• Veterinær, morsdag og bursdag

    Jeg har gruet meg til i dag i lange tider, det var tid for det årlige veterinærbesøket. Nairo har jo forkalkninger, og jeg synes jeg har sett mer i det siste at han har vondt når han legger seg ned. At han hører elendig og ser dårlig er liksom ikke så farlig, men smerter får han ikke lov til å ha. Han orker ikke gå så langt heller, men det blir mange kortere turer hver dag, og det kvier han seg ikke for. Ingen smerter eller problemer med å reise seg.

    Jeg hadde tatt fri fra jobb på ettermiddagen, Eileif tok med seg Nairo i bilen, så møttes vi ved veterinæren. Eileif ble igjen i bilen, Nairo og jeg gikk inn. Fikk forklart veterinæren alt vi ser og ikke ser i det daglige, jeg gråt en skvett, og hun undersøkte så godt det går an å undersøke en skjelvende og hyperventilerende hund. Hun synes han var i fin form, bortsett fra stive hofter, så da ble vi enige om å sette igang med smertestillende sprøyter, en hver måned. Og med tanke på at jeg fryktet det absolutt aller verste, var dette et godt resultat. Jeg er fortsatt veldig klar over at han er 14 år, og jeg vet at den siste dagen er uunngåelig. Men han har fortsatt livskvalitet, han inviterer til lek, og han er med på det som skjer. Så jeg er usigelig lettet akkurat nå 💙

    Siden det er morsdag til søndag, stakk jeg innom blomsterbutikken og fikk kjøpt en stor bukett til mamma. Så lot jeg Nairo sitte i bilen imens jeg tok et kvarter hos mamma, før Nairo og jeg hastet videre til kirkegården. Pappa skulle fylt 92 år i dag, så han måtte jo også få blomster, og Nairo ble med bort på gravstedet:

    Jeg kan derfor si at dette har vært en dag fylt av kontraster følelsesmessig. Hele morgenen og formiddagen gikk med til å være redd, så gikk det over til lettelse etter veterinærbesøket, så glede ved å overraske mamma, og så sorg over å igjen ikke få feiret pappa på en ordentlig måte. Nå er jeg helt utmattet, og det skal bli skikkelig godt med helg ❤️

  • Første time i år

    Så var det tid for den elendige tannlegespesialisten igjen, og jeg har gått og gruet meg de siste 4-5 dagene. Allikevel klarer jeg alltid å kvinne meg opp til å faktisk møte til timen:

    Hvis vi skulle gjort alt som faktisk burde vært gjort, så hadde jeg vært der inne i timesvis. En eller annen gang må de tingene gjøres, men jeg utsetter det så lenge jeg bare kan, i et idiotisk håp om at alle mine plager går over innen den tid, og jeg slipper å gjøre noe som helst. Og vi vet jo alle at dét ikke kommer til å skje…

    Men i dag, som sist, klarte jeg å gjennomføre rensing uten bedøvelse (oppe sist, nede i dag), og det er jeg stolt over!

    Jeg må stoppe han med jevne mellomrom for å få noen pustepauser, og det gjør altså så vondt at jeg har lyst til å slå (noe jeg sa ifra på forhånd). Problemet er bare at han er jo så fryktelig hyggelig! Og i mitt hode er det noe galt når noen jeg misliker så sterkt samtidig er en jeg trives med å prate med. Man skal ikke ha det både hyggelig og vondt hos en person! 🤪

  • DNF’er i bøtter og spann

    Cachetur sammen med Raymond i går, turen gikk til Elvestad ikke langt fra Askim, og været var meldt til noen minus og strålende sol. Vi skulle ut på en gåtur for å finne en haug med mysteryer jeg hadde løst helt selv:

    Det er mange cacher i denne serien (51, tror jeg), og jeg har tatt noen av de som ligger langs bilveien før, men nå var det gåing som sto på planen. Vi hadde ikke helt tatt med i betraktning at det kanskje var snø der, for det var det jaggu:

    Snø, skare og is, men noen steder var det helt bart. De små områdene ble en kjærkommen pause fra å ellers jobbe for å holde seg på beina 🤣

    Sola skinte, og det var deilig å være på tur:

    Men cachene ble en skuffelse, og da tenker jeg ikke på de vi ikke fikk tak i på grunn av snøen, for det er ingen sin feil. Men da vi endte med ikke mindre enn 9 DNF’er og 14 funn, da sier det seg selv at det er en jobb som må gjøres. Så gleden over å ha løst alle disse mysteryene helt selv ble litt borte i skuffelsen, og jeg måtte bare skifte fokus til to helt andre ting: jeg trengte bare 6 funn i går, og det klarte jeg, og fokus på at det var deilig å være ute på tur selv om det var vanskelig å gå.

    Nyte sola selv om den ikke varmet stort, og ta en kjapp spisepause et par ganger underveis:

    Nyte de snøfrie områdene:

    Titte på litt andre ting når man først står inne i et grantre:

    Og se litt ekstra på en luftballong, en liten rød prikk litt over midten av bildet:

    Runden vi gikk er på alle måter lettgått når det ikke er snø, så hvis CO tar vedlikehold og det passer seg sånn i sommerhalvåret, kommer jeg antagelig til å dra tilbake.

  • Januar 2025

    Månedens høydepunkt:
    Nyttårseventet mitt:

    Jeg blir bare mer og mer glad i bål, så hvis jeg blir rik en gang skal jeg bygge en gapahuk i hagen hvor jeg kan ha bålpanna vår på utsiden ❤️

    Ny oppvaskmaskin:

    Nå har vi fått kjørt den et par ganger, og den funker som den skal. Nesten så vi må kjøpe mer kjøkkenutstyr, for maskinen er så stor at vi ikke har nok servise til å fylle den helt før vi går tomme 😂

    Cacheturen på Hvaler var et klart høydepunkt:

    Og tur på kino sammen med mannen min:

    Tenk at vi bare har vært på kino to ganger i løpet av rundt regnet 17 år!

    Månedens bok:
    Madly, Deeply av Alan Rickman:

    Denne boka har jeg brukt 3 måneder og 2 dager på å komme meg gjennom. Det skal sies at jeg kun leser før jeg skal sove, og i rettferdighetens tegn får jeg også ta med at hjernen er preget av overgangsalder, og at konsentrasjonen derfor kanskje ikke helt er på topp. Jeg er ikke flytende i engelsk, men mer enn stødig nok til å lese helt vanlige romaner og memoarer/biografier.
    Allikevel var denne boka det seigeste jeg har lest på sikkert 30 år. Tungt og usammenhengende språk, mye hopping hit og dit, og hadde det ikke vært for enkelte fotnoter, hadde jeg ikke skjønt stort av en del han skrev om.
    Hvis man har fulgt Alan Rickman og hans virke i mange år, og ikke bare fått med seg de store kassasuksessene han har spilt i, kan nok denne boka gi mer. For meg ble det bare surr.
    Terningkast 1.

    Månedens Nairo:
    Snømannen Nairo:

    Han er ikke noe glad i å gå turer i regnvær lenger, men snøen bryr han seg lite om 💙

    Månedens geocaching:
    Nyttårsevent:

    Tur alene til traktene rundt Årum og Skjeberg:

    Tur til Hvaler sammen med Raymond, Lisa og Saga:

    Det ble ikke mer enn 18 funn i januar, men jeg fikk fylt de to datoene jeg kunne og ville fylle.

    Månedens naturbilde:
    Den månen og det lyset den morgenen blir det lenge til jeg glemmer:

    Februar i morgen, et hakk nærmere vår!

  • 14 år siden henting

    For 14 år siden var dagens dato en lørdag, og Eileif og jeg kjørte tur/retur Malung i Sverige. I tosomhet på vei dit, med et lite vidunder på vei hjem. Fjällfarmens Zarri – Nairo – var vår:

    Dette bittelille nurket som trengte så mye støtte for å forstå at verden og all dens innhold ikke var så skummel som han trodde, og som var så tøff bare han fikk tenkt seg om, lenge og vel:

    Nå mener han at verden snurrer rundt ham, og han er drivende dyktig til å trene oss til å lystre alle hans ønsker. Og til en viss grad har han oss rundt lillefingeren (-kloa?) si:

    Mammas lille vakre, som jeg er så glad for at ble vår for 14 år siden 💙

  • 15 år som geocacher

    I dag er det 15 år siden jeg fant min aller første geocache! Eileif og jeg surret lenge for å finne det som antagelig er den enkleste cachen i mils omkrets, men vi ante jo ikke hva vi så etter 🤣 Til slutt ble det funn få meter fra denne bautaen:

    Cachen har jeg senere adoptert, og nå volder den meg hodebry til tusen og tilbake, for gjemmestedet er endret, så cachen er altfor synlig. Siden jeg har adoptert den etter en cachekompis som gikk bort så altfor tidlig, og siden cachen ble lagt ut i oktober 2009, har jeg ikke det minste lyst til å arkivere den, så jeg må bruke litt tid på å finne på noe lurt.

