Sukkersøt bryllupsdag

Sukkersøt bryllupsdag

For seks år siden, rundt på denne tiden av døgnet, nærmet vel middagen seg slutten. Det var mye igjen av kvelden, og vi hadde lagt noen fantastiske timer bak oss. Å gifte seg er stort, og det er nesten like stort å se tilbake på dagen ved hjelp av bilder og video (ta gjerne en titt på youtube-kanalen min for å se noen videoer). Måtte jeg aldri glemme!

Foto: Wenche Strand

Eileif og jeg prøver alltid å gi hverandre bryllupsdagsgaver som har å gjøre med hvilken bryllupsdag vi feirer. Noen år er helt klart lettere enn andre, i år var det jo egentlig lett, men også litt vanskelig. Sukkerbryllup. Blir ikke noe seriøse gaver av sånt ;) Men at vi tenker likt er det ingen tvil om! Her er det jeg fikk av Eileif:

Nam-nam-nam!

Og dette fikk Eileif av meg:

Nam-nam-nam!

Opprinnelig ønsket vi å lage middagen vi spiste i bryllupet til hver bryllupsdag, men det klarte vi bare å gjennomføre første året. Når jeg om fredag var på jakt etter gave, kom jeg over Toro-posen med Creme Brulee, og siden det var desserten i bryllupet vårt, var det veldig enkelt å ta den med seg. Så i morges laget jeg den ferdig, så har den stått i kjøleskapet resten av dagen, og så koste vi oss med dessert etter middagen:

Ikke like god som når man lager den fra bunnen, men absolutt spiselig. Og nå håper jeg at vi ihvertfall kan gjennomføre desserten hver bryllupsdag i årene som kommer :)

Elsker deg, mannen min! <3

Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg

Bloggtørke resulterer i oppsummeringsinnlegg

Hei alle sammen!

12 dager uten livstegn fra meg, det er jo ikke noe hyggelig. Og jeg som i begynnelsen av 2017 lovte meg selv at jeg skulle bli flinkere til å blogge… Ida Wulff skriver i dette innlegget om “lavterskelblogging”, et uttrykk jeg likte med en gang og skal prøve å ta til meg. For jeg trenger ikke å ha de store tingene å blogge om for å faktisk skrive noen ord. Jeg MÅ ikke ha vært på en fin cachetur, jeg MÅ ikke ha opplevd noe utenom det vanlige, det MÅ ikke ha skjedd noe ekstraordinært i hverken positiv eller negativ retning for at jeg skal kunne blogge. Det er tross alt mest hverdager, og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle om akkurat de dagene.

På grunn av disse bloggløse dagene, får dette heller bli et oppsummeringsinnlegg. Beklager det, jeg tror dere er like lite glad i å lese de som jeg er i å skrive de, men da får dere ihvertfall en kjapp oversikt over hva som har skjedd i det siste.

Nairo:
Alt har gått bra etter at Nairo måtte operere ut den knekte tanna. Han har spist bra hele tiden, han fikk oppbløtt tørrfôr en ukes tid etterpå, og det gikk fint å slutte med smertestillende. Han hadde et lite sår på innsiden av leppa, der stingene satt, men det grodde også fint. Jeg kjenner jo til disse sårene selv etter å ha hatt en del sting i munnen, men vi måtte ringe veterinæren allikevel, for det er noe helt annet når det er noe galt med Nairo enn når det er noe galt med meg. Hønemor, vettu ;)
Helt siden noen dager før vi oppdaget tanna har Nairo slikket og slikket og slikket på den ene bakpoten sin. Jeg trodde at det kunne ha noe med tanna å gjøre, at han hadde blod i munnen og at han trodde det kom fra poten og dermed slikket. Men det ga seg ikke etter operasjonen, og jeg har klemt og bøyd og tøyd og kjent uten å finne noe. Så i går tok Eileif Nairo til veterinæren. De fant heller ingenting, og jeg fikk dermed bekreftet min andre mistanke, at Nairo har fått en mani. Så nå går han med potesokk inne, sånn at vi forhåpentligvis får brutt manien og sånn at slikkingen ikke får utvikle våteksem eller noe lignende.

