Walking in a winter møkkaføre wonderland

Walking in a winter møkkaføre wonderland

I går tok jeg dette bildet av festningen fra min faste parkeringsplass på jobb:

Den er jo vakker, der den “svever” over byen!

I går kveld, i natt og i dag var det meldt snø, og slik så det ut på gårdsplassen i morges når Eileif hadde kjørt på jobb:

Ikke store mengder, men når det ikke blir brøytet skikkelig de første 6 km fra oss mot by’n, vet jeg at det kan bli trøblete å kjøre. Spesielt når jeg ikke er kjent med bilen.

Men det gikk bra, jeg sneglet meg frem i 60 km/t (jeg pleier å kjøre til siden og slippe forbi de som ligger bak, men ingen sideveier eller bussholdeplasser var brøytet i dag), og jeg kom frem til denne utsikten fra kontoret mitt:

Det er jo vakkert, da! Selv om det skaper møkkaføre.

Vel hjemme, og Eileif og Nairo tok seg av litt snømåking. Det er meldt regn/sludd de nærmeste 12 timene, så mest sannsynlig forsvinner det meste av snøen, men jeg ville ikke ha klumper med is på gårdsplassen og i innkjørselen, så litt måtte måkes. Og jeg fikk ikke lov til å hjelpe til.

Men jeg fikk være med når Eileif og Nairo skulle leke litt etter måkingen:

Klin umulig å ta noen gode bilder ute i mørket, men her viser Nairo stolt frem den perfekte snøfonnen til å grave i:

Og er det en positiv ting med snø (bortsett fra at det blir lysere ute), så er det å se hvor lykkelig Nairo blir <3 Da klarer jeg å glemme møkkaføret!

Ny bil!

Ny bil!

I 1994 kjøpte mamma bil til meg. Min aller første bil, selv om den sto på henne. Det var en knallrød VW Polo 1979 modell, og jeg var superstolt!

Den var med på utrolig mye moro, og det var en veldig morsom bil også. Blant annet hadde mamma og jeg vært på Plantasjen og kjøpt 5 100-liters sekker med plantejord, og vi kom knapt opp Hellekleiva (en lang bratt bakke i Halden). Stakkars lille Polo’en ;)

Dessverre hadde jeg den ikke i mer enn et par år, jeg dro av veien med den på slapseføre (ene og alene min skyld), bilen ble rammeskjev, og den ble skrotet. Det er den utforkjøringen som har gjort meg så pysete på vinterføre.

Så var jeg uten egen bil i noen år, før jeg i 2001 kjøpte meg en blå 2000-modell Seat Inca:

Denne var jeg veldig glad i, den sviktet aldri, og det eneste minuset med den var at det var en 2-seter. Men siden jeg ikke hadde behov for noe mer, fungerte den strålende helt frem til Eileif flyttet inn og jeg måtte ha en 5-seter. Derfor solgte jeg i 2008 Inca’en, og vi kjøpte den gullfargede 2002-modellen Peugeot 307SW:

Da jeg var liten hadde mamma og pappa to biler. En Opel Kadett og en Peugeot av ett eller annet slag. Pappa var glad i og flink til å skru bil, men jeg kan fremdeles høre hvordan han bannet den franske dritten opp og ned og i mente. Så egentlig burde vi aldri kjøpt Peugeot’en, men der og da, med tanke på km-stand og pris, var den det beste valget. Det har vi angret bittert i ettertid, for den har virkelig vært en ekstremt stor utgiftspost, og det har stort sett aldri vært slitedeler som har måttet byttes, det har vært alt annet. Men, med en heller stram økonomi, har det aldri vært rom for å bytte den ut.

Når det så begynte å nærme seg fast jobb for Eileif, la vi en slagplan for hvordan vi skal ta tak i alle ting som må byttes og repareres, både når det gjelder hus og biler. Egentlig haster det mer med diverse ting på huset, men hvis vi ikke har to fungerende biler, kan vi heller ikke komme oss på jobb, så første punkt på lista måtte bli å bytte ut stasjonsvogna. Jeg har fulgt med på annonser på finn.no i ganske lang tid, jeg har vært ekstremt klar på at jeg ville ha en Avensis, og de siste månedene har det vært én bil som har skilt seg ut.

Om torsdag fikk jeg mulighet til å dra og se på den, og den virket såpass bra som jeg håpet. Om mandag fikk vi ordnet lån, og om tirsdag hentet Eileif vårt nye vidunder, en 2013-modell sølvgrå Toyota Avensis. Hurra!

Jeg fikk kjørt den i går, det var før vi fikk en ny runde med vinter, og jeg storkoste meg. I dag var det litt mer utfordrende da jeg ikke er så veldig glad i piggfrie vinterdekk, men jeg klarte å komme meg både til og fra jobb, selv om det gikk tregt.

Det eneste minuset jeg har funnet så langt, er at det sto at det skulle være DAB i den, men det er det ikke. Så i morgen drar Eileif tilbake til bilforhandleren og får ettermontert et adapter. Det skulle vi få på kjøpet, siden de hadde skrevet feil i annonsen. To av de mer morsomme tingene med den, er at den har lys som følger svingene (fikk et skikkelig latteranfall når jeg oppdaget det i går), og at den har 6 gir og jeg knapt kommer opp i 2000 omdreininger før den ber meg gire ;)

Vi har ikke testet om Nairos bur passer i Avensis’en ennå, men gjør det ikke det, selger vi det gamle buret som er så godt som nytt, og kjøper et som passer. I tillegg kommer jeg til å gjøre et halvhjertet forsøk på å selge Peugeot’en om en liten stund, den er EU-godkjent i 2 år og kan kanskje gjøre en siste nytte for seg. Ellers går den franske dritten på skroten.

Topp geocachingopplevelser i 2017

Topp geocachingopplevelser i 2017

Her kommer endelig innlegget med de geocachingopplevelsene som jeg husker best og satt mest pris på i 2017. Jeg vet det er noen som synes det er spennende med dette innlegget hvert år, og jeg vet også at noen pleier å få noen tips og ideer om nye cacheturer. Så jeg håper tilbakeblikket på 2017 blir like bra som de andre tilbakeblikkene jeg har skrevet, og det blir ihvertfall det mest omfangsrike jeg noen gang har skrevet, bortsett fra den aller første varianten, der jeg hadde en cache hver dag fra 1. til 24. desember.

Husk at dette er MINE opplevelser, og her kommer de i kronologisk rekkefølge, som vanlig :)

Godt nytt cacheår – 2017
For andre gang startet jeg året med et event, og det var veldig koselig! Så jeg har ingen problemer med å dra frem dette som en topp cacheopplevelse:

Milestolpe
Etter et event på Rossö stakk en cachekompis og jeg innom noen cacher på vei hjem til hvert vårt. Dette ble min siste for dagen, og er en cache jeg antagelig ikke hadde prøvd meg på alene.

Men himmel og hav så glad jeg er for at jeg ble tatt med hit, for dette er en av det mer finurlige slaget, og hadde jeg prøvd meg alene og tviholdt på at måten jeg tenkte på var den rette måten, hadde jeg aldri fått logget. En absolutt favoritt!

Krysstjern-runden
Det er ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i trailer i fin natur, og dette er en av de bedre.

Her koste vi oss fra første til siste steg, cachene var lette å finne (akkurat som de skal være på en sånn tur), og naturen var vakker. Perfekt!

Beinstrekk ved Lindtjern
Eileif, Nairo og jeg skulle på event, og fant ut at vi skulle ta oss en kjøretur før eventet. Dette var en av stoppene underveis:

Et vakkert tjern med en gigantisk gapahuk og en ekstremt morsom cache. Sånt deler jeg ut favorittpoeng til!

Besseberghelleren
Noen cacher blir bare liggende som grønne bokser på mitt kart, ofte fordi jeg har en forestilling om at cachen er vanskelig, om at det er vanskelig å finne frem, eller andre tilsvarende årsaker. Veldig ofte viser det seg at dette var vrangforestillinger i mitt hode, og dette var en av de:

Ikke det minste vanskelig å finne frem, hverken til parkeringsplass eller til selve cachen. Og når belønningen er å både få logget en cache og å få se en så spektakulær hule/heller, da vanker det favorittpoeng fra meg.

Steinar
I juni hadde Lisa bursdagsevent hos seg, og da slapp hun samtidig en haug med cacher. Tilfeldigvis ble det sånn at jeg hang på sammen noen andre for å logge noen av disse cachene etter eventet, og selv om akkurat denne cachen ikke var en av de nye, så fikk jeg logget den samtidig. En virkelig søt sak som dere ikke får se noe bilde av :)

PET i gran
Dette var en av cachene som ble sluppet på eventet nevnt over, her er bursdagsbarnet fra den dagen:

Ei cachevenninne og jeg dro innom denne cachen, og vi fikk oss en god latter da vi så hva vi måtte gjennom ;) Men jeg var superheldig og fant loggen på første forsøk! Også en cache dere ikke får se bilde av ;)

Ulveholtet PT
Her er nok et eksempel på min type favorittur: cacher og vakker natur.

Denne gangen var det Eileif, Nairo og jeg som gikk i sommer, men Lisa, Nairo og jeg gikk den samme runden på Nairos bursdag 2. desember. Like fint på vinteren som om sommeren! Det har i ettertid kommet en påbygging av denne runden, og den gleder jeg meg til å ta!

The lost treasure of Mary Hyde – Elgåfossen
Årets challenge fra Groundspeak hadde Mary Hyde som tema, og idet challengen ble sparket igang, vanket det suvenir for de som deltok på et event. Jeg hev meg rundt og fikk publisert et event på Elgåfossen på rett dag, og tenkte at det var moro om det kom noen som jeg kunne vise frem Østfolds høyeste uregulerte fossefall til.
Nå kom det litt flere enn noen, jeg endte opp med over 40 nick i loggboka! Og Østfolds høyeste uregulerte fossefall ble omdøpt til både Østfolds mest patetiske foss, til Elgåbekken og til Elgådryppet:

Men for en dag og for et event! Parkeringsplassen var stappfull, det var nydelig vær og jeg så ingen som sto uten noen å snakke med i et eneste sekund. Moro!

Helmet Head, Svinesund
I slutten av juli fikk vi besøk av Heidi, Tore og Jen. Det var så mange steder jeg ville vise de, men jeg ville i tillegg finne en cache sammen med de, og da falt valget på denne. Et veldig godt valg, for det er en ikke veldig lang tur som gir fabelaktig uttelling både på historiefronten og på utsiktsfronten:

Som vi koste oss!

Rogstadhillern
Nok en grotte/heller, og disse fascinerer meg virkelig. Denne har jeg dessverre ikke noe bilde av, men den er på alle mulige måter verdt turen, og selv om det kan være bittelitt vanskelig å løse oppgaven, så er det enkelt å eliminere seg frem til hva som er rett. Det er heller ikke en tung og lang tur.

Linnekleppen runden
Det er mange år siden Eileif, Nairo og jeg gikk til Linnekleppen og tok den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en runde, og det var første gang Lisa og jeg var ordentlig på tur sammen. Og Nairo da :)

En superfin runde, og selv om jeg hadde gått dit før, så var jeg da ikke klar over at man kunne gå en annen vei tilbake, og det viste disse cachene oss. Herlig terreng, lette cacher. Nok en gang: perfekt!

