Oppdatering på bil- og tannlegefronten

Bilen ble ferdig reparert om fredag. Selvsagt var det mer enn bare dynamoen det var noe galt med, så det ble noen flere tusenlapper enn jeg satt pris på. Men jeg satt stor pris på hurtigheten til verkstedet!

Var på kontroll hos tannlegen i dag. Han var veldig fornøyd med hvordan det ser ut etter operasjonene, og det er bra! Men hvor smertene mine kommer fra, nei det aner han ikke. Han tok et stort røntgenbilde, og kunne ikke se noe som helst som kunne forårsake smertene. Så vi ble egentlig enige om å se det an, og at det antagelig bare er rester etter all julinga munnen min fikk fra 4. januar til 7. februar. Blir det verre, ringer jeg inn til de. Ellers skal jeg tilbake til kontroll i begynnelsen av juni.

Pussig nok var i går første gang jeg ikke trengte å ta tabletter mer enn 2 ganger i løpet av dagen. Og i dag har jeg også så langt bare tatt 2 ganger, så kanskje smertene sakte men sikkert er på vei tilbake. Jeg håper ihvertfall det. Og jeg har bestemt meg for at jeg vil ut på en litt mer ordentlig tur til lørdag hvis det blir fint vær. For nå er jeg dritt lei av å sitte hjemme eller bare gå på småturer. Jeg får heller bare ta med meg et lager av tabletter. Har også tenkt et par ganger at jeg er sjeleglad for at det ikke var i år jeg ga meg selv utfordringen med 100 turdager, for det hadde jeg aldri klart!

Bare for å ta med et bilde, så tar jeg med dette fra turen om lørdag:

God mandagskveld!

En helt vanlig lørdag

Her kommer et skikkelig bilderas fra min lørdag:

Våknet litt før klokka 6, her er utsikten fra senga:

Det var litt lysere på soverommet enn det ser ut som.

Kom meg opp av senga, dro fra gardinene på det store vinduet, og denne soloppgangen befant seg på utsiden:

Ingen helgemorgen uten te og litt spill på Facebook:

Frokost må man også ha, to knekkebrød med makrell i tomat og majones:

Eileif dro avgårde for å gjøre en del ærender for oss og sammen med min mamma. Jeg ble hjemme med Nairo, og klesvask sto på planen:

Men selvsagt må jo Nairo ut på tur, her er han veldig klar for akkurat det:

Det er ikke lange turene jeg går med han, jeg har fremdeles litt smerter i munnen (tannlegetime til mandag). I tillegg har jeg disse smertene i venstre lår og hofte (legetime til tirsdag), men det gjør heldigvis ikke vondt når jeg bare kommer meg opp og i bevegelse. I dag ble det ca 3,5 km til Trestikkehuken:

Det var nydelig vær i dag!

Det er ikke mange steder jeg vet om som er så tilgjengelig og så idyllisk som Trestikkehuken:

Nairo trodde han hørte noe:

Tok en cache på vei hjem:

Og titter du nøye etter, kan du se at det står to traner på jordet utenfor huset. De trompeterer noe ekstremt for tiden!

Krokusen har kommet, og det er de som står helt inne ved husveggen og dermed får minst sol og minst vind som har kommet lengst:

Klart for enkel og god lørdagsmiddag:

(kylling, ris og bernaise).

Og middagen ble fortært mens vi så et par episoder av Monsen, Monsen og Mattis på nett-tv:

Solnedgang:

Nairo lurte veldig på om vi skulle finne på noe når vi først var ute på verandaen:

Det er ikke mye sjokolade jeg spiser for tiden, det gjør fremdeles vondt og faktisk smaker det ikke så godt lenger. Dette var dagens lille bit:

Så ble det litt mer Monsen, Monsen og Mattis på tv samtidig som jeg strikket og hadde besøk av Nairo i sofaen:

En times tid med sløving foran pc’en, så er det å stille klokka og komme seg i seng. Fortsatt god helg, alle sammen!