Eileif:
Helt siden årsskiftet har jo Eileif gått på kurs for å ta lastebilsertifikatet. For en stund siden besto han teoriprøva, og om torsdag besto han oppkjøringa. Hurra! Flinke mannen min, jeg er så stolt av han! Nå gjenstår to teoriprøver og oppkjøring på trailer/lastebil med henger (jeg kan ikke den korrekte terminologien), så er han ferdig. Dette blir så bra!

Meg:
I april synes jeg det var lenge til skoleslutt. Så kom mai, og så var mai slutt. Det er nettopp sånn mai føltes, hele måneden var over før jeg rakk å registrere at den hadde begynt. Nå er vi allerede over halvveis i juni, og til onsdag er det siste skoledag for elever og deltakere på begge jobbene mine. Dagene er ekstremt hektiske begge steder, jeg burde egentlig ha klonet meg selv og jobbet 100 % x 2. Det er naturlig å konkludere med at jeg er sliten for tiden, og det er nok også en av årsakene til at det blir lite blogging. Kveldene blir stort sett brukt til å la internett og tv underholde meg istedenfor å bruke kortsluttede hjerneceller på å skrive noe.

I dag har jeg vært på geocachingevent. Ei cachevenninne ville feire bursdagen sin med å ha event på verandaen sin, og samtidig fikk hun publisert en hel haug med cacher. Men aller først fikk jeg en FTF på en cache andre geocachingvenner publiserte til bursdagsbarnet, hun hadde allerede fått pre-logget den før publisering.

Sola stekte og det var en skikkelig sommerdag i dag. Katten hos bursdagsbarnet gikk motvillig med på litt kosing i sola:

Og hunden til andre cachevenner søkte skygge under bordet, fornuftig!

Siden det skulle være event-FTF’er på cachene som ble sluppet i dag, benyttet jeg sjansen til å øke min FTF-beholdning litt til. Så etter eventet ble det en liten kjøretur og litt gåing/bushing sammen med noen andre, før jeg satt kursen hjemover. Dermed endte jeg med 8 nye funn i dag, fordelt på denne måten: 1 event, 4 tradisjonelle, 1 multi og 2 letterboxer. 6 av disse ble FTF’er. Slettes ikke verst, og en veldig fin lørdag.

I morgen skal Eileif og jeg utveksle gaver, og jeg lover å blogge om både hva og hvorfor :)

Besseberghelleren

Besseberghelleren

Hvis man er genuint interessert i å sitte med kart, studere oppmerkede løyper og lete etter både små og store severdigheter, kan man oppdage mange plasser man ellers ikke hadde vært klar over. Vi som driver med geocaching får mye hjelp på veien til å finne slike steder. Hvem vi får hjelp av? Andre geocachere. For veldig ofte er det sånn at når man har drevet med caching en stund, så får man lyst til å legge ut noen bokser selv, og vise andre cachere akkurat DEN fine plassen. I dag fikk vi igjen bevis på at det fungerer akkurat sånn.

Besseberghelleren er en cache som har ligget urørt for mine hender ganske lenge, selv om den ikke er langt hjemmefra. Av ukjente grunner har jeg fått for meg at det var kronglete å komme seg inn til denne helleren, så jeg har egentlig ikke hatt lyst til å prøve. Men i dag hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle prøve, koste hva det koste ville. Jeg så jo på kartet at det ikke var langt å gå, og litt slit tåler man. Det er tre andre cacher i området også, så vi parkerte ved den største parkeringen som det var gitt koordinater til, og gikk så tilbake langs veien, til den cachen som var lengst unna bilen. Den var det en del DNF-logger på, så vi ga opp etter et kvarters tid og gikk så videre mot helleren. Det var en fin sti et stykke, så skulle det være et tråkk videre inn. Dette tråkket fant vi ikke, men det var snakk om i underkant av 100 meter i blåbærlyng, så det gikk fint å bushe, og det var altså IKKE kronglete å komme seg frem på noen som helst måte.

Det første som møtte oss var denne bålplassen:

Inngangen til hula var godt gjemt bak en enorm steinblokk, men når vi først kom på siden av steinblokken, var det lett å komme seg inn:

Bildet mitt inne fra hula yter den ikke rettferdighet på noen som helst måte. Hula var mye større enn det ser ut som, det var ståhøyde ganske langt inn. To bålplasser var det også:

Og når man står inne i hula og titter ut, ser man hvor godt den er beskyttet mot regn, snø og vind:

Kan ikke si annet enn at turen inn hit anbefales på det sterkeste! Det tar ikke lang tid, og leser du cachebeskrivelsen og titter på spoilerbilder, så er cachen lett å finne.

Nå hadde vi to valg for å komme til neste cache. Vi kunne gå tilbake til veien, følge den tilbake mot bilen et stykke og så gå en relativt flat “sti”. Eller vi kunne komme oss opp på “taket” til hula og gå på kompasskurs mot cachen. Vi valgte det siste, og vi trengte ikke gå veldig langt langs fjellveggen før vi fant noe som så ut som trappetrinn for en kjempe, men som vi også klarte å komme oss opp. Da var det ikke langt til cachen, og hvis man ser bort ifra at utsikten var full av skog, så kunne man se ganske langt:

En fin varde var det også der:

Så var det 180 meter tilbake til veien, hvorav 50 av de var bushing i høy lyng. Null problem. Noen meters avstikker til den siste cachen, så helomvendig tilbake til bilen. Hele rundturen endte på under 2 kilometer, og jeg ga med glede bort to favorittpoeng. Altså: anbefales!

Kvelden med Grillkløveret 2017 er over

Kvelden med Grillkløveret 2017 er over

Jeg håper at tradisjonen med Grillkløverkveldene aldri forsvinner. Om det er mulig, så er den ene kvelden koseligere enn den forrige, og i går var intet unntak. Himmel og hav, som jeg koste meg!

C og jeg kjørte sammen til by’n, og etter et par ærender (hvorav ett var for meg å finne en cache), så var vi på plass hos S hvor A allerede hadde kommet. Værmeldinga var ikke av de beste, men vi installerte oss under partyteltet på verandaen, og kom heller til å flytte oss inn hvis det ble for ille.

En overraskelse fra C i år var en apetittvekker før forretten, nemlig sashimi:

Veldig godt!

Så kom A og S med årets nyheter, ja faktisk nyheter i flertall. Første nyhet var stettglass med grønn kant:

Og andre nyhet var bestikk med grønt skaft:

Jupp, siden vi kaller oss Grillkløveret (som henspeiler til firkløver, som jo er grønn), så har vi med tiden fått oss flere og flere grønne ting. Moro!

Så kom forretten på bordet, den deilige scampien som jeg nekter å bytte ut med noe annet!

Vi har vært flinke og begrenset mengden mat de senere årene, men jaggu ble vi mette allikevel. Svin, kylling, pølser, poteter, sopp, brokkoli, blomkål og hvitløkssmør. NAM!

Det været vi var så bekymret for dukket faktisk aldri opp. Det var vel ikke tidenes varmeste Grillkløverkveld, men det ble sol istedenfor regn, og det var vi veldig glade for.

For første gang påtok jeg meg ansvaret for desserten. På flere sosiale medier følger jeg en mann som kaller seg MyVirginKitchen (<- link til youtube-kanalen hans). Han har mange enkle oppskrifter på både snacks, middager og desserter, og jeg fant en som så enkel ut. Allikevel klarte jeg å gjøre det vanskelig for meg selv på flere måter, men selv om sluttresultatet ikke ser pent ut, så smakte det godt:

Dette er altså Saltet Caramel Oreo Tarts, og du kan klikke her for å komme til oppskriften. Da er du inne på nettsiden hans, hvor du også finner alle andre oppskrifter til det han filmer og legger ut på youtube. Det beste tipset jeg har hvis du skal lage disse, det er å bruke former med løs bunn, så det blir enklere å ta de ut av formen, og å lage de samme dag som de skal spises. Det går fint å lage de ihvertfall 2 dager før, som jeg gjorde, men en god del av saltsmaken forsvinner i løpet av de to dagene.

Resten av kvelden satt vi ute og skravlet om alt fra seriøse ting til totalt useriøse ting. Akkurat sånn det skal være. Etterhvert som det ble kjøligere, så fikk vi på oss mer klær og tullet oss inn i pledd, også akkurat sånn det skal være. Sola holdt oss med selskap en god stund:

Og C og jeg kom oss ikke avgårde før klokka var godt over ett i natt. Jeg fikk slukket lyset på soverommet rundt 0215, og ble overrasket da jeg våknet klokka 0715. Altfor få timers søvn, men jeg hadde forventet å våkne rundt klokka 6, som jeg pleier, så jeg er strålende fornøyd!

