hvit og fin nå:
Det var utrolig vakkert her i dag. Blikkstille, varmt og idyllisk:
Nairo er jo ingen badeengel, men han er storfornøyd hvis han får grave istykker og filleriste mose og lyng. Hvis dette i tillegg vokser ved vannkanten, sånn at alt i nærheten av han blir gjennomvått når han rister, ja da er lykken komplett:
Jeg fikk han uti vannet så han hadde vann opp til magen, men da er det full stopp. Svaberget ut i vannet var så glatt at jeg ikke hadde lyst til å gå noe særlig uti selv, men tærne mine fikk ihvertfall kjent på vannet 🙂Del dette på:
