Om torsdag hadde jeg NRK TV på i bakgrunnen hele arbeidsdagen. Nyheten om Kong Haralds forverrede helsesituasjon var skremmende og vond, og vi skjønte jo alle hvilken vei det bar, selv om vi håpet på det beste.

Fredag morgen pustet jeg lettet ut da jeg våknet til ingen nyheter. Kom meg på jobb, og så tok det ikke mange sekundene etter at skoledagen startet før vi fikk den triste beskjeden, Kong Harald var ikke mer:

Det ble mye gråt den dagen. Tankene gikk lett tilbake til januar 1991 da vi mistet Kong Olav, og vi alle tenkte at det vanskelig skulle gjøres at Kong Harald skulle bli en like god konge som Kong Olav hadde vært. Jaggu gjorde han de tankene til skamme, for den folkeligheten, åpenheten, tryggheten og godheten Kong Harald har vist oss gjennom 35 år har vært suveren. Humoristisk, følsom, omsorgsfull og inkluderende.

Tidene har forandret seg siden forrige tronskifte, og vi kjenner nok Kong Haakon bedre enn vi kjente Kong Harald da han overtok. Og selv om ingen kan ta Kong Haralds plass, er jeg sikker på at Kong Haakon kommer til å gjøre en like god jobb, på sin måte. Det krever bare at både han og vi får litt tilvenningsperiode. Nå skal vi først sørge over og minnes Kong Harald, og det begynte med salutten på festningen om fredag:

Jeg har lenge tenkt å arkivere hele cachetrailen jeg har på Aspedammen, så for å få litt frisk luft og tankene bort på noe annet for en liten stund, gikk jeg den ytterste runden i går. Det skulle ikke regne før på ettermiddagen (forresten: etter flere dager med sol synes jeg det var helt på sin plass at skyene gråt for Kong Harald om fredag), og jeg fikk såpass varmt vær at fleecejakka ble tatt av. Bortsett fra her:

Jeg hadde helt glemt at en av cachene i runden var en klatrecache. Heldigvis hadde ingen flyttet den høyere enn hva jeg hadde hengt den ut, så jeg kom meg både opp og ned uten større problemer.

Deler av denne runden er våt hele året. Nå hadde det som sagt regnet om fredag, så det var ekstra bløtt, og jeg var glad jeg sesonginnviet vinterstøvlene mine, de er det mest vanntette fottøyet jeg har bortsett fra gummistøvler. Og så har det også blitt lagt ut litt klopper og bruer her og der, som disse:

Hater å gå på sånt, for det blir jo så glatt når det er vått! Men kom meg helskinnet over, men litt senere kom jeg til denne:

Ikke aktuelt at jeg balanserer over sånt, så fra der jeg tok bildet kunne jeg ta to lange skritt, så var jeg over uten å bli bløt.

Vemodig å arkivere denne runden, men nå var det på tide.

Kl. 1400 dro jeg til Enningdalen kirke for å tenne lys og skrive i kondolanseprotokollen:

Og i går kveld fikk jeg så klart med meg Kong Haakons første tale til folket. Det var sterkt! Så fullpakket av alt fra tradisjonell høytidelighet til personlige minner. Man må være godt forberedt for å klare å gjennomføre noe sånt!

I dag var det både godt og vondt å se bildene fra da Dronning Sonja ankom minnegudstjenesten i Asker kirke. Det var godt å se henne denne første gangen etter dødsfallet, men også vondt å se henne se sliten og sorgtynget ut. Og hun som alltid har gått ett skritt bak Kong Harald, gikk i dag bakerst i følget. Jeg vet det skal være sånn, men overgangen blir så brutal og tydelig.

På den positive siden må jeg til slutt ta med at vi i dag, 9 dager etter at vannpumpa i brønnen ble byttet, har rent nok vann til å bruke til både dusj, mat og drikke:

Ja, jeg vet det ser grumsete ut, men det er stort sett bare merker i glasset.