    I løpet av disse 15 årene har det blitt 7387 funn på meg, et snitt på ca 500 cacher i året. Det er ikke egentlig så mye, men med tanke på at det tok 7 år før jeg hadde et år med over 500 funn på et kalender år, så er det mange år før det som drar ned statistikken. Pluss at 2022 var et dårlig år med bare 401 funn. Jeg vet om mange cachere som begynte etter meg og som har veldig mange flere funn enn meg, men dette er jo ingen konkurranse. Er bare jeg som ønsker meg masse funn 😂

    Den foreløpig siste cachen jeg tok var om lørdag på Hvaler:

    Og jeg gleder meg til hver eneste tur, uansett hvor mange eller få funn det blir. Det er ingenting som lader batteriene mine på samme måte som det en cachetur gjør, så jeg håper jeg får lov til å holde på med dette i minst 15 år til ❤️

  • Caching på Kirkøy og kino i Halden

    Kirkøy på Hvaler var gårsdagens destinasjon for caching, og vi var 4 som la i vei:

    Saga sitter bak meg, så ja, vi var 4 😄

    Cachedagen skulle avsluttes med event, så vi parkerte like godt på eventplassen og tok gåturen derifra. Vi hadde egentlig ikke noen plan, men fant en fin runde vi kunne gå. Og den startet med det vakreste lyset:

    Sola ble ikke med oss hele dagen, men jeg visste at jeg skulle få være ved havet, og da er det helt greit 😉

    En av cachene skulle ligge på et utkikkspunkt, men der hadde jaggu skogen tatt overhånd:

    Ved å stå på tå og zoome litt, ble det ihvertfall et glimt av hav.

    På ett område var det tydeligvis gode vekstvilkår for mose/lav:

    Masse spennende å undersøke for en liten kropp:

    Den lille kroppen imponerte stort i går, for det var mange glatte steiner og svaberg vi måtte over, og hun klarte seg så bra!

    For 6 1/2 år siden gikk Lisa, Raymond og jeg på samme sted, da sammen med Undrum etter først å ha gått tur sammen med den nå nedlagte foreningen Geocaching Østfold. Sommeren 2018 var fryktelig varm, og da klarte Lisa å lure meg uti vannet akkurat her:

    Det fristet ikke mye å bade i går, men har du lyst til å mimre litt, kan du se bevis for at jeg var uti den gangen her.

    Saga ga klart uttrykk for at hun var sulten, så da var det bare å finne seg et sted å sitte for å spise litt. Raymond måtte så klart opp i høyden:

    Vi tre andre holdt oss på bakken:

    (hvis jeg noen gang finner en lue som ser ok ut på meg, skal jeg si ifra!)

    Etappen mellom de to siste cachene var av det utfordrende slaget. Vi skulle over en liten vik, og der var det bare store steiner som var sleipe etter tåka og saltvann. Det gjaldt å holde seg fast så godt man kunne:

    Vi fant regnbuebobler:

    Og vi fant det som helt sikkert burde vært en Earthcache:

    Jeg følte meg litt snytt egentlig, for havet var borte i tåke og dis. Men ruskeværet og lukta gjorte at jeg følte at jeg var ved havet ihvertfall!

    Så var det bare ren transportetappe tilbake til bilen, dit kom vi akkurat idet eventet startet. Det ble et kort besøk for vår del, før vi kjørte hjemover. Det ble totalt 8 funn: 7 tradisjonelle og 1 community celebration event.

    Jeg hadde parkert på Svinesundparken, for jeg skulle innom dyrebutikken der for å kjøpe noe til Nairo. Eileif og jeg hadde avtalt å gå på kino på kvelden, og jeg kunne ha rukket hjemom, men det virket så unødvendig å kjøre hjem for en halvtimes tid, så jeg stakk innom McDonalds for litt middag, og så dro jeg til mamma en tur. Fikk da skiftet ut av turklær og inn i noe bittelitt penere, så møtte jeg Eileif ved kinoen. Vi er ikke ivrige kinogjengere, dette var faktisk bare andre gangen vi har vært på kino sammen på rundt 17 år. Men vi fikk kinogavekort til jul, og da jeg så at De rettsløse, dokumentar om tyskerjentene under og etter andre verdenskrig, skulle komme, var valget enkelt. Jeg liker ting fra virkeligheten, Eileif liker ting fra og om andre verdenskrig. Så da steg vi inn i Halden kinos “nye” lokaler (har ikke vært på kino siden de flyttet), og vi hadde sal 2 nesten helt for oss selv, det var kun én annen person der. Men vi koste oss, vi:

    Joda, det var verdt turen. Jeg synes det ble litt for dumt å lage en dokumentar om at man ikke får innsyn i dokumentene fra det som skjedde, så de kunne heller laget en halvtimes reportasje med intervjuer av tidsvitnene og de overlevende. Men det er klart at det er en sterk historie, og jeg lærte mye nytt, blant annet at rundt 300 jenter/damer satt i leir på festningen her i byen.

    Godt å komme hjem ved 2030-tiden etter en veldig innholdsrik dag!

  • Ny oppvaskmaskin

    Da jeg kjøpte huset for litt over 19 år siden, sto det en oppvaskmaskin her. Den var nok ikke ny den gangen, men det var første gang jeg har hatt oppvaskmaskin i et hjem, så jeg synes det var stor stas uansett:

    En fin Bosch som var mer enn bra nok da jeg bodde her alene, og fremdeles bra nok for oss da Eileif flyttet inn, og også de årene vi var tre her:

    Den har gitt oss noen grå hår ved et par anledninger, men så har den helt plutselig begynt å fungere ordentlig igjen, helt uten at vi måtte gjøre noen reparasjoner.

    Men nå like etter nyttår begynte den å tulle igjen, på en helt ny måte. Og det skulle kanskje bare mangle for en stakkars maskin som har holdt ut i godt over 20 år, kanskje nærmere 25. Men vi hadde liksom ikke noe annet valg enn å bestille en ny, for man går ikke tilbake til å vaske opp for hånd når man har hatt maskin i så mange år. Men emosjonell som jeg jo har blitt på mine voksne dager, så synes jeg det var litt trist å se den forsvinne, for den har vært snill mot oss ❤️

    Jeg ga Eileif to kriterier for hvordan maskin jeg ville ha, så var resten opp til han. Og han gjorde et godt kjøp! Det vil si, vi har ikke prøvd den ennå 🤣 Om onsdag kom nemlig denne i hus:

    En fin Siemens som har alle mulige programmer man kan ønske seg (jeg ønsket meg egentlig bare ett, for hva skal man med en haug programmer, men det var ikke ett av kriteriene 🤪):

    Og med bestikkskuff og dermed massevis med plass i nederste hylle. Øverste hylle er justerbar i høyden. Nå må vi bare bli kjent med denne, så satser jeg på at den holder til jeg er langt inne i 70-årene! 🫣

  • Topp geocachingopplevelser i 2024

    Her er de opplevelsene jeg husker best og/eller satt mest pris på og/eller var mest stolt over i 2024 ❤️

    Det årlige nyttårseventet mitt:

    Vi er aldri mange, og jeg har ikke funnet den ideelle plassen å ha det etter at veien til Trestikkehuken ble bommet, men det er utrolig koselig uansett. Og så er det jo stas å se at snickerskaka mi blir satt så stor pris på 🤪

    I april dro vi mannssterke til Bjørnehula i Mørvika/Røsneskilen. Jeg hadde tatt cachen der for mange år siden, men aldri vært inne i hula. Som vanlig var jeg skeptisk, men fytte rakkern for en opplevelse!

    Anbefales på det sterkeste!

    I mai dro vi en tur til Moss for litt bycaching. Ikke det jeg liker best, men det er veldig mye lettere å lete på steder med mye folk når vi er flere som leter. Cachen jeg velger å linke til er der bildet er tatt:

    Litt senere i mai dro Raymond og jeg en tur til Asker, blant annet for å ta cachen ved denne cellen fra andre verdenskrig:

    Sånne steder er alltid stas å se, og jeg skjønner jo hvorfor de skulle være utilgjengelige 😂

    To dager etter det var Anita og jeg en tur i Oslo. Hovedsaklig for et besøk i Reptilparken:

    Men vi fikk også cachet litt, blant annet på Vår Frelsers gravlund, og det var stort å få sett gravplassene til så mange av våre store, uansett sjanger.

    I juni dro jeg tilbake til Horten for å ta en haug med lab-cacher igjen:

    Jeg hadde nemlig en plan hvor jeg trengte å komme opp i flere funn, og da er lab-cacher genialt. Jeg klarte det jeg hadde planlagt, men husker veldig godt at jeg holdt på å bli spist opp av mygg/knott den dagen. Fysj!

    I midten av juli dro Lisa, Raymond og jeg til en schwær kløft i Fjällbacka-området. Nei, ikke Kungsklyftan i selve Fjällbacka, som er kjent fra Ronja Røverdatter-filmen, men en annen, mye større. Det ble en minnerik dag hvor jeg klatret både under fastkilte kampesteiner og opp og ned i steinura som er inne i kløften:

    Og så kom det jeg tok alle lab-cachene i Horten for, nemlig for å kunne ta mitt funn nummer 7000 på en Earthcache på The Royal Mile i Edinburgh:

    Det var stort å klare å få det til!

