Arkas

Arkas
Savnet etter hund var stort, og jeg hadde lagt min elsk på Border Collier (rasebeskrivelse). Jeg likte tanken på trening både av lydighet og agility, og når jeg i januar 1998 kom over en annonse i lokalavisa om Border Collie-valper til salgs, var ikke valget vanskelig.

Arkas ble født 18. november 1997, og jeg hentet han i januar 1998. En liten sort-hvit bylt som elsket å gi bort nusser, som ble utrolig fort husren til tross for hutrende kuldegrader, og som nesten spiste opp en sofa før han ble voksen.

Arkas var en veldig typisk Border Collie, med alle oppturer, nedturer og særegenheter det medførte. Han fant tidlig ut at angrep er det beste forsvar, men han forgudet de han virkelig var glad i. Lydighetstreningen gikk veldig bra, men konkurranser er ikke noe for meg, så etter å ha tatt appellmerket, ble det bare trening for treningens skyld. Agility ble det ikke noe av da det på den tiden ikke var noen i nærheten som holdt på med dette. Vi forsøkte oss også på gjeting en periode, men med en altfor lang vei å kjøre for å komme til treningen og med altfor lite effektiv trening når vi først var der, ble det ikke noe fremgang og egentlig bare mer frustrasjon for både han og meg. Men han var strålende på å forstå ord. Kom det en ny leke inn i huset, tok det ikke lang tid før han koblet sammen ordet og leken, og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at han skjønte betydningen av rundt 60 kommandoer og ord.

Få av de som kjente Arkas hadde noe nært forhold til han. Jeg visste at det var mye jeg skulle gjort anderledes underveis, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg gjorde et galt valg når jeg skaffet meg en Border Collie. Men Arkas og jeg hadde det godt sammen, vi to, til tross for alle nedturene.

15. september 2008 måtte jeg ta den tunge turen til veterinæren med han. I alle årene jeg hadde han, var han mammas lille engel, og det kommer han alltid til å være.