Stripete vårdrøm og The Grand Finale

Nå er jeg endelig ferdig med å vaske og presse det forrige strikkeprosjektet mitt, nemlig et håndkle og en klut strikket i garnet Drops Paris:

Håndkleet er strikket i mønsteret Stripete vårdrøm, hentet fra boka Kluter – Strikking hele året av Bitta Mikkelborg:

Dette er egentlig en klut-oppskrift, men jeg har bare repetert mønsteret flere ganger både horisontalt og vertikalt. Et veldig enkelt mønster med en teknikk som skaper en spennende effekt. Jeg har tidligere strikket en klut i samme teknikk, og jeg står for det jeg sa da, at det blir tykkere av denne teknikken.

Kluten er strikket i mønsteret The Grand Finale, også av Bitta Mikkelborg, og det kan du finne gratis her på Ravelry:

Et morsomt mønster!

Nå holder jeg på med den første av tre julegaver, så de kommer jeg ikke til å vise frem før etter julaften. Men jeg mistenker at det blir strikking av noen småting innimellom, og det kan jeg vise dere etterhvert som det blir ferdig :)

Fordømrade elendige franske greier!

For tre ukers tid siden var stasjonsvogna på verkstedet for noe småtterier. Nå koster jo alt som har med bil å gjøre gjerne noen tusenlapper, men dette var en overkommelig utgift.

For to ukers tid siden var personbilen på verkstedet for noe større greier. En del mer tusenlapper flagrer ut fra konto for dette, men må man, så må man.

I dag fikk jeg diskolys i dashbordet i stasjonsvogna like etter jeg dro fra jobb. Fikk kjørt ned på parkeringsplassen til Tistasenteret, stoppet motoren og ventet et minutts tid før jeg forsøkte å starte bilen igjen, og da kom den lett gjenkjennbare lyden av ingenting. Null og niks. Så da var det bare å finne frem mobilen, som selvsagt hadde ytterst lite strøm på seg, ringe forsikringsselskapet og be om veihjelp. Kunne det være batteriet? Dynamoen? Ikke godt å si. Men dette ble utsikten min en halvtimes tid:

Jeg prøvde å få tak i Eileif samtidig. Han hadde lang dag på kurs, og var jeg heldig, ville jeg få tak i han før han kjørte gjennom Halden sentrum, så han kunne plukke meg opp.

Veihjelpen kom etter en halvtime, og han fikk like lite start på bilen som meg. Så var det å ringe ut til verkstedet og si ifra at dette franske monsteret av en bil var på vei ut til de. De skal prøve å se på den til onsdag, og hvis det bare er dynamoen, får de fikset den til fredag. Krysser fingrene for det!

Fikk heldigvis tak i Eileif idet han skulle forlate kurslokalene i Sarpsborg, så han skulle hente meg. Og ikke gikk mobilen tom for strøm heller. Yay!

Altså, jeg kan jo ikke annet enn å le. Ja, vi har to gamle biler som begge har gått langt, og jeg vet at jeg derfor må forvente mye vedlikehold og høye utgifter. Men det er litt ironisk at det sjeldnere er noe galt med personbilen, som er 4 år eldre enn stasjonsvogna. Jeg skal ihvertfall love dere at den dagen stasjonsvogna er gjeldfri, så skal jeg kaste den ut på skroten!

Og som en liten avslutning, og som også blir et tilbakeblikk til min barndom: vi hadde en Peugeot da jeg var liten. Pappa skrudde en del på bil selv, og jeg husker tydelig hvor mye han bannet den bilen opp og ned og i mente. Allikevel var jeg så teit at jeg kjøpte fransk bil selv. Så nå sitter pappa oppe på en sky og enten ler seg skakk av meg, eller så river han seg i håret på mine vegne. Men uansett hva han gjør, så håper jeg bilen blir i orden til fredag. Jeg har kontrolltimen hos tannlegen til mandag, og kommer meg ikke dit uten bil. I tillegg skulle Nairo hatt svensketabletten i morgen, så nå får jeg ikke tatt han med over grensa før han har vært hos veterinæren to ganger.

Det er lov til å si VRÆL nå, ikke sant?