Old MacDonald’s farm … in Aremark?
Denne stoppet Lisa og jeg ved på vei hjem fra Linnekleppen. Det er ikke aktuelt å legge ut noe bilde av denne, da ødelegger jeg hele opplevelsen for kommende finnere. Men denne er så utrolig bra gjennomført, så utrolig bra laget, passe utfordrende (okay, kanskje litt mer utfordrende), og på alle måter verdt både stoppen og tiden det tar. Voff!

En mästares verk
Helleristninger har vi mye av i Østfold, og det er mye av det i Bohuslän også. Denne multien tar deg med til et felt bestående av flere små felt, og det er utrolig spennende å se tegningene de laget for ørti år siden:

Satt de og kjedet seg når de laget disse? Var det for å vise status på en eller annen måte?

Omvei til Høiås
Igjen: en trail i skogen. Igjen: stort sett lette cacher på gode koordinater og fine hint. Igjen: nydelig natur og fine stier.

Og veldig mye moro! :)

Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges
Det er ikke mange virtuelle cacher lenger, men i høst fikk en rekke utvalgte cachere på verdensbasis lov av Groundspeak til å legge ut en virtuell. En av de var en cachekompis som bor rett over grensa, og han valgte å lage en veldig enkel virtuell på den gamle Svinesundsbrua. Når jeg så nærmet meg mitt funn nummer 2000, var det ingen tvil i min sjel om at jeg skulle logge den som nummer 2000, og med god tellehjelp fra Lisa, kunne jeg storfornøyd logge den på årets nest siste dag:

Nå vil sikkert mange påstå at denne cachen blir spesiell for meg fordi det ble min nummer 2000, men jeg vil argumentere at den er spesiell uansett, siden det er en virtuell. I tillegg er det kun to små ting du må gjøre for å logge, og den er ekstremt lett tilgjengelig.

Sånn, dette var mine topp 16 geocachingopplevelser i 2017. Ikke 10 ville hester ville klart å få meg til å kutte ned på denne lista, og det er helt klart veldig mange som kunne ha vært med, men som ikke nådde helt opp når jeg begynte å bli streng mot meg selv. Får være måte på hvor langt dette innlegget skal bli! :)

Håper du har funnet noen cacher du har fått lyst til å logge!

Tilbake ved Sandvatten

Tilbake ved Sandvatten

For en halv evighet og litt til siden var Eileif, Nairo og jeg ved Sandvatten og fant den ene cachen som var der da. I ettertid har det kommet en trail som går forbi vannet, og i tillegg har Lisa og hennes kjære lagt ut en cache der den dagen de giftet seg nettopp der for sånn cirka halvannet år siden. Den har ikke Eileif og jeg sett etter før, så den ville vi gå til i dag.

Det har vært kaldt i natt, og dagen startet også kald. Og da får vi sånne små kunstverk på dammer her og der:

Veien er lettgått, og vi skulle egentlig gå forbi to av cachene i trailen. Men det er noe som stritter imot når det er snakk om å gå forbi cacher, man kan jo liksom ikke det! Jeg visste at sannsynligheten for å finne de var liten, men jeg måtte jo prøve. Og undrenes tid er ikke forbi, vi fant begge!

Så kom vi frem til vannet, og her er det like vakkert som sist:

Cirka midt på bildet under kan dere skimte en rød båt, den ligger ved gapahuken vi besøkte sist:

Sola sto lavt selv på formiddagen, men det gir et helt spesielt lys:

Vannet er islagt, og Eileif måtte se om han fikk isen til å lage lyd:

Stilig!

Og Nairo storkoste seg:

Vi fant dessverre ikke bryllupscachen til Lisa og mannen hennes, og det er ikke første gang den har blitt borte. Men det var en superherlig tur, anbefales så absolutt!

På cachetur uten å cache

På cachetur uten å cache

Lisa og jeg tok en spontantur i hennes nabolag i dag. Hun hadde en cache hun ikke har funnet, jeg hadde to cacher jeg ikke har tittet etter. Og dette var en relativt hundevennlig runde, Nairo skulle selvsagt med.