Tusen takk for nok en suveren kveld, jenter, jeg er ordentlig glad i dere alle tre! <3

Pasienten har det bra

Pasienten har det bra

Etter en del sutring i går kveld, fikk vi en god natt. Nairo har sovet på gangen utenfor soverommet mitt, det er der han stort sett alltid sover, selv om han har tilgang til så og si hele huset. Jeg var oppe en tur i natt, da sutret han litt etterpå, men sovnet veldig fort igjen. Så det virker som om både morfinen og det smertestillende/betennelsesdempende gjør jobben sin, og bra er det!

Det kom ikke på tale at han skulle være alene hjemme i dag, så jeg har vært hjemme fra jobb. Nairo har stort sett sovet, han er nok sliten, og så blir han nok litt sløv av morfinen. Men han har spist all maten han har fått, og vi har selvsagt også vært ute en liten tur:

Han fikk gjort fra seg, og alt var normalt der også. I tillegg kom vi over en ihjelkjørt hare, Nairo måtte jo få lukte på den.

Her ser det ut som om han gir uttrykk for hvor kjedelig han synes operasjoner er ;)

Nå i kveld har han invitert til lek ved å hente sin elskede tennisball, så jeg tror det går veldig fint med han. Takk og pris!

I morgen har Eileif fri fra kurs, så da får jeg dratt på jobb.

Og som et lite PS! må jeg nevne til dere som venter på bokomtale for mai at det kommer ikke. Jeg strever fremdeles med boka jeg begynte på i april, den er virkelig tunglest!

Operasjon på Nairo

Operasjon på Nairo

I går kveld skulle jeg pusse tennene til Nairo. Han er ikke det minste glad i det, men han godtar det og sitter stille mens jeg holder på. I går fikk jeg pusset på den ene siden, og når jeg begynte på den andre siden trakk han hodet tilbake og gikk fra meg. Jeg trodde det bare var nykker, så jeg ropte han tilbake, han kom og satt seg ned og jeg forsøkte igjen. Samme resultat, han rykket tilbake. Og da fikk jeg øye på blod på tannbørsten. Fikk Eileif ut på kjøkkenet til meg og ba han holde Nairo mens jeg tok på meg hodelykta og fikk tittet inn i munnen hans, og der så jeg tydelig tegn på at den ene jekselen oppe hadde knekt. Huff! Jeg har ikke sett noen tegn på at han har hatt vondt i munnen, han har spist som normalt. Det eneste unormale jeg har sett de siste dagene er at han har slikket seg mye på labbene, men der har jeg ikke funnet noe galt uansett hvor mye jeg har kjent og klemt. Antagelig har han slikket fordi han har hatt blod i munnen og har trodd det har kommet fra en labb.

Jeg ringte veterinæren i dag og fikk time klokka 14, så jeg dro hjem fra jobb og hentet Nairo og så tilbake til by’n. Det var ikke mange sekundene veterinæren måtte titte før hun var helt enig i min konklusjon, og hun ville ha han rett på operasjonsbordet for å fjerne tanna. Så da var det sprøyte på Nairo og så satt vi en stund på et lite rom mens vi ventet på at sprøyta skulle virke. Nairo kastet opp like før han la seg ned, og jeg ble sittende og se på pusten hans. Jeg rett og slett hater sånne situasjoner, jeg får assosiasjoner til den siste turen til veterinæren med Arkas, og jeg vet også at noen av mine venner som har Finsk Lapphund har hatt problemer når hundene deres har blitt lagt i narkose/skal våkne opp igjen etter narkose. Så når veterinæren kom innom oss for å sjekke og jeg sa at jeg var bekymret for pusten hans, fikk jeg beskjed om å gå. Og jeg skjønte jo da at min nervøsitet påvirket Nairo, så det var bare å gjøre som damen sa.

Det var ikke godt å sette seg i bilen og se kobbelet ligge ved siden av meg…

Jeg dro på jobb igjen, men oppdager mens jeg sitter i bilen at jeg jo ikke har med meg jobbnøklene. Gikk allikevel opp og fikk en kollega til å låse opp kontoret mitt. Jeg visste at jeg ikke fikk gjort noe som krevde konsentrasjon, men jeg fikk ihvertfall ryddet litt og kastet en del papirer. Så hadde jeg ikke lenger ro på meg til å sitte der, så jeg dro på butikken og kjøpte meg litt mat. Dyreklinikken skulle ringe meg når jeg kunne få hente han, men det kom ikke til å skje før tidligst klokka 16 og antagelig ikke før ved 17-tiden, så jeg måtte prøve å få i meg noe mat.

Så jeg kjørte tilbake til Dyreklinikken, spiste litt, tittet på klokka, spiste litt til og lurte på hva jeg skulle gjøre for å få tiden til å gå uten å bekymre meg halvt ihjel. Akkurat i dag hadde Dyreklinikken besøk av en representant fra Royal Canin, så jeg endte med å skravle hund med henne i over en time. Veldig hyggelig, og veldig takknemlig for selskapet!

Jeg trodde jeg skulle hente en fortsatt neddopet hund da de ropte meg inn klokka fem, men han var rimelig våken der han satt i buret, full av blod:

Stressa var han også, det er han jo alltid hos veterinæren, men det varmet langt inn i hjerterota da han logret da han så meg! Jeg fikk med meg tabletter fra veterinæren pluss resept på andre medisiner. Tanna var ute, det hadde gått helt fint, og såret var sydd igjen med selvoppløsende tråd. Så da var det en kjapp tur innom apoteket for å hente ut resepten, og så var vi hjemme like etter klokka 18.

Nairo er nå i kveld fryktelig sliten, fryktelig stressa og fryktelig urolig. Han synes antagelig det er ekkelt å drikke, for han går til stadighet til vannskåla, men det er ikke mange dråpene han får i seg om gangen. I skrivende stund har han faktisk lagt seg ned, men han har altså gått frem og tilbake og pepet frem til nå. Og jeg har så vondt av han!

Nå blir det myk mat en ukes tid, og så får vi bare ta resten som det kommer og tilpasse medisinene så godt vi kan. Stakkars lille gutten min, jeg håper så inderlig at han ikke har gått med denne tanna særlig lenge. Helt utrolig hvor flinke de er til å skjule smerte!

Strikkeduppeditt

Strikkeduppeditt

For en stund siden fikk jeg en liten duppeditt av mamma. Jeg har ikke brukt denne duppeditten ennå, men jeg vet nøyaktig hva det er. Vet du?

Det veldig fine med akkurat denne duppeditten er at det er pappa som har laget den. Så selv om jeg kanskje ikke kommer til å bruke den så mye, så er det veldig koselig å ha den! Og hvis du ikke vet hva det er, så er jeg ganske sikker på at det kommer noen korrekte forslag i kommentarfeltet ganske snart, så se etter løsningen der :)

Jeg holder fremdeles på med versjon to av den første julepresangen. Strikker i ull, og det er rimelig varmt å holde på med for tiden, men jeg må jo bare strikke så mye jeg har tid til for å være sikker på å bli ferdig.

Sånn innimellom, for å få litt avveksling, strikker jeg på et håndkle i bomull:

Jeg har allerede strikket klut i samme mønster, så dette ender med å bli et sett. Egentlig et ganske kjedelig mønster å strikke, og det tar tid siden det er tynne pinner, men det blir veldig dekorativt når det er ferdig.

Har dere lagt bort strikkepinnene for sommeren, eller er dere flittige hele året?

Risikabel børsting

Risikabel børsting

Om torsdag fikk Nairo sitt årlige bad i badekaret. Ikke det morsomste vi gjør, og på ingen måte det morsomste han vet, men det må gjøres, og jeg er glad det ikke trengs å gjøres mer enn en gang i året.

Etter bading må det børstes. Jeg pleier å gjøre det i flere omganger, den første når han er litt tørr, men før han tørker helt. Føler at jeg får ut flere floker på den måten.

Vi satt oss på verandaen og børstet i vei. Hode, bryst, ører, rygg, bein, mage, lår, rumpe og til slutt: hale. Over hele kroppen hans børster jeg bort fra meg selv, men på undersiden av halen er det lettere å børste mot meg, det er sånn jeg alltid har gjort det. Og da skjedde det som aldri har skjedd før, og som plutselig gjorde børsteseansen risikabel. Børsten glapp, jeg klarte ikke å stoppe min egen hånd, og skaftet på børsten traff underleppa mi med full kraft:

Jupp, en skikkelig verandaleppe. Okay, jeg lager ekstra trutmunn på bildet for at blåveisen skal synes best mulig, men det var en skikkelig kul altså. Nå, tre dager etterpå, er det bare litt blått igjen, heldigvis.

Hva slags børste jeg brukte? Jo, for at dere skal være klar over at den potensielt kan være farlig, så tar jeg med et bilde av den også:

Godt brukt over mange år på to hunder, begynner altså å bli voldelig på sine eldre dager. Vær forsiktige, folkens!

Tvetervann

Tvetervann

Rett over grensa til Sarpsborg fra Halden ligger det flere geocachingtrailer. Det er ikke lenge siden vi var i dette området og tok en fin trail, i dag dro vi tilbake for å ta en annen trail, nemlig trailen ved Tvetervann. Vi kunne tatt noen andre cacher som det er naturlig å ta samtidig, men i dag konsentrerte vi oss bare om trailen, og så kan vi dra tilbake en annen gang og ta de som gjenstår.

Og jeg drar så gjerne tilbake, for dette var en fin tur! Den første delen av trailen følger vannet, med åpen og fin skog:

Egentlig er ikke runden så lang at man trenger å ta matpauser (nesten nøyaktig 7 km), men vi ville nyte været i dag, og dermed tok vi oss opptil flere pauser langs vannet, det vil si i løpet av de første 7-8 cachene.

Sånn ser det ut når gutta mine later som om de er uvenner:

Og selv om maten var enkel, så var den veldig god i disse omgivelsene:

Familieselfie!

Når vi tok av fra vannet, fulgte vi grusvei tilbake til bilen. Ikke det beste jeg vet å gå på, men veldig enkelt å forflytte seg på:

Det er 19 cacher i trailen, og alle ble funnet. I tillegg fikk vi sett mengder av fugl i nesten alle størrelser, og en hel haug med små buormer. En deilig tur som absolutt anbefales! Jeg hadde forventet å møte på folk underveis, men vi møtte to damer med hver sin hund (den ene på parkeringsplassen, den andre like etter at vi begynte å gå), og ellers var det folketomt og helt stille. Nydelig! Beinet fungerte også bra, og sånne bekreftelser er godt å få.

Ødelagt, borte og funnet

Ødelagt, borte og funnet

Gårsdagen var satt av til plenklipping. Jeg har egentlig en regel på at gresset skal klippes før 17. mai, men i år kom vi ikke så langt, så i går var det på høy tid. Jeg fikk tatt på hver side av nedkjørselen, på begge sider av gårdsplassen, ved inngangsdøra og langs “bedet” ved veien, og så satt jeg igang med selve hagen. Etter et par striper ville ikke klipperen mer. Den startet og gikk, men ville ikke dra bladet skikkelig rundt, da bare døde den. Selvsagt var det både bensin og olje på den, og det var ikke fullt av gress rundt bladet. Ødelagt klipper. Nå skal det sies at den er 11 år gammel og har måttet slite mye, så vi skal kanskje si oss fornøyde?

En halvtimes tid etter at jeg kom inn fra den ødelagte klipperen, ble nettet borte. Vi fant etterhvert ut at det hadde vært et fiberbrudd som påvirket vårt bredbånd, så det endte opp med 7 timers kjedsommelighet i sofaen, tittende på repriser av “Say yes to the dress” som jeg allerede har sett sikkert 5 ganger før. Ikke den morsomste lørdagen jeg har hatt, for å si det sånn.

I dag hadde vi ikke lyst til å hverken kjøre langt eller gå langt, så da endte vi opp med å ta en cachetrail i Berg. En fin runde på ca 4 km, og takket være vinden ble det heller ikke altfor varmt.

Det er tydelig at dette er et område som blir brukt mye, for det var ikke mindre enn tre gapahuker der, satt opp som et tun:

Vi møtte også villdyr:

Gravrøyser er alltid interessant, denne hadde sunket sammen i midten, men var ganske stor i diameter:

Gamle nedfallstrær kan gi næring til litt av hvert:

Det ble altså funnet 12 cacher i dag, hvorav 11 av de var denne runden vi gikk. Slettes ikke dårlig på en søndag, og dagens tur dro opp gjennomsnittsinntrykket for denne helgen betraktelig.

Og dere: husk at det er finale i 71 grader nord kjendis i kveld!