Kosestund

Det er ingen tvil om at Nairo er mer Eileif-dalt enn mammadalt. Jeg gjør mer av de tingene Nairo synes er pyton, mens Eileif er mer morsom å være sammen med.

I den gamle sofaen, lå Nairo titt og ofte hos meg, brukte leggene mine som hodepute, og jeg satt relativt ukomfortabelt. Jeg har selvsagt savnet dette nå som vi har ny sofa, man glemmer jo fort at noe er ukomfortabelt. I den nye sofaen ligger Nairo også ved beina mine, men nå har han så god plass at han ikke trenger å ligge oppe på meg. Men i kveld, da jeg hadde moiet meg ned i halvveis liggende stilling for å se finalen i Mesternes Mester, da kom jaggu Nairo opp og skulle ligge helt inntil meg. Og mammhjertet smeltet selvsagt umiddelbart!

Det var ikke lenge han ble liggende, men jeg turte ikke hverken bevege på meg eller kose med han, det var bare så utrolig godt at han selv tok initiativ til å være nær, til å bruke meg som hodepute igjen. Skjønneste lille gutten til…Eileif ;) Og mammas lille vakre, selvølgelig <3

Puh…

Jeg bobler over av bloggelyst for tiden. Jeg har lyst til å skrive, jeg har lyst til å dele, jeg har lyst til å vise bilder. Men, som dere sikkert har skjønt, siden det er over 2 uker siden forrige blogginnlegg, så skjer det null og niks og ingenting som er verdt å blogge om.

Jeg har fremdeles såpass med smerter etter operasjonene at jeg ikke begir meg ut på noen skikkelige turer. Har kontrolltime hos tannlegen om halvannen uke, så da får jeg forhåpentligvis et svar på hvorfor det fortsatt gjør vondt. Men, jeg fikk for første gang i år gått en tur på over 5 km sist helg. Det gikk bedre enn fryktet, men verre enn jeg håpte. Turområdet var dog av det kjedelige slaget, derfor ikke et eneste bilde.

I tillegg har jeg hatt smerter i hofte/lår i en måneds tid. Jeg kan ikke huske at jeg har slått meg eller gjort noe annet som skulle gitt sånne smerter, så da blir det en legetime om også halvannen uke for å se om vi kan finne ut av det også.

Bloggen har også gitt meg litt hodebry. Jeg ble ikke helt fortrolig med temaet med det store headerbildet, og jeg klarte ikke å få det mindre siden temaet krevde stort bilde. Så jeg har brukt noen timer på å gå gjennom temaer, og har nå kommet frem til dette. Fikk en feilmelding i dette, men fikk hjelp av en venn av en venn, og nå ser det bra ut, ihvertfall herfra. Så jeg blir glad for alle tilbakemeldinger fra dere, både positivt og negativt.

Jeg vet ikke om dere savner meg når det er stille fra meg så lenge, men jeg savner ihvertfall dere. Så nå skal jeg (igjen!) prøve å bli flinkere til å SE hverdagen og fortelle dere om den. For, når jeg tenker meg om, så skjer det jo noe hver eneste dag som det er verdt å blogge om, jeg må bare SE det!

Ærlig talt!

Ja, jeg vet at mars er en lunefull måned. Ja, jeg vet at vi bor i Norge, og at været er ustabilt. Ja, jeg vet at vi kan få snø til langt uti mai. Men ærlig talt!

Det begynte å snø i går kveld, og det sluttet ikke å snø før for en times tid siden. Riktignok ligger det ikke store mengder, men allikevel. Ærlig talt!

Det er mars! Den første vårmåneden! Skal da for svingende ikke ha snø nå! Nå skal vi ha hestehov og snøklokker og krokus og kvitrende fugler og varmende solstråler! Ikke bøttevis med snø og 9 sekundmeter vind!

For ikke å snakke om noen dager med minusgrader, ifølge værmeldingen! Ærlig talt!

Jeg føler for å krype under dyna og bli der et par ukers tid. Å gå i hi sånn på senvinteren, eller tidligvåren eller hva man nå skal kalle denne årstiden. Snakk til meg når snøfaren er over. For ærlig talt! Dette er ikke morsomt!