Vi tuslet fra Lisa og i retning Tångdalsgrottan. Dette er en cache jeg ikke har giddet å gå etter, da jeg ikke har hatt peiling på hvordan jeg skulle komme meg dit. Lisa har allerede logget denne, så hun viste vei. Og for en opplevelse det ble! Ett eller annet sted oppi der er det en grotte:

Det er klin umulig å få frem på bilder hvor bratt det var, men her kan dere på fjellet litt under midten av bildet se tauet som er montert for å kunne dra seg opp. I tillegg kan dere se i hvilken retning istappene har vokst:

Jeg måtte binde Nairo fast i et tre. Greit at han hadde vært flink og kommet seg så langt, for det var bratt hit også, men ikke tale om at jeg ville ha han med meg opp til grotta når vi måtte dra oss opp, og det i tillegg var glatt:

Lisa kom seg opp først, og hun satt seg i grotteåpningen og nøt sola:

Så var det min tur, og det var ikke spesielt lett:

Men tid til å glise litt har man alltids:

Og faktisk ble jeg overrasket over at jeg ikke hadde større problemer med å bruke armene for å dra meg opp!

Så var det bare å skvise seg inn i et hjørne og lure på om man skal le eller gråte en skvett:

Men fytte grisen, for en opplevelse! Og for en utsikt!

Lisa hadde tak over hodet i sin del av grotten:

Ser dere Nairo der nede?

Vi var litt mer skeptiske på å komme oss ned, men det gikk ganske greit. Lisa brukte rappelleringsteknikk:

Jeg hadde ikke den teknikken inne, men jeg kom meg ned jeg også. Brillene mine ville jeg ikke ha med opp, så de satt jeg fra meg sånn:

Men noen cache fant vi ikke. Lisa sendte en melding til CO, og jeg fikk heldigvis lov til å logge allikevel.

Så tuslet vi videre til en av Lisas cacher som jeg ikke hadde logget. Utrolig vakkert!

Her er det badeplass, men selv om sola skinte i dag, fristet det ikke nevneverdig med et bad. Det får bli en annen gang!

Men her var cachen også borte. Lisa fant loggboka et par meter fra der boksen skulle vært, men ingen boks. Lisa er også snill, og lot meg logge denne også. I tillegg fikk jeg lov til å pre-logge en boks hun skal få publisert om ikke lenge. Helt nydelig, jeg hadde aldri giddet å kaste meg på noe FTF-race på den, og FTF’en ligger derfor selvsagt tilgjengelig for de som har lyst til å prøve seg.

Siste stopp for dagen var en cache Lisa ikke hadde logget. Jeg har logget den, men det var i forbindelse med et event for et par år siden, og jeg var på ingen måte i nærheten av cachen, i likhet med 97 % av de andre eventdeltakerne. Så jeg hadde ingen mulighet til å hjelpe henne, og dette er en av den vanskeligere sorten. I tillegg ligger den i relativt ulendt terreng og ikke langt fra en sti, så jeg hadde ikke lyst til å ta med meg Nairo til riktig område, og jeg ville heller ikke binde han alene så nært stien. Så Nairo la seg ned og tittet etter lydene Lisa lagde:

Og jeg sto og fulgte med på Lisa for å se at hun ikke skadet seg:

Men nei, hun fant heller ingen cache. Antagelig er den der den skal være, men, som sagt, denne er en av de vanskelige.

Så for å oppsummere: for meg endte det opp med 2 logger på cacher som er borte og 1 pre-logg, og for Lisa endte det opp med å måtte vedlikeholde en cache, å skulle publisere en cache og en DNF, altså cachetur uten reell caching ;)

Min cachestatistikk for 2017 og mål for 2018

Min cachestatistikk for 2017 og mål for 2018

2017 ble et rekordår for meg på mange måter når det gjelder caching. Som kjent er jeg jo veldig glad i statistikk sånn på det personlige plan, og selv om dette kanskje ikke er så interessant for andre å lese, så er det jo moro å få noen tall på hva jeg gjorde i fjor :)

Jeg satt ny personlig rekord med 557 funn i løpet av året.

Jeg rundet 2000 funn totalt når jeg fant denne cachen.

Jeg kom 9 cacher nærmere å fylle D/T-matrisen, og mangler nå bare 20.

Jeg fikk fylt ut 52 tomme datoer, og mangler nå bare 112 datoer. Dette er jo relativt mye, men siden jeg stort sett bare cacher de dagene jeg ikke er på jobb, tar det litt tid å fylle. Og jeg har det på ingen måte travelt, men det er moro å se antallet jeg mangler går nedover.

Jeg satt ny rekord med antall funn på én dag med 60 cacher.

Jeg satt ny rekord med antall funn på én helg med 60 cacher.

Jeg satt ny rekord med antall funn på én uke med 62 cacher.

Og selv om jeg sånn egentlig ikke kan gjøre noe med hvor mange som finner mine cacher, så er jeg kjempestolt av at jeg nærmer meg 7800 funn på mine cacher, og at jeg har fått over 400 FP (begge tallene inkluderer selvsagt de 5 cachene jeg har adoptert). Tusen takk, alle sammen!

Målene mine for 2018 er ikke på noen som helst måte av det hårete slaget. Jeg ønsker å fylle ut så mange tomme datoer som jeg klarer, uten at jeg gidder å stresse med det. Jeg ønsker å komme litt nærmere å fylle D/T-matrisen, men der er jeg nok avhengig av hjelp. Og, viktigst av alt, jeg ønsker å fortsette å kose meg med cachingen. For meg betyr det i all hovedsak å finne lette cacher på fine skogsturer og å se steder jeg ellers ikke hadde villet sett. Og så har jeg et bittelite håp om å finne cacher i de 5 fylkene (eller hvor mange jeg nå mangler etter diverse sammenslåinger) jeg ikke har funn i, men det avhenger av en god porsjon flaks for å få til de to turene, så jeg har ikke høye forhåpninger til det :)

Og til dere som venter på innlegget med mine topp cacheopplevelser i 2017: det jobbes iherdig med det, og det kommer snart :)

Ny seng er skummelt!

Ny seng er skummelt!

Da vi skulle hente Nairo for nesten 7 år siden, dro jeg frem en del av utstyret Arkas hadde hatt. En av de tingene var en oval plastseng som Arkas hadde hatt grei plass i til å krølle seg sammen, og da tenkte jeg at Nairo helt klart ville få god plass i den. Det gjorde han også, ihverfall da han var liten og søt og sov med åpne øyne:

Nå i voksen alder fyller han helt klart ut senga litt mer, egentlig mer enn hva Arkas gjorde, men jeg vil tro at pelsen til Nairo tar en del av plassen:

Her ligger han mye mer ut til ene siden enn han pleier, normalt fyller han ut hele senga og ligger med haka oppe på kanten.

Denne senga står i stua, og den står sånn til at hvis Eileif og jeg sitter i hver vår ende av stua, så har Nairo full kontroll på oss begge fra senga si.

Nairo er jo en voksen gutt på 7 år nå, og jeg tenkte at det kanskje var lurt med en mykere seng. En seng han kan velge om han vil krølle seg sammen i eller ligge flatt på siden. Nå velger han jo nøyaktig hvor han vil ligge selv, om han vil ligge på gulvet, i en sofa eller i vår seng på natta. Men det at han har mulighet til å velge noe mykt hvis han vil, og at det kanskje kan hjelpe til at han ikke stivner like lett når han sover når han blir enda litt eldre, var det som var avgjørende for meg. Så før jul bestilte jeg ny seng med tilhørende pute hos Gårdsbutiken, og selve senga kom før jul. Jeg visste at den var stor, men den gamle senga ser jo ut til å tilhøre en Pomeranian når man sammenligner:

Og her om dagen kom puta også, og da begynte den store jobben med å tilvenne Nairo til ny seng. Først flyttet jeg den lille senga med ullteppet bort til en plass han normalt aldri sover på gulvet, og så ventet jeg litt for å se om han ville gå oppi selv. Niks, det ville han ikke, den nye senga var jo stor og myk og ikke hans seng! Men når jeg lokket han med en av hans elskede tennisballer, gikk det så mye bedre. Elendig bilde, men Nairos første tur i ny seng:

Sånn fortsatte jeg en stund, og til slutt fikk jeg han til å bli liggende ved å love tennisballen som belønning:

Og for å gi et enda bedre bilde av hvor stor senga er…:

Jeg måtte bare :D

Men nei, Nairo ville fremdeles ikke gå frivillig opp i senga og legge seg, sånn som han gjorde i den gamle. Han gikk oppi, tråkket 14 runder rundt, gikk ut og la seg på gulvet rett foran senga.

Jeg fikk så den lyse ideen å ta ullteppet fra den gamle senga og legge i bunnen på den nye senga, oppå puta, og det funket! Nå har han de siste 3 døgnene ihvertfall 3 ganger lagt seg frivillig og helt for egen maskin i den nye senga for å sove, så jeg tror dette blir veldig bra! Har ikke helt bestemt meg for hvor jeg skal sette den gamle senga, men kastes eller gis bort skal den ikke.

Boka i desember

Boka i desember

Man skulle jo tro at man i romjula hadde masser av tid til å lese, og at jeg derfor skulle ha kommet gjennom mer enn 1 bok, men jeg leser bare i 10-15 minutter før jeg sovner, så det blir ikke noe ekstra lesing på meg.

Boka jeg ble ferdig med i desember var Mørkets synder av Elena Forbes:

Liket av en naken, ung kvinne blir funnet begravet i snøen i Holland Park. Det er ingen tegn til kamp på åstedet, og det eneste sporet er en lapp med et mystisk dikt funnet i kvinnens munn. Offeret er en tilsynelatende vanlig, vellykket kunsthandler ved navn Rachel Tenison. Men da kriminalbetjent Mark Tartaglia og overkonstabel Sam Donovan starter etterforskningen, avdekker de mørke hemmeligheter hos offeret.
Så får de et tips om at drapet har sammenheng med det uløste mordet på en kvinnelig universitetslektor som ble drept året før.

Min omtale:

Denne boka begynte bra, men så ble det veldig mye hit og dit, veldig mange involverte personer, og jeg klarte ikke helt å henge med. Slutten virker som hastverksarbeid, bare for å bli ferdig. Terningkast 2, da selve historien kunne vært bra.

Selv om disse innleggene aldri får mange besøk av dere, så fortsetter jeg å skrive de nå i 2018 også, så får vi se om et års tid om det fortsatt er interesse nok, eller om jeg gir meg :)

Event: Godt nytt cacheår 2018

Event: Godt nytt cacheår 2018

Jeg er glad i tradisjoner, men egentlig litt dårlig på å lage nye tradisjoner. Unntaket fra regelen er definitivt det som i dag ble tredje år på rad hvor jeg arrangerer Godt nytt cacheår-event ved Trestikkehuken på Prestebakke. Det er jo så koselig!

Jeg tør ikke møte opp til mitt eget event uten snickerskake, så den ble laget i går etter middagsspising og før filmtitting. Heldigvis ble den spiselig, så en times tid før eventstart kjørte Eileif og jeg opp til gapahuken for å få igang bålet og gjøre klart resten:

Vi var ikke spesielt heldige med været denne gangen. Riktignok var det noenlunde opphold størsteparten av de to timene eventet varte, og det var plussgrader, men det var allikevel veldig surt og guffent. Men utsikten er det aldri noe å si på her:

Det var kun Lisa som hadde logget Will attend, men jeg visste om to til som kom til å dukke opp. Og jeg forventer aldri noen storinnrykk til disse eventene, det er tross alt midt på dagen på 1. nyttårsdag, og det er mange som ønsker å bli i sofaen akkurat denne dagen. Så at det ble 8 nick i loggboka var veldig hyggelig, og det ble god stemning rundt bålet, som Eileif var så flink til å passe på:

Jeg velger å ikke legge ut noen bilder av eventdeltakerne siden vi var så få, men de av dere som har en konto på geocaching.com kan jo logge dere inn der og se, hvis dere vil :)

Eileif og jeg tok oss tid til en nyttårsnuss like før de første kom:

Æsj, for noe klining! :p

Omtrent på slaget 1400 helte jeg vann på bålet og pakket sammen. Da var jeg fornøyd og kald, og ville hjem for å få varmen ordentlig i kroppen og ta livet med ro disse siste timene av denne ferien.

Godt nytt år, alle sammen! Håper dere hadde en perfekt feiring i går, og at 2018 blir alt dere ønsker dere <3

Årets siste cachetur ble en jubileumsdag

Årets siste cachetur ble en jubileumsdag

I går dro Lisa og jeg på årets siste cachetur. Hun hadde tatt full styring på hvor vi skulle og hvilke cacher vi skulle gå for, og jeg kan med hånda på hjertet si at de fleste av disse cachene hadde jeg ikke tatt alene. Men alt er så mye mer moro og enkelt når man er to! I tillegg hadde hun full kontroll på mitt jubileum, som jeg ved begynnelsen av året ikke trodde jeg kom til å oppleve i år.

Dagen startet med en fantastisk soloppgang hos Lisa, og det er hun som er fotograf på dette bildet:

Så var det bare å komme seg i bilen og dra til dagens utvalgte område, som var Nybo-Gimle-Næridsrød:

Og etter å i en forrykende fart ha funnet 17 cacher, var det på tide å sette kursen tilbake mot grensa for det som for meg ble dagens store happening. Men først stoppet vi på bensinstasjonen, og det aller første vi gjorde der var å skravle med cachevenninne S.Bratlie, som tilfeldigvis parkerte samtidig som oss:

Og på vei ut til Gamle Svinesundbrua nøt jeg dagens jubileumsbaguett:

Litt forberedelser måtte gjøres før cachen kunne logges, men jeg var ikke helt forberedt på at det skulle dokumenteres ;)

Og så…det store jubileet, nemlig å logge cache nummer 2000 på den virtuelle cachen Svinesundsbroene – The Svinesund Bridges!

Etter snart 8 år som cacher, og 2 år og 4 måneder etter funn nummer 1000, var det enormt stort å logge den 2000. Jeg er evig takknemlig ovenfor tidligere kollega Joakim som uten helt å være klar over det introduserte oss til denne aktiviteten. Jeg er også evig takknemlig ovenfor min kjære mann for å gidde å bli med ut gang etter gang, selv om han ikke synes dette er like moro som meg. Jeg er evig takknemlig for alle de herlige menneskene jeg har blitt kjent med gjennom caching, og ikke minst er jeg evig takknemlig ovenfor alle CO’ene som gidder å legge ut bokser. Til sist må jeg også si tusen takk til Lisa for en for meg ganske intensiv cachehøst, men når det er sagt, må jeg også legge til at jeg har storkost meg! Og tusen takk for at du ville dele den store dagen med meg, det setter jeg enormt pris på!

Utsikten måtte også dokumenteres:

Jeg må også si at jeg egentlig hadde tenkt å ta nummer 2000 i dag, derfor måtte jeg modifisere den ferdige plakaten litt i går ;)

Etter å ha tørket et par tårer som kom i stundens emosjonelle øyeblikk, dro vi tilbake til samme område og fant noen cacher til. Totalt ble det 24 funn i går, og det er en god cachelørdag i mine øyne.

Vel hjemme igjen, og etter å ha spist middag, planet jeg rett ut i sofaen:

Nydelig!