    I tillegg vil jeg anbefale denne multien hvis du noen gang skal til Edinburgh. Jeg løste den hjemmefra med god hjelp av Raymond, men selve finalen måtte jeg finne ut av der borte, og den er superbra! I tillegg anbefales den på grunn av alder, lagt ut i juni 2002.

    I slutten av juli dro Cecilie og jeg til Blaafarveværket. Ikke for å cache i hovedsak, men det ble jo litt av det også. Og da velger jeg å dra frem denne virtuelle. Ikke bare fordi den er enkel, men fordi du får sett en god del av de utendørs gruvene ved å ta den:

    I begynnelsen av oktober, dagen etter bursdagen min faktisk, fikk jeg oppfylt en drøm ved at Lisa, Raymond og jeg dro til Oslo for å ta alt vi klarte av cacher i Vigelandsparken. Og lokalpatriot som jeg jo er, så viser jeg til Earthcachen om monolitten, som er laget av Iddefjordsgranitt (for de som ikke er lokalkjente, så ligger Halden ved Iddefjorden, så granitten til monolitten er tatt ut her):

    Samme dag tok vi t-banen inn til sentrum for blant annet å ta en cache på Aker brygge med uhorvelig mange favorittpoeng (1806 i skrivende stund):

    Tok sin tid å finne den, og vi var vel ikke så langt unna å gi opp, men Raymond hadde øynene med seg, og cachen er vel verdt alle favorittpoengene!

    I desember holdt jeg mitt årlige adventsevent:

    Jeg liker å holde event når vi kan være ute rundt et bål ❤️

    Noen dager etter det tok jeg meg en tur alene til Kjøkøy og Skams klove. Kort og fin tur i et spennende område:

    Og noen dager etter det igjen fikk jeg med meg Eileif på en utvidet shoppingtur som så klart inneholdt litt caching. Denne gangen blant annet til en lab-runde i Strömstad som tok oss til en haug med vakre veggmalerier jeg ikke var klar over eksisterte:

    Det ble to cachedager i romjula, begge sammen med Raymond og Lisa. Da vi planla den første dagen, spurte jeg pent om jeg kunne få velge sted, for jeg ville til en mysteryrunde i Ed i Sverige, hvor ikke mindre enn to cacher hadde den rette D/T-kombinasjonen for at jeg skulle få fylt matrisen for første gang. Og sånn ble det!

    Dagen etter dro vil til Saltö, og selv om det var skikkelig guffent vær, var det helt nydelig å avslutte cacheåret 2024 med litt tid ved havet, og alle ablegøyene en Earthcache kan forårsake:

    Så selv om antallet funn i 2024 ikke satt noen rekorder, så er det et år med veldig mange fine cacher og gode opplevelser som har gitt minner for livet. Takk til dere som legger ut og vedlikeholder cacher, sånn at det er noe der ute å finne. Uten dere; ingen hobby! ❤️ Og takk til Lisa og Raymond for å fortsatt ville dra på tur med meg, jeg håper vi lager haugevis av nye, gode og morsomme minner i 2025 ❤️

  • Vær og lys

    Nå ser det ut som denne runden med vinter skal gi seg fra i morgen, og jeg er glad for at værvarselet ikke viser dager som dette i overskuelig fremtid:

    Her går Nairo og jeg langs hovedveien, og da det sto på som verst klarte ikke brøytebilene å holde unna. Tirsdag morgen måtte jeg brøyte toppen av innkjørselen for å komme meg ut. Jeg klarte allikevel ikke den 180 graders svingen som må til for å komme meg mot byen, så jeg måtte kjøre 4 km i motsatt retning før jeg fant et sted å snu. Fysj!

    Fordelen med kulde er at det veldig ofte blir klarværsdager og dermed også klare netter. I går kveld lyste månen så fint (fullmåne i morgen), og Olaf, lysdekorasjonen vi fikk til jul, lyste om kapp med månen:

    Nei, du ser ikke månen på bildet, men det er lett å se at den lyser opp mye bakover i bildet.

    I dag tidlig måtte jeg som vanlig ut med Nairo, og månen hadde ikke gitt seg da heller. Helt fantastisk skue bortover mot naboen:

    Vi har allerede skøyteis på deler av gårdsplassen, skal bli interessant å komme hjem fra jobb i morgen og se hva en dag med plussgrader, bittelitt nedbør og masse vind gjør med det som enn så lenge er snø der ute.