Og ja, jeg har byttet tema på bloggen igjen. Håper det er selvforklarende at man må scrolle ned når man ser det store headerbildet. Jeg har forsøkt å få det mindre uten hell, men jeg skal prøve litt til. Og si ifra hvis noe ikke virker eller er tungvint. Og si gjerne ifra hvis dere har noe positivt å komme med også, for vi driver jo med ærlig talt i dag ;)

Boka i februar

For en stund siden leste jeg Den lange hvite skyens land av Sarah Lark. Det var første bok i en trilogi, og jeg storkoste meg med den. Nå i februar har jeg lest ferdig bok nummer to, nemlig Maorienes sang:

1893: New Zealand er en magnet for alle som søker lykken. Blant dem er den unge og kjekke William Martyn, som er av irsk landadel og skiller seg ut blant gulljegerne. Elaine, Helen Davenports og Gwyneira Silkhams temperamentsfulle barnebarn, forelsker seg i ham, og Will virker ikke avvisende. Men så kommer Kura-Maro-Tini på besøk. Hun er Elaines kusine og halvt maori, og hennes eksotiske skjønnhet og sjarme vipper Will av pinnen. Rivaliseringen mellom kusinene setter i gang en kjede av begivenheter som skal sette dem begge på prøve. Etter hvert oppdager begge to sin indre styrke – og til slutt finner de lykken på nye, uventede steder.
Maorienes sang er en frittstående oppfølger til Den lange, hvite skyens land – en uforglemmelig familiesaga fra det eksotiske New Zealand.

Jeg synes ikke bokomtalen yter boka rettferdighet. Bokomtalen beskriver boka som en kjedelig kjærlighetsroman, men det er den så absolutt ikke! Her er min omtale:

Det er langt mellom de gode bøkene her hos meg for tiden, men denne bryter den dårlige rekka. Bok nummer 1 i trilogien fikk terningkast 5, og det gjør jaggu denne også. Nydelige skildringer av både steder og personer, personene er troverdige og lett å bli glad i, språket er både forståelig og godt, og ingenting av dette dras ut i det kjedsommelige.
Det som gjør at boka ikke får terningkast 6, er bruken av klisjeer og at boka til tider er forutsigbar. Anbefales uansett!

Jeg er i gang med den siste boka nå, og har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg. Er så spennende å lese hva som skjer!

Valpelukt og pirayatenner

Pufflingens har for tiden sitt C-kull, og jeg er så heldig at jeg har fått komme på besøk! Jeg sier jo aldri nei til å hilse på valper, jeg kunne ærlig talt bodd på et gulv i nærheten av ei valpekasse! Så her kommer et bildedryss, og jeg holder meg til å bruke de navnene som Pufflingens bruker istedenfor de lange, vanskelige stamtavlenavnene :)

Mini-Miko:

Godt med melk fra mamma Muffy:

Karhu vasker snuta etter maten:

Mini-Miko er en staselig gutt:

Ser ikke ut som Guldis likte det hun tygde på:

Guldis er jo bare vakker:

(imens jeg sitter her og laster inn bilder, kommer valpelukta tilbake i nesa mi <3 )

En målrettet Calluna:

Bakholdsangrep fra Karhu:

Carex er like målrettet som søsteren:

Fluffy valpepels på Carex:

Guldis har fått øye på noe:

At lapphundene har noen snodige sovestillinger, er det ingen tvil om. Her er enten Calluna eller Carex:

Mamma Muffy la seg i gangen, helt inntil ytterdøra, og da ville Mini-Miko være med. Ser dere valpen?

Siden sist jeg var på besøk her, har de fått en ny hund, nemlig Briza:

I tillegg har de katter, og en av de har kattunger nå. Her er en av de vakre skapningene, som pussig nok er en uke eldre enn valpene, men selvsagt mye mindre:

Har du lyst til å lese mer om katteoppdrettet, kan du gå inn til Pixlingens.

