I 1994 kjøpte mamma bil til meg. Min aller første bil, selv om den sto på henne. Det var en knallrød VW Polo 1979 modell, og jeg var superstolt!

Den var med på utrolig mye moro, og det var en veldig morsom bil også. Blant annet hadde mamma og jeg vært på Plantasjen og kjøpt 5 100-liters sekker med plantejord, og vi kom knapt opp Hellekleiva (en lang bratt bakke i Halden). Stakkars lille Polo’en 😉

Dessverre hadde jeg den ikke i mer enn et par år, jeg dro av veien med den på slapseføre (ene og alene min skyld), bilen ble rammeskjev, og den ble skrotet. Det er den utforkjøringen som har gjort meg så pysete på vinterføre.

Så var jeg uten egen bil i noen år, før jeg i 2001 kjøpte meg en blå 2000-modell Seat Inca:

Denne var jeg veldig glad i, den sviktet aldri, og det eneste minuset med den var at det var en 2-seter. Men siden jeg ikke hadde behov for noe mer, fungerte den strålende helt frem til Eileif flyttet inn og jeg måtte ha en 5-seter. Derfor solgte jeg i 2008 Inca’en, og vi kjøpte den gullfargede 2002-modellen Peugeot 307SW:

Da jeg var liten hadde mamma og pappa to biler. En Opel Kadett og en Peugeot av ett eller annet slag. Pappa var glad i og flink til å skru bil, men jeg kan fremdeles høre hvordan han bannet den franske dritten opp og ned og i mente. Så egentlig burde vi aldri kjøpt Peugeot’en, men der og da, med tanke på km-stand og pris, var den det beste valget. Det har vi angret bittert i ettertid, for den har virkelig vært en ekstremt stor utgiftspost, og det har stort sett aldri vært slitedeler som har måttet byttes, det har vært alt annet. Men, med en heller stram økonomi, har det aldri vært rom for å bytte den ut.

Når det så begynte å nærme seg fast jobb for Eileif, la vi en slagplan for hvordan vi skal ta tak i alle ting som må byttes og repareres, både når det gjelder hus og biler. Egentlig haster det mer med diverse ting på huset, men hvis vi ikke har to fungerende biler, kan vi heller ikke komme oss på jobb, så første punkt på lista måtte bli å bytte ut stasjonsvogna. Jeg har fulgt med på annonser på finn.no i ganske lang tid, jeg har vært ekstremt klar på at jeg ville ha en Avensis, og de siste månedene har det vært én bil som har skilt seg ut.

Om torsdag fikk jeg mulighet til å dra og se på den, og den virket såpass bra som jeg håpet. Om mandag fikk vi ordnet lån, og om tirsdag hentet Eileif vårt nye vidunder, en 2013-modell sølvgrå Toyota Avensis. Hurra!

Jeg fikk kjørt den i går, det var før vi fikk en ny runde med vinter, og jeg storkoste meg. I dag var det litt mer utfordrende da jeg ikke er så veldig glad i piggfrie vinterdekk, men jeg klarte å komme meg både til og fra jobb, selv om det gikk tregt.

Det eneste minuset jeg har funnet så langt, er at det sto at det skulle være DAB i den, men det er det ikke. Så i morgen drar Eileif tilbake til bilforhandleren og får ettermontert et adapter. Det skulle vi få på kjøpet, siden de hadde skrevet feil i annonsen. To av de mer morsomme tingene med den, er at den har lys som følger svingene (fikk et skikkelig latteranfall når jeg oppdaget det i går), og at den har 6 gir og jeg knapt kommer opp i 2000 omdreininger før den ber meg gire 😉

Vi har ikke testet om Nairos bur passer i Avensis’en ennå, men gjør det ikke det, selger vi det gamle buret som er så godt som nytt, og kjøper et som passer. I tillegg kommer jeg til å gjøre et halvhjertet forsøk på å selge Peugeot’en om en liten stund, den er EU-godkjent i 2 år og kan kanskje gjøre en siste nytte for seg. Ellers går den franske dritten på skroten.