Og til sist må jeg jo ta med godjenta mi Sally:

Hun satt på fanget mitt størsteparten av dagen, og jeg skulle så gjerne tatt henne med hjem og hatt henne på fanget her også. Jeg er glad i de fleste hundene jeg treffer, og jaggu er jeg glad i noen hunder jeg aldri har truffet også, men noen sniker seg litt lengre inn under huden min enn andre, og Sally er en av de. Men, skal jeg være helt dønn ærlig, kunne jeg fint kommet hjem med 4-5 hunder i dag jeg altså, hvis jeg kunne ha gjort som jeg ville ;)

Tusen takk for noen herlige timer, Katharina! Jeg setter stor pris på at jeg får komme på besøk når du har valper, og jeg skulle gjerne sett at vi ble flinkere til å treffes når du ikke har valper også :)

Forandring fryder, eller?

En eller annen gang i fjor skrev jeg at vi var på jakt etter ny sofa, men at det ikke ble noe av. Da romjulssalget 2016 satt igang, fulgte jeg nøye med i både reklame i postkassa og på nett, og kom over en sofa jeg synes så helt grei ut, og som fylte de kriteriene jeg hadde satt (ihvertfall nesten alle). Eileif og jeg prøvesatt sofaen og slo til, og selvsagt var det 8 ukers leveringstid, er det ikke alltid sånn når det er noe man virkelig ønsker seg?

Husker dere dette innlegget, der jeg hemmelighetsfullt fortalte om ukens shopping? To av dere trodde dere visste hva jeg hadde handlet, og selv om dere var inne på riktig tankegang, så tok dere feil. Jeg hadde kjøpt nytt gulvteppe! Men sofaen er ikke så ulik i hverken farge eller tekstil.

Men først, den minst spennende delen av stua, der det tidligere så sånn ut:

Reclineren var ødelagt og ble brukt som lagringsplass for turklær.

Nå ser det sånn ut der:

Treseteren og det store stuebordet har blitt flyttet hit, teppet som ligger sammenrullet skal kastes, og sofaen kommer helt sikkert til å hovedsaklig bli brukt som lagringsplass for turklær (vedovnen står like utenfor høyre bildekant, og den gjør at det blir veldig varmt å oppholde seg i den delen av stua).

Så til den spennende delen av stua, som så sånn ut før:

Eileif beslagla reclineren, Nairo sov til tider i treseteren (den som nå har blitt flyttet), og toseteren var min.

Det var to grunner for at jeg ville ha ny sofa: 1: jeg fikk ikke noe støtte i ryggen når jeg satt “feil vei” i toseteren for å se på tv, og 2: det ene setet i toseteren var ødelagt, noe som bidro enda mer til at jeg satt vondt.

Nå ser det sånn ut der:

Litt vanskelig å se på bildet, men sofaen er en “u-sofa” hvor sjeselongen på venstre side stikker lengre ut enn på høyre side. Den er mellomgrå, gulvteppet, putene og de tre pleddene er mørkegrå. To av pleddene har jeg lagt utover sofaen med en gang for å spare sofaen litt, tross alt får Nairo lov til å være oppe i den.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg skjøv sofaen frem og tilbake i dag, for å finne ut hva som var best plassering. Enn så lenge har jeg endt opp med at den bare står inntil veggen i bakkant, på høyre side har vi plassert bordet som tidligere sto der treseteren står nå, og så bruker vi de to hjørnebordene som stuebord. Planen min er å få tak i en hylle jeg kan henge opp på veggen til venstre, slik at jeg har lett tilgang til de tingene jeg trenger tilgang til. I tillegg er det nå litt mer kronglete å komme ut verandadøra, men det er viktigere at Eileif får ha reclineren sin.

Om jeg er fornøyd med forandringen? Joda, jeg er glad for å sitte ordentlig, men jeg er ikke spesielt glad i forandring, så jeg kjenner at det vil ta tid før jeg venner meg til dette. Det blir nok bra til slutt!

PS! Nairo er IKKE fornøyd, han klarer ikke å finne ut hvor eller hvordan han skal sove. Hadde det ikke vært for varmt der treseteren står nå, hadde han garantert lagt seg der ;)

Page 1 